Hvilken  troverdighet ?

 

av Ole Texmo, free-lancer
 
 
Christer Petterson (CP) har "tilstått" mordet på Olof Palme. Den tidligere frikjente CP har gått i "terapi" hos en psykiater, og skal ha uttalt at han nå tilstår av hensyn til Palmes familie og i særlig grad enken Lisbeth Palmes (LP) "troverdighet". I det mediale bildet som avtegner seg etter nyhetsoppslagene på bakgrunn av tilståelsen, publisert av det konkurstruede tabloidorgan Expressen, kan det være interessant å se nærmere på hva som formidles; bakgrunnen for ulike typer av utsagn.
 

Vitnepsykologien

Antagelsen om at frikjennelsen av CP i Svea Hovrätt 1989 tilskrives det forhold at man ikke trodde på LPs vitnesutsagn om at det var CP hun så løpe bort fra åstedet, trenger ikke nødvendigvis være gal. Hva man må undersøke nærmere, er på hvilket grunnlag man trakk i tvil LPs vitnesutsagn. Som utgangspunkt må man skille mellom troverdighet og pålitelighet (svensk: tillförlitlighet), og dermed samtidig skille mellom merogmindre vederheftige personkarakteristikker på den ene side, og på den annen : vurdering av utsagn om konkrete observasjoner. I Palme-saken stilte forsvaret med vitnepsykologen Astrid Holgerson (AH) som sakkyndig. Det er hennes skriftlige rapport, fremstilt muntlig i retten, jeg i det følgende baserer min tilnærming på:

 

Huvudvittnets identifiering av Christer Petterson i Palme-målet - en vittnespsykolgisk analys. Pedagogiska Institutionen. Stockholms Universitet. 1998. Rapporten ble utgitt i forbindelse med gjenopptakelsesprosessen hvor spørsmålet om å reise ny tiltale mot CP ble aktualisert, tilgjengelig på <www.kafka.dk> og <www.rettsnorge.no>. I forordet er skissert  muligheter og begrensninger vitnespsykologiske tilnærminger medfører, særlig med tanke på hvordan statistisk påvisbare mønstre tilskrevet en gruppe ikke nødvendigvis kan tillempes på det enkelte menneske i det enkelte tilfelle. Vitnepsykologien beskjeftiger seg med kognitiv-psykologiske størrelser som hukommelse, påvirkning og persepsjon; som grunnlag for bl.a vurdering av utsagns oppkomstbetingelser.

 

Feilkilder

Hukommelsesprosessen kan inndeles i tre faser: 1. Den opprinnelige iakttagelsen (persepsjonen); 2. lagringen i hukommelsen; 3. gjenfortellingen. I alle faser er tilstede muligheten for feil og påvirkning. Forestillinger om hva man har opplevd kan være et blandingsprodukt hvor fakta og vurdering; observasjon og tolkning er sauset sammen, og hvor figurering av tid kan skje ubevisst nødvendigheten av å holde de ulike mulige påvirkningsfaktorer fra hverandre. I AHs analyse av LPs utsagn i de første avhørene, nedtegnet i protokoll, jf Autentiskt förundersökningsmaterial  tilgjengelig i motsetning til lydbåndopptak, påvises manglende beskrivelser av "gjerningsmannens" ansikt og blikk. Allerede på dette nivå er det en mulig feilkilde ved at man må stole på at protokollen gjengir eksakt ordlyd, evt også pauser som følge av f.eks nøling. Først senere, etter publisering av politiets fantombilde, kommer LPs beskrivelse av ansiktsform og "det stirrende blikk". Detaljert beskrivelse av Gärningsmannen, utvikles fra intet.

En senere sammenfatning av flere forhør hvor detaljrikdommen suppleres ytterligere, avstedkom følgende kommentar fra AH: Avståndet, ljusförhållandena och de tidigare uppgifterna från målsäganden motsäger riktigheten i utsagornas detaljer. Detta är ett övertydligt exempel på att  (AHs understrekning - red.anm) minnesbilder byggs på: den stirrande blicken har blivit "intensivt stirrande", och ansiktet har blivit rektangulärt från tidigare "rundare och fylligare" och dessutom "stelt stirrande". Også gjenomgang av selve videokonfrontasjonene blir gjenstand for kritiske kommentarer fra AH, som avslutningsvis påviser at LPs påberopelse av sin yrkeskunnskap (LP er utdannet psykolog ) i kombinasjon med hennes skråsikkerhet tvertimot tyder på svikt i grunnleggende persepsjonspsykologisk kunnskap.

 

Skjerpet oppmerksomhet

CP har gått i terapi og uttaler i en av de sekvenser fjernsynet har vist flere ganger at han har stor tillit til sin psykiater som mener at CP har "mördat Palme". Her er det flusst med mulige feilkilder og dessuten en sirkelresonnering hvor tilbakeføringen til opprinnelige utsagns oppkomstbetingelser kan bli vanskelig, likeledes skillet mellom iakttagelse ag tolkning. Det kan være fristende å antyde mulige paraleller mellom CPs terapisituasjon og fenomenet Thomas Quick (TQ), hvor en psykolog som endatil kaller seg vitnepsykolog, Sven Åke Christiansson, i årevis har bearbeidet TQ i retning "tilståelser" som i rettssakene har fungert som eneste "bevis".

Hver og en får gjøre seg opp sin mening om troverdigheten til personene CP og TQ. Her er det utsagnene som må under lupen, og ikke minst vitenskapeligheten i de faglig-akademiske tilnærminger. At Palme-saken plager det svenske samfunn er forståelig; også at man nå ønsker å sette sluttstrek, slik man har ønsket i Gry- og Theresesakene. Om situasjonen på drapsstedet uttalte LP: Jag hade mycket skärpt uppmärksamhet då, eftersom jag var mycket hotad.  (AHs understrekning - red.anm) Holgersons kommentar er kort og grei: Under hot blir vi sämre  (dårligere - red.anm) iakttagare. Känslan av hot påverkar nämligen tolkningen av vad vi ser.

 
 

© Copyright, 2002 RettsNorge

29 mars 2002