14.06.2017

Hyggen

 

og

 

de skjulte tjenester

 

 

Innledning

I denne artikkelen ber jeg dere med på en vandring fra idylliske Hyggen i Røyken kommune, over til skyggesiden av samfunnet, hvor jeg i den forbindelse har forsøkt å gi en forklaring på hva som holder liv i en stat (balansen mellom motstandsløs/akseptert utpining og ufred/krig), for så å komme tilbake til Hyggen og redegjøre for én av landets mange arvetvister som er skapt som følge av at fordekte/beskyttede miljøer har interesser i de eiendommer/verdier som er oppe til fordeling blant arvingene, og hvilke konsekvenser det har at disse miljøer ikke tilkjennegir seg selv under eksempelvis en rettstvist. Kort sagt vil også denne artikkelen belyse hvor dypt korrupsjonen går inn i demokratiets maskineri.

 

Jeg er tilbøyelig til å si at demokratiet ikke kan fungere uten korrupsjon, og i alle tilfeller; ikke et sosialdemokrati som jo er fullstendig avhengig av å krenke lov og rett, herunder eiendomsrett og enkeltmenneskets frihet, for å overhodet kunne lykkes med sin ideologi om nedkjemping av økonomisk ulikhet (den iherdige skal altså nedkjempes til fordel for den late), kontroll med markedsøkonomien, likedeling og frihet.

 

Hyggen – frukt eller frykt

Hyggen er et tettsted i Røyken kommune som i dag er mest kjent for sin fruktdyrking. Tidligere var Hyggen kjent for sin steinindustri, en industri som ble utviklet av Olaf Olsen Hyggen, søsknene Karina Hyggen Amlands og Svein Hyggens bestefar. Mineralogisk Museum på Tøyen, Universitetsbiblioteket, samt Fredspalasset i Haag er noen av de bygg som er reist med granitt fra Hyggen Stenhuggeri.

 

Mindre kjent er det at Hyggen siden krigens dager har vært benyttet som lager for sprengstoff og høyst sannsynlig også våpen og annet militært materiell. Bygningsmassen (7-8 bunkere) som etter hvert har blitt etablert, befinner seg langs Bjørndalsveien, delvis under jorden, og rimelig godt skjult i terrenget. Hva som ligger under terrenget er ikke godt å ha noen mening om, men at det eksisterer må man – som jeg kommer tilbake til nedenfor – måtte kunne anta.

 

En interessant opplysning mht sprengstofflagrene, er at da utskipningskaien på Hyggen ble åpnet tidlig på 80-tallet, så ble dette gjort av ingen ringere enn Gro Harlem Brundtland, eller Brundt Land som hun kaller seg blant sine inngjerdede FN-naboer i Nice. At landets ex-statsminister overværer åpningen av en ca 30 meter lang betong kai, som er ført opp på Hyggen-søsknenes eiendom, og som man bare kan komme til gjennom en tunnel som ingen har lov å kjøre igjennom, er i seg selv eiendommelig. Et annet moment som peker i retning av at Hyggen er gitt et spesielt vern, er opplysninger om at kaien og arealet hvor bunkerne ligger, befinner seg innenfor et militært beredskapsområde. Slike områder sikres normalt ved å gi langsiktige rammebetingelser. Sagt på en annen måte blir områder av militær eller paramilitær interesse sikret på en slik måte at formålet – eksempelvis sikring av NATO-materiell, våpen-/beredskapsdumper, eller tungtvann m.v. – ikke vil kunne bli påvirket eksempelvis av lokalpolitiske omveltninger, regjeringsskifter eller andre samfunnsmessige endringer.

 

Under et slikt regime vil eksempelvis en høyst ordinær byggesøknad eller søknad om utskilling av tomt, bli avslått. Det reelle grunnlaget for et slikt avslag vil naturligvis ikke kunne gis, og søkeren vil dermed oppfatte det hele som urettferdig eller endatil absurd.

 

Tilbake til Hyggen. I krigens sluttfase overdro Olaf Olsen Hyggen sin gård til sønnen Ove. Ove og konen drev gården til utpå 1970-tallet hvor det ble gjennomført et nytt generasjonsskifte. Ove og Rakel Hyggen ble av deres eldste sønn, Olaf Hyggen, anbefalt å trappe ned og overdra gården til han. Det ble dermed bestemt at Olaf Hyggen skulle kjøpe gården til åsetestakst. Overdragelsen (som i realiteten var en avtale om arveutløsning) skulle samtidig sørge for at de to yngste søsknene, Karina Hyggen Amland og Svein Hyggen, skulle få sin del av arven etter sine foreldre.

 

I dag, over 42 år etter at foreldrene overdro gården til Olaf Hyggen, har Karina og Svein fremdeles ikke fått sin foreldrearv; to eiendommer på til sammen fire mål som i dag kan anslås å være verdt rundt 5 millioner kroner. I stedet for å etterleve foreldrenes vilje, nedfelt i kjøpekontrakten, foretok Olaf Hyggen et generasjonsskifte i 2008, hvor han den 21. juni 2008 ga alt til sin datter Merete Hyggen, som i dag driver gården, vel vitende om at hun derved har tilrøvet seg sin tante og onkels arv.

 

Hva ligger bak Olaf Hyggens uvilje til å etterleve kjøpekontrakten og foreldrenes vilje? Stilt på en annen måte; hva er årsaken til at Olaf i nær 35 år forpurret arveutløsningen og deretter overdro Karina og Sveins mors- og farsarv til sin datter, Merete? Disse spørsmål kan kanskje lettest besvares ved å kaste lys over Olafs forvaltning over eiendomsmassen både før og etter at han overtok den, og ikke minst avdekke hvem Olaf har samarbeidet og inngått kontrakter med.

 

Som dere etter hvert vil kunne se, har Olaf beveget seg inn i den kriminelles sfære, hvor hemmelighold, løgn, bedrag, villedelser og forfalskninger av eiendomsdokumenter synes å gjenspeile hans virksomhet på gården.

 

Så langt har det gått at Karina og Svein har måttet anmelde sin bror. Jeg kommer tilbake til anmeldelsen nedenfor, og som det vil fremgå av denne er de anmeldte forhold godt dokumentert. Selv en politietterforsker med middels til svak faglig bakgrunn vil enkelt kunne oppfatte hva som har funnet sted, og at de gitte straffebestemmelser er blitt krenket. Anmeldelsen ble like fullt henlagt. Med så klar dokumentasjon på Olaf Hyggens kriminelle vilje og handlinger, må man spørre seg; hvem hjalp han off the hook? Hvem er hans venner? Hvorfor bistår de ham i å dekke over alvorlige straffbare handlinger?

 

I et forsøk på å kaste mer lys over disse ubesvarte spørsmål som åpenbart er tett knyttet til selve årsaken til at søsknene Karina og Svein – 40 år etter at deres foreldre gikk bort – fremdeles kjemper for å få sin arv, skal jeg nå for et øyeblikk forlate arvesaken og se litt på ett element som absolutt ikke kan avvises som årsak til den urett som er blitt begått: Skjulte grupperinger som har som formål å beskytte landet mot alle former for angrep/påvirkning, herunder Stay Behind.

 

Før jeg fortsetter vil jeg nevne at mange – spesielt den servile del av befolkningen, og andre som ikke har evnen til selvstendig kritisk tenkning – er av den mening at Stay Behind er en organisasjon hvis eneste formål var å bli igjen, i landet, når den røde hær invaderte Norge, og at dette var organisasjonens eneste formål. Alt organisasjonen foretok seg skulle altså ha sitt utgangspunkt i dette formål. Når Berlinmuren falt var det ikke behov for mer Stay Behind, og organisasjonen ble avviklet. Andre hevder at den ble avviklet i forbindelse med Meyersaken. Alt dette er feil, og man behøver faktisk ikke vite noe som helst om Stay Behind for å kunne slå fast dette.

 

Organisasjoner er gjennom tidene blitt misbrukt til fordel for medlemmene og lederne, og deres behov, hvilket også gjelder Stay Behind. Som eksempel kan nevnes AUF-saken (Arbeiderpartiets og underorganisasjonens medlemsjuks) hvor tillitsvalgte i AUF ble tvunget av bl.a. Trond Giske og Turid Birkeland til å øke medlemstallet i organisasjonen. Det ble betalt for medlemmer som ikke eksisterte og hvor man bl.a. benyttet hundenavn på slike fiktive medlemmer, dette for å øke medlemsmassen, og derved få mer offentlig støtte.

 

AUF er en politisk ungdomsorganisasjon som skal arbeide for å at enkeltmennesker sammen skal skape et fritt og rettferdig samfunn, hvor økologi settes foran økonomi og menneskelige verdier foran materiell velstand. Dette kan man si at er AUFs formål. Organisasjonen skal ikke lage falske medlemslister eller stjele penger fra medlemskassen for å betale for fiktive medlemmer, for derved å få mer offentlig støtte, hvilket i sin tur kan benyttes til å betale enda flere fiktive medlemmer, for til slutt å ende opp med så mange medlemmer at man kan begynne å bevege samfunnet i en gitt retning. Men, som det fremgår av AUF-saken var det nettopp hva organisasjonen AUF gjorde og hadde til hensikt å gjøre. Organisasjonen og dets øverste ledere drev altså med helt andre ting enn å skape et fritt og rettferdig samfunn osv. Det er i denne sammenheng intet merkelig ved at Gyldendals Store Norske Leksikon – i sin beskrivelse av AUF (dersom endring, se lagret side datert 13. juni 2017) – ikke nevner AUF-skandalen / medlemsjukset med ett ord.

 

Et annet eksempel på organisasjoner og dets ledere som misbruker organisasjonens og egen makt til å drive med andre aktiviteter enn hva formålet skulle tilsi er FIFA-skandalen. FIFA er en internasjonal fotballorganisasjon som i hovedsak skal organisere internasjonale turneringer. Organisasjonen eller dens ledelse skal ikke påvirke tildeling av media og markedsføringsrettigheter relatert til FIFA-kamper, ei heller skal den påvirke sponsorkontrakter, eller prosessen hvor vertsnasjoner for mesterskaper skal velges. Organisasjonen eller dets ledelse skal heller ikke ta imot seksuelle tjenester fra delegater som ønsker at akkurat deres land bør være det neste vertsland. Dette er likevel hva FIFA og dets ledelse drev med, og som de nå blir straffeforfulgt for.

 

Den makt og beskyttelse som Stay Behind og dets medlemmer har hatt, har blitt misbrukt. Det finnes ingen grunn for å tvile på det. Vi vet bare ikke i hvilken utstrekning. Noen indikasjoner i den retning skal vi likevel kunne se når jeg nå skal gå litt nærmere inn på problemet.

 

hvem står bak (parainteressen)?

Selv om man mener å ha avdekket den straffbare handling og pekt ut den skyldige, vil man mange ganger finne seg selv sittende igjen (psyk. Krigføring. artikkel 130109) som hjelpeløs tilskuer til begivenhetenes gang, en prosess som best kan beskrives som et teater som ender med at den opplagt skyldige slipper unna, og den skadelidende blir forfulgt og påført ytterligere skade.

 

De fleste spør seg da, før de setter seg tilbake og gir opp; hva skjedde? Hvorfor henla påtalemyndigheten anmeldelsen, hvorfor frikjente dommeren vedkommende? Hvorfor tapte jeg alt? Hvorfor tar ingen hensyn til de fremlagte dokumentene – fakta? Og, hvorfor taper jeg når jeg forsøker å få rettet opp i den urett som åpenbart er begått? Svaret kan finnes ved å spørre hvem som har interesse i utfallet, og deretter forsøke å plukke ut den med størst interesse.

 

En handling er alltid motivert av noe; beveggrunnen. Noen ganger fremstår motivet bak en handling som så åpenbart at ingen stiller spørsmål ved det, hvilket kan føre til at det reelle motivet forblir en hemmelighet. Andre ganger oppfattes handlingen som så irrasjonell og meningsløs at de fleste velger å betrakte den som umotivert. Betraktningen er feil. En handling er aldri umotivert. Finner man motivet, er sjansen også større for å knekke synderen, og kanskje like viktig – finne eventuelle bakmenn og deretter knekke disse.

 

For å kunne sette seg i stand til å ta stilling til hvordan ex-fruktbonde Olaf Hyggen ikke bare har klart å tilrøve seg arven til sine søsken, men også har klart å sitte på deres arv i over 30 år (før han overdro alt til sin datter), må man søke informasjon som kan belyse relevante forhold knyttet til nærmiljøet hvor handlingen har utspilt seg (geografisk så vel som mellommenneskelige relasjoner), samt se om det er mulig å avdekke kretsen rundt Hyggen og samspillet disse imellom. Gjennom en slik øvelse kan man få avklart om det er andre som deler Olaf Hyggens interesser eller som endog kan ha sett muligheten til å fremme og beskytte sine egne interesser, gjennom Olaf Hyggen. Sagt med andre ord så kan man – ved å søke etter motivet – komme på sporet av de reelle utøvende kreftene bak en handling.

 

Olaf Hyggen har ikke selv den innflytelse og ressurser som skal til for å korrumpere kommunen, fylket, tinglysingsmyndigheten, bankene og domstolene. At Hyggen likevel har lykkes, gir derfor gode signaler om at han har hatt bistand og beskyttelse.

 

Idet såkalte betydelige samfunnsinteresser synes å være involvert i saken, samt at slike interesser ikke med nødvendighet fortjener samfunnets beskyttelse, blir det nødvendig å først bringe lys over staters eksistensgrunnlag og hvilke funksjoner som er i virksomhet for å sikre dette grunnlag. Min teori er at staters eksistensgrunnlag ikke er forankret i massenes interesser, men derimot i fåtallets behov, hvor fåtallet består av et knippe ressurssterke og derved innflytelsesrike familier/sammenslutninger som ved hjelp av rå makt har sikret seg de ressurser de bygger sin kontroll på. I fall jeg skulle ha rett, står vi overfor et byggverk som kan falle sammen straks sannheten når massene.

 

Gjennomgangen – som jeg skal forsøke å gjøre kort og minst mulig kjedelig – kan være nyttig for den som ønsker å sette seg inn i og kanskje også forstå hvorfor mellommenneskelige relasjoner ikke har bedret seg i de tusener av år som har gått siden våre første sivilisasjoner synes å ha blitt etablert, dette til tross for at man har sett positiv utvikling på nær sagt alle andre områder ved menneskets tekniske utvikling. Når denne øvelsen er gjort blir det langt enklere å forstå, ikke bare hvorfor Olaf Hyggen har lykkes i å tilrøve seg sine søskens arv, men også hvorfor så mange andre har lykkes med fullstendig absurde prosesser som man etter alle solemerker aldri skulle kunne lykkes med.

 

En stats eksistens bygger på en rolig masse

En stat eksisterer i hovedsak på en maktbalanse mellom et folk, og en leder/eier, eller med andre ord; mellom massene og de få. I nyere tid – fra middelalderen og fremover – kan man si at maktbalansen har stått mellom et folk på den ene siden, og et parlament, en regjering og en domstol på den annen. Sistnevnte gruppe av institusjoner har i alle tider vært kontrollert av et knippe mektige familier/maktsentra, et tidløst slekts- og vennedynasti med grener strukket over landegrensene. Førstnevnte gruppe har derimot aldri klart å samle seg (å tro at folkestyre med tilhørende institusjoner er en slik samling, er en feilslutning og antakelig hovedårsaken til at det aldri har kommet til noen reell samling), bortsett fra tider hvor utpiningen fra den siste gruppen har blitt utålelig. Slike samlinger skyldes ikke en gjennomtenkt tanke, men bærer snarere preg av å være en umiddelbar reaksjon (instinkt) mot urettmessige aksjoner.

 

Maktbalanse er altså et sentralt begrep – og prinsipp – i enhver statsstyrediskusjon. I dagligtale, dog uten at massene forstår noe av det, blir denne balansen diskutert og holdt i hevd bl.a. i form av begrepene; sikkerhets- og utenrikspolitikk. Kort fortalt omhandler begrepene de virkemidler dynastiene har tilgjengelig for å holde kontroll på eget folk, samt hvilken støtte man har hos de andre dynastiene til å opprettholde/utøve denne kontroll. Disse to begrep må ikke ukritisk blandes sammen med demokrati eller fred. Når dynastiene maner folk til kamp for demokratiet og freden, så ber de i realiteten om støtte til fortsatt makt og utpining, det er bare ikke så enkelt for et utrenet øye å se det. Demokrati og fred er ikke i seg selv et mål/formål, men snarere virkemidler for å oppnå eller sikre maktbalanse. Uttrykket; fred koster, bekrefter for så vidt mitt standpunkt. Fred koster ikke noe. Det er krig som koster, men her har altså staters ledere klart å få massene til å tro på det motsatte, og dermed har man legitimert enhver krig.

 

Et menneske og et folk har en smertegrense. Smertegrensen strekker seg over nøyaktig den samme linje som maktbalansens grense. Jo mer byrder som pålegges folket, jo tyngre blir lidelsens vektskål, og jo nærmere kommer man grensen. Når tålegrensen er nådd, vil selv et lite ”overtramp” være nok til å sette landet i brann, for en stund. Slike for så vidt kontrollerte overtramp (urobevegelser) finnes det mange av gjennom historiens gang, og dermed blir det kanskje ikke så merkelig at dynastiene har benyttet nettopp ordet revolusjon for å beskrive prosessen. Revolusjon stammer fra ordet revolvere (revolute) som betyr å rulle tilbake, og det er nettopp det som skjer. Massene, derimot, tror at man gjennom en revolusjon – en plutselig endring – oppnår noe nytt. Det er ikke tilfellet og heller ikke meningen, det bare ser slik ut.

 

Det man kan si om årsaken til denne uro er at den mer er en direkte reaksjon mot dynastienes utpining, enn en kløktig plan klekket ut for å gjenvinne den frihet verdens folk ikke har sett siden de bodde i huler. Dette kan – isolert sett – illustreres med konsekvensene av Marquis de Sades (engelsk tekst) forløsende (men ikke nødvendigvis sanne) ord: ”De dreper fangene her inne!”

 

Paris – et eksempel på hvor lite som skal til når grensen først er nådd

En folkemasse hadde samlet seg utenfor Bastillen (engelsk tekst) hvor de Sades og 7-8 andre fanger satt, og disse ord var altså det som skulle utløse den fysiske delen av den Franske revolusjonen og rede grunnen for avviklingen av kongestyret, innføringen av den første republikk og henrettelsen av utsugerkongen. I et større bilde hadde Frankrike i tiden frem til 1789 pådratt seg stor gjeld som følge av syvårskrigen (engelsk tekst) og den amerikanske revolusjon (engelsk tekst).

 

Kongens løsning på gjeldskrisen, en løsning som har vært benyttet globalt frem til i dag, var på ingen måte revolusjonerende; la folket betale med høyere skatter. Ulykkeligvis for den franske monark hadde avlingene sviktet i de siste årene forut for revolusjonen, hvilket selvsagt gjorde skattebetalerne enda mer følsomme for ytterligere utpining fra kongehuset, og med dette var smertegrensen nådd. Alt gikk til helvete for kong Ludvig XVI i det øyeblikk de Sades ropte de bevingede ord til den utpinte og rettighetshungrige masse, og republikkens tilhengere kunne juble. Som historien indikerer, har nok kongehusets fiender – republikkens øverste tilhengere – utnyttet muligheten som kongens utpining og naturens luner ga dem. Uansett, så lite skulle det altså til, bare en liten setning, som vel ikke engang var sann.

 

Fremkomsten av statlige institusjoner – en reaksjon mot utpining

Like lite som verdens menneskerettighetsorganisasjoner, er parlamenter, regjeringer og domstoler skapt for å sikre en massenes/borgernes rett, eller beskytte borgerne mot overgrep fra det offentlige eller andre. Årsaken til (motivet for) opprettelsen av disse og lignende institusjoner finnes i det jeg har nevnt ovenfor. Institusjonene har kort sagt dukket opp som dynastienes nødvendige bote- og bedøvelsesmiddel mot et opprørt folk, hvilket den franske revolusjonen, og dens etterspill, kan tjene som et godt eksempel på. Før den franske revolusjon var franskmennene – i likhet med nordmenn i dag – ledet av et rojalt dynasti som pinte dem til bristepunktet. Etter revolusjonen så man fallet av mange kongedømmer, fødselen av republikker, en tilsynelatende avskaffelse av føydalismen, etableringen av menneskerettighetslignende erklæringer samt dynastienes tilbøyelighet til å forære deler av massene med nye rettigheter. Dette høres jo bra ut, men det er for godt til å være sant.

 

For Frankrikes del endte 10 års revolusjonskamp med at et annet dynasti overtok landet; Bonaparte / Habsburg. Den tilsynelatende avskaffelsen av utpiningsinstrumenter og etableringen av menneskerettsvennlige elementer var bare gjort for å dempe folkets kamplyst, og lure dem inn i en ny svøpe av utpining. Europas dynastier og deres tilhengere hadde altså utnyttet den fremprovoserte revolusjon til å rede grunnen for videre utpining og mishandling av folket. Etter Napoleon kunne en ny despot overta, Charles X, osv osv. Same shitnew wrapping, hvor same shit tilsvarer landets ledelse (dynastiene) og new wrapping tilsvarer måten lederskapet/eierskapet blir utført.

 

Det samme kan sies om etterspillet av den Russiske revolusjon, og den annen verdenskrig for den del. Etter den annen verdenskrig var folket – kanskje spesielt i Europa – fullstendig utpint, uavhengig av hvilken side de sto på, og nye kriger var på gang. Folket, enten de var på flukt eller satt ved kratrene av sine tidligere hjem, ropte og skrek på rettferd og medmenneskelighet. Freden hang altså atter en gang i en tynn tråd. Den røde idé, som effektivt hadde splittet Europa i to, ga ytterligere press på freden. Hva kunne gjøres? Jo, gi folket noe å tro på, noe de vil føle seg mette av, og slik ble FN og deretter FNs menneskerettighetserklæring til, pushet frem av en av dynastiets menn, en nordmann denne gang (Trygve Lie).

 

Erklæringen ga ikke folket annet enn tro og håp, hvilket heller ikke var meningen. Hva som derimot var meningen, var å gjenopprette maktbalanse, eller sagt med andre ord; finne tilbake til et akseptert forhold mellom utpining/utbytting og massenes smertegrense, og det lyktes man for så vidt med. Hadde menneskerettighetserklæringen vært en bil, ville ingen ha kjøpt den, rett og slett fordi den ikke virker.

 

Fremkomsten av staters institusjoner, lovverk, tilsyn, råd, ombud, menneskerettslige erklæringer osv kan i all korthet sammenfattes som maktelitens respons på folkets reaksjon mot en utpining som for hver ”revolusjon”, for hver radikal endring, for hver tilbakerulling, blir alt mer utspekulert.

 

Fremveksten av uønskede påvirkningsagenter/stabilisatorer

For å kunne utnytte/utbytte sitt folk på et mest mulig rasjonelt og effektivt vis, er dynastiet avhengige av et mest mulig stabilt styre. Maktbalanse – ikke mellom de tre statsmakter, men derimot mellom statsmakten og massene – er følgelig av helt essensiell betydning for at dynastiet skal kunne lykkes i sin rovdrift.

 

Her må det kort nevnes at den fabrikkerte oppfatning om tre statsmakter som skal passe på hverandre, med vanntette skott seg imellom, ikke er annet enn en luftspeiling. De som har forsøkt å kontakte én av statsmaktene for å varsle om krenkelser begått av den annen, har fått erfare dette. Svaret man får er stort sett at pga maktfordelingsprinsippet kan vi ikke gripe inn.

 

Men, maktbalanse har også en annen funksjon som er nær knyttet til rovdriften, nemlig å sikre at herskerne ikke mister kontrollen, eller sagt med andre ord; å sikre status quo. Det gitte dynastiet og dem som er plukket ut for å forvalte dynastiets eiendom og folk, vil dermed ha stor interesse i å bevare roen, utligne enhver ubalanse, og derved sikre at makten forplir på herskernes hender. Vi snakker her om en formidabel oppgave.

 

For å temme folkets opprørslyst og samtidig sikre at denne maktbalansen ikke skal kunne rokkes ved, har det gjennom århundrenes løp dukket opp en rekke institusjoner samt tilhørende lovverk, alle med samme formål: Ro, balanse og fortsatt dynastisk makt. Noen (som vi har nevnt ovenfor) er tilgjengelige og lett synlige, som regjeringsorganer (herunder forsvarsorganer, tilsynsorganer, ombud, politi, påtale osv), domstoler, parlamenter, menneskerettshus i forskjellige fasonger, advokatstander og lignende. Andre igjen er mer eller mindre fordekt. Det er den siste gruppen organisasjoner – de parastatlige – som jeg gjennom denne artikkelen skal knytte linjer til.

 

For ordens skyld nevner jeg at parastatlige organisasjoner igjen kan deles inn i to grupper; de synlige og de fordekte. Ytelser av helsetjenester i privat regi, produksjon av mat for det offentlige, utførelse av EU-kontroll i privat regi, private barneverninstitusjoner, tilhører den synlige parastatlige gruppe av organisasjoner.

 

Stay Behind-organisasjoner, reparasjons-, klarerings-, provokasjons- og likvidasjonsgrupper, den fjerde tjeneste (en skjult parastatlig tjeneste som bl.a. tilbyr overvåkings- og etterretningstjenester), forskjellige beredskapsutvalg (som bl.a. instruerer og på annen måte påvirker bedriftsledere både økonomisk så vel som administrativt), og til og med narkokarteller og finansielle organisasjoner, er eksempler på usynlige parastatlige grupper. Noen har til oppgave å drive påvirkning, mens andre har til oppgave å rett og slett finansiere påvirkningen, og det er her narkokarteller og finansinstitusjoner kommer inn. Påvirkningsgruppene kan likestilles med en hvilken som helst terroristcelle.

 

Fordelen med å la disse stabilisatororganene forbli skjult for folket er naturlig nok den at man dermed unngår å måtte svare for det gitte organets eksistens og formål, hvordan man rekrutterer, tilsetter og sparker/eliminerer medarbeidere, hvem som har det økonomiske og administrative ansvaret for organet, hvordan organet finansieres, hvilke prosedyrer/retningslinjer organet følger i sin virksomhet, samarbeidende virksomheter osv. En annen fordel er at ingen lover gjelder for disse skjulte institusjonene. De er nemlig etablert for å ta over der hvor loven, etter deres mening, feiler, og dermed har man samtidig fått en indikasjon på lovens egentlige formål – generelt sett – nemlig; å bevare roen i folket og sørge for at ubalanse ikke oppstår.

 

Linjen til sosialdemokratens syn på loven og dens funksjon (loven skal benyttes for å lykkes med den sosialdemokratiske idé, den skal altså tjene sosialistenes idé – en oppfatning som står i direkte strid med begrepet the Rule of Law) er dermed etablert. Det endelige mål med en lov er ikke folkets ve og vel, men dynastiets, og synes dynastiet at den sosialdemokratiske idé er bedre enn den fascistiske, ja, så benytter man den. Konklusjonen kan synes radikal for det utrenede øyet, men den er likevel korrekt, og godt fundert.

 

”Para” kan bl.a. bety; ved siden av, lignende, i tillegg, utenfor etc. En paramilitær gruppe kan dermed defineres som en gruppe/enhet som opererer og er organisert (strukturelt og funksjonelt) på lignende vis som offisielle/kjente forsvars- og angrepsenheter. Revolusjonære grupper som IRA og militser som Heimevernet faller innenfor definisjonen paramilitær. Det gjør også den norske grenen av NATOs Stay Behind.

 

Stay Behind

Ved andre verdenskrigs slutt var Stay Behind allerede etablert i Europa. Historikeren Frode Fanebust gjør i sin bok Kald krig, hemmelig hær,[1] et naivt eller barnslig forsøk[2] på å få folk til å tro at Norge var først ute i verden med å etablere en Stay Behind gruppe, og at denne først ble etablert rundt 1950-52. Dette er bare tull. Special Operations Executive, ledet bl.a. av banker’en og kongevennen Sir Charles Hambro, og The Auxiliary Units var å regne som Stay Behind organisasjoner som opererte med det formål å hindre eller kjempe imot enhver invasjon, samt å etablere og øve opp lignende grupper i andre land. Begge organisasjonene var etablert i 1940.

 

Medlemmer av The Auxiliary Units hadde ordre om å sprenge seg selv til himmels, eller skyte hverandre dersom man sto overfor en risiko for å bli tatt til fange.

 

I samtale med et barnebarn av en brittisk SOE-agent, ble jeg fortalt at like etter krigens slutt reiste høyt betrodde medlemmer av Stay Behind rundt i Europa og likviderte egne agenter, som man i god Jens Kristian Hauge-ånd mente at man ikke kunne stole på. Organisasjonens ledere var altså redd for å bli avslørt av hva man anså som løse kanoner. Selvutslettelsesprinsippet kan ledes ut av ordren som eksempelvis The Auxiliary Unit arbeidet under, nemlig å fjerne all mulig risiko for å bli avslørt. Ved fredsutbruddet sto mange agenter overfor nye ledere i de frigjorte land, ledere som ikke nødvendigvis støttet et Stay Behind og som kanskje også kunne tenke seg å få belyst organisasjonens virksomhet under krigen spesielt med tanke på krenkelser av krigens regler, og dermed var vilkåret for likvidering av egne mannskaper oppfylt.

 

Disse Stay Behind-organisasjonene er av paramilitær art, hvilket betyr at deres oppbygning og virke fremstår som og kan derfor også lett forveksles med deler av landets ordinære militære organisasjon, så som Nasjonal Sikkerhetsmyndighet som i prinsippet har samme formål og oppgaver som Stay Behind. Forskjellen er dog den at den paramilitære organisasjonen ikke er inkludert i statens formelle militære styrker. Dannelsen eller understøttelse av slike grupper er for øvrig straffbart, jf gml straffeloven § 104a, samt straffeloven § 128.

 

Parainteressens forgreninger inn i domstolene – Domstolens uavhengighet

Fordelen med en slik organisasjon/gruppe er at den kan operere etter sine intensjoner, uten forstyrrende korrektiver fra massene, eller fra noen andre enn den som kontrollerer gruppen. Ulempen – som er langt mer omfattende enn fordelen – er bl.a. at gruppens virksomhet påvirker både folk og institusjoner (altså; samfunnet som en helhet), uten at folk og institusjoner kjenner til denne påvirkning. De ser bare resultatet, et resultat som mange ganger vil opptre som uforståelig, nettopp fordi man ikke kjenner årsaken.

 

Som det vil fremgå lenger nede i teksten, er parainteressen, med den aller største nødvendighet, avhengig av beskyttelse fra det offentlige. Denne beskyttelse kan dog ikke gis på en slik måte at parainteressen avsløres. Mht parainteressens beskyttelse relatert til rettstvister, har man løst dette på et noe utspekulert vis.

 

Domstolene er organisert på en måte som skal fremme prinsippet om en uavhengig dommer/domstol, dette igjen for å sikre en upartisk avgjørelse. Det beste eksemplet på å beskrive årsaken til fremveksten av dette prinsipp er å vise til den danske enevoldskonges rettigheter. Han kunne, frem til 1848 (da Christian VIII døde), dra ned i Højesteret, dersom han kjedet seg eller ønsket å rydde opp i noe, og sette seg til som dommer – uavhengig av part og saker. Dette har det visst blitt slutt på og mange tror at nå er det virkelig gode greier det som skjer i landets domstoler. Det er det ikke. Domstolene er nemlig fortsatt organisert slik at det eksisterer to fløyer av domstoler; én satt med ”uavhengige” dommere, og én satt med spesialutplukkede dommere. La meg forklare.

 

Det ikke mange vet eller har oppfattet er at øverste leder i hver eneste domstol i Norge er autorisert – og derved i realiteten utpekt – av øverste leder i domstolen over, se sikkerhetsforskriften § 7-2. Med andre ord er sorenskriveren i eksempelvis Oslo tingrett plukket ut/autorisert av førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett, mens førstelagmannen i Borgarting er plukket ut av justitiarius i Høyesterett. For å si det på en annen måte: Dersom førstelagmann Nils Erik Lie hadde funnet at han ikke kunne autorisere sorenskriver Geir Engebretsen, ville Lie ha plassert en annen sorenskriver i Oslo tingrett. Så enkelt er det. Engebretsen er altså i realiteten ikke utpekt av Kongen i statsråd, men av Nils Erik Lie, Høyesterettsjustitiarius Tore Schei og bakmennene. Dette er ikke noe jeg finner på. Det står i loven. Problemet er bare at ingen har oppfattet dette tosporede system.

 

Disse dommerne er altså spesielt utpekt/plukket ut, ikke av innstillingsrådet for dommere/folket, men av sine egne ”overordnede”. Med denne ordningen har man skapt klare og særdeles uheldige bindinger mellom domstollederne i tingrettene og lagmannsrettene, og mellom domstollederne i lagmannsrettene og høyesterettsjustitiarius. Som dere vil se av linken til Innstillingsrådet, er denne delen av domstolenes ”organisering” ikke nevnt med ett ord. Disse spesialutplukkede dommerne er altså på ingen måte å anse som uavhengige dommere.

 

Én av disse spesielt utpektes roller er å ivareta landets interesser i spesielle saker hvor rikets sikkerhet er berørt (saker av såkalt nasjonal interesse). Eksempelvis vil en spionsak, som saken mot Arne Treholt, ikke kunne administreres gjennom tilfeldighetsprinsippet, altså; hvor en tilfeldig valgt dommer i den domstol hvor saken skal prøves, blir pekt ut som dommer i saken. Det som skjer i slike saker er at domstollederen plukker ut de dommerne han/hun mener at man kan stole på, jf domstolloven § 12, tredje ledd, § 21, tredje ledd. I slike saker skal altså kun de dommere som er sikkerhetsklarert – og følgelig er spesialplukket av domstollederen og bakmennene – kunne delta. I realiteten behandles altså saker som er av nasjonal interesse (rikets sikkerhet), av en annen domstol enn de ”normale/ordinære” domstolene. Vi ser altså ikke bare konturene, men også rammene og innholdet av et tosporet domstolssystem, hvorav det ene – som er ukjent for massene – står i direkte strid mot Grunnloven.

 

Men, omfanget av saker som ikke kan behandles av landets ordinære dommere stanser ikke her. Enhver sak hvor skjermingsverdig informasjon (dokumentasjon som er gradert som: ”Begrenset”; ”Konfidensielt”; ”Hemmelig”; eller ”Strengt hemmelig”) er eller kan bli en del av saken, skal behandles utenfor domstolenes alminnelige ordning, altså; av de spesielt utpekte ”dommerne”. Brevik-saken var en slik sak, og som jeg har skrevet tidligere, ble dommerne spesialutplukket av sorenskriveren.

 

La følgende være helt klart: Domstolenes uavhengighet går foran sikkerhetsloven og dens forskrifter. Sagt på en annen måte: Sikkerhetsloven (og dens forskrifter) er – for så vidt disse berører domstolenes uavhengighet – helt klart i strid med Grunnloven, dette da domstolenes uavhengighet er hjemlet i Grunnloven.

 

Domstolloven § 12, tredje ledd, § 21, tredje ledd, samt sikkerhetsforskriftens kapittel 7 er følgelig i strid med Grunnloven og dens prinsipp om at domstolene skal være uavhengige. Disse nevnte bestemmelsene sier nemlig at enkelte spesielt utvalgte dommere, kan plukke ut enkeltdommere og dommerteam til spesielle saker, hvilket altså åpenbart er i strid med Grunnloven. Det disse bestemmelsene ikke eksplisitt sier, men som like fullt er et meget sentralt tema i diskusjonen omkring domstolenes og dommernes uavhengighet, er at mange av landets dommere ikke er sikkerhetsklarert, og følgelig – mener Regjeringens spesielt utpekte domstolledere – ikke er til å stole på.

 

En dommer som ikke er sikkerhetsklarert, vil altså ikke kunne administrere saker hvor skjermingsverdig informasjon er tema. Vi står dermed overfor den raritet innen norsk juss at forsvarsdepartementet – som i realiteten har ansvaret for landets sikkerhet og forvaltningen av sikkerhetslovene og relaterte forskrifter – og landets domstolledere, sitter og bestemmer hvilke dommere som er til å stole på, og det altså lenge etter at dommerne er utnevnt og beskikket som uavhengige dommere av Kongen i statsråd. Realiteten er dermed den at forsvarsdepartementet og landets domstolledere anser en lang rekke av landets uavhengige dommere som ukvalifisert til å administrere gitte saker.

 

Den dommer som er spesialutplukket er per definisjon ikke uavhengig. Dette betyr at de dommere som er sikkerhetsklarert, ikke er uavhengige, mens de gjenværende dommerne, de som ikke er sikkerhetsklarert, følgelig – i hvert fall som et utgangspunkt – må anses uavhengige.

 

Før jeg fortsetter, la meg få stille følgende retoriske spørsmål: Hvorfor i all verden skulle ikke tingrettsdommer A eller lagdommer B få dømme i Breivik-saken eller i Treholt-saken? Fordi man ikke kan stole på dem når det gjelder spørsmål om landets sikkerhet? Hvordan kan man da stole på dem når det gjelder andre saker? Har vi ikke forlatt grunntanken bak prinsippet om en uavhengig domstol, dersom noen spesielt utpekte til enhver tid kan gripe inn og plukke ut dommere man stoler på, og la de man ikke stoler på ta seg av mindre vesentlige saker?

 

I og med at all autorisasjon av dommere i skjermingssaker er gjort av en spesialutplukket domstolleder, kan vi samtidig slå fast at ingen av disse sakene har vært administrert av en uavhengig domstol. Avgjørelsene vil følelig måtte betraktes som nulliteter, også Breiviksaken.

 

Vi har altså en domstol som er splittet inn til kjernen, hvor vi har de instruerte dommere (de som er sikkerhetsklarert) på den ene siden, og de uavhengige på den annen (de som ikke er sikkerhetsklarert og som følgelig må finne seg i å bli holdt utenfor alle viktige saker).

 

I lys av dette kan vi nå trygt konkludere med at utnevning av domstolslederne blir gjort av et annet organ enn innstillingsrådet, og at dette blir gjort uten demokratisk kontroll. Videre kan vi konkluder med at autorisasjon av dommere som skal delta som dommere i skjermingssaker, blir gjort i strid med prinsippet om dommerens uavhengighet. Ett av kjennemerkene ved en uavhengig dommer er at vedkommende ikke kan instrueres til å administrere en sak, like lite som han/hun kan fratas arbeidsoppgaver. Dommerne er frie og uavhengige og utfører kun det arbeid de blir tildelt i tråd med tilfeldighetsprinsippet.

 

Følgelig kan vi si at en pararettslig institusjon har fått utvikle seg – uten at noen har reist en eneste innvending, og følgelig uten korrektiver – og overtatt/tilsidesatt innstillingsrådets rolle på dette felt. I realiteten har vi ingen uavhengig domstol i Norge. Tvert imot synes landets domstoler å være i hendene på den pararettslige institusjon som vi ser konturene av ovenfor.

 

Jeg har tatt med dette kapittelet om domstolens uavhengighet sett i lys av sikkerhetsloven med tilknyttede forskrifter, alene for å vise dere at domstolene kontrolleres av interesser som ikke tjener folket og som heller ikke vil få den opplyste delen av massenes aksept dersom faktum ble kjent for dem.

 

Dommerne og deres uvitende støttespillere – som det beklageligvis er mange av – vil nok hevde at dette jeg her fremmer er håpløs teori, og at ovennevnte autorisasjonsprosess er lovfestet, altså; at det er lovgiver /Stortinget som ved lov har sikret en demokratisk lovgivning på området, og at folkets interesser følgelig er ivaretatt på beste måte. Til slike eventuelle anførsler kan jeg bare si følgende: Lovgiver må forholde seg til Grunnloven, som i sin tur er bærer av prinsippet om en uavhengig domstol. Når en dommer først er utpekt – i tråd med Grunnloven – så kan ingen deretter, enten gjennom praksis eller ved lov, bestemme at hver sak som går for en domstol må vurderes i lys av sikkerhetsloven med forskrifter, i den hensikt å finne en passende dommer for saken. Uavhengig av om saken gjelder et bensintyveri, nabotvist, kjøp, salg, vold, spionasje, terrorisme, kongelige videofilmer på avveie, sletting av ”senkongeliges” straffesakregister, eller korrupsjon, så skal i utgangspunktet alle landets dommere kunne administrere disse saker. Det eneste som vil kunne hindre en norsk dommer fra å administrere en slik sak er at han/hun plutselig skulle bli syk, eller allerede har et overskudd av saker på sitt bord. Intet annet.

 

Det er nærmest å betrakte som et nådestøt for demokratiet at dommerne, etter at de har blitt utnevnt og beskikket til sin stilling, skal bli gjort til gjenstand for en kontroll med det ene formål å få avklart hvorvidt de spesielt utpekte domstollederne kan stole på vedkommende. For å si det veldig folkelig: Den som ikke blir autorisert, vil med nødvendighet oppfatte at ”sjefen” ser på han/henne som fullstendig upålitelig og potensielt utsatt/mottakelig for korrupsjon. Hvor god jobb vil denne dommer gjøre etter en slik ”avvisning”? Den som derimot blir autorisert, vil – for å sikre flere autorisasjoner – gjøre sitt beste for å dømme slik han/hun tror at ”sjefen” ønsker det. Ubevisst korrupsjon. Hva har vi da? Jo, en domstol hvor domstollederne med sin lovbestemte autorisasjonspraksis har splittet domstolen i to; én uavhengig leir hvor det eksisterer gnisninger mellom domstolleder og de som er blitt vraket, og en annen leir med dommere som gjennom rettsavgjørelser forsøker å tilfredsstille domstollederen på beste måte for å opprettholde autorisasjonen.

 

Vel, faktum er i alle fall at domstolen er splittet, og at det eksisterer et tosporetsystem hvorav det ene sporet skal ivareta parainteressen når nå den enn måtte komme for retten.

 

Nå er vi forhåpentligvis litt mer klar for en vurdering av arvesaken på Hyggen gård.

 

Døden og livet videre

Arv hører til livets gang. Foreldre dør og formuer går videre til neste slektsledd. Noen sørger for å sikre sine barn/sin slekt før de går bort, enten ved å skrive testament eller å foreta en fordeling av formuen før de går bort, mens andre er trygge på sine barn og at loven sørger for en likelig fordeling etter at de er gått bort. Likedeling er så inngrodd i det normale menneskets bevissthet at det naturlig nok også har blitt det ledende prinsipp i arveloven. Dersom en arving skulle finne på å hevde at foreldrene ikke har ment å dele likt, er det ingen andre enn vedkommende avviker som skal pålegges å bevise dette.

 

Den gruppen arvelatere som ønsker å dele ut arven mens de fremdeles lever, gjør gjerne dette oftere for å unngå at barna skal belastes med arveavgift, enn for å sikre den mindre grådige mot den mer grådige. Da Erna Solberg fjernet arveavgiften i 2014 løste hun nok samtidig en del problemer for dem som spekulerte i hvordan man skulle unngå arveavgift.

 

Hyggen, arv og skjulte tjenester

Ove Hyggen og hans kone, Rakel, dyrket altså frukt og bær på Hyggen i Røyken kommune (Hyggen Gård) i en mannsalder. De hadde fire barn og det var intet som pekte i retning av at de ønsket å skjevfordele barna. Like fullt er det nettopp det som er blitt resultatet, over 40 år etter deres død.

 

Disse hendelser som har ledet frem til dagens resultat er grundig redegjort for i anmeldelse mot Olaf Hyggen og begjæring om retting av grunnbok (sletting av alle tinglysinger på de berørte eiendommer og tilbakeføring av disse eiendommer til dødsboet). For å få et bedre grunnlag for å vurdere myndighetenes behandling av saken, bør følgende linker leses:

 

Dokumenter relatert til anmeldelsen

·        110614 Brev fra Søndre Buskerud politidistrikt

o       Bekreftelse på anmeldt forhold

·        300614 Brev fra Søndre Buskerud politidistrikt

o       Anmeldelsen henlagt

·        180714 Brev til Søndre Buskerud politidistrikt

o       Ber om møte relatert til henleggelse

·        290714 Brev fra Søndre Buskerud politidistrikt

o       Aksepterer møte for å redegjøre for henleggelsen

·        080814 Klage til Søndre Buskerud politidistrikt

·        120814 Påtegningsark – til Oslo statsadvokatembete

o       Merk: påtegningsarket ble ikke sendt i kopi til anmelder. Derimot fikk den anmeldte – Olaf – kopi, og ble således orientert om henleggelsen. Vi får dermed signaler om at Olaf har gode kontakter inn i et korrumpert politi. Se for øvrig brev av 061014 hvor dette er tatt opp.

·        150814 Påtegningsark fra Oslo statsadvokatembete

·        061014 Brev til Søndre Buskerud politidistrikt

o       Ber om at anmeldelsen nå blir vurdert av en habil polititjenestemann

·        151014 Brev fra Søndre Buskerud politidistrikt

o       Politiet strør sand på beslutningen om å henlegge

·        201114 Brev til Søndre Buskerud politidistrikt

o       Politiet/påtalemyndigheten dekker over straffbare handlinger

 

Dokumenter relatert til begjæring om retting av grunnbok m.v.

·        161214 Brev fra Statens Kartverk – avslag på retting av grunnbok

·        190115 Anke til lagmannsretten

·        290515 Kjennelse fra Borgarting lagmannsrett – anken forkastet

·        100715 Anke til Høyesterett

·        040915 prosesskriv til Høyesterett – kartverket

·        150915 Kjennelse fra Høyesterett – Anken forkastet

 

Når du har lest anmeldelsen, begjæringen og de tilknyttede vedlegg, skal du være i stand til å gjøre deg opp en oppfatning av hvorvidt Olaf Hyggens handlinger befinner seg innenfor lovens rammer, hvorvidt politiet/påtalemyndighetens henleggelse er korrekt, og hvorvidt Statens Kartverk og domstolene har handlet i tråd med lov.

 

Som det vil fremgå av ovennevnte dokumentasjon har Olaf Hyggen tilrøvet seg foreldrearven til søsknene Karina og Svein, hvor han i den forbindelse har planlagt og også gjennomført en lang rekke til dels grove straffbare handlinger. Bl.a. har han Fabrikkert en ny side 4 til den allerede tinglyste kjøpekontrakt av 2. desember 1974 (se siste side til bilag nr 4 i anmeldelsen, side 25 i pdf-filen). Videre har han forfalsket arvingenes/søsknenes signaturer på det falske dokument og fått dette tinglyst (se samme bilag). I den forbindelse har han i tillegg enten korrumpert to vitner til å signere på et falsk dokument som skulle tinglyses, eller forfalsket vitnenes signaturer på et dokument som skulle tinglyses (se bilag nr. 5 til anmeldelsen (side 26 i pdf-filen) hvor vitnet gjør det klart at hun ikke husker å ha signert samt at hun aldri har sett verken Svein eller Karina, og følgelig ikke kan ha signert på at dette er deres signaturer). Videre har Olaf Hyggen forfalsket en hjemmelserklæring (se bilag nr 11 til anmeldelsen, side 39 i pdf-filen), samt påførte falske signaturer (søsknenes signaturer) på et skjøte samt korrumpert to vitner til å bekrefte de falske signaturer eller forfalsket vitnenes signaturer på skjøtet (se bilag nr. 12 til anmeldelsen, side 41 i pdf-filen). Med disse straffbare handlinger i minnet – ovennevnte opplisting er for øvrig ikke ment å være uttømmende – har Olaf Hyggen villedet og bedratt offentlig myndighet. Vi ser her konturene av en særdeles kriminell vilje, samt fullstendig fravær av korrektiver fra det offentlige, hvilket i sin tur har gitt Olaf Hyggen frie tøyler til ytterligere kriminelle handlinger.

 

For å sikre seg at arven – to eiendommer som altså befinner seg innenfor et beredskapsområde – ikke skulle komme i hendene på de to berettigede arvingene, og derved sikre seg og sin familie profitten fra de straffbare handlinger, overførte han i 2008 alt til sin datter Merete. Det er altså hun som i dag driver Hyggen gård, vél vitende at virksomheten hviler på ovennevnte straffbare aktivitet.

 

Når vi nå ser tilbake på Olaf Hyggens liv og handlinger – handlinger som har strukket seg over flere tiår og som er anmeldt til politiet så vel som fremlagt for tinglysingsmyndigheten og ankedomstolene, uten at disse institusjonene har løftet en finger for å stanse/korrigere Olaf Hyggen og rette opp i begått urett – må man kunne stille spørsmålet: Har Olaf Hyggen korrumpert og/eller fått bistand fra korrupte offentlige tjenestemenn? Er eiendomsmassen og derved interessene i eiendomsmassen underlagt statlig eller parastatlig beskyttelse? Spørsmålene flyter faktisk i hverandre.

 

Det første spørsmålet kan besvares med et klart; ja. Dersom vi for et øyeblikk forestiller oss en ideell rettsstat – slik jo lovgiver og loven har lagt opp til at vi skal gjøre – hvor politi, påtalemyndighet, tinglysingsmyndighet, advokater og domstoler fungerer i tråd med loven/innenfor lovens grenser, vil det ikke være mulig å komme unna med all de handlinger Olaf Hyggen har gjort seg skyldig i. Ideelt sett ville han ha vært dømt og hans søsken ville ha fått sin arv. Riktig nok er min konklusjon basert på antagelser, men sett i lys av faktum, vil mine antagelser være omtrent like sannsynlige som at dersom 2 + 2 = 4, vil man samtidig kunne anta at 1 + 3 også måtte bli 4.

 

Til det siste spørsmålet kan jeg derimot ikke gi noe sikkert svar. Men, vi bør ikke av den grunn – altså, fordi vi ikke har tilstrekkelig med dokumentasjon – unnlate å stille kritiske spørsmål til hvorfor kommune, politi, påtalemyndighet, domstol og tinglysingsmyndighet objektivt sett opptrer som om de var fullstendig korrumpert.

 

Selv om vi ikke med den største sikkerhet kan slå fast at landets lov og forvaltere av offentlig myndighet er kontrollert av parastatlige systemer, har vi like fullt en rekke indikasjon på at det parastatlige er involvert i spesielle saker, som eksempelvis Hyggensaken:

 

1.     Området er underlagt militær beredskap.

2.     Gullaug Fabrikker (Dyno Nobel, dagens Nobel Industrier/Orica Norway) har hatt sin sprengstoff produksjon bare noen kilometer fra Hyggen gård.

3.     Gullaug Fabrikker har lagret sprengstoff i 7-8 bunkere bare et steinkast fra Hyggen gård.

4.     Gullaug Fabrikker har leid/leaset en tomt fra Olaf Hyggen siden 1970-tallet, en tomt som var ment å bli benyttet til lagring av sprengstoff (se bilag nr 2 til begjæring til kartverket, side 16 i pdf-filen) . Tomten ble skilt ut til formålet tidlig på 80-tallet, men det er per i dag ikke plassert noen bygninger/bunkere på området, hvilket kan indikere at tomten blir benyttet til underjordisk lagring.

5.     Tomten som Gullaug Fabrikker har leid fra Olaf Hyggen siden 1970-tallet, er fortsatt reelt eid av dødsboet etter Hyggensøsknenes foreldre: Olaf Hyggen hadde følgelig ikke hjemmel til å leie ut til Gullaug Fabrikker, hvilket Gullaug Fabrikker var på det rene med (se bilag nr. 11 til anmeldelsen, side 39 i pdf-filen, hvor Olaf Hyggen korrumperer sin bror Erik til å fabrikkere en hjemmelserklæring som strider mot det rettslige grunnlag i leieavtalen, nemlig at Olaf Hyggen eier eiendommen, mens det i hjemmelserklæringen som er fabrikkert 23 år senere korrekt nok fremgår at dødsboet eier eiendommen).

6.     Da det svenske selskapet Industri Kapital overtok Gullaug Fabrikker/Dyno Nobel høsten 2000, synes det som at de straks hadde behov for kapital, mye kapital. Det normale med ”denne type” oppkjøp synes å være at kjøperen låner/får kjøpesummen fra det selskapet som kjøpes. Dermed slipper kjøperen å betale av egen lomme. Under Industri Kapitals arbeid med å kartlegge verdier i Dyno Nobel, ble det bl.a. ”oppdaget” at selskapet leide en tomt av Olaf Hyggen som han ikke hadde hjemmel til, se pkt. 4 og 5 like ovenfor. Det ble iverksatt fabrikasjon av en hjemmelserklæring samt et falsk skjøte (se henvisninger til disse dokumenter like ovenfor). Dermed var det ”formelle” brakt i orden, og straks etter pantsatte Dyno Nobel/Industri Kapital denne eiendommen på i underkant av 1 mål for ca 3,4 milliarder kroner til Christiania Bank og Kreditkasse (se bilag nr 14 til anmeldelsen, side 44 flg i pdf-filen). Verken gjelden eller pantsettelsen er nevnt i årsberetningene for de fem årene Industri Kapital kontrollerte Dyno Nobel. Aksjonærene og myndighetene har altså i teorien ikke vært kjent med at NOK 3,4 milliarder har blitt kanalisert gjennom Dyno Nobel og Industri Kapital. At dette har kunnet skje, skyldes korrumpering av revisjonsselskapet, Deloitte & Touche, som altså er ansvarlig for tildekking av denne selskapssvindel. Industri Kapital er fra før av kjent for å medvirke i kriminell aktivitet.

7.     Gullaug Fabrikker har gitt en eiendom i Lier (gnr 24, bnr 6) i gave til Olaf Hyggen (for å dekke over at dette var godtgjøring som skulle deles på alle arvingene, sørget Olaf Hyggen for at Gullaug Fabrikker overskjøtet eiendommen direkte til datteren Kjerstin Anette Hyggen, som siden kunne selge eiendommen med god profitt og som derved ble holdt innenfor familien), dette mot at Gullaug Fabrikker skulle få etablere utskipningshavn på Hyggen-søsknenes eiendom.

8.     Gullaug Fabrikker har levert HMX (oktogen, benyttes bl.a. som detonator for atomvåpen) til det militære, nasjonalt og internasjonalt.

9.     Gullaug Fabrikker har levert HMX til Stay Behind (jf Norges Hemmelige Hær (Ronald Bye, Finn Sjue 1995), side 109).

10.  Parastatlige dumper (våpen- og utstyrsdepoer for den skjulte paramilitære virksomhet, herunder Stay Behind) ble lagt i militære nøddepoter eller inne i spesielle bunkere på militært område (Bye/Sjue side 111), følgelig må en kunne anta at det har vært/er plassert Stay Behind-dumper i en eller flere av Gullaug Fabrikkers bunkere på Hyggen.

11.  Gullaug Fabrikker har vært involvert i en lang rekke fordekte forretninger med Olaf Hyggen.

12.  Gro Harlem Brundtland deltok i åpningen av Gullaug Fabrikkers utskipningskai på Hyggen.

13.  Kommunen, domstolene, kartverket/tinglysingsmyndigheten, politiet og påtalemyndighetene har akseptert og beskyttet Olaf Hyggens fabrikasjoner, forfalskninger og annen straffbar virksomhet.

 

Denne opplistingen gir relativt sterke indikasjoner på at andre enn Olaf Hyggen og hans søsken har interesser i eiendomsmassen på Hyggen, at dette kan være årsaken til at søsknene Svein og Karina fremdeles ikke har fått sin foreldrearv, og at deres arbeid med å få hånd om deres arv blir forpurret av alle myndigheter som skulle ha hjulpet dem.

 

Å drive hemmelig forsvar av norge krever i seg selv beskyttelse

Som jeg har vært inne på ovenfor, skal det plukkes ut spesialdommere i saker som anses å være av nasjonal interesse. Dersom det er slik jeg hevder i denne saken, at det ikke bare er Hyggensøsknene som har interesser i eiendommene på Hyggen, så kan vi med stor sikkerhet si at det ikke bare er plukket ut spesialdommere for å behandle tvistigheter mellom Olaf Hyggen og hans søsken, men at saken også har fått spesialbehandling bl.a. i kommunen og andre offentlige institusjoner, så som Statens kartverk.

 

Før jeg fortsetter vil jeg understreke at det er allment akseptert at Stay Behind har eksistert i Norge i perioden 1949 – 1978. Stay Behinds eksistens i dette tidsrom er altså ikke omstridt. Det som derimot ikke er kjent eller endelig avklart er hva denne organisasjonen faktisk drev med, hvem som faktisk kontrollerte den, dens reelle motiv/formål, hvordan den ble finansiert, og ikke minst; hvordan sikret man seg dens fortsatte skjulte eksistens? Bortsett fra det siste spørsmålet har en rekke forfattere mer eller mindre lekt seg med disse spørsmål. Det siste spørsmålet, som altså ingen har villet ta tak i, griper inn i Hyggensaken og alle andre lignende eiendomssaker, for hva ville ha skjedd dersom en Stay Behind-eiendom sto i fare for å bli avslørt? Jo, det forstår vi, og dermed danner det seg et nytt spørsmål; hvordan skal de som kontrollerer Stay Behind kunne beskytte sine interesser?

 

For å kaste mer lys over problemet, skal jeg eksemplifisere det hele: Ekteparet A og B har fire barn. A og B eier en relativt stor eiendom. Stay Behind eller annen paragruppe har i et fordekt samarbeid med ekteparets eldste sønn C plassert en våpen- og utstyrsdump i utkanten av ekteparets eiendom. I denne dumpen er det eksempelvis lagret HMX, narkotika, automatvåpen m.v. A og B dør, men før dette har eldstesønnen fått seg overført alle eiendommene gjennom et forsert arveskifte. Som betingelse for å få overta ekteparets eiendom, forpliktet eldstesønnen seg til å skille ut og overdra to eiendommer til broren D og søsteren E. Eiendommene skulle tjene som disse to barnas arv etter sine foreldre. Retten til eiendommene ble tinglyst.

 

D og E ønsker naturligvis å få sin arv; de to eiendommene. Men, hva blir den videre gang i en slik sak dersom en Stay Behind-dump er plassert på én av disse eiendommene, eller i umiddelbar nærhet?

 

Det sier det seg selv at så lenge det ikke er noen tvist om arven og utskillingen / overdragelsen av eiendommen, vil saken ikke ende i rettsapparatet, og dermed vil Stay Behind ha liten nytte i domstolenes spesialbistand i slike saker. Stay Behind vil altså stå fullstendig ribbet for beskyttelse av sin dump og hva som ellers måtte komme som følge av en avsløring av dumpen. Hva skal Stay Behind gjøre under slike omstendigheter? De kan jo ikke bare aktivere en celle og beordre avretting av arvingene.

 

For meg fremstår det som åpenbart at en organisasjon som ser på seg selv som landets eneste sikre redning – hvor organisasjonens formål forutsetter at ingen får kjennskap til dens eksistens – med nødvendighet må ha et fungerende og særdeles omfattende sikkerhetssystem som rekker langt utover den kontroll man har over rettstvister som berører organisasjonens interesser.

 

Dette betyr at Stay Behinds og andre paraorganisasjoners interesser skal kunne gis nødvendig beskyttelse fra alle samfunnets institusjoner, alt fra kommunens byggesaksavdelinger til lensmannen, namsmannen, jordskifteretten, de ordinære domstoler, kartverket, fylkesmannen, direktoratene, Sivilombudsmannen og sentraladministrasjon. Bare gjennom et slikt sikkerhetssystem vil man kunne sikre Stay Behinds fortsatte eksistens, herunder at D og E ikke får hånd om de to eiendommene.

 

La oss avslutte eksemplet ovenfor: Eldstesønnen C anser at han ikke behøver å honorere sine foreldres siste vilje – å skille ut og overdra de to eiendommene til sine to søsken – dersom kommunen nekter å tillate utskilling av eiendommene, og dermed kan han vaske sine hender og si at han har gjort sitt beste.

 

Før D og Es foreldre overdro sin eiendom til eldstesønnen, søkte de kommunen om tillatelse til å få skilt ut eiendommene til sine to barn D og E. De antok at dette ville være en formalitet. Etter at kontrakten om overdragelse til C var signert, avslo kommunen søknaden, med den begrunnelse at det eiendommene lå i et jordbruksområde som ikke skulle nyttes til boligformål. Både fylket (fylkeslandbruksstyret) og landbruksdepartementet bifalt kommunens avslag. Alle etterfølgende forsøk på utskilling har strandet.

 

Eldstesønnen, derimot, har fått skilt ut den ene eiendommen etter den andre – både til seg selv og andre – uten det minste problem fra kommunen, og vi har dermed en klar indikasjon på at eldstesønnen har beskyttelse, samt at eiendommen er beskyttet mot å falle i hendene på ”uvedkommende”. Hadde kommunen, fylket og departementet vært konsekvent og nektet utskilling uansett hvem søknaden kom fra, ville det hele sett mer troverdig ut, men når altså eldstesønnen får åpne dører, ja, da kan man trygt si at noe er korrumpert.

 

Eksempelet ovenfor er en kort gjennomgang og oppsummering av realiteten i Karina og Sveins håpløse kamp mot dette skjulte sikkerhetssystemet/nettverket.

 

Selv om vi vet svært lite om hvordan disse parastatlige cellene fungerer og hvordan systemet er bygget opp rundt disse, må vi med en god porsjon sikkerhet kunne slå fast at de må ha beskyttelse utover den beskyttelse spesialutplukkede dommere kan gi – deres formål og interesser må jo sikres – og at denne beskyttelsen med all nødvendighet må gis gjennom samfunnets øvrige institusjoner. La oss ta et enkelt eksempel: Dersom fruktbonden ønsker å tjene penger på salg av kirsebær, må han sikre sine kirsebær. Selv om vi aldri har sett en fruktbonde eller et kirsebærtre, men samtidig er kjent med at kirsebær selges langs veikanten og at fugler spiser kirsebær, kan vi med rimelig sikkerhet si at bonden faktisk har sikret sine trær, enten ved å hive nett over trærne, eller ved å sitte klar med en hagle.

 

Vi kan altså med stor sikkerhet slå fast at Stay Behind har beskyttelse, kall det gjerne et intrikat offentlig festningsverk som eksisterer parallelt med det ordinære (antageligvis etter samme mønster som for domstolene), og at påstander om det motsatte ville ha ført til at Stay Behind hadde vært motarbeidet (eksempelvis av forskjellige offentlige vedtak, enten det dreier seg om Stay Behind-relaterte eiendommer eller Stay Behind-medlemmenes bokføring, beskatning m.v.) og avslørt allerede det første året av dens eksistens.

 

Avslutningsvis skal jeg bare gjenta enkelte omstendigheter som i seg selv tjener som indikator på eksistensen så vel som nødvendigheten av et slikt beskyttelsessystem:

 

Olaf Hyggen fabrikkerte en siste side, til kjøpekontrakten som ga ham Hyggen gård. På dette dokumentet forfalsket han sine to søskens signaturer, samt at han enten korrumperte to vitner til å bekrefte søsknenes falske signatur, eller forfalsket vitnenes signaturer. Dette forholdet er anmeldt til politiet, og det er også benyttet som argument overfor kartverket, dette for å få rettet grunnboken. Politi og påtalemyndighet henla saken med den begrunnelse at dette er et sivilrettslig forhold! En åpenbar fabrikasjon og forfalskning av en rekke signaturer ment for offentlig registrering er altså etter politiets og påtalemyndighetens oppfatning ikke å anse som en straffbar handling. Domstolene strødde deretter sand på saken.

 

Senere hen fabrikkerte Olaf Hyggen en hjemmelserklæring og forfalsket et skjøte. Samme metode som ovenfor ble benyttet. Olaf Hyggen ble anmeldt for forholdet, mens politi og påtalemyndighet henla også dette forholdet, med samme argument som ovenfor.

 

For å si det enkelt: Enten må tjenestemenn i politi, påtalemyndighet, kartverket og domstolene – idet de behandlet anmeldelsen, samt begjæring om retting av grunnbok og etterfølgende anker – være angrepet av en akutt lidelse som satte dem i en midlertidig vegetativ tilstand, eller så må de ha blitt korrumpert. Jeg ser ingen andre forklarlige alternativer på deres fullstendig absurde avgjørelser.

 

Oppsummering

De offentlige myndigheters handlinger i Hyggensaken bekrefter at noe er galt ved deres forvaltning av lov og rett, og vi er dermed forpliktet til å spørre; hvorfor? Hva er årsaken? Som sagt så kan vi utelukke grønnsakargumentet like ovenfor, og da står vi tilbake med en alvorlig korrupsjonssak. Idet Olaf Hyggen neppe ville ha hatt eller sett seg råd til å korrumpere tjenestemenn på alle nivåer av den offentligrettslige så vel som sivil- og strafferettslige forvaltning, samt at ingen eller i alle tilfeller bare svært få av disse tjenestemenn selv har noen interesse i å la seg korrumpere bare for å hjelpe Olaf Hyggen, står vi igjen med den konklusjon at noe annet har bevirket at Olaf Hyggen har kunnet virke som han har gjort i over fire tiår. Spørsmålet hva dette ”noe annet” er, må besvares, eller i hvert fall er vi forpliktet til å søke et svar. Jeg har søkt og mitt svar, basert på det som er gjennomgått ovenfor, er at vi her står overfor resultatet av handlinger utført i den hensikt å sikre og å beskytte hva bakmennene bak parainteressen ser på som skjermingsverdige objekter/verdier av nasjonal interesse.

 

Det bør ikke være tvil om at dette sikkerhetssystemet var i full virksomhet under alle de år Stay Behind og andre påvirkningsagenter fungerte i Norge. I motsatt fall ville disse organisasjonene ha blitt avslørt ved første korsvei. Spørsmålet som deretter oppstår er; forsvant Stay Behind og de andre påvirkningsagentene etter at Meyersaken ved en ”feil” ble blåst opp i 1978, eller var Meyersaken en bevisst/fremprovosert handling for å dekke over en allerede planlagt reorganisering av Stay Behind, slik at denne og andre lignende organisasjoner kunne fortsette sin virksomhet under sikrere former?

 

Ideen om at Norge vil bli okkupert er igjen blitt vekket til liv og er livligere enn på mange år. I tillegg har regjeringen latt landet flomme over av soldater/flyktninger. Ikke bare flyktningene, men også mange av landets borgere anses som potensielle terrorister. Mange har våpen liggende hjemme, registrert så vel som uregistrert. Sosiale medier flommer over av uttalelser som gir grunn for uro, og for å anta at sikkerheten til medlemmer av regjeringen, Stortinget og domstolene må økes. Erna Solberg drar på barnefest med maskingevær. Dommerne ønsker å avgi hemmelige avgjørelser. PST overvåker muslimene som regjeringen har sendt inn i landet, men lar være å følge landets høyreekstreme miljøer. Forsvarets sikkerhetsavdeling kartlegger journalister i stedet for å kartlegge trusler. Innbruddsalarmene til sikringsobjekter som ligger under forsvarets ansvarsområde virker ikke. Forsvarets forskningsinstitutt anbefaler å avskaffe verneplikten. Ja, slik kan man fortsette å liste opp omstendigheter som gir grunn til å tro at enkelte – slik forrige gang – mener at alt svikter, og at ”noen” må sikre Norge før det igjen er for sent.

 

Alt peker altså i retning av at Stay Behind lever i beste velgående, og i så fall må vi også kunne konkludere med at det offentliges beskyttelse av Stay Behind – det tosporete system – også lever i beste velgående. I så fall har vi samtidig fått et svar på hvordan det har vært mulig for Olaf Hyggen å kunne tviholde på hans søskens foreldrearv uten å ha måttet stå til ansvar enn si bli korrigert for den rekke av straffbare handlinger som har sikret ham deres arv.

 

Spørsmålet er altså ikke om et slikt sikkerhetssystem eksisterer, men hvem som står bak, og dernest; skal vi gjøre noe med dette, eller skal vi la systemet fortsette å fatte absurde avgjørelser til skade for den enkelte og allmennheten?

 

For videre lesing om saker som har fått en fullstendig absurd behandling i det offentlige, er det bare å starte ovenfra på www.rettsnorge.com

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Torrevieja, Spain    

 

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2017 • Copyright

 

 

 



[1] Frode Fanebust. Kald krig, hemmelig hær, Oslo: Pax Forlag, 2016, 197 s, ISBN 978-82-530-3898-8.

[2] Fanebust har bl.a. fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Her er det verdt å nevne at Fritt Ord ble etablert av Stay Behind-mannen Jens Kristian Hauge. Objektivt sett vil pengegaven fra Fritt Ord, fremstå som et hinder for en fri omtale av Stay Behind. Fanebusts bok må ses i lys av dette.