02.09.2016

 

Haakon Berge

 

(Musikeren, orgelbyggeren, pianostemmeren, læreren, artisten, ”spionen”, ”agenten”, Grinifangen, ”forræderen”, menneskevennen og fremfor alt; pappaen min)

 

1916 – 2016

 

 

Årene før krigen

Det er jubileenes år i år, og i dag er det 100 år siden min far, Haakon Berge, ble født. Han ble født i Bergen bare 8 måneder etter brannen som la store deler av byens sentrum i ruin. Tre måneder senere ble han døpt i Mariakirken. Foreldrene var Herman og Petra Berge. Herman kom fra Dale i Sunnfjord, mens Petra kom fra Halsnøy i Sunnhordland. Musikk har ligget i genene våre i generasjoner. Min bestefar var musikkløytnant i Divisjonsmusikken i Bergen, altså yrkesmilitær musiker for Kongen, utdannet bl.a. i Leipzig. Så langt jeg kjenner til, var det han som brakte xylophonen til Norge. Jeg vil ikke unnlate å nevne at denne Norges første xylophon ble frastjålet meg av Luxembourgs alkoholiserte statsminister Jean-Claude Junker i 2012.

 

Min far var en briljant pianist, utdannet hos komponisten og dirigenten Sverre Jordan og pianisten, musikkritikeren og komponisten Borghild Holmsen (musikkteori). Harald Sæverud var også én av hennes elever ved Musikkonservatoriet i Bergen. De fleste radiolyttere før krigen kjente min far gjennom hans mange radiokonserter, og Wenche Foss, ja, hun kjente min far gjennom at han var hennes instruktør. I programbladene kunne man lese: ”Sweet ands swingy. Klaverjazz ved Haakon Berge”, ”White swing. Klaverjazz ved Haakon Berge”, ”20 minutter med Billy Mayerl. Haakon Berge, klaver”, ”Jazz for to klaverer. Victor Thowsen og Haakon Berge” eller ”Far og sønn spiller opp – Herman Berge, Xylofon. Haakon Berge, klaver.” Det var disse toner som mange år senere skulle fange min mors ører. Det var helt fantastisk å sitte og høre på han og se hans fingre danse lekende lett opp og ned på klaveret. Men livet, det skulle ikke bli like lekende lett.

 

Sporene etter alle ødeleggelsene kunne vise seg når vi satt sammen og så på en eller annen krigsfilm. Minnene og tårene flommet over med kanonsalvene fra de alliertes destroyere. Min far etterlignet lyden fra disse enorme kanonene og falt i gråt i sin stol, høylytt hjerteskjærende og tårevåt gråt mens filmen fortsatte og vi ikke helt visste hvorfor han gråt. Dette var i første halvdel av 70-tallet, 25 år etter krigen.

 

9. april og krigsårene – teatersjef og spion – Livet i grus

1. februar 1942 satt min far i Nationaltheatret. Han var 26 år og programleder under Nasjonal Samlings festmøte hvor Josef Terboven innsatte Vidkun Quisling som ministerpresident, og det okkuperte Norge fikk sin nasjonale regjering. Seremonien er omtalt som Statsakten på Akershus.

 

Før krigen hadde min far arbeidet med en plan om å gjenåpne det nedlagte Stavanger teater. Dette skulle han få til sammen med sine skuespillervenner i Bergen, deriblant Dan Fosse. Alt så ut for å gå den rette veien, og som teatersjef for det kommende teater reiste han natten til den 9. april 1940 til Stavanger for å komme i havne med en leieavtale med eieren av bygningen. Samme natt sto min onkel, min fars eldre bror, på vakt på et annet fartøy utenfor Kristiansand. Han var nemlig artillerisjef om bord på Norges nye jager, KNM Odin, og hadde noen måneder i forveien eskortert Altmark til Dynekilen, dette etter sammenstøtet med HMS Cossack 16. februar 1940. På Wikipedia står det at KNM Odin (og følgelig min onkel) deltok i forsvaret av Kristiansand den 9. april 1940, og at harde kamper ble ført. Vel, i følge mine papirer løsnet ikke artillerisjefen ombord på KNM Odin et eneste skudd mot verken fortroppene i luften eller mot de fremmede skip. Det gjorde heller ikke Odderøya fort, etter ordre fra Oslo. Min onkel ble for øvrig Norges første marineoffiser i den tyske Kriegsmarine.

 

Som datoen – 9. april – tilsier tok begivenhetenes gang en annen retning enn hva min far hadde sett for seg. Han kom til Stavanger, men pga krigshandlingene stoppet mye opp. Den norske mistenksomhet og angiverivilje sprang ut som den ivrigste krokus en solrik senvintersdag. Ja, krig og elende fremsto som den mest næringsrike matjord for ondskapens frø.

 

Hendelsene rundt disse aprildagene er nedtegnet i min fars bok, Forræder. Boken vil bli tilgjengelig etter hvert så jeg skal ikke foregripe begivenhetene, bortsett fra å nevne at min far ble tatt til fange i Ølen den 18. april 1940 av det norske militæret, på vei til Bergen igjen. Årsaken var at ”gode nordmenn” hadde angitt min far som tysk spion, og så var det gjort. Pga deres fantastiske evner til å lyve, fabrikkere og angi var denne type mennesker høyt ettertraktet i hva min far omtalte som gjemmefronten,

 

Veien gikk fra Ølen, til Voss, via Odda. På Voss ble min far gjenstand for typisk norsk rettsprosess. Det tok de gode nordmenn én dag eller så å dømme han til døden for å ha spionert for tyskerne. Han skulle henrettes ved skyting på Voss klokken 8 om morgenen den 23. april 1940.

 

Til alt hell kom tyskerne til hans unnsetning. Bare noen timer før avrettingen skulle finne sted begynte de nemlig å bombe Voss. Kirken, hvor min far satt fanget, var vel én av de få bygninger som sto etter bombingen, og min far ble reddet, reddet av de tyske bomber. Hvilken skjebne, En knapp uke senere ble han sluppet fri. Noen hadde snakket sammen og funnet at det ikke fantes grunnlag for anklagene. Et senere erstatningskrav for denne ulovlige arrestasjonen og torturen ble feid til side av Justisdepartementet.

 

Da min far – etter dette – kom tilbake til Bergen var alt forandret. De fleste vennene hadde snudd seg til å bli hans fiender. Han var fritt vilt, og ble fremdeles sett på som den store spion. Situasjonen, spesielt etter å ha fått drapstrusler, tvang han bort fra Bergen, til Oslo.

 

Etter å ha spilt på flere hoteller i Drammen og Oslo, begynte ting å løse seg. Han fikk jobb i NRK, som journalist/nyhetsoppleser. Videre fikk han etter hvert stilling som politisk redaktør i Morgenposten. I tillegg var han gjennom brorparten av krigsårene ansatt i Abwehr, det tyske propagandaapparatet, Sjømannssendingen, ledet under Norges Rederiforbund. Og viktigst av alt – for sin egen sikkerhet – så lot han seg verve som medlem av Nasjonal Samling, alene for å søke beskyttelse mot de gode nordmenn som fremdeles var ute etter å ta hans liv.

 

Da krigen var over ble min far dømt som landssviker. Igjen var det kort prosess, dømt av de gode nordmenn i en teatralsk farse av en rettssak. Min fars og mine besteforeldres verdier ble konfiskert som om det var hittegods, av de gode som nå hadde fått hånd om dette blåøyde folkeslag. Etter soning måtte min far forsøke å reise seg. Det ble ikke lett, ikke bare fordi hans tidligere venner fortsatte å betrakte han som en spion, agent og landssviker, men spesielt fordi de gode nordmenn – med deres etterretningsapparat – aldri kom til å la han i fred. Ikke før han lå i graven. Da kunne de fortsette på hans avkom.

 

Overgrepsanklager og dom – livet i grus på ny

Musikk lå min fars hjerte nært. Han utdannet seg derfor som orgelbygger (kirkeorgler), og med store kunder i Norge og gode forretningsforbindelser i Tyskland var han i ferd med å etablere seg med egen orgelfabrikk i Midt-Norge. Men, det skulle ikke gå slik han hadde planlagt.

 

Den 28. oktober 1958 ble han arrestert på ny, denne gang for å ha forgrepet seg på en 11 år gammel jente. Min fars virksomhet pågikk den gang i Nord-Norge, hvor han renoverte og bygget kirkeorgler. Han bodde i hva som ble omtalt som klokkergården på dette lille stedet. En nabojente hadde hjulpet han med noen ærender fordi han selv var blitt dårlig i ryggen. Dagen etter, denne morgenen, banket lensmannen på døren. Han kunne fortelle min far at han var blitt anmeldt for å ha forgrepet seg på datteren til Reidar. Og, ja, noe av det første han fikk høre under avhøret var at ”Vi kjenner til deg, fra krigens dager”. Den undersøkende legen fant selvsagt ingen spor av overgrep på jentungen, men det betydde ingen ting. Det var mer enn tilstrekkelig å fabrikkere en erklæring fra 11-åringen (iscenesatt av bakmennene, de som kontrollerer og instruerer Arbeiderpartiet) og så var alt klappet og klart for å kunne føre en ny kort prosess til ende.

 

Min far så livet sitt bli gruslagt på ny. En kan jo bare forestille seg situasjonen. En rekke kirker og prester i Nord-Norge var fullstendig avhengig av min far, og ventet på han, og så fikk han plutselig dette lagt på matfatet. I et forsøk på å gjøre forsvaret mot dette nye angrepet fra de gode nordmenn mer ballansert, la han en plan om å rømme fra politiets varetekt, til Tyskland. Der skulle han forsøke å stable på beina et forsvar, ha møter i Strasbourg, samtidig som han kunne jobbe. Han trodde faktisk at det var mulig å bli hørt, bare han fikk brakt fakta på bordet, dommerbordet. Det han ikke visste, men som han etter hvert skulle få erfare så mange ganger, var at ingen i dette rettssystemet er interessert i fakta.

 

Flukten – som gikk langs kronglete nordlandske veier til Bodø, og derfra med fly sørover, via Oslo til København, og derfra med tog over grensen mens politiet holdt vakt rundt utlagte blindspor på Kastrup – var i seg selv spektakulær, og er beskrevet i boken ”Svart Messe”, som med tid og stunder vil bli utgitt. Det min far ikke hadde gjort regning med var at tyskerne nå – etter krigen – var fullstendig ødelagt som folk, underlagt ”vestmakten” og ribbet for integritet og tro på seg selv. Følgelig tok det ikke lang tid før min far ble utlevert, og så kunne prosessen fortsette slik de gode nordmenn hadde planlagt.

 

Det er greit å nevne her at alt min far eide av verktøy, materialer og instrumenter (han hadde agentur på salg av tyske pianoer) ble, som seg hør og bør, frarøvet han av røverstaten. Så, da han etter hvert skulle få slippe ut i det frie Norge igjen, ville det bli på bar bakke, med bakmennene på slep.

 

Nytt liv – Ny skandale (Hidlesaken)

Da min far etter enda et fengselsopphold igjen skulle reise seg, denne gangen sammen med min mor, valgte han seg et småbruk på Hundvin i Lindås. De kjøpte bruket og etablerte hønseri. Ikke lenge etter ble jeg født. Det gikk likevel ikke mange månedene før driftsbygningen og alle hønene gikk opp i røyk (brannen var påsatt, av bakmennene), og så var det å starte på ny, igjen, denne gang på Halsnøy. Mine besteforeldre hadde flyttet til min oldemors hus etter krigen og nå flyttet vi altså inn sammen med dem, en liten prakteiendom, egentlig, med utsikt rett bort til der hvor Hilmar og Johan Reksten i sin tid dumpet supertankerne sine.

 

Etter hvert kjøpte min far seg en båt, MK Stangeland, en ca 60 fots kutter, bygget som seilbåt i England med 16 tonns lastekapasitet. Med denne fraktet han kull og koks fra Bergen til frosne halsnøybuer.

 

Under denne perioden, tidlig på 1970-tallet kom han i samtale med ledelsen ved International Farvefabrikk (IFA) i Bergen. De hadde behov for å kvitte seg med malingsavfall. Min far kom på ideen med å overta avfallet, selge det som kunne selges som maling, og brenne resten i den nedlagte kalkgruven på øya Hidle i Sunnhordlandsbassenget. Han gjorde avtaler både med eieren av øyen, Lars Juel, og lensmannen Berge i Kvinnherad. Myndighetene ble varslet om planen og hadde intet å utsette på den.

 

Tønnene ble lastet om bord i en lekter som ble slept fra Bergen til Toftevåg på Halsnøy, og deretter til Hidle. Planen var å losse tønnene i lagunen på Hidle, og deretter føre tønnene til land. Derfra skulle avfallet pumpes opp og inn i gruvegangen som var fylt med vann, for så å fyres opp.

 

Det hadde blitt litt av et skue, tenker jeg. Om ikke annet så hadde stordabuen – som dann og vann kommer med sine tørre kommentarer om det som de tror foregår på Halsnøy – hatt noe å snakke om de neste tyve årene. Med hjelp av en annen båt satte de den 25. april 1972 i gang å losse tønnene i lagunen på Hidle. Plutselig skjedde ting. På ettermiddagen den 26. april landet det et sjøfly med lensmannen om bord. Lensmannen hadde fått ordre fra politimester Lars Normann Zachariassen om å stoppe operasjonen. Noen fra Halsnøy (med kontakter til bakmennene) hadde anmeldt forholdet. De ca 350 tønnene som allerede var lagt i det grunne vannet for å bli transportert til land, ble nå – under myndighetenes kontroll, instruks og ansvar – heist om bord i lekteren igjen som deretter ble slept til østsiden av Halsnøy, hvor den ble ankret opp, for øvrig midt i et yndet (og utsatt) friluftsområde. Denne statlige amatørmessige løsning skulle 8 måneder senere vise seg å bli katastrofal.

 

Disse tingene utspant seg mens verdens ledere plutselig hadde fått det for seg å tenke miljøvern. Osloavtalen – hvor Nordsjølandene ble enige om å gjøre Nordsjøen renere – ble inngått i 1972, og det norske miljøverndepartementet ble etablert samme året, mener jeg å huske. Alt lå altså til rette for Norges første miljøvernskandale, og hvem kunne bedre passe som syndebukk enn min far.

 

Man kan trygt si at journalist Lars Sigurd Sunnanå (NRK) fikk en flying start på sin karriere, der han fløy lavt over huset vårt og forsøkte å lage krigsreportasjer. Min mor nektet klokelig å snakke med han. Jeg vil tro at han har med denne historien i sin biografi om hvordan han ble journalist. Dette var jo hans første scoop, og springbrett inn i horeriets verden.

 

Som nevnt valgte myndighetene å ankre opp lekteren i et yndet friluftsområde. Da julehøytiden var kommet i gang, 8 måneder senere, fant værgudene det passende å la en vanvittig storm ta turen innom Halsnøy. Jeg husker ikke helt, men jeg mener at det må ha vært første juledag at lekteren slet seg. Om den gikk på grunn vet jeg ikke, men en enorm mengde fat ble i alle tilfeller feid ut i Hardangerfjorden til stor fare både for miljø så vel som for skipsfart, og det var først nå at den virkelige miljøkatastrofen – denne gang under statens eget ansvar – sto for døren. For å redusere skadeomfanget la regjeringen alle kluter til og hyret inn marinen. Destroyere og minesveipere saumfarte Hardangerfjorden for villfarne potensielle oljebomber. Hardangerfjorden var som et minefelt, en liten krigsskueplass. Ja, det var litt av en tid.

 

Denne siste skandalen ga startskuddet for enda en journalistisk historie, nemlig lokalavisen Kvinnheringen. Første nummer i deres snart 44 år lange historie ble båret frem av nettopp denne skandalen. Jeg husker ikke overskriften lengre, men den dreide seg om uljefat på rek frå Giftlekteren, eller noe i den dur.

 

Min far ble ilagt en bot på kr 5.000,- for å ha krenket vannforurensingsloven, en bot han nektet å betale. Under ”redningsarbeidet” skal det ha blitt funnet en tynn oljefilm i lagunen hvor fatene ble losset. Dette funnet ble siden blåst opp til norgeshistoriens største miljøkatastrofe. Jeg tviler på at det var lekkasje fra fatene som var skyld i denne oljefilmen. Antakelig stammet den fra oljesøl som lå rundt fatenes ytterside. Det skal ikke mye til før man ser oljespor i havet. Uavhengig av hvor oljefilmen kom fra, var det aldri snakk om mer enn noen desiliter som var kommet i havet, altså ingen miljøkatastrofe, bare propaganda.

 

Idet boten ikke ble betalt, ble det rigget til rettssak, først på Stord, deretter i Gulating. Sorenskriver Harald Sund fikk æren av å avsi Norgeshistoriens første dom etter krenkelse mot den forholdsvis nye vannforurensningsloven. Han leste med andakt, selvsagt med NRK til stede (hør fra ca 42:30 og utover), mens min far var hjemme og feiret jul med oss. Dommen falt bare dager før vinterstormen traff Halsnøy og lekteren. Alf  Nordhus førte saken i Gulating, og ordnet det vel på vanlig måte slik at staten (de gode nordmenn/bakmennene) skulle få gjennomført sitt spill. Boten ble senket til 2.000,-, eller fengsel i 9 dager.

 

De fleste av tønnene som marinen fikk fanget opp ble sendt til Sverige for destruksjon. Av en eller annen grunn plasserte myndighetene resten, ca 100 fat på vår tomt på Halsnøy. Der ble de stående til vi solgte eiendommen i 1990 ca. Problemet nå var at vi hadde lovet den nye eieren å få fjernet tønnene, hvilket vi trodde ville være en enkel sak. Dette var jo statens problem, ikke vårt. Det var vår gode stat som hadde plassert tønnene hos oss, etter den skandaløse vinterstormen, og de måtte jo da være ansvarlig for å få disse fjernet. Så lett ble det ikke. Jeg fikk beskjed fra Statens Forurensningstilsyn at dersom jeg ønsket å fjerne giftavfallet, så fikk jeg betale det selv. Kostnadene var beregnet til kr 90.000,-. For å gjøre historien kort: Jeg ringte til Frederic Hauge (Bellona) og ba om hjelp. Hauge gikk til verks, og etter noen samtaler med de rette folkene, innvilget Stortinget en halv million kroner til operasjon rens-Eidsvik, og så var saken ute av verden. Ca kr 400.000,- havnet følgelig i lommene til en eller annen, for jeg hadde jo selv fått beregnet de reelle utgiftene til 90.000,-. Slik løser man ting i Norge.

 

Et liv er over – endelig fred

Den 28. oktober 1977  kom pappa aldri hjem. Etter en lang dag med pianostemming på Stord, døde han på fergekaien på Leirvik, på vei hjem, etter å ha blitt rammet av et massivt hjerteinfarkt. Det var i alle fall hva vi ble fortalt. 19 år hadde passert fra min far ble arrestert for å være tysk spion til han ble vekket av lensmannen i Nord-Norge, og det var på dagen gått nye 19 år siden han ble arrestert for bakmennenes anklager om å ha forgrepet seg på den lille jentungen der nord til han nå falt om på fergekaien på Leirvik. Da kisten kom til Halsnøy husker jeg at vi fikk overlevert hans klær som var dyttet ned i en Bama handlepose sammen med gifteringen og klokken hans, hvilket jeg reagerte på. Selv som trettenåring følte jeg at det ikke var slik man skulle behandle en død fars ting.

 

Etterspill

Jeg føler at det er nødvendig å kaste mer lys over krigens dager, og derfor vil jeg gjerne dele litt av min fars journalistiske arbeid med dere. All journalisme er propaganda i grunn, så dere får kalle arbeidet for hva dere vil. Dette arkivet som jeg etter hvert skal dele med dere, omfatter perioden våren 1942 til sommeren 1944 og vil bli gjort tilgjengelig på en annen nettside. Materialet kan være nyttig å lese igjennom, for dermed kanskje forstå, ikke bare hva som skjedde den gangen, men også hva som skjer i dag. Jeg vil legge ut link til arkivet i denne artikkelen når arkivet er klart.

 

Til de av dere som fremdeles er låst fast ved ideen om at England var bra, mens Tyskland var ræva, så vil jeg gjerne få si følgende: Sett dere inn i situasjonen som nordmennene – herunder min far – levde i den gang før krigen brøt ut. Arbeiderpartiet hadde avvæpnet, vingeklippet og demoralisert Norge. Landet var infiltrert av agenter, spesielt østfra (et arbeid som hadde pågått siden første verdenskrig), og sto i fare for å bli okkupert. Tja, faktisk så var Norge så godt som (teknisk) okkupert av Kronen i London (kommunistenes trygge støttespiller), et arbeid som var iverksatt allerede i 1936, men som skar seg da tyskerne – takket være Altmarksaken – ”plutselig” feide over Danmark og Norge.

 

Uansett. Valget blant det omtrent forsvarsløse ukunnige demoraliserte norske folk var enten å la seg kjøre over av kommunistene (som var støttet av Kronen i London), eller tyskerne. Hva ville du ha valgt? Jeg forstår godt at mange gjorde alt for å unngå å komme i Stalins klør. Jeg hadde i alle fall gjort hva som helst for å unngå dette scenariet. Da står man igjen med to valg. Sette seg ned og la ting skje, eller støtte tyskerne og samtidig jobbe for et fritt land.

 

Endelig vil jeg si at det italienske vendetta nok ikke er så ukjent i Norge som nordmenn flest går rundt og tror. Vår familie har vært under kontinuerlig angrep i generasjoner, og er det fortsatt. Hvem vi fighter mot, og hvem mine forfedre har fightet mot, skal jeg ikke gå inn på her.

 

Min far tenkte mye på sjøfolkene og frontkjemperne, og jeg avslutter med et dikt han skrev til de sistnevnte. Diktet var bare en kladd, og jeg har måttet tyde enkelte ord, så jeg kan ikke garantere for at det er blitt helt korrekt, men det gir likevel en liten idé om tiden det ble skrevet i og hvilke følelser som rådet.

 

Et kristenkors, et trestakitt

er symbolet på livet du har gitt

i kampen for Norge fritt.

 

Det virker så håpløst, uendelig forgjeves,

når vi ser at du hviler i fremmed jord,

men vi må tenke på det som kreves

for å ha retten til å si: mor.

 

Selv sorgens bitreste tårer blir lette

i kampen for det eneste rette:

Vestens kultur og kristentro -

de enkle faktorer som bygger bro

til fredens forjettede rike.

 

Du er død mann no, men du lever hos oss,

og vi skal aldri svike

ideen – hvorfor du sloss.

 

I fremmed land

gav du ditt dyreste eie.

Kameratene gav deg en minnestand

som forteller om krigens veie.

Et kristenkors, et trestakitt

er symbolet de har reist deg

for du var med å bane veg

i vår felles kamp for Norge fritt

 

*         *         *

 

I ettertid kan vi jo slå fast at frontkjemperne banet vei for sitt eget rettersted (enten det var i en fangeleir der øst eller i en norsk landsviksdomstol), og deretter ble spyttet på og glemt. Fine greier.

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga  

 

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2016 • Copyright