19.03.2016

 

Regjeringsadvokaten, saksomkostninger

OG

TVANGSFULLBYRDELSE

 

Oppigjennom årene har jeg en rekke ganger fått spørsmål om regjeringsadvokatens omkostninger og hva man kan gjøre med slike krav. Jeg har argumentert for at staten er selvprosederende og ikke har krav på saksomkostninger relatert til salær, og at dette må gjøres gjeldende ved innkreving. Flere synes etter hvert å ha oppfattet problematikken, og tiden er derfor moden for å samle sammen mine gamle argumenter i et forsøk på å klargjøre de mest sentrale problemstillinger.

 

I artikkelen som følger skal jeg diskutere og vurdere regjeringsadvokatens rolle og i en forlengelse av dette; regjeringsadvokatens rett til honorarer, eller sagt på en annen måte; statens rett til omkostninger. Før jeg fortsetter er det nødvendig med en liten introduksjon av regjeringsadvokaten.

 

Hva er regjeringsadvokaten?

regjeringsadvokatens internettsider kan dere i dag lese at denne institusjonen er statens advokatkontor i sivile saker. De ansatte juristenes hovedoppgave – sies det – er å føre rettssaker på vegne av staten, samt å gi uttalelser om juridiske spørsmål. Videre står det å lese at regjeringsadvokatens klienter er statlige organer, dvs. regjeringen, departementene og underliggende etater. Dette høres jo fint og spennende ut, men er det korrekt?

 

Mange av dere har på forskjellig vis kjempet mot det offentlige, og i denne krigen vært så uheldige å møte regjeringsadvokaten som våpendrager for motparten. Som kanskje ikke alle vet, bortsett fra dem som har vært igjennom det, så er en slik krig i utgangspunktet tilnærmet meningsløs. I 2005 foretok jeg en liten undersøkelse av avgjørelser i Høyesterett i saker mellom staten og privat part/selskaper. Resultatet var nedslående. I saker mellom stat og privat part vant staten v/regjeringsadvokaten nærmere 86 % av alle sakene. Følgen er at bare et lite fåtall av dere som har gjennomført denne øvelsen har kommet dere igjennom uten skader.

 

Staten vinner ikke fordi at den har rett eller fordi deres jurister er flinkere i juss enn andre. Den vinner fordi den vil og fordi den kan, og det er forklaringen på at akkurat i saker hvor staten er part, synker den private parts sjanse for å vinne som en stein i tynn luft. Den trøtte leser, den som lar seg fôre av den daglige manipulasjon, vil kunne si at dette er tilfeldig. Vurderingen er uten substans. Den som derimot ikke klarer å godta at det er tilfeldig at staten på det nærmeste gjør rent bord i landets domstoler, må stille seg spørsmålet; hva er årsaken? Det finnes faktisk bare én plausibel årsak, og det er at dommerne er blitt påvirket (og følgelig har latt seg påvirke) til å dømme som de har gjort.

 

Jeg skal i denne artikkelen ikke gå inn på det spillet som foregår i det skjulte, bak lukkede dører, og som sørger for at den private part stort sett alltid vil tape i sak mot staten. Det jeg i stedet skal konsentrere meg om er regjeringsadvokaten og dennes rolle som advokat og som prosessfullmektig, samt diskutere hvorvidt staten har krav på saksomkostninger når den har latt seg representere ved regjeringsadvokaten.

 

Min påstand er at juristene ved regjeringsadvokaten ikke er å anse som advokater, samt at de ikke har anledning til å representere staten som prosessfullmektig. Så lenge staten lar seg representere ved regjeringsadvokaten, er staten faktisk å anse som selvprosederende. Som en forlengelse av dette konkluderer jeg med at staten – i saker for domstolene – ikke kan påberope seg saksomkostninger. Jeg kommer tilbake til alle disse problemstillinger nedenfor.

 

utgangspunktet for den videre diskusjon

For å forenkle forståelsen for de problemstillingene jeg skal ta opp, ser jeg det tjenelig å stille opp et meget forenklet scenario for dere, og deretter benytte dette for den videre diskusjon. A har tapt en sak mot staten v/regjeringen (regjeringen er altså motpart), i alle instanser. Regjeringen har vært representert ved regjeringsadvokaten som på sin side har oversendt sine omkostningsoppgaver til retten (en ren opplisting av timer / salær), og har deretter fått seg tilkjent sakens omkostninger.

 

Regjeringsadvokaten snur seg deretter rundt og henvender seg til A hvor man ber vedkommende om å betale de tilkjente omkostninger. Etter en mangeårig kamp mot staten har A ikke mer penger igjen, og kan ikke gjøre annet enn å la regjeringsadvokatens henvendelse stå ubesvart. Regjeringsadvokaten har ingen følelser for borgerne eller deres økonomi og sender kravet til Statens innkrevingssentral for videre innkreving. Innkrevingssentralen har – om mulig – enda mindre følelser for borgernes ve og vel.

 

Som følge av fullstendig manglende kontroll og derved også manglende korrektiver, har innkrevingssentralen gjennom mer enn 25 års virksomhet fått utvikle en innfordringspraksis som ville ha gjort renessansens enevoldskonger misunnelige. Mot denne bakgrunn blir innfordringen en kattens lek med en mus. As konto beslaglegges og tømmes, og saken er over for regjeringsadvokatens del.

 

For ordens skyld nevner jeg at det som her (og nedenfor) er sagt om saken mellom A og regjeringen også vil gjelde alle andre saker A måtte ha mot staten representert ved regjeringsadvokaten, så som mot et departement, eller mot en embetsmann.

 

Nærmere om problemstillingen

Vi er nå klare for å ta fatt på problemet, og problemstillingen jeg skal bevege dere inn i er i korthet følgende: Er regjeringsadvokatens omkostningskrav – nedfelt i en rettskraftig rettsavgjørelse – å anse som et gyldig rettsgrunnlag? Sagt med andre ord; kan omkostningskravet tvangsinnkreves? Og til slutt: Dersom rettsgrunnlaget (avgjørelsen hvor omkostningene blir slått fast) ikke er gyldig, hva er da innkrevingssentralens oppgave?

 

Under diskusjonen nedenfor skal jeg gjennomgå rettsgrunnlaget for tvangsforfølgelsen som innkrevingssentralen gjennomfører mot A, dokumentere at det ikke finnes hjemmel for verken kravet eller tvangsforfølgelsen, samt avslutte med å slå fast at begjæring må avvises, utlegg må oppheves og at allerede innfordret beløp må tilbakebetales.

 

Tvangsforfølgelsen mot A hviler altså på en rettsavgjørelse hvor regjeringsadvokaten er blitt tilkjent sakens omkostninger. Grunnlaget for omkostningskravet er regjeringsadvokatens oppstilling av salær for arbeidet med saken.

 

Idet A ikke har betalt, har innkrevingssentralen overtatt omkostningskravet og forfølger dette videre på regjeringsadvokatens vegne. Det skal i den anledning bemerkes at innkrevingssentralen er å betrakte som selvprosederende (hvilket jeg også kommer tilbake til nedenfor), samt at innkrevingssentralen med denne ordning ikke har fått noen bedre rett enn hva regjeringsadvokaten måtte ha hatt.

 

Jeg har forsøkt å bygge opp artikkelen på en slik måte at dere med enkle grep kan benytte denne som en mal for en klage til innkrevingssentralen.

Innsigelser mot tvangsgrunnlaget

Det første vi skal gjøre er å se på selve tvangsgrunnlaget, altså; grunnlaget for regjeringsadvokatens begjæring om utlegg. Grunnlaget er som allerede nevnt selve omkostningsavgjørelsen fra domstolen.

 

Min påstand er at innkrevingssentralen ikke har anledning til å åpne tvangsforfølgelse mot A. Denne påstand bygger jeg på tre selvstendige grunnlag:

 

1.     Staten er selvprosederende og har dermed ikke krav på mer enn rimelig godtgjøring.

2.     Staten har ikke hatt noe økonomisk tap, hvilket er et absolutt vilkår for å kunne kreve seg tilkjent saksomkostninger.

3.     Rettsavgjørelsen som tvangsforfølgelsen bygger på er ikke fattet av autoriserte dommere.

Det første grunnlaget reiser en rekke spørsmål (og helt sikkert også en rekke øyebryn). Ett av disse er naturlig nok: Hvordan har du kommet frem til konklusjonen om at staten er selvprosederende til tross for regjeringsadvokatens eksistens og tilstedeværelse?

 

Det siste grunnlaget er det ikke rom for å diskutere her. Problemstillingen har jeg for øvrig gjennomgått i en rekke artikler hvor jeg har avdekket og fastslått at de fleste av landets dommere ikke er autorisert til å dømme. Se eksempelvis pkt. 3 til 7 i artikkelen Norge grilles om menneskerettigheter i FN, og Sorenskriversaken. Følgen av at en uautorisert dommer har deltatt i domstolsarbeid er at det arbeid vedkommende har medvirket i skal betraktes som en nullitet.

 

Før jeg går nærmere inn på de to førstnevnte grunnlag blir det nødvendig å gripe fatt i advokatrollen, de karakteristiske trekk ved en advokats virksomhet, samt vurdere regjeringsadvokatens virksomhet i lys av dette.

 

Advokatrollen, regjeringsadvokaten og husjuristen

For å forstå problemstillingen som jeg har reist ovenfor, må en samtidig forstå forskjellen mellom en advokat og en fast ansatt jurist, enten vedkommende nå er ansatt i staten, kommunen eller i de private arbeidsliv.

 

Advokaten

En advokat arbeider under eget navn og stiller sikkerhet til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Advokaten er ansvarlig for sin virksomhet og sine handlinger. Oppdragsgiveren (den som søker rettslig bistand) står fritt til å velge hvilken advokat vedkommende ønsker å benytte (det såkalte frie advokatvalg). Advokaten har på sin side rett til å velge sine klienter[1] (det såkalte frie klientvalg), og han/hun står under gitte forutsetninger fritt til å frasi seg et oppdrag. Advokatens virksomhet reguleres i stor grad av domstolloven og advokatforskriften.

 

Regjeringsadvokaten

Regjeringsadvokaten – som i mange år har hatt et sterkt ønske om å bli fremstilt og oppfattet som et ekte advokatfirma – står på sin side ikke fritt, men er derimot forpliktet til å føre rettssaker kun for det offentlige, jf Instruksen for regjeringsadvokaten (Instruksen) § 2, første ledd. Regjeringsadvokatens virksomhet bygger altså på en instruks som vedkommende må bøye seg lydig etter, hvilket åpenbart kolliderer med prinsippet om advokatens uavhengighet.

 

Som en forlengelse av det ovennevnte er regjeringsadvokaten forpliktet til å bistå embetsmenn m.v. som måtte bli saksøkt eller som saksøker på statens vegne, jf Instruksen § 2, 4 ledd. Regjeringsadvokaten kan pålegges å opptre som statens agent for EMD, Strasbourg, jf Instruksen § 2, annet ledd. SMK kan nekte regjeringsadvokaten å arbeide med gitte saker eller for gitte institusjoner, jf samme paragraf, tredje ledd. Ansettelse av advokater ved regjeringsadvokaten blir ikke gjort av regjeringsadvokaten, men av Statsministeren, jf Instruksen § 7. Regjeringsadvokaten er forpliktet til å ta seg av ”særlig viktige saker”, jf Instruksen § 8. Advokater ved regjeringsadvokaten er ansatt med fast lønn og betaler ikke forsikring til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.

 

Kort sagt er regjeringsadvokaten ikke annet enn en fast ansatt jurist/juridisk rådgiver. I motsetning til den alminnelige advokat, er ”advokater” ansatt ved regjeringsadvokatembetet verken frie eller uavhengige. Tvert imot er de underlagt en offentlig instruks hvor oppdragsgiver i realiteten er regjeringsadvokatens arbeidsgiver (regjeringen) eller underliggende departementer. Man kan følgelig slå fast at regjeringsadvokaten er en fast ansatt jurist i og for statsadministrasjonen. Det blir dermed åpenbart feil og en tanke absurd når regjeringsadvokaten omtaler sin arbeidsgiver/oppdragsgiver som ”klient”, og seg selv som advokat.

 

Ser vi hen til advokatforskriften vil store deler av forskriften ikke gjelde for regjeringsadvokaten, se bl.a. forskriftens Kap. 12, pkt. 1.2 (advokatens oppgave); pkt. 2.1 (advokatens uavhengighet); pkt. 2.3 (fortrolighet); pkt 3.1 (aksept og avslutning av oppdrag); pkt. 3.2 (interessekonflikter, spesielt pkt 3.2.1); pkt 3.4 (om rettshjelpsordninger); pkt. 3.5 (klientmidler); pkt. 3.6 (ansvarsforsikring). I lys av dette blir det uproblematisk å slå fast at regjeringsadvokatens virksomhet best må kunne sammenlignes med husjuristens arbeid og mandat, for hva er igjen av den forskrift som skulle sikre klientens og advokatens interesser?

 

For å ytterligere vise at regjeringsadvokaten selvsagt ikke kan påberope seg posisjonen eller rollen som advokat, skal jeg belyse én av de ovennevnte bestemmelsene som er ment å sikre at advokatvirksomheten utføres etter de nødvendige etiske prinsipper som ligger til grunn for advokatens virke, nemlig ”fortrolighet”, jf advokatforskriftens kapittel 12, pkt. 2.3. Som det fremgår av Instruksen § 11 og forutsetningsvis av § 2, skal regjeringsadvokaten kommunisere med fagdepartementet, også i saker hvor en embetsmann/tjenestemann er saksøkt eller saksøker. Opplysninger skal altså meddeles videre, hvilket er i strid med advokatforskriften som i pkt. 2.3.1, første ledd, første pkt., forbyr videreformidling av slik informasjon. Regjeringsadvokatens virksomhet strider altså fullstendig mot de prinsipper som ligger til grunn for en advokats virksomhet. Dette vil bli enda klarere etter hvert som vi får belyst regjeringsadvokatens virksomhet.

 

Husjuristen

Det arbeidet en husjurist i det store og hele utfører for selskapet han er ansatt i, er ikke advokatvirksomhet, men derimot (formodentlig) juridisk virksomhet knyttet til selskapets drift.[2] Advokatvirksomhet er derimot den virksomhet som utføres av en selvstendig[3] praktiserende advokat i et gitt oppdrag hvis opprinnelse i korthet bygger på to sentrale kriterier som jeg allerede har vært inne på: 1) advokaten har blitt kontaktet av en person eller juridisk enhet som ønsker hans engasjement (det frie advokatvalg), og 2) advokaten har på fritt grunnlag akseptert klienten og oppdraget (det frie klientvalg). Virksomhet innenfor denne rammen er advokatvirksomhet i sin reneste form.

 

Husjuristens virksomhet, i likhet med regjeringsadvokatens virksomhet, har ikke sitt utspring i verken det frie advokatvalg eller det frie klientvalg, og faller følgelig utenfor begrepet; advokatvirksomhet.

 

prosessfullmakten

En part som ønsker å la seg representere ved advokat, eller ved en hvilken som helst annen person som lovlig kan opptre på partens vegne, skal utstyre vedkommende med prosessfullmakt, jf forutsetningsvis tvisteloven § 3-4. Prosessfullmakten – som er et sikkert kjennetegn på at parten har overlatt representasjonen til en annen – omfatter alle rettergangsskritt relatert til fremme av saken, også det å frafalle saken, eller godta motpartens påstand, og det er i kraft av denne fullmakt at prosessfullmektigen representerer fullmaktsgiveren for retten.

 

Regjeringsadvokaten er et organisasjonsledd under den generelle offentlige forvaltning, og er følgelig – og som nevnt ovenfor – intet advokatfirma, hvilket er viktig å erkjenne for å kunne forstå problematikken som her reises.

 

At regjeringsadvokaten er et statlig organisasjonsledd, er i samsvar med Instruksen § 3, hvor det er bestemt at regjeringsadvokaten ikke har lov å drive sakførervirksomhet for egen regning. Instruksen § 3 lyder enkelt og greit slik:

 

          Regjeringsadvokaten skal ikke drive sakførervirksomhet for egen regning.

 

Videre er det et faktum at regjeringsadvokaten ikke er tilgjengelig for det rettssøkende publikum, institusjonen kan ikke velge sine klienter, og – ikke minst – så står regjeringsadvokaten ikke fritt til å trekke seg fra et oppdrag slik en advokat kan gjøre, jf tvisteloven § 3-6, annet ledd. Tvert imot. Dette er også meget sentralt i diskusjonen om hva regjeringsadvokaten er for noe, hvilket mandat og hvilken kompetanse institusjonen har.

 

Det følger av det ovennevnte at regjeringsadvokaten verken i sak mot A, eller i noen annen sak har vært, er, eller kan bli utstyrt med prosessfullmakt. Det er faktisk en umulighet, hvilket bekreftes av at regjeringsadvokaten fører saker for offentlige organer gjennom instruks som aktiveres etter anmodning. Som en konsekvens av denne instruksen har regjeringsadvokaten åpenbart ikke anledning til å tre tilbake fra ”oppdraget”, hvilket i sin tur eliminerer påstanden om at regjeringsadvokaten opptrer under en prosessfullmakt. M.a.o. kan regjeringsadvokaten ikke opptre som prosessfullmektig. Konklusjonen kan virke dramatisk i seg selv, spesielt for landets regjering og juristene ved dette kontoret, men når vi ser på det faktum som foreligger og sammenholder dette med jussen, er det ingen tvil om at dette er en korrekt konklusjon, den eneste korrekte.

 

Den omtalte instruks kan i prinsippet sammenlignes med en hvilken som helst arbeidsinstruks hvor man risikerer å bli irettesatt eller avskjediget dersom instruksen ikke følges. Regjeringsadvokaten er således underlagt alminnelig instruksjonsmyndighet – noe en advokat aldri kan underlegges – hvilket i sin tur vil ha den konsekvens at så lenge regjeringsadvokaten hevder å opptre som advokat og prosessfullmektig for staten, vil representasjonen være i strid med advokatforskriften kapittel 12, ”regler for god advokatskikk”, se spesielt pkt. 1.2, annet, tredje og femte ledd (advokatens oppgave generelt), pkt. 1.3, annet pkt. (advokatens opptreden), og videre pkt. 2.1.1 (advokatens personlige uavhengighet), 2.1.2 (advokatens økonomiske uavhengighet), 2.1.3 (advokatens uavhengighet til klient), 2.2 (advokatens integritet), 2.3.1 (fortrolighet), 3.1.2, annet pkt. (advokatens personlige ansvar), samt pkt. 3.1.6 (rett til å frasi seg oppdrag), 3.2.1 (plikt til å avstå fra oppdrag ved interessekonflikt), og pkt. 3.3 (salærberegning).

 

Regjeringsadvokaten fører altså ikke prosess for staten i medhold av en prosessfullmakt, men derimot etter instruks, hvilket betyr at vedkommende er bundet på hender og føtter. Regjeringsadvokatens virksomhet strider med andre ord imot de mest grunnleggende prinsipper en advokat bygger sin virksomhet på, herunder prinsippet om advokatens uavhengighet. Jeg finner det her nødvendig å gjengi advokatforeningens innledende kommentarer til dette prinsipp:

 

Som nevnt ovenfor under kommentarene til RGA pkt. 1.2 er det en forutsetning for at advokaten skal kunne utføre sine oppgaver at han er uavhengig og ikke er bundet av andre hensyn enn hensynet til sin klient. Advokatens uavhengighet er et grunnleggende prinsipp i ethvert rettssamfunn og er da også det prinsipp som nevnes først bland de ”alminnelige prinsipper” i RGA pkt. 2.

 

Dersom vi for argumentets skyld antar at regjeringsadvokaten skulle finne på å tre tilbake fra et oppdrag – hvor man følgelig ber klienten (eksempelvis regjeringen) om å finne seg en annen advokat – vil vedkommende regjeringsadvokat risikere administrative sanksjoner, straff, erstatning og stilling, dette som følge av overtredelse (manglende etterlevelse) av offentlig pålagt instruks.

 

*        *        *

 

Vi har nå brakt klarhet i forskjellen mellom en advokat og en fast ansatt jurist, at den som måtte ønske å representere en part i en rettsprosess må være utstyrt med en prosessfullmakt, samt at regjeringsadvokaten ikke kan drive advokatvirksomhet. Spørsmålet vi nå skal bevege oss inn i er hvorvidt en part kan la seg representere ved en person som ikke kan arbeide under eller i medhold av en prosessfullmakt, slik tilfellet er med regjeringsadvokaten.

 

Er Regjeringsadvokaten å betrakte som ”Prosessfullmektig”?

Spørsmålet kan virke absurd for alle dem som har vokst opp med den grunnløse oppfatning at regjeringsadvokaten er statens advokatkontor, og at denne institusjonen selvsagt er å betrakte som prosessfullmektig. Svaret gir seg nok ikke så lett.

 

Når regjeringsadvokaten blir konfrontert med påstanden om at man ikke har anledning / kompetanse til å opptre som prosessfullmektig under rettergang, parerer  regjeringsadvokaten med å vise til tvisteloven § 3-1 og § 3-3, samtidig som man hevder at en part har rett til å la seg representere ved prosessfullmektig (tvisteloven § 3-1). Hvorvidt regjeringsadvokaten skal være omfattet av tvisteloven § 3-3, og i så fall hvilken del av denne bestemmelsen som gir regjeringsadvokaten hjemmel til å handle som prosessfullmektig for staten, sier regjeringsadvokaten intet om.

 

Med regjeringsadvokatens primitive redegjørelse er vi gitt å forstå at også staten dermed har rett til å la seg representere. Jeg har ikke tenkt å frata staten denne rett. Hva jeg derimot påpeker er at staten ikke kan benytte hvem som helst (herunder regjeringsadvokaten) til denne representasjon. Dette skal jeg utdype nedenfor.

 

I medhold av tvisteloven § 3-3 kan følgende personer opptre som prosessfullmektig:

 

1.     Advokater[4]

2.     Autorisert advokatfullmektig ansatt i samme virksomhet som under nr. 1

3.     Partens nærmeste/ansatte i næringsvirksomhet knyttet til tvisten

4.     Annen skikket person som enten ikke driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpsvirksomhet, eller – som i motsatt fall – oppfyller vilkårene i dl § 218, og

5.     Utenlandsk advokat

 

Her er det viktig å merke seg at en forutsetning for å kunne opptre som prosessfullmektig – uavhengig av hvilket alternativ som legges til grunn – er at vedkommende er gitt prosessfullmakt i tråd med tvisteloven § 3-4, første ledd. For å si det litt populært: Uten prosessfullmakt, ingen representasjon, og som jeg allerede har slått fast ovenfor så har regjeringsadvokaten aldri vært i besittelse av en prosessfullmakt i noen sak, og da sier det seg selv at regjeringsadvokaten heller ikke – på lovlig vis – noen gang har opptrådt som prosessfullmektig i noen rettssal. Igjen kan min konklusjon (hos mange uinnvidde) virke absurd. Dersom du skulle få en slik følelse anbefaler jeg deg å lese denne artikkelen grundig, sjekke faktum og juss, og deretter på ny ta stilling til min konklusjon.

 

I brev av 2. mai 2011 uttalte regjeringsadvokaten følgende til Sivilombudsmannen i sak om dokumentinnsyn:

 

Regjeringsadvokaten driver ikke tradisjonell forvaltningsvirksomhet, men advokatvirksomhet på linje med private advokater.”

 

Regjeringsadvokaten har dermed selv slått fast, én gang for alle, hvordan man ser på sin egen virksomhet. Som jeg straks skal komme tilbake til, beskriver denne anførselen (gitt til Sivilombudsmannen) en virksomhet som strider med Instruksen § 3, og dermed er virksomheten ulovlig.

 

I regjeringsadvokatens argumentasjon (i korrespondanse med meg og Sivilombudsmannen i 2011), sammenligner man seg selv med ansatte advokater, både interne advokater og organisasjonsadvokater. Det er ingen uenighet om at jurister kan la seg ansette i selskaper/organisasjoner og gjennom sitt ansettelsesforhold utføre juridiske oppdrag for sin arbeidsgiver, men for å kunne opptre som prosessfullmektig for sin arbeidsgiver – i retten – må vilkårene i et av alternativene som er listet opp i tvisteloven § 3-3 være oppfylt, samt at det må eksistere et reelt fullmaktsforhold og en reell prosessfullmakt som ikke er underlagt noen restriksjoner/begrensninger mht tilbakekall/fratreden.

 

Slik jeg oppfatter regjeringsadvokaten hjemler man sin representasjon for det offentlige i tvisteloven § 3-3, nr. 3. Her nevner jeg kort at tvisteloven § 3-3, Nr. 1 og 4 er utelukket som hjemmel for regjeringsadvokatens representasjon.

 

Tvisteloven tar utgangspunkt i at parten selv kan prosedere sin sak. Alternativt kan vedkommende engasjere en ekstern prosessfullmektig, eller eksempelvis la en av sine nærmeste/ansatte prosedere saken, men da – for sistnevntes del – under den forutsetning at representanten i det alminnelige handler på vegne av parten på det feltet saken gjelder, jf Rt-1996-1379. Et prosessoppdrag (altså, selve prosessoppdraget mot A) vil ikke i seg selv tilfredsstille lovens krav, jf samme avgjørelse. Det samme må gjelde en instruks fra arbeidsgiver. Man kommer altså ikke rundt regelverket ved å anføre at juristen er instruert til å ta oppdraget. I og med at regjeringsadvokaten bare i de aller sjeldneste tilfeller – om i det hele tatt – oppfyller dette kravet,[5] kan man slå fast at regjeringsadvokaten i utgangspunktet ikke kan opptre som prosessfullmektig for offentlige parter.

 

At det ikke eksisterer (og med nødvendighet ikke kan eksistere) noen prosessfullmakt som gir regjeringsadvokaten rett til å representere den offentlige ”anmoder”[6], er i seg selv tilstrekkelig for å kunne slå fast at det ikke eksisterer et lovformelig prosessfullmektigforhold mellom regjeringsadvokaten og dennes klienter. Man er følgelig henvist til å slutte at regjeringsadvokaten er å anse som partsrepresentant / stedfortreder i retten, med de begrensninger som da gjelder, jf tvisteloven § 2-3, første ledd, i.f., og at staten følgelig er selvprosederende i de saker hvor regjeringsadvokaten opptrer.

 

Konklusjonen er dermed at regjeringsadvokaten ikke kan opptre som prosessfullmektig for noen domstol. Følgen av dette er at staten – i beste fall – har vært selvprosederende i de saker hvor regjeringsadvokaten har presentert seg som statens prosessfullmektig.

 

regjeringsadvokatens omkostningskrav svikter på to grunnlag

Dersom vi for argumentets skyld forutsetter at tvisteloven likevel gir regjeringsadvokaten hjemmel til å opptre som prosessfullmektig for det offentlige, vil regjeringsadvokaten likevel – av minst to grunner – ikke kunne ta seg betalt for dette arbeidet på det grunnlag som hevdes, og jeg har dermed vendt tilbake til problemstillingen nevnt ovenfor, nemlig at staten er selvprosederende og har uansett ikke hatt noe økonomisk tap.

 

Som følge av at også en selvprosederende i utgangspunktet har krav på å få dekket deler av sitt økonomiske tap ved en rettstvist, vil diskusjonen av disse to momenter uvegerlig flyte noe over i hverandre, men jeg skal likevel forsøke å holde det på et forståelig plan.

 

Ad 1: Staten er selvprosederende

Som en følge av diskusjonen ovenfor – hvor vi har avdekket at regjeringsadvokaten ikke kan drive advokatvirksomhet; at regjeringsadvokatens virksomhet bygger på instruks; at regjeringsadvokatens ”klienter” ikke utstyrer regjeringsadvokaten med prosessfullmakt; og at staten følgelig ikke har vært representert i retten ved prosessfullmektig i noen saker hvor regjeringsadvokaten har presentert seg som prosessfullmektig – kan vi slå fast at staten har vært selvprosederende i sak anlagt av A. Staten har dermed, i beste fall, kun krav på rimelig godtgjøring (jf tvisteloven § 20-5, førte ledd, siste pkt) forutsatt at det kan dokumenteres et økonomisk tap.

 

Regjeringsadvokatens utgifter (kontorleie, lønninger m.v.) er utredet på forhånd av den som finansierer kontoret (SMK). Det samme gjelder øvrige offentlige institusjoner, og et omkostningskrav i en konkret sak kan dermed ikke forsvares. Det foreligger nemlig ikke noe påviselig økonomisk tap knyttet til regjeringsadvokatens arbeid.

 

Eksempelvis er det likegyldig hvorvidt én av kontorets advokater sitter på kontoret, eller går i retten for å representere sin eneste oppdragsgiver, staten. Advokaten får sin lønn fra staten uansett, og staten på sin side har en fiksert lønnsforpliktelse overfor den ansatte juristen, helt uavhengig av om juristen er i retten eller sitter på kontoret og gjør annet forefallende arbeid. Følgelig har ikke staten pådratt seg særskilte kostnader til lønn e.l. ved den gitte sak, og kan dermed ikke påberope noe økonomisk tap.

 

Jeg minner for øvrig om at motivet bak reglene i tvisteloven om tilkjennelse av omkostninger ikke er at den vinnende part skal tjene penger på rettsprosessen, men at vedkommende ikke skal tape penger.

 

Når innkrevingssentralen får seg presentert innsigelser fra A, gjør innkrevingssentralen som den alltid har gjort, den ignorerer innsigelsen. Innsigelsen blir altså ikke vurdert (prøvet). Tvert imot forutsetter innkrevingssentralen at regjeringsadvokaten representerer staten (som advokat / prosessfullmektig) og at denne ordning skal kunne leses ut av Instruks for regjeringsadvokaten.

 

Denne instruks pålegger som kjent regjeringsadvokaten å bistå ved behov, men den gir ikke regjeringsadvokaten en rett til å opptre som prosessfullmektig. Tvert imot står den som et absolutt hinder for en slik representasjon, noe de færreste har sett. Bestemmelser om hvem som kan opptre som prosessfullmektig finner man, som nevnt ovenfor, i tvisteloven § 3-3, og altså ikke i den nevnte instruks. At domstolene har akseptert denne praksis skyldes ikke at den er lovlig, men at ingen har protestert mot den samt at dommerne – i beste fall – tror at det skal være slik. Noe lovgrunnlag for regjeringsadvokatens salærkrav eksisterer ikke.

 

For å ytterligere å underbygge at staten er selvprosederende i saker hvor regjeringsadvokaten fører sak på statens vegne – kan vi se hen til innkrevingssentralens virksomhet. Innkrevingssentralen forfølger statens krav, men er ikke å anse som prosessfullmektig i saker for retten, dette selv om innkrevingssentralens direktør utsteder prosessfullmakt til egne juridiske konsulenter som går i retten. Dette var også situasjonen før SI-loven trådte i kraft. Merk her at rettspraksis i realiteten har fastslått at en slik prosessfullmakt ikke er å anse som engasjement av prosessfullmektig, men derimot som delegering av partsrettigheter. Prosessuelt sett er staten derfor å anse som selvprosederende, jf HR-2002-00201.

 

Litt forenklet sagt er regjeringsadvokatens oppgave å forfølge statens rettslige interesser, mens innkrevingssentralens oppgave er å forfølge statens (etterfølgende) økonomiske interesser. I prinsippet er det altså ingen forskjell mellom disse to institusjonene når de går i retten og representerer staten. Høyesterett har allerede lagt til grunn at når innkrevingssentralen går i retten er staten å anse som selvprosederende. Det samme må gjelde når regjeringsadvokaten går i retten. Dette bekreftes for så vidt av instruksen § 2, hvor det eksplisitt nevnes at regjeringsadvokaten er statens representant (agent) i saker for EMD. Det er ingen forskjell fra det arbeidet regjeringsadvokaten gjør i Strasbourg til det arbeidet regjeringsadvokaten gjør for sin arbeidsgiver i en hvilken som helst norsk domstol.

 

I lys av det som her er gjennomgått kan vi, for denne sakens del, slå fast at regjeringsadvokaten i beste fall har ivaretatt partsrettighetene til staten, eller sagt med andre ord; staten har vært selvprosederende ved regjeringsadvokatens ”representasjon”/tilstedeværelse i retten, og har følgelig – i høyden – krav på å få dekket rimelig godtgjøring, jf tvisteloven § 20-5, første ledd, siste pkt.

 

Staten har i saken A har reist derimot fått tilkjent full erstatning. De tilkjente omkostningene savner altså hjemmel. I den anledning finnes det en enkel mulighet for A til å hjelpe regjeringsadvokaten til å rette opp i uretten uten å måtte gå om domstolene for å få kravet kjent ugyldig. A kan nemlig søke om ettergivelse av saksomkostningsgjelden, jf Rundskriv G-09/2010, se spesielt pkt. 6.3, første avsnitt, annet pkt., samt annet avsnitt, første og annet pkt.

 

Det står dermed regjeringsadvokaten/staten fritt å frafalle krav som er tvilsomme eller som i herværende sak fullstendig mangler rettslig grunnlag, dette til tross for at det foreligger rettskraftig avgjørelse over omkostningskravet.

 

Skulle ikke staten frafalle kravet, vil innsigelsen likevel kunne fremmes under tvangsfullbyrdelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, første ledd, litra b, og § 5-6, første ledd.

 

Her legger jeg til at domstolene – og dette gjelder absolutt alle saker mellom borgerne og staten – kun har tatt stilling til omkostningskravets størrelse, og ikke dets lovlighet/gyldighet. Lovligheten/gyldigheten er altså ikke rettskraftig avgjort og følgelig er namsmyndigheten forpliktet til å ta prejudisielt stilling til innsigelsen, og ta den til følge, jf for så vidt tvangsfullbyrdelsesloven § 5-6, annet ledd, og Lg-2007-018846. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor.

 

*        *        *

 

Vi kan da konkludere med at staten er selvprosederende når den lar seg ”representere” ved regjeringsadvokaten. At staten v/regjeringen i sak mot A har vært selvprosederende har som konsekvens at regjeringen og dens medhjelpere ikke har krav på mer enn ”rimelig godtgjøring”, jf tvisteloven § 20-5, første ledd, siste pkt. I og med at de offentlige tjenestemennene som er ansatt hos regjeringsadvokaten og i regjeringen er fast lønnet av staten, vil ethvert forsøk på å kreve seg tilkjent omkostninger, også rimelig godtgjøring, bli å betrakte som forsøk på bedrageri.

 

Ad 2: Staten har ikke hatt noe økonomisk tap

Som jeg allerede har vært inne på er det en forutsetning for å overhodet kunne kreve omkostningene erstattet, at det finnes et gyldig grunnlag. Det må eksempelvis kunne påvises/dokumenteres et reelt økonomisk tap. Man kan altså ikke dikte opp et tap. Det sier seg selv at uten et dokumentert økonomisk tap, finnes det intet grunnlag å bygge et omkostningskrav på. Å ramse opp arbeidstimer – slik regjeringsadvokaten gjør – dokumenterer ikke økonomisk tap.

 

Her forlanges det sikker/uomtvistelig dokumentasjon på at ”klienten” har betalt honorarer/salær til regjeringsadvokaten, og som vi nå vet så kan det ikke eksistere slike økonomiske oppgjør mellom regjeringsadvokaten og dennes offentlige klienter av minst to grunner:

 

1) Regjeringsadvokaten har ikke lov å drive advokatforretning for egen regning, og har følgelig ikke lov å skrive timer/kreve honorarer fra sin ”klient” (som jo rent faktisk betaler dette kontorets ansatte fast lønn uansett), og

 

2) Den gitte klient har ikke hatt utgifter i forbindelse med regjeringsadvokatens engasjement.

 

Regjeringsadvokaten har også hevdet at man gjennom domstolspraksis er gitt tillatelse til å ta markedspris. Uttalelsen taler for seg om hvor galt alt er fatt. Det korrekte er at man ikke har lov å ta betalt overhodet, jf instruksen § 3. Noe annet ville være i strid med instruksen. Regjeringsadvokaten driver ikke for egen regning og dets jurister er fast ansatt med fast lønn. Regjeringsadvokaten har altså ikke hjemmel til å ta betalt for sitt arbeid, enn mindre å kreve ”markedspris” av den som har gått til sak mot det offentlige.

 

Det offentlige organ som har bedt om og fått regjeringsadvokatens bistand i retten betaler ikke for bistanden, og Statsministerens kontor – som finansierer regjeringsadvokaten – kan på sin side ikke fremlegge dokumentasjon på at man har hatt utgifter med administrasjonen/driften av regjeringsadvokaten utover det årlig budsjetterte.[7] Det finnes altså intet tap ved utførelsen av regjeringsadvokatens arbeid. Like fullt hevdes det at man har lov å ta markedspris. At denne praksis – som ikke kan betraktes som annet enn bedrageri – har kunnet fortsette, skyldes åpenbart domstolens velsignelse, hvilket i sin tur skaper misstillit til rettsvesenet og det offentliges forvaltning av midler. Denne spesialavtalen som foreligger mellom regjeringsadvokaten og domstolene gir selvsagt ikke den nevnte praksis den minste legitimitet.

 

Før vi fortsetter kan det være nyttig med en oppsummering så langt:

1.     Regjeringsadvokaten har gjennom instruks ikke lov å drive advokatvirksomhet for egen regning, jf Instruks for regjeringsadvokaten, § 3.

2.     Regjeringsadvokaten fakturerer ikke sine ”klienter” for det arbeid som er blitt utført i den gitte sak, hvilket er i tråd med nr. 1 ovenfor.

3.     De offentlige ”klientene” har i tråd med nr. 1 og 2 ikke betalt for det arbeid Regjeringsadvokaten måtte ha utført i den gitte sak.

4.     Regjeringsadvokatens omkostningsoppgave, så langt den gjelder salær, strider følgelig mot pkt. 1 til 3.

 

I lys av disse fire omstendigheter – som bekrefter at verken regjeringsadvokaten eller dennes klienter har hatt noe økonomisk tap, og følgelig ikke kan forsvare omkostningsoppgaven som er levert domstolene – er det klart at regjeringsadvokaten savner rettsgrunnlag for sitt salærkrav. Salærkravet fremstår dermed som et åpenbart forsøk på å bedra under eller ved hjelp av prosess, og ethvert forsøke på inndrivelse av slike krav – også innkrevingssentralens engasjement – vil bli å betrakte som forsøk på og medvirkning til bedrageri.

 

Til tross for dette har regjeringsadvokaten altså lykkes i alle rettsinstanser, hvor domstolene – med sine avgjørelser – helt klart har gått utenfor sin kompetanse når de har lagt til grunn regjeringsadvokatens omkostningsoppgaver, dette altså uten å ha påvist og langt mindre prøvet det økonomiske tap som man med disse oppgaver hevder å ha pådratt seg.

 

De nevnte domstoler har altså dømt A til å betale saksomkostninger til motparten samtidig som dommerne var kjent med eller åpenbart burde ha gjort seg kjent med at regjeringen faktisk ikke har pådratt seg de påståtte salærer. Saksbehandlingsfeilen må betraktes som grov.

 

Som indikert ovenfor er namsmannen, her Statens innkrevingssentral, forpliktet til å prøve den type innsigelser som her er reist. Nedenfor skal jeg vise hvordan innkrevingssentralen forvalter sitt mandat når en borger reiser innsigelser mot tvangsfullbyrdelsen, og hvordan man skal forsvare seg mot denne type virksomhet.

 

INNKREVINGSSENTRALENS IMØTEGÅELSE AV As INNSIGELSER

I likhet med ethvert forsikringsselskap er innkrevingssentralens umiddelbare reaksjon på en innsigelse, å avvise den. Dersom du skulle reise innsigelse basert på det jeg har redegjort for ovenfor, vil du med høy sannsynlighet få til svar at denne innsigelse kunne ha vært gjort gjeldende i saken da den verserte, at protesten følgelig er fremsatt for sent og derfor ikke kan prøves. Hjemmelen som benyttes er tvangsfyllbyrdelsesloven § 4-2, første og annet ledd, etterfulgt av en spesialtolkning av bestemmelsen.

 

Innkrevingssentralen vurderer aldri innvendingenes innhold eller tilknytning til saken. Når tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, annet ledd, setter begrensninger for hvilke innvendinger som kan gjøres gjeldende, så strekker ikke disse begrensningene seg utenfor rammen av hva som er rettskraftig avgjort i den gitte sak, slik innkrevingssentralens konsulenter likevel argumenterer for. Med andre ord kan ikke innkrevingssentralen avspise en part med dette argumentet dersom innsigelsen aldri har vært gjenstand for rettslig prøving. Innkrevingssentralen lytter likevel aldri til slike argumenter, og én av årsakene er nok den faglige svakhet dette kontoret lider under, samt at saksbehandlerne lever under den oppfatning at deres eneste oppgave er å sikre seg rett til skyldnerens formue. Alt annet er uvesentlig, og – mener de – allerede rettskraftig avgjort.

 

De innvendinger som jeg har redegjort for ovenfor – og som bør fremmes i enhver protest mot regjeringsadvokatens begjæring om tvangsfullbyrdelse – er ikke av den art som er underlagt begrensningene i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, andre ledd. De kan altså fremmes og de skal gjøres til gjenstand for prøving, av namsmyndigheten.

 

Riktig nok er det rettskraftig avgjort at A i dette tilfellet skal betale sakens omkostninger, men i og med at domsslutningen på dette punkt bygger på et faktisk grunnlag som A ikke har hatt foranledning til å uttale seg om,[8] jf tvisteloven § 11-1, tredje ledd, må slutningen settes til side av namsmyndigheten. Avgjørelser som lider av saksbehandlingsfeil som anses så grove at avgjørelsen av den grunn må betraktes som en nullitet, kan det ikke blåses nytt liv i ved å anføre at innsigelsen er fremsatt for sent.

 

For ordens skyld nevner jeg at innvendinger ikke kan settes til side av namsmyndigheten dersom disse er fremsatt så snart det under tvangsfullbyrdelse var anledning til det, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 5-6, og som tidligere nevnt er namsmyndighetene forpliktet til å prøve innvendinger av den art som her er reist, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 2-1, annet ledd.

 

Jens Edvin Skoghøy drøfter i Tvisteløsning (2. utg) s. 1028 om namsmyndighetene bare kan ta stilling til om nye faktiske eller rettslige omstendigheter er ”…av en slik karakter at de kan danne grunnlag for ny sak, eller om de også må ta stiling til hvorvidt resultatet i dommen skal opprettholdes”, og konkluderer på s. 1029 med at det riktige må være ”…at namsmyndighetene i slike tilfeller ikke bare kan ta stilling til om det er grunnlag for ny sak, men også må ta realitetsstilling til innsigelsen.”

 

Så lenge innvending er fremsatt før eller i alle fall samtidig med at regjeringsadvokaten åpnet tvangssak, kan innvendingene uansett ikke settes til side.

 

Når dette er sagt vil innkrevingssentralens argumentasjon om at innsigelsen er fremsatt for sent uansett falle til jorden, hvilket begrunnes på to uavhengige grunnlag: 1) Avgjørelsene er fattet av uautoriserte dommere; og 2) avgjørelser som strider mot lov har ingen rettskraft, og både kan og skal avvises av namsmyndigheten. Det første grunnlaget har jeg allerede gjennomgått i andre artikler. Mht det siste grunnlag skal jeg legge til følgende:

 

Innkrevingssentralen unnlater å ta høyde for at en rettsavgjørelse kan være mangelfull – fattet på et uholdbart grunnlag. En begjæring om å tvangsfullbyrde en dom kan avvises av namsmyndigheten dersom det viser seg at domsslutningen strider mot lov, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, første ledd, litra b: ”… (som) på grunn av sitt innhold ikke kan fullbyrdes”.

 

Et eksempel: Dersom NokaS-raner David Toska får dom på at NOKAS-raner Kjell Alrich Schumann skal tilbakebetale et personlig lån på kr 100.000,-, og hvor namsmyndigheten under behandling av begjæringen blir kjent med at lånebeløpet stammer fra selve NOKAS-ranet, er det ikke tvil om at namsmyndigheten kan avvise Toskas begjæring, med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, første ledd, litra b, siste alternativ, jf gml strl § 317, første ledd (heleriparagrafen).

 

En domsslutning som går ut på å betale erstatning for saksomkostninger (honorarer / salær) som den seirende part ikke har pådratt seg, kan – pga av sitt innhold – åpenbart ikke fullbyrdes. Pengekrav som ikke har lovens beskyttelse, kan ikke gjøres gjeldende og kan da med nødvendighet ikke forfalle til betaling. I så måte er kravet ikke forfalt, og det materielle vilkår for tvangskraft er dermed ikke oppfylt, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 4-4.

 

Det bør understrekes at domstolene i sak reist av A bare har prøvet hvorvidt vilkårene for å ilegge omkostninger var oppfylt, jf tvisteloven § 20-2, første ledd (kort sagt; dersom man vinner saken er vilkåret oppfylt),[9] samt – summarisk – omkostningskravets størrelse. Hvorvidt vilkårene for å kunne kreve full erstatning var oppfylt, er derimot ikke prøvet, hvilket for så vidt fremgår av domsslutningen og premissene for denne (gyldigheten av kravet – altså om staten faktisk har hatt salærutgifter – blir nemlig aldri prøvet). Retten har uten videre (det vil si; uprøvd) lagt til grunn at regjeringsadvokaten skal tilkjennes et gitt beløp, beregnet etter en oppgitt timepris og et gitt antall timer, og dermed har domstolen gjort den kardinalfeil å tilkjenne omkostninger til den seirende offentlige institusjon som nær sagt per definisjon ikke har betalt ett øre i honorarer til regjeringsadvokaten, dette i et bilde hvor sistnevnte ikke har lov å fakturere for sitt arbeid. Dommerne har med andre ord tilkjent staten omkostninger basert på honorarer / salærer som ikke eksisterer, uten at noen har oppdaget det.

 

Ingen har stilt spørsmålstegn ved – og domstolen har heller ikke prøvd – hvorvidt regjeringsadvokaten har hjemmel til å kreve seg betalt for dette arbeidet, om regjeringsadvokaten har fakturert sin ”klient” for sine honorarer, eller om ”klienten” faktisk har betalt regjeringsadvokaten det beløp som søkes innkrevd gjennom tvangsfullbyrdelse.

 

Innsigelsen om at regjeringen – i dette eksempelet – ikke har blitt fakturert for regjeringsadvokatens engasjement og følgelig ikke har pådratt seg noe økonomisk tap, skal namsmyndigheten ta stilling til, og dermed har jeg kommet over i diskusjonen omkring namsmyndighetens kompetanse mht behandling av fremlagte innsigelser. Innkrevingssentralen mener som nevnt at man ikke har anledning til å prøve innsigelsene, hvilket åpenbart er feil.

generelt om namsmyndighetens kompetanse til å prøve tvangsgrunnlaget

Som indikert like ovenfor, er namsmyndighetene – når vilkårene foreligger – forpliktet til å prøve alle innsigelser, også innsigelser mot tvangsgrunnlaget, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 2-1, annet ledd. Dette nekter innkrevingssentralen – enten som følge av inkompetanse eller usaklig påvirkning (les; korrumpering) – å gjøre.

 

En annen årsak til innkrevingssentralens uvilje til å følge loven kan skyldes at domstolene i de saker hvor staten er representert ved regjeringsadvokaten, forutsetter og samtidig legger til grunn:

1.     at regjeringsadvokaten kan opptre som statens prosessfullmektig

2.    at regjeringsadvokaten kan skrive/fakturere timer og ta seg betalt i form av honorarer på lik linje med et advokatfirma

3.    at regjeringsadvokaten har fakturert sin ”klient”, og

4.    at ”klienten” har gjort opp for de fakturerte timer og derved har krav på å få dekket sakens omkostninger

 

Domstolene skal av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler, jf tvisteloven § 11-3, første pkt. Dersom domstolen under anvendelse av en rettsregel akter å benytte et faktum som ikke har vært tema i saken, er retten forpliktet til å sørge for kontradiksjon, jf tvisteloven § 11-1, tredje ledd. Ingen av de fire ovennevnte forutsetninger var gjort til gjenstand for prøving da saken A hadde reist gikk for domstolene.

 

Som indikert fremgår det av tvisteloven § 11-1, tredje ledd, første pkt., at retten ikke kan bygge sin avgjørelse på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Domstolen har i As sak (så vel som i alle andre saker) forutsatt og lagt til grunn et faktum som ikke har vært tema i saken, nemlig det som er listet opp i pkt. 1 til 4 like ovenfor, og man står derved overfor en krenkelse av det kontradiktoriske prinsipp, hvilket anses å være en alvorlig saksbehandlingsfeil som – under en reell prosess – ville ha ledet til opphevelse. Jeg legger til her at det i rettspraksis er lagt til grunn at rettens feilaktige forutsetning mht det faktum avgjørelsen ble bygget på, er å likestille med de tilfeller hvor retten uttrykkelig har bygget på et faktum som partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om, jf Rt-2012-1218, note 50, siste pkt, samt note 51, nest siste og siste pkt.

 

Uavhengig av hva innkrevingssentralen ønsker og mener, har namsmyndigheten – også innkrevingssentralen – kompetanse til å underkjenne en rettsavgjørelse, eller deler av denne, dersom det er begått saksbehandlingsfeil av en slik art at avgjørelsen må betraktes som en nullitet, hvilket åpenbart er tilfelle i herværende sak. Hjemmelen for en slik underkjennelse er tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, første ledd, litra a.

 

AVSLUTTENDE KOMMENTARER

Vi kan dermed runde av med følgende avklaringer:

 

·        Regjeringsadvokaten har ikke lov å drive advokatvirksomhet

·        Regjeringsadvokaten kan følgelig ikke fakturere salær

·        Regjeringsadvokaten kan dermed heller ikke ta imot betaling for salær

·        Regjeringsadvokaten kan følgelig ikke kreve motparten for salær

·        Regjeringsadvokaten driver sin virksomhet i medhold av instruks

·        En fysisk eller juridisk person kan ikke la seg representere uten at det utstedes prosessfullmakt til representanten (fullmaktshaver)

·        Regjeringsadvokaten kan ikke utøve, og utøver heller ikke sin virksomhet i medhold av prosessfullmakt, men derimot i medhold av instruks

·        Regjeringsadvokaten kan følgelig ikke opptre som prosessfullmektig

·        Følgelig er staten selvprosederende – også når regjeringsadvokaten møter i retten

·        En selvprosederende part har, ved seier, kun krav på rimelig godtgjøring

 

Videre har vi avdekket følgende:

 

·        Regjeringen har ikke hatt utgifter i den sak A har reist

·        Regjeringsadvokaten har ikke sendt/presentert faktura for salærkrav til sin klient

·        Regjeringsadvokatens klient har ikke foretatt utbetalinger til regjeringsadvokaten

·        Det foreligger følgelig intet grunnlag å kreve salær på

·        Regjeringsadvokaten har overfor domstolen krevd seg tilkjent beløp som er ment å dekke salær som ikke eksisterer

·        Domstolene har akseptert disse salærkrav

 

Mot denne bakgrunn er det ikke tvil om at grunnlaget for tvangsfullbyrdelsen svikter. Følgen av dette er at namsmyndigheten, her; innkrevingssentralen, skal avvise regjeringsadvokatens begjæring om utlegg. Dersom det allerede er tatt utlegg, skal disse oppheves, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28, første ledd, samt at de ulovlig tilvendte midler skal tilbakeføres (inklusive renter og rentesrenter).

 

Det ligger utenfor denne artikkelens rammer å diskutere årsak og løsninger, men såpass kan man vel si at årsaken til disse problemene nok skyldes det nedarvede norske prinsippet: ”Går det så går det”. At regjeringsadvokaten under dagens ordning ikke kan opptre som prosessfullmektig, at staten opptrer som selvprosederende, samt at staten – slik situasjonen er – ikke kan påberope seg saksomkostninger, har ligget i dagen hele tiden. Høyst sannsynlig har flere sett problemet, men i stedet for å gjøre noe med det, har man satt sin lit til det ovennevnte prinsipp, og så har man kunnet innkassere et titals millioner kroner i året på fiktive salæroppgaver.

 

Det er utelukket at regjeringsadvokatens virksomhet kan fortsette under dagens ordning, og jeg viser da til det jeg har redegjort for omkring dette ovenfor. Det man kan gjøre – for å løse problemet – er å lyse ut oppdraget som regjeringens advokat, og gi engasjementet til kvalifiserte advokatfirmaer (ett eller flere for hvert distrikt) for en gitt periode, noe i likhet med den ordning man eksempelvis har i New Zealand. Det finnes sikkert ulemper med en slik ordning, men med gode tilsynsordninger (som ikke eksisterer i dag) ser jeg langt flere fordeler.

 

Et annet problem er omkostningene. De vil neppe synke ved at staten blir tvunget til å privatiserer sitt engasjement innenfor lov og rett. Likevel. Det er ingen uenighet om at statens virksomhet påvirker samfunnet, også i negativ retning. I slike saker – hvor eksempelvis en borger, i et forsøk på å beskytte sin rett, taper – bør staten være meget varsom med å kreve saksomkostninger. Barnevernsaker er et godt eksempel på saks-/rettsområder hvor staten ikke bør kunne kreve saksomkostninger.

 

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                            

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2016 • Copyright

 

 

 

 

 



[1] Oppnevning til det faste forsvarerutvalg er irrelevant i denne sammenheng.

[2] Eksempelvis er juridisk rådgivning gitt under advokatvirksomhet underlagt andre ansvarsregler enn juridisk rådgivning gitt i forbindelse med drift av et selskap hvor juristen er ansatt eller på annen måte engasjert.

[3] Denne selvstendighet kan også beskrives som uavhengighet til sakens parter og oppdraget, og er kommet til uttrykk i Advokatforskriftens pkt 2.1.1. Verken husjuristen eller regjeringsadvokaten er uavhengig i forhold til deres oppdragsgiver/foresatte. Påstand om eksistensen av en slik uavhengighet vil fremstå som fullstendig absurd.

[4] Med advokat menes her praktiserende advokater, dvs. advokater som driver rettshjelpvirksomhet og som har stilt sikkerhet for sin virksomhet., jf Rt-1998-364. Den rettshjelp som ansatte yter sin arbeidsgiver, slik tilfellet er for regjeringsadvokaten, faller utenfor begrepet; rettshjelpvirksomhet, jf ot.prp. nr. 7 (1990-91).

[5] Altså at regjeringsadvokaten til daglig arbeider for parten – eksempelvis for regjeringen – på det feltet saken som er oppe til avgjørelse gjelder.

[6] Og om en slik fullmakt hadde eksistert hadde ikke regjeringsadvokaten hatt myndighet til å tre tilbake fra fullmaktsforholdet uten å samtidig måtte krenke Instruks for regjeringsadvokaten § 2.

[7] At regjeringsadvokaten står oppført med inntekter på statsbudsjettet – omtrent 14 millioner kroner for 2014 – fremstår som en inkonsekvens i lys av instruksens § 3. Reelt sett bekrefter denne budsjettoppstilling at regjeringsadvokaten har bedratt sine motparter (borgerne) for ca 14 millioner kroner i 2014, et anselig bedrag må en kunne tillate seg å si.

[8] A har jo ikke vært klar over det jeg i denne artikkelen har redegjort for, og var følgelig ikke oppmerksom på problemene da saken verserte.

[9] Merk her at full erstatning i tvisteloven § 20-2, første ledd, ikke betyr at man kan tenke på et tall og så få dette innvilget av domstolen. For å kunne få dekket et angivelig tap/utlegg man har hatt, må dette tapet konkretiseres og dokumenteres for deretter å bli vurdert av retten, jf for så vidt tvisteloven § 20-5, første ledd, og dette har altså ikke skjedd i noen av de avgjørelser som regjeringsadvokaten benytter som tvangsgrunnlag.