27.04.2016

 

Å knuse et barns illusjoner

Sætre-saken 40 år etter

 

 

Glem det og kom deg videre

Fra barnsben av blir vi lært at visse ting bør man se stort på og deretter glemme (eksempelvis dersom man har spilt bort hele formuen i poker og kjæresten ønsker deg lykke til videre, eller du har mistet mobilen i toalettet, eller du har kastet ankeret og for sent oppdager at tauet til ankerkjettingen ikke var festet til båten), mens andre ting for all del ikke må glemmes. Til den siste kategori hører nasjonaldagen, bursdager, bryllupsdager, og en lang rekke andre dager som forbindes med arbeidsfri og fest. Også livets uhyggelige sider blir minnet, så som bombingen av den japanske befolkning (6. og 9. august), ANZAC (25. april) okkupasjonen av Norge (9. april), Alexander Kielland-ulykken, Scandinavian Star, Sleipner, Åsta og mange andre elendigheter.

 

Hensikten med minnemarkeringer av handlinger/hendelser som på en eller annen måte har skadet mennesket, er at vi ikke skal glemme dem som gikk bort, samt årsaken, hvilket i sin tur er ment å forhindre at hendelsen skal gjenta seg. Eksempelvis er alle (formelt) enige om at man aldri mer skal forsøke å utslette folkeslag (jf eksempelvis forsøket i Japan), eller tillate at rederer skal kunne drive forsikringsbedrageri på menneskelivs bekostning (jf Scandinavian Star), og at man derfor gjør lurt i å minne de eldre generasjoner, og lære opp de nye, om hvor gærne man en gang var.

 

Dette huskeprinsippet benyttes flittig blant besteborgere og de politisk korrekte når de blir invitert Norge eller verden rundt for å delta i minnemarkeringer. Kranser blir lagt på gravmonumenter og andre symboler, musikk blir spilt, en innlært alvorlig mine brer seg over ansiktet, dernest et høytidelig bukk, noen malplasserte kanonsalver eller øredøvende stillhet og så har kranseleggeren og bivånerne for enda ett år sikret seg mot at glemselens slør skal legge seg over hendelsen. Enkelt og greit, dog – åpenbart – uten den store virkning. Men, når det gjelder deres egnes handlinger, skys prinsippet som presten skyr sin mistenksomme svigermor.

 

Vi blir altså lært til å glemme noe og å huske andre ting, alt avhengig av hvem som er involvert. Mht dette å huske for å lære, så synes det som om det går et skille mellom enkeltskjebnen og massenes skjebner. Det er massene og deres ulykke som huskes. Enkeltmenneskets skjebne nyter derimot ingen slik huskebeskyttelse (med mindre vedkommende har lykkes i noe, eller var ett offer i en større ulykke som rammet mange andre). Vi har liksom ingen Tore Tønne-dag, Jan Wiborg-dag eller Nils Trædal-dag for å si det slik.

 

Glem det og kom deg videre, passer liksom ikke inn i et bilde hvor nettopp det å huske hendelsen er avgjørende for at andre skal ta lærdom.

 

Jeg har en brutal historie å fortelle som ikke skulle ha vært glemt, men som likevel er blitt tvunget innunder glemselens slør – nær sagt i tråd med gammel tradisjon. For å forstå meg, samt årsaken til at intet er blitt gjort og at historien har vært gjemt hos meg og i noen dokumenter i 40 år, skal jeg ta dere med en liten runde i lokalsamfunnets irrganger, samt si noen ord om mitt eget hjemsted og aktørene som danner rammene for denne historie.

 

Hvordan lokalsamfunnet løser en krise

Det er kanskje ikke så mange som har tenkt særlig over det, men samfunnet holdes i dag som i middelalderen (grovt sett) sammen av to korrigerende systemer.[1] Det ene skulle være rimelig godt kjent; rettsvesenet, mens det andre eksisterer stort sett i det stille, lokalt. Selv om sistnevnte gjennom århundrene gradvis har mistet makt og oppgaver til rettsvesenet, har det fremdeles sterk innflytelse på livets gang, lokalt. Historisk har man visst kalt dette systemet for bondekommunalisme. Sambygdinger – som hadde opparbeidet seg makt og anseelse, og som dermed befant seg i elitesjiktet, om en vil – samlet seg for å løse forskjellige lokale oppgaver. Én av de viktigste oppgavene var å verne lokalsamfunnet mot indre uro og mot angrep utenfra. Indre uro ble gjerne løst ved voldgift. Menn som man kunne stole på at ville dømme til det beste for det bestående, ble utpekt, og så forsøkte disse å mekle frem løsninger. I og med alles avhengighet av et stabilt lokalsamfunn, var det viktig å beskytte dette mot enhver form for uro. Ledesnoren for slike konfliktløsninger var at man jo skulle leve videre – sammen. Å flytte var altså ikke noe alternativ. Partene måtte derfor belage seg på kompromisser, pragmatiske løsninger, som skulle tjene/fremme lokalsamfunnets ve og vel (kanskje spesielt elitesjiktets), kompromisser som naturlig nok kunne virke urettferdige. Uttrykket: Å rette baker for smed, kan tjene som eksempel på pragmatismen som har rådet lokalt.

 

Det som jeg nå har gjennomgått kan betraktes som lokalsamfunnets bidrag til stabilitet. Rettsvesenets bidrag – i så måte – er gitt gjennom en rekke lovbestemmelser hvorav foreldelsesinstituttet står sentralt. Ett av de sentrale hensyn bak regler om foreldelse, er at man ved utgangen av et gitt tidsløp skal kunne innrette seg etter de forhold som er etablert ved den gitte handling, uavhengig av hvor urettferdig dette måtte føles.

 

Problemet med disse to systemenes sameksistens er at lokalsamfunnets orden sørger for at man ikke får anledning til å reagere umiddelbart, og når man først føler seg moden for å reagere, så sørger den formelle lov for at det er for sent. Så, da sitter man der da, med all urett i eget fang. Lokalsamfunnets ”orden”, sauset sammen med lovgivningen, sørger altså for at alt det ubehagelige blir formelt glemt, og det veldig fort, mens det mindre ubehagelige blir husket og dyrket.

 

Halsnøy – et maktsentrum i middelalderen

Jeg har vokst opp på en øy som i høymiddelalderen var et maktsenter i Norge; Halsnøy. Gamle slektsnavn som Smør, Orm, Bolt, Dahl, Kane, Friis, Rustung, Bagge og Galtung har alle tilknytning til Halsnøy og omegn.

 

Erling Skakke grunnla Norges første ”sykehus” på øya. Vel, det riktige er vel at det var Augustinermunkene, eller Svartebrødrene som de også ble kalt, som gjorde dette etter at de hadde slått seg ned på Halsnøy på 1100-tallet. De skal ha fått storparten av godset i gave av Erling Skakke. Etnebuen Skakke ønsket nemlig at sønnen Magnus skulle bli Norges konge, men for å lykkes med denne plan måtte Skakke ha Svartebrødrenes godkjennelse og den ville han få mot å overdra storparten av det godset Svartebrødrene ble sittende med i middelalderen. Magnus ble kronet i Bergen i påsken 1164. Samme året ble overdragelsen av godset gjennomført. Småskåren var altså Erling ikke. Halsnøy Kloster var å regne som ett av de rikeste klostrene i Norge på den tiden, og makten strakte seg ikke bare over det ganske Vestland, men også over til øyrikene langt der vest. 30. august 1539 ble klosteret lagt inn under den danske krone, og deretter gikk det rimelig fort nedover for dette maktsenteret.

 

Opptakten

Tirsdag 27. april 1976 var det skole, som vanlig. Jeg var 11 ½ år gammel. Vi skulle ha naturfag. 4 og 5 klasse var av en eller annen grunn samlet i samme klasserom, og klasserommet i gamle Sætre skule var dermed fylt opp med omtrent 25 elever. Jeg gikk i 5 klasse. Klasserommet besto av 4 eller 5 rader. Jeg satt i midten, i andre rad fra vindusrekken. Klasserommet er det til venstre på dette bildet. Læreren, Carl Olav Vaaga, skulle lære oss om blomster og bier, et tema som kunne få enhver unge på mitt alderstrinn til å begynne å le dersom forholdene lå til rette.

 

Slekt og makt

Carl Olav Vaaga, som er født i 1951, er ikke fra Halsnøy. Han kommer fra Rogaland et sted og på lærerskolen hadde han truffet en halsnøyjente som heter Åslaug. Hun er eldste datter i en etter forholdene både mektig og anerkjent familie på Halsnøy. Åslaugs oldefar var ordførere i gamle Fjellberg kommune. Ordfører var også hennes bestefar. I tillegg til å være aktiv politiker var bestefaren også stedets største kjøpmann, og gift med en lærerinne. Også Ålsaugs far ble ordfører – i Kvinnherad kommune som i 1964 var blitt slått sammen med Fjellberg. Faren var sterkt engasjert i misjonsarbeid tilknyttet Sætre bedehus, nabobygget til Sætre skule. Søster av Åslaugs mor var gift med direktøren i Bjellands sildoljefabrikk på øya. Åslaugs onkel drev stedets landhandel (som han hadde overtatt etter sin far, Åslaugs bestefar), og onkelens datter – Åslaugs søskenbarn – gikk i min klasse. Vi var naboer, bare en liten åker skilte oss. Mine tre nærmeste naboer var alle lærere, og åkeren som skilte oss het selvsagt ”lærarjorda”.

 

Vaaga og Åslaug giftet seg og flyttet inn i huset rett ved siden av gamle Sætre skule. Dette skjedde vel i 1973 eller der omkring, og med dette giftemålet hadde han kapret seg en jente med ikke bare anerkjent bakgrunn, men som også nøt anerkjennelse og god beskyttelse av lokalsamfunnet dersom noe skulle skje. I 2010 ble Vaaga utnevnt til ukens Kvinnhering.

 

En aprildag i 1976 – med terror skal klassen regjeres

Kalle, som læreren ble kalt, begynte timen med å tegne en oval figur på tavlen. Figuren skulle forestille fruktknuten på en blomst. Han kom ikke så veldig langt med tegningen sin. Idet han begynte å tegne en strek og noen greier i midten av denne ovale figuren begynte flere å le. En jente som satt i vindusrekken, litt på skrå foran meg, lo som vanlig høyest av alle. En smittende latter. Tegningen fikk til slutt alle til å le, og vi lo virkelig av hjertens lyst.

 

Det neste jeg husker er en veldig sint Kalle som med raske skritt nærmer seg, og ser på meg med svarte øyne. Han tar tak i skjortekragen min, løfter meg rett opp, og bærer meg slik frem til tavlen. Vel fremme ved tavlen – fremdeles hengende i løse luften – og med samme grep i skjortekragen, denger han meg flere ganger hardt inn mot tavlen. Hva han sa eller skrek har jeg ingen formening om, men jeg husker hodeslagene. Deretter – han hadde fremdeles det samme taket i skjortekragen min – hiver han meg bortover som om jeg var en sekk poteter, mot kateteret, over stolen hans og ned på gulvet. Det må ha vært et forferdelig leven. Der blir jeg da liggende til han beordrer meg ut. Jeg forsto jo ingen ting av dette. I fullstendig skam kravlet jeg meg på beina og kom meg ut. Om jeg gråt, husker jeg ikke, men skamfull og redd, det var jeg virkelig.

 

Dersom hans reaksjon var en avstraffelse for at vi hadde ledd av hans tydeligvis uheldige forsøk på å forklare oss om blomster og bier, så måtte han ha straffet hele klassen, men i så fall skulle offeret ha vært plukket ut blant dem som satt fremst. Dersom han derimot ønsket å terrorisere klassen ved å plukke ut én uskyldig person, gjorde han nok et riktig valg. Skal man terrorisere så lykkes man nemlig best med å slå til der man minst venter det.

 

Uansett så har Kalle med denne handlingen fortalt meg og resten av klassen hvor grensen skulle gå. Ingen ville jo tørre å åpne munnen i unøde etter dette. Å ty til terror for å sette rammene for en læresituasjon er naturligvis ikke heldig.

 

Hva skjedde? Hva nå?

Ute visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Hva hadde skjedd? Hvorfor gjorde han dette mot meg? Hvordan skulle jeg forholde meg til dette? Var han ferdig med meg? Skulle jeg gå de 250 meterne hjem, eller måtte jeg vente til noe mer skulle skje? Nei, hjem kunne jeg ikke gå, for det ville vært en skam uten like. Jeg var pliktoppfyllende og en utvisning ville ødelegge alt. Hvordan skulle jeg forklare dette til mamma? Jeg visste jo ikke selv hva som hadde skjedd, men utvist, det var jeg. Vel, jeg ble på skolen og tuslet over skoleplassen til hoppgropen som vi benyttet bl.a. til lekene på 17-mai. Der ble jeg stående, like ved bedehuset. En eldre dame gikk forbi. Hun stoppet opp da hun så meg, alene i skolegården, og spurte meg om jeg ikke hadde skole, eller var det time hun sa. Hva skulle jeg svare til dette? Det var umulig å gi noe svar, ikke bare fordi jeg var på gråten, men fordi jeg ikke visste.

 

Avtale med en mindreårig

Det neste jeg husker er at det var friminutt og at noen fra klassen min begynte å nærme seg der jeg sto ved hoppgropen, men før jeg visste ordet av det var Kalle kommet bort til meg. Jeg husker ikke om han ba om unnskyld eller om han spurte hvordan det var med meg, men han fikk meg i alle fall til å ta han i hånden og si at vi nå var ferdig med saken. Hva kunne vel en 11 åring gjøre i en slik situasjon? Han var voksen og hadde nettopp mishandlet meg. Jeg var 11. Han var lærer, jeg var en elev. Hva slags alternativ hadde jeg?

 

En annen Elev kom gråtende hjem – hemmeligheten avslørt

Da skolen var ferdig hadde jeg ett stort problem. Jeg visste nemlig ikke hva jeg skulle gjøre, hva jeg skulle si hjemme. Jeg ble derfor igjen på skolen, til alle var gått hjem, hvilket var unormalt for meg. Etter hvert tuslet jeg hjemover. Da jeg var vél innenfor dørene ble jeg fort klar over at jeg slapp å tenke mer på mitt lille problem. Min mor visste alt. Hvordan kunne hun vite dette? Jo, en gutt fra 4 klasse hadde kommet gråtende hjem og fortalt sin mor hva som hadde skjedd. Lærerens terror hadde altså virket litt i overkant av forventningen, vil jeg tro. Straks etter hadde hun ringt min mor, og slik ble den saken kjent hjemme.

 

Tatt ut av skolen

Da min far – som den gang var på jobb på Jæren – fikk vite om hendelsen, tok han meg straks ut av skolen, og så anmeldte han forholdet. Jeg har forsøkt å finne anmeldelsen, men politiet har kastet akkurat denne saken, og slettet de aller fleste spor. En kan jo forestille seg hvorfor, og hvem som kan ha stått bak denne ”glemmeopperasjonen”. Det eneste de kunne finne om saken i statsarkivet i Bergen var en journalføring av saken. Det var da noe.

 

Min far fikk også publisert en artikkel om voldsepisoden i en av lokalavisene. Heller ikke denne dokumentasjonen er å finne igjen i dag. Uansett. Det ble jo et leven uten like etter anmeldelsen og publiseringen, og himmel og jord syns å ha blitt satt i bevegelse i lokalsamfunnet for å redusere skadeomfanget. Ja, ikke de skader jeg måtte ha fått, for jeg var ikke viktig i dette bildet. Det var læreren, dennes familie, deres fremtid og renommé som måtte hegnes om.

 

Etter noen dager kom to polititjenestemenn til oss for å avhøre meg. Jeg satt i stuen hjemme og fortalte hva som hadde skjedd. Min mor har fortalt meg i ettertid at avhøret av meg, og polititjenestemennenes holdning, fikk henne til å føle at det var vi som var skurkene, og læreren var offeret.

 

Pappa slått ned på vei hjem til møte med lærerne

Hva som så skjedde vet jeg ikke helt. Alt gikk jo selvsagt over hodet på meg, men jeg vet at det ble berammet og avholdt et møte på skolen, mellom mine foreldre og lærerne. Min far var som nevnt på jobb i Rogaland og idet lærerne presset på for å få avholdt dette møtet veldig raskt, måtte min far på veldig kort varsel organisere hjemturen. Avreisen fra Stavanger ble så sen at han ikke ville rekke frem til Valevåg og siste båt derifra. Det ble da til at han bestilte skyssbåt fra Valevåg. Meningen var at denne skulle bringe han frem til vårt hjem på Eidsvik.

 

Det første skyssbåtføreren sa da han fikk se hvem som var passasjer, var ”Å, é da deg! Hadde eg visst da va deg, så hadde eg alder komt for å henta deg”, og så ga han min far et velrettet og uventet slag i magen. Slik tok min far fatt på siste delen av turen, alene, midt på natten med en gal mann som skulle føre ham ett skritt nærmere hans familie. Så viktig må min far ha sett på dette møtet at han i stedet for å stå natten over på en tom fergekai, tok risikoen med å bli drept og kastet på sjøen. Det er klart at han under disse omstendighetene ikke kunne begynne å slåss med mannen. Det viktigste var å komme hjem, rekke møtet og komme sin sønn til forsvar.

 

Vedkommende, som jeg antar at må ha vært skipperen på ”Russel” (en båt som regjerte skyssbåttrafikken i Sunnhordlandsbassenget den gang, og som på folkemunne hadde fått navnet Trussel idet den så ofte hadde kjørt seg fast langt opp på land), nektet å frakte min far lenger enn til Leirvik. Her ble han hevet av, og så måtte han sitte der og vente på første båt hjem om morgenen. Derfra bar det rett i møtet med lærerne. Det er virkelig sørgelig å erfare hvordan mennesker kan tillate seg å behandle andre mennesker.

 

Motivet?

Jeg har jo tenkt litt på dette, og det er ikke usannsynlig at lærerens motiv for å mishandle meg kan ha vært det samme som motiverte skyssbåtføreren til å slå ned min far. Denne bakgrunnen skal jeg forsøke å oppklare for dere i en senere artikkel.

 

Møtet på skolen

Møtet som ble avholdt var anspent. Spesielt var Åslaug forferdet over det som hadde skjedd, og helt sikkert enda mer forferdet over tanken på hva denne uheldige saken kunne medføre for hennes familie og nære slekt. I møtet hadde hun bl.a. gitt uttrykk for hvor ille det var at det var blitt publisert en artikkel om saken. Det var altså ikke så ille det hennes mann hadde utsatt meg for. Isolert sett forstår jeg henne godt, men dette – hennes personlige interesse – er i seg selv grunn god nok for at andre skulle ha grepet inn i saken og løst den, eksempelvis Kvinnherad kommune som jo er ansvarlig for sine lærerers handlinger.

 

I et notat som mine foreldre skrev den gang, fremgår det at Kalle hadde argumentert for at det ikke var noen sak, dette da jo vi hadde skværet opp ved hoppgropen, og hvor jeg endatil hadde tatt han i hånden på dette. Dette håndtrykket mente Kalle at måtte var avgjørende. Kalle synes tydeligvis å ha oppfattet oss som likeverdig, men det var vi jo ikke. Jeg var en 11 ½ år gammel elev som nettopp var blitt mishandlet av han. Når en lærer som nettopp – og uten grunn – har banket deg opp, og senere hen kommer strenende bort til deg for å spørre om vi skal gjøre oss ferdig med saken, så har ikke 11-åringen så mange valg, har han vel? Kalles argumentasjon blir som å akseptere en avtale mellom A og B hvor B har satt en revolvermunning i tinningen på A samtidig som han har anmodet A om å signere. Duress heter den juridiske termen på engelsk. Tvang på norsk. Man har intet valg. Det er bare å gjøre det som det forventes av en.

 

Forliket

Etter møtet hadde min far snakket med bonden Jens Omvik, en habil mann. Omvik hadde sagt klart ifra til min far at han ikke måtte tro at Vaaga kunne bli avsatt av slike grunner, for han er jo statsansatt, og det skal mer til enn en slik sak for å få han vekk. Bonden hadde ingen tro på at Kalle ville bli sparket, og hans vurdering var nok medvirkende til at min far til slutt ga opp, og ble enige om å bli ”venner” med lærerfamilien. Omvik har ikke fortalt hele historien bak det som dannet hans konklusjon, nemlig trykket fra svigerfamilien til Vaaga, og den skandalen som ville være et faktum dersom min far hadde nektet å trekke anmeldelsen.

 

4. mai 1976 inngikk min far og Carl Olav Vaaga forlik. Tenk dere det. De inngikk forlik om meg og den vold og frykt jeg var blitt utsatt for. Hadde jeg visst hva de drev med, og vært noen år eldre, ville det selvsagt aldri ha blitt noe forlik. Tvert imot. Jeg ville ha krevd han straffet og dømt for det han hadde gjort, men slik gikk det altså ikke. I stedet landet de ned på et forlik som én med et trenet øye straks vil se ikke er noe forlik.

 

Forlik betyr at begge parter gir litt. Her ga min far følgende til Kalle: Vi skal ikke straffeforfølge deg. Du får beholde jobben. Du kommer aldri til å bli forfulgt for det du har gjort. Du og din familie kan fortsette livene som før, uten å måtte tenke på en fornedrende og skandaløs avskjed, uten å måtte tenke på å flytte til en del av landet som ikke kjenner saken, uten å måtte tenke på å bli kledd naken og fradømt retten til å være lærer for alltid, uten å måtte tenke på å finne et nytt yrke osv. Hva ga så Kalle i dette forliket? Hva ga han til oss? Intet. Ikke noe, bortsett fra signaturen.

 

Bare ved å se på forliket, og hva Kalle ga, får man en klar formening av det press min familie var utsatt for fra nærmiljøet. Det at det står at rettslige og utenrettslige tiltak stanses straks, og at dette gjelder begge parter gjensidig, skyldes enten at min far ble diktert til å skape en balanse som ikke var der, eller at Vaaga faktisk har gått til rettslige og utenrettslige angrep mot meg. I og med at jeg ikke har hørt om noe slikt før jeg for noen år siden fikk se dette dokumentet, må jeg anta at forliksteksten er skapt for å danne en tilsynelatende balanse.

 

Her står vi da, overfor et kompromiss som elitesjiktet mente var best for stabiliteten i lokalmiljøet. Vi skulle jo fortsette å bo ved siden av hverandre, og da kunne man ikke forfølge en sak som med nødvendighet hadde tvunget Vaagafamilien ut av øya, og kjørt svigerfamilien i skam. Det var altså middelalderens bondekommunalisme som igjen hadde sørget for stabilitet – til det beste for alle – i dette så kristne og sammensveisete lokalmiljøet.

 

På skolen igjen

Dagen etter at forliket var signert – 7 dager etter voldsepisoden – møtte jeg igjen på skolen. Jeg gruet meg, med god grunn. Jeg kom nemlig ikke lenger enn til sjikanen som sto ved porten inn til skolen. Der sto/hang det en gjeng med eldre barn. Jeg ble redd. Det var tydelig at de ventet på meg. De var på vei til ungdomsskolen, men visste åpenbart at ”saken” – som selvsagt hadde vært et hett samtaletema blant alle på denne delen av øyen – var løst og at jeg skulle begynne på skolen igjen. Ett av disse barna, en tre år eldre jente, lirte følgende ut av seg: Dretongje![2] Tåla du ingjen ting, du? Utbruddet hennes forteller mye om lokalmiljøets holdning til saken den gang. Jenta er godt gift i dag, og skal vel ikke lastes for den uttalelsen, men foreldrene derimot. De visste bedre, men lot seg likevel friste til å manipulere sine barn til å tenke med dem.

 

Jo da, det var kjekt å begynne på skolen igjen, som dere forstår. Etter denne episoden mistet jeg mye av gleden ved å gå på skole. Jeg fryktet læreren og gruet meg også til hva de andre kom til å si.

 

Det sies at barn trenger hjelp til å oppdage sitt egenverd og til å plassere ansvaret der det hører hjemme, hos den som plager barnet. Jeg fikk jo ingen slik hjelp. På Redd Barnas internettsider står det så fint av barn har rett på hjelp og beskyttelse, og at overgrep må meldes til offentlige instanser som politi eller barnevern. Det var vel ikke disse rettigheter politiet og lærerne på Sætre skule tenkte på da de behandlet saken mot meg.

 

skoletiden Før og etter

Før denne historien elsket jeg bl.a. matte. Jeg sto opp halv fem omtrent hver eneste morgen, for å gjøre mattelekser. Eller rettere; oppgaver, for jeg var alltid langt foran de andre i dette faget. Så langt foran de andre var jeg at rektor på skolen vår én dag valgte å gjøre noe med det. Han hadde satt opp et regnestykke (multiplikasjon med en lang rekke desimaler) på tavlen, et regnestykke han visste at ingen i klassen ville klare og som han nok var overbevist om at selv ikke jeg ville klare.

 

Dette klasserommet befant seg direkte under det klasserommet hvor Kalle mishandlet meg. I og med at vi befant oss i første etasjen, hvor de yngste klassene hadde timer, antar jeg at jeg må ha vært et par år yngre, rundt 9-10 år gammel.

 

Så snudde han seg til oss, så strengt på meg, og instruerte meg til å gå opp til tavlen og løse regnestykket. Hvorfor akkurat meg? Jeg husker hvor usikker han gjorde meg, for jeg visste at dette ikke var normalt, og at utregningen ville bli vanskelig. Jeg har alltid oppfattet at årsaken til dette opptrinnet var at jeg var kommet alt for langt foran de andre, og at selve opptrinnet var en slags avstraffelse. Det var nemlig ikke få ganger at jeg hadde fått beskjed av læreren om å la være å gjøre så mye matteoppgaver, men jeg ser jo nå at motivet kan ha vært et annet, langt mer alvorlig og ondskapsfullt.

 

Jeg husker fremdeles hvordan jeg skalv da jeg sto og løste regnestykket, foran klassen, og en truende rektor. Da jeg var ferdig og gikk for å sette meg var jeg usikker på om jeg hadde lykkes, men til rektors store skuffelse – etter at han hadde knotet seg gjennom løsningen min – måtte han si til klassen at stykket var løst korrekt. Ingen lærte noe av dette opptrinnet, og jeg fikk heller intet skryt fra rektor, bare en sur mine, og dermed fikk jeg også bekreftet følelsen min, at dette var en form for straff.

 

Endelig må jeg få si at jeg var en uproblematisk og pliktoppfyllende elev. Kalle hadde ikke en eneste knagg å henge sitt utbrudd på. Jeg hadde aldri vært frekk eller urolig i klassen, og jeg gjorde alltid som jeg ble bedt om. Det fantes altså ingen grunn for Kalle å ta meg, hvilket er en skjerpende omstendighet mht straff.

 

Som om intet hadde skjedd

Jeg begynte altså på skolen igjen, som om intet hadde skjedd, og slik ble det også for lærerne. Jeg fikk ingen oppfølging, og savnet det sikkert heller ikke, men helt som vanlig ble det aldri etter dette. Jeg følte meg usikker på lærerne, og ble naturlig nok mindre aktiv i klasserommet. Lærelysten forsvant gradvis, og jeg befant meg til slutt blant gjennomsnittet eller under dette. Ikke at det er noe galt i det, men før denne voldsepisoden fant sted, likte jeg skolen og alt vi lærte. Jeg våknet helt frivillig og gjorde skolearbeid uten at læreren hadde bedt om det. Slik ble det ikke etter dette. Lysten til å lære kom ikke før jeg igjen satte meg på skolebenken, som 29-åring, på Larvik Gymnas. Alle fag var like interessante og jeg leste med stor iver og kunnskapssult. På 7 måneder leste jeg meg opp i ti fag og tok ti eksamener, og dermed fikk jeg nøkkelen til universitetet, og etter hvert en cand.jur grad.

 

Hva om jeg var min far?

Dersom dette hadde skjedd mitt barn i dag, ville Kalle ha fått en ubetinget fengselstraff på rundt ett år, vil jeg tro. Her er en sak hvor en lærer ble dømt til 6 måneders ubetinget fengsel for å ha løftet opp en 13 år gammel elev og båret han ut, for deretter å ha banket han opp. Ikke ulik min sak, dog med den forskjell at i min sak var det over 20 vitner til hendelsen, hvorav minst ett ble så grepet av hendelsen at han gråt da han kom hjem.

 

I tillegg ville Kalle ha blitt dømt til å betale erstatning. Utover dette ville jeg – som far – ha krevd han fradømt retten til å undervise for alltid. Kalle måtte da for alvor ha begynt å tenke på sin egen families fremtid. At dette skulle ha vært gjort den gang, altså at politiet skulle ha grepet inn, fulgt opp anmeldelsen og reist tiltale mot Kalle, bekreftes for så vidt av opplysninger jeg fikk gjennom ungdomstiden hvor det ble fortalt meg at han hadde utøvet vold mot én eller flere elever på en annen skole han hadde jobbet i på øya. Ikke misforstå. Selv uten gjentakelser, skulle voldsepisoden ha vært adressert på korrekt måte gjennom rettsvesenet. Det ble den aldri.

 

Det offentliges syn på vold mot elever i skolen

Følger du denne linken vil du se at Barneombudet anbefaler at man tar kontakt med rektor og foreldre dersom en lærer skulle ha tatt hardt i deg. Den samme oppfordringen finner man i dette svaret fra ombudet. Man blir altså oppfordret til å si ifra, selv ved mindre kroppskrenkelser.

 

Alle relevante offentlige instanser er klare på i hvert fall ett punkt, nemlig at mobbing og vold i skolen skal meldes fra. En kan spørre hvorfor? Hvorfor skal man melde ifra? Den eneste et slikt varsel går ut over er den skadede og dennes familie. Slik var det den gang, og etter en gjennomgang av lignende saker i avisene de siste 20 årene synes lite å ha endret seg. I slike saker er det belastningen på læreren, dennes familie og skolen som veier tyngst. Skolene og kommunene støtter lærerne sine (lærerne kommer stort sett alltid tilbake i jobb, kort tid etter innlevert anmeldelse), og politiet synes å ha viktigere ting å drive med, eksempelvis å drive fartsmålinger.

 

Men, man kan jo håpe på forbedringer. I Fjell kommune, utenfor Bergen, har de nylig opprettet et superteam som skal stoppe mobbing. Mantraet er – som det vel alltid har vært – ”Takk for at du seier ifrå”, og med dette lover de at de skal ta tak i saken dersom det blir meldt fra om mobbing av barnet. Jeg håper at de også vil ta seg av mobbing og annen uholdbar adferd som blir utøvet av lærerne. Her tror jeg nemlig at man står overfor et uadressert problem, og mørke tall.

 

Hvorfor det er viktig å si ifra og å ta tak i problemet

Dersom jeg den gang var blitt behandlet rettferdig og med omsorg og forståelse fra skolen, er jeg i tvil om jeg hadde latt meg påminne av denne saken. Da ville jo alt ha falt tilbake til det normale, og normale ting husker man sjelden.

 

Jeg ble holdt utenfor skolen i 7 dager. Det var naturligvis gjort i aller beste mening fra min fars side, men her burde skolen straks ha grepet inn, spesielt for å unngå at jeg ble isolert fra klassen og vennene mine, slik jeg faktisk følte at jeg ble. I stedet for å skyve eleven og problemet ifra seg, burde skolen ha suspendert læreren straks – og latt meg få fortsette. Med en slik løsning ville jeg ha forstått mer, samt at jeg ville ha følt meg velkommen og ivaretatt (motsatsen til dette kan betraktes som hovedingredienser for frykt og usikkerhet). Dermed hadde jeg også sluppet å måtte tenke på hva jeg skulle si, og hvordan jeg skulle tenke om og forholde meg til det ene og det annet i forbindelse med saken. Slik saken ble løst, ble jeg sittende igjen alene med alle problemene, og måtte selv tenke ut hva jeg skulle gjøre og si. Ikke akkurat en heldig løsning for en 11-åring.

 

Lærerne burde altså ha tatt vare på meg, snakket med meg og fortalt meg at dette var galt og at de ønsket å hjelpe meg. I stedet for trygghet, pulveriserte lærerne og politiet alt det som danner rammene for begrepet; trygghet. Jeg ble så å si kastet til ulvene og måtte klare meg selv.

 

Å bli gjort til gjenstand for denne type vold er galt nok i seg selv. Verre og mer kompleks blir situasjonen dersom man isolerer den voldsutsatte, slik man gjorde med meg. Så langt det er mulig må eleven få delta i den prosess som må følge etter en slik hendelse. Gjennom deltakelse i prosessen og gjensidig kommunikasjon med aktørene sikrer man seg at eleven ikke lider, at eleven forstår, at eleven føler seg forstått, og at eleven ikke skjærer ut. Ikke lenge etter denne episoden ble jeg mobbet av en ett år eldre elev, nettopp for min reaksjon i forbindelse med voldsepisoden. Jeg ble mobbet fordi jeg ikke hadde tålt dette, fordi jeg hadde begynt å gråte. Min reaksjon var at jeg havnet i min første slåsskamp noensinne. Vi endte i en hekk og en lærer (min fotballtrener) kom og fikk ristet oss løs. Dette ville aldri ha skjedd, dersom skolen hadde reagert som den skulle mht Kalles handlinger og etterspillet.

 

Hvorfor i dag – 40 år etter?

Hvorfor går så jeg ut med denne historien, 40 år etter? Årsaken er egentlig gitt ovenfor. For det første kan jeg ikke glemme hendelsen, hvilket betyr at den har hatt en viss betydning for meg. Jeg kommer aldri til å glemme tegningen høyt oppe til venstre på tavlen, latteren, overraskelsen, hans svarte øyne, turen i luften over gulvet mot tavlen, slagene mot tavlen igjen og igjen, flukten over lærerens stol, fallet mot stolen og gulvet, synet av elevene som satt nærmest utgangen, skammen av å bli gjort til gjenstand for dette, skammen av å bli kastet ut, frykten, forvirrelsen da jeg kom ut i den tomme skolegården, den usikre turen bort til hoppgropen, spørsmålene fra den eldre damen som gikk forbi og lurte på hva jeg gjorde, den store mannens håndtrykk og første dag på skolen etter ”forliket”.

 

Bedreviterne vil da si: É du sjuk? Ja, slik er vel reaksjonen blant mange. Man får liksom ikke lov å reagere eller si noe når det skjer, og heller ikke når lang tid har gått. Blir man utsatt for vold så blir det liksom galt uansett hva man gjør. Alt skal glemmes, fortest mulig.

 

Nei, altså, man er ikke syk og heller ikke hevnlysten selv om man ønsker å låse opp et rom som skulle ha vært renset og luftet ut for lenge siden.

 

Dernest mener jeg at alle må bidra til å gjøre livet mer rettferdig og skolen tryggere. Dette kan ikke bli gjort ved å dekke over problemene og håpe at en voldsepisode er en ”ulykke”, og at dette aldri vil skje igjen. Har en person først brukt vold mot et annet menneske, er sjansene rimelig store for at det vil skje igjen, og for å unngå at det skjer igjen, må personen lukes ut, så tidlig som mulig. Det var dette som skulle ha vært gjort med Kalle, og med denne artikkelen håper jeg at andre voksne, som barn, tør å ta den risiko det er å bidra til et bedre lokalmiljø.

 

Og til bedreviteren som sier ”glem det”, har jeg følgende til svar. Det er logisk umulig å si; glem det, samtidig som man sier at man er imot overgrep mot barn. Her må man faktisk velge. Den som fremdeles mener at man skal glemme slike historier, er samtidig skyldig i at overgrep mot barn fortsetter.

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga  

 

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2016 • Copyright

 

 

 

 

 



[1] Det er selvsagt en rekke andre momenter som holder et samfunn sammen, så som språk, religion og kultur, men jeg skal nå konsentrere meg om disse to, som faktisk er ganske så sentrale i denne relasjon.

[2] Drittunge på godt norsk.