26.04.2016

Revidert 02.05.2016

 

Eiendomsutvikling, korrupsjon og uttapping

 

belyst ved byggesak i Bærum

 

 

Per Olaf Lundteigen – det korrupte kommuneNorge

Kriminelle miljøer innenfor landets finanselite har lenge kunnet skaffe seg plan- og utbyggingstjenester uten at relevant offentlig myndighet har slått ned på eller overhodet har forsøkt å korrigere praksisen. Snarere tvert imot. Hvor utbredt denne type korrupsjon har blitt, bekreftes på en usminket måte av Per Olaf Lundteigen, medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

 

I forbindelse med opprullingen av korrupsjonen i Drammen kommune uttalte Lundteigen – til NRK Buskerud 25. januar 2016 – at denne korrupsjonssaken bare er toppen av isfjellet, og at korrupsjon er langt mer utbredt i norske kommuner enn hva vi tror. Han mener videre at norske politikere må slutte å være naive og iverksette tiltak for å tette igjen hull i forvaltningen som muliggjør korrupsjon.

 

Lundteigen har nok rett i sin korrupsjonspåstand, men han bommer fullstendig mht botemiddelet. Det er ikke lovverket det er noe galt med, men derimot personene som forvalter lovverket. Dernest nevner han ikke at et vellykket eiendomsprosjekt forutsetter samarbeid med og korrumpering av flere andre nøkkelinstitusjoner. De viktigste er Foretaksregisteret og Kartverket, samt – i de tilfeller utbygger står overfor en nabo eller annen interessent som nekter å la seg overkjøre – domstolene.

 

Foretaksregisteret har (i denne kontekts) til oppgave å legge til rette for at de kriminelle miljøene som er engasjert i landets utbygginger kan beskytte seg mot forfølgelse ved å la utbyggingen bli frontet av et aksjeselskap. Kriminelle handlinger skjules i kompliserte selskapsstrukturer, dette ved hjelp av profesjonelle aktører som advokater og regnskapsførere.[1] I en artikkel i Dagbladet 18. mai 2015 har Kripos reist bekymring for denne nye form for kriminalitet i Norge. Leder for Taktisk etterforskningsavdeling ved Kripos, Eivind Borge, har i denne anledning pekt på den faretruende utviklingen de har sett hva gjelder organisert kriminalitet i Norge, at mafialignende strukturer har fått overta deler av norsk næringsliv, at politiet ikke er godt nok rustet til å ta opp kampen og at det blant politikerne savnes forståelse for konsekvensene av denne utviklingen. Én av bransjene som Borge mener er rammet er bygg og anlegg. Borge har nok rett, men hans etat og resten av ordens- og påtalemakten mangler folk som tør å gjøre jobben.

 

Kartverket har på sin side til oppgave å besegle straffbare handlinger, hvilket blir gjort gjennom tinglysing. Når et dokument først er tinglyst er det omtrent umulig å få det avlyst, uavhengig av hvor falskt det er. For det tilfellet at noen skulle protestere mot en tinglysing av falske dokument, hvilket i så fall gjøres gjennom klage til lagmannsretten, vil lagmannsretten – med Høyesterett som sandpåstrøer – sørge for at man ikke vinner igjennom, og dermed er dokumentet sikret legitimitet og forfalskeren er sikret mot straffeforfølging.

 

Den type korrupsjon som Lundteigen har avslørt – og hvor han ikke bare peker mot Drammen, men også mot hele kommunenorge – synes å være så innarbeidet og ”vanlig” at det må antas usannsynlig at andre offentlige tjenestemenn eksempelvis i kommunene, politiet, Fylkesmannen, Foretaksregisteret, Statens kartverk eller domstolene, ikke kjenner til eller ikke har blitt oppfordret til å gjøre seg kjent med aktiviteten. Dette gjelder også den sak jeg her skal redegjøre for, og dermed står man overfor antagelsen om at korrupsjonen faktisk er akseptert av det offentlige, eller i beste fall ignorert, hvilket er like galt.

 

At Lundteigen så bastant kan si at korrupsjonen er langt mer utbredt enn hva vi tror, er ikke bare en erklæring om at han og andre sentrale politikere kjenner godt til korrupsjonen i landets kommuner, men er også en erklæring om politikernes likegyldighet til et alvorlig problem som ikke synes nytt for dem, og som heller ingen føler for å ta tak i.

 

Denne inngående kunnskap stortingsrepresentant Lundteigen med en slik uttalelse avslører, gir grunn for å stille spørsmål ved om hvor mye andre myndigheter egentlig vet, og da spesielt ordensmakten. Jeg mener, det er jo i første rekke politiet som mottar mistanker og anmeldelser – ikke politikerne – og dersom vi forutsetter at borgerne benytter seg av de klagemurer som det norske samfunnet har stilt tilgjengelig for folket, så må vi kunne legge til grunn at politiet vet langt mer om korrupsjonen i kommunenorge enn hva Lundteigen gjør. Med dette utgangspunkt kan vi si at vi gjennom Lundteigens uttalelser har fått et rimelig klart signal på hva som kan ligge bak denne utstrakte korrupsjon og dens stadige utbredelse, nemlig politiets og påtalemaktens tilsidesettelse/”bortprioritering” av denne type saker, en policy som kan omskrives til: politiets og påtalemaktens stilltiende aksept av korrupsjon. Med denne i beste fall tilbakeholdne, likegyldige og unnvikende holdning hos ordens- og påtalemakten, har de korrumperte elementer i landets kommuner, Kartverket, Foretaksregisteret og domstolene – sammen med finanseliten – kunnet handle fritt, uten risiko for å bli tatt eller i det minste bli korrigert.

 

Dette – korrupsjonen blant offentlig ansatte – er altså ikke en sak, eller et problem, man helt tilfeldig snubler over. I de engere kretser er korrupsjonen godt kjent (slik også i herværende sak). Den bakenforliggende årsak til at intet blir gjort og at korrupsjonen dermed har kunnet florere – og nå beveger vi oss altså bakenfor politiets tilsynelatende aksept av korrupsjon –  synes å ligge i et utviklet og fordekt system tilknyttet sentraladministrasjonen.

 

Hvem er så disse deltakerne, eller la oss heller stille oss i den andre enden og spørre; hva skal til for å kunne lykkes med et byggeprosjekt som – dersom man skulle ha fulgt loven – aldri ville ha blitt tillatt? Jo, kort sagt må følgende forutsetninger være til stede: 1) Forbrødring eller vennskap som strekker seg over generasjoner og flere fagmiljøer (miljøenes eksistens og styrke sikres gjennom selvjustis); 2) Penger eller annen form for verdi som kan benyttes som påskjønnelse i de tilfeller vennskap ikke strekker til; 3) en korrupt profesjonell aktør (advokat, arkitekt eller annen fagperson som kan fronte søknaden opp mot kommunen); og 4) en korrupt tjenestemann som sitter sentralt i den gitte institusjon. Dette er i all hovedsak hva man trenger for å lykkes med et byggeprosjekt. Som indikert like ovenfor finnes det ytterligere én forutsetning 5), som jeg gradvis skal nærme meg; sentraladministrasjonens medvirkning.

 

Langodden – et eksempel

Langodden, som denne artikkelen skal dreie seg om, ligger i Bærum kommune. Kommunen er Norges femte største hva gjelder folketallet. Inntektsnivået er landets høyeste, og det er også andelen av millionærer. Slik sett ligger Bærum kommune meget utsatt til for korrupsjon.

 

Mange mer eller mindre kjente navn er på forskjellig vis tilknyttet Langodden; Wedel Jarlsberg, Høiland, Schweigaard, Krogh, Bull, Wildenwey, Einstein, Waagaard og Klaveness, for å nevne noen.

 

I første halvdel av 1800-tallet, den gang Langodden omtrent bare var natur, skal den kriminelle karakteren Ole Høiland ha gjemt seg på Langodden med sitt tyvegods. Et anseelig beløp fra hans spektakulære innbrudd i Norges Bank er fremdeles ikke gjenfunnet, og kan selvsagt være nedgravd der ute.

 

Under krigen ble Langodden omgjort til en sveitserost av huler og tunneler som ble benyttet til ammunisjonslager, tilfluktsrom og helt sikkert andre ting. Landets finanselite har de senere år vist stor interesse for eiendommer med huler og tunneler, og deres interesse for eiendommer på Langodden – ved siden av at utviklingen av eiendommer i strandsonen har en høy økonomisk verdi – kan dermed være delvis forklart.

 

Regulering av Langodden 1928 – 1934

Langodden er et spesielt sted. Området ble plaget både under og etter krigen som følge av dets nærhet til flyplassen (Fornebu). Før krigen – i 1926 – hadde malermester Carl Waagaard fått hånd om store deler av Langodden. Han iverksatte regulering og boligutbygging hvor han la stor vekt på et godt bomiljø. En utparselleringsplan ble utarbeidet i 1928. Planen, som ble stadfestet av departementet 13. oktober 1934, omfattet også regulering av veier.[2] Prosjektet ble kalt Langodden Villaby. En del av planen var å forhindre fortetning av boliger. Gjennomsnittstomtene som ble solgt lå på rundt 2 ½ mål, mens den minste var på 1 ½ mål. Mindre tomter ble ikke solgt.[3] Bebyggelsen besto i 1960-årene utelukkende av eneboliger og tomannsboliger, en karakter området hadde fått fordi Waagaard ved utparselleringene hadde motsatt seg annen bebyggelse.[4] Alle parsellene ble påheftet byggeklausuler, hvor det bl.a. var gjort begrensninger på byggets høyde, plassering og utseende.[5] Dette – sammen med flystøyen – dannet grunnlaget for livet på Langodden i årene frem til flyttingen av hovedflyplassen.

 

Regulering av Langodden 1998 – 2003

Bare uker før det siste flyet hadde lettet fra Fornebu sent på kvelden 7. oktober 1998, ble arbeidet med ny reguleringsplan startet opp. Det som var spesielt med nyreguleringen av Langodden var samarbeidet mellom kommunen og beboerne / grunneierne, hvor sistnevnte i langt større grad enn vanlig ble gitt anledning til å diskutere seg frem til gode løsninger som kommunen deretter ville legge til grunn.

 

Bevaring av strandområdene og de skogkledde skråningene (som man anså at hadde betydelig verneverdi), begrenset fortetting, begrenset boligbygging (dvs kun eneboliger og tomannsboliger), samt områder for lekeplasser, dannet rammene for den nye reguleringsplanen for Langodden.

 

21. juni 2001 ble forslaget til reguleringsplan vedtatt av planutvalget. I dette forslaget er bl.a. et område helt vest på Langodden avsatt som spesialområde for bevaring. Østgrensen for dette området dannes av en nord/sør-grense som strekker seg fra gnr 41 bnr 268, og sydover via 41/181, 41/455, 41/474, 41/788, 41/461, til 41/462. I og med bevaringsklausulen vil grunneierne innenfor dette området – herunder Frode Berner Hope (41/117 klikk ”flybilde” for å få et mer virkelig inntrykk av eiendommen) og Jan Herman Dante (41/6) – være forhindret fra å iverksette ethvert utbyggingstiltak.

 

17. august 2001 ble reguleringsplanen sendt ut til offentlig gjennomsyn, og 29. januar 2003 ble reguleringsplanen godkjent og vedtatt av kommunestyret, og dermed var spesialområde for bevaring beseglet av kommunestyret. Planen ble klaget inn til Fylkesmannen som i vedtak av 8. desember 2004 satte en endelig strek, og planen ble dermed stående.

 

Frode Berner Hope overtar Langoddveien 124 – korrupsjonen tar form

Frode Berner Hope, kjent fra fighten med nylig avdøde Kari Monsen Røkke, kjøpte eiendommen 41/117 midt på 2000-tallet. Med på kjøpet var en utbyggingssøknad. Tidligere eier hadde nemlig søkt om å få bygge en dobbelt garasje samt noen boder, hvilket ville være i strid med den nylig vedtatte reguleringsplanen. For å unngå problemer med reguleringsplanen ble det argumentert for at garasjen skulle ligge under jorden, og noe konflikt ville dermed ikke kunne oppstå. 6. juli 2005 ga kommunen rammetillatelse for oppføring under jorden.

 

Hope ønsket å utvide tidligere eiers utbyggingsplaner, og med disse nye ideer henvendte han seg til kommunen i desember 2007. En del av planen var å grave bort veien inn til nabo, Karina Hyggen Amland, bygge garasjeanlegget under jorden hvor veien går, for så å legge ny vei over anlegget. Amland klaget og i brev av 28. januar 2008 fra Akershus Fylkeskommune bekreftes kommunestyrets vedtak av 23. januar 2003 med følgende uttalelse omkring eiendommen (41/117):[6]

 

"...omsøkte eiendom er regulert til bevaring og eiendommens tåleevne vurderes å være nådd."

 

Fylkeskommunen satte altså foten ned for Hopes planer, men når viljen er større enn loven er det meste mulig. Hopes våpendrager på Hopes side av det runde bordet, arkitekt Niels Aars Nicolaysen, henvendte seg på ny til kommunen i sitt brev av 21. februar 2008. I korte trekk argumenterte Nicolaysen for at klagen var for sent fremsatt og – kanskje viktigst – at utbyggingen skulle foregå under jorden og derfor ikke ville komme i konflikt med reguleringsplanen.

 

Vi kan uansett ikke se at det er grunnlag for å protestere på den omsøkte endringen. Endringen vil ikke være synlig eller merkbar for Amland eller øvrige beboere i nabolaget…Utvidelsen vil kun skje under bakkenivå og vil således ikke føre til en økning av eiendommens synlige bygningsmasse, eller fortetting av området.

 

Ved å klikke på følgende linker: Hopes underjordiske garasje bilde I, bilde II og bilde III, vil du nok måtte si deg enig i at garasjeanlegget er bygget over jorden og ikke under. Garasjene er lett synlige, hvilket i sin tur betyr at kommunen aldri skulle ha gitt byggetillatelse. Grunnen ved innkjøringen til garasjeanlegget er for øvrig prydet med hva som må antas å være Bærums største solkors, hentet fra Nasjonal Samling storhetstid. Etableringen av NS-symbolet kan ha mer enn en symbolsk betydning.

 

I kommunens vedtak av 27. august 2008, og Fylkesmannens vedtak av 14. mai 2009, ble Frode Berner Hopes søknad om bygging av et – etter forholdene – gigantisk garasjeanlegg (inklusive leilighet) godkjent, dette i strid med reguleringsplanen. At byggetillatelse overhodet ble gitt skyldes i hovedsak at en korrumpert ansatt ved Bærum kommunen personlig fabrikkerte et kart og hvor han gjennom denne fabrikkering sørget for å skrelle bort nødvendig arealer fra et område som i medhold av reguleringsplanen var vernet mot utbygging. Dette kommer jeg straks tilbake til.

 

Garasjeanlegget var vedtatt oppført på Hyggen Amlands grunn, under deres vei, og i et område som altså er regulert til spesialområde bevaring, jf plan- og bygningsloven § 26, første ledd, nr 6. Garasjeanlegget står i dag oppført delvis på Hyggen Amlands grunn, uten deres tillatelse, i strid med tinglyste servitutter og i strid med reguleringsplanen.

 

Et spørsmål som naturlig reises er; hvordan var det mulig for Hope, arkitektene hans (Nicolaysen) og hans juridiske representant (Torkildsen Tennøe & Co Advokatfirma) – heretter samlet omtalt som Hope & Co – å få dette til?

 

Da arbeidet med det rettsstridige tiltaket om å føre opp dette relativt sett gigantiske garasjeanlegget ble igangsatt, protesterte altså Hyggen Amland – naturligvis – dette da utbyggingen jo skulle foregå på vernet grunn, på deres grunn, på deres vei og imot deres interesser. Det hører med til historien at veien inn til Hyggen Amland ble fjernet i hele 6 måneder, hvor familien i denne perioden måtte benytte en sti som adkomst til huset. Det var ikke mulig å komme frem til eiendommen med bil, og man kan jo bare tenke seg konsekvensene dersom det skulle ha brutt ut brann. Korrupsjon har – som man kan se – store negative følger for alle andre enn den som korrumperer.

 

I prosessen som fulgte har det blitt avdekket at Frode Hope, hans arkitekt samt hans advokat, Kåre Klausen ved Torkildsen Tennøe & Co Advokatfirma AS, var på det rene med at området hvor garasjeanlegget skulle oppføres var regulert til spesialområde bevaring, at prosjektet ikke kunne gjennomføres, og at det følgelig måtte legges dødt. Bl.a. ble Hope & Co kjent med reguleringsplanen av 21. juni 2001, samt den omstendighet at Jan Herman Dante (eier av 41/6) synes å ha medvirket til at enkelte ansatte i Bærum kommune – deriblant Jon Arvid Fossum (seniorarkitekt og reguleringssjef), Frode S. Jørgensen (planjuridisk sjef) og Ketil Krogstad (plan- og bygningssjef) – på uredelig vis hadde forfalsket eller medvirket til forfalsking av ”plankartet” som var vedlagt den vedtatte reguleringsplanen.

 

Bygningssjef Ketil Krogstad

Et par ord bør kanskje sies om Krogstad. Han er utdannet sivilingeniør ved NTH (NTNU). Etter noen år i det private næringsliv, samt som forsker i forsvaret, tok han fatt på sin offentlige løpebane. Først som rådgiver i kommunal- og regionaldepartementet (2003-2006), deretter som bygningssjef i Bærum kommune (2006-2012), for så å returnere til sentraladministrasjonen som avdelingsdirektør i Direktoratet for byggkvalitet.

 

Man kan si at Krogstad er en praktiker som har valgt en løpebane som er utpreget regelstyrt. Jeg har intet å utsette på praktikere, tvert imot, men å sende praktikere inn i regelstyrte prosesser kan bli en prøvelse dersom det ikke føres kontroll med dem. De ser hvordan ting kan løses, og bryr seg lite om regler som står i veien for deres løsninger. Ett eksempel på dette finner vi referert til i en lederartikkel i Budstikka av 14. juli 2011. Overskriften er i seg selv betegnende for hvordan en praktiker vil reagere mot regler: ”Pirkejuss hos Fylkesmannen”. Av artikkelen fremgår det at Krogstad mener at ting kan løses gjennom telefonsamtaler og ikke gjennom brev (dokumentasjon), og at Fylkesmannen blir oppfordret til å ansette praktikere, og dermed har Krogstad egentlig sagt nok mht å belyse problemstilingen: Praktikere i det offentlige, og regelstyrte prosesser.

 

I et skryteintervju av Krogstad, regissert av hans arbeidsgiver, Direktoratet for byggkvalitet, uttaler Krogstad at:

 

”…som tidligere Bygningssjef i en kommune med stort utbyggingspress, kjenner jeg godt til praktiseringen av regelverket og hva som oppleves som vanskelig, både hos bransjens ulike aktører og i kommunen. Sammen med dyktige kolleger i direktoratet skal jeg nå bidra til at reglene formidles og utvikles mer i retning av brukernes behov.

 

Vi kan her lese en klar innrømmelse mht hans oppfatning av de regler han som bygningssjef forvaltet, samt hvilke interesser han har representert som bygningssjef og hvems interesser han nå representerer: Utbyggernes, ikke innbyggernes. Ingressen i intervjuet er i seg selv betegnende for hva vi kommer til å se av lovendringer for fremtiden:

 

Ketil Krogstad, tidligere bygningssjef i Bærum kommune, har tiltrådt som ny avdelingsdirektør i direktoratet og vil prioritere brukernes behov i arbeidet med regelverket.”

 

Brukerne er jo stort sett de som ønsker å bygge ut, og som også er kjent for å – om nødvendig – radbrekke lovverket for å få igjennom sine planer. Det er disse brukernes interesser Krogstad nå er satt til å fremme. Taperne i dette utbyggingsspillet – dvs naboene og andre interessenter hvis rettigheter blir tøyd og tråkket på – vil, etter Krogstads inntreden i direktoratet, kunne oppleve at det lovverket som var satt til å beskytte deres interesser sakte blir pulverisert.

 

Det er på det nærmeste livsfarlig å sende praktikere av Krogstads kaliber inn i det offentlige. Å bruke telefonen som løsningsredskap høres sikkert kjekt ut, men det er altså fullstendig uakseptabelt, bl.a. fordi en slik samtale ikke kan etterprøves. Ingen vet hva som utspant seg, hvem som snakket med hvem, hva som ble sagt eller hva man ble enige om. Samtalen kan altså ikke etterprøves (hvilket er i strid med kravet om åpenhet i offentlig forvaltning), og bare av denne grunn må denne type saksbehandling unngås som pesten.

 

Det er for øvrig betegnende for lov og rett i Bærum at redaktøren i Budstikka har satt seg fore å løpe praktikerens ærender, hvor han i lederen bl.a. uttaler at ”Det er minst to måter å følge lover og regler på; den firkantede og den fornuftige.” Uttalelsen er håpløs. Det finnes bare én måte å følge lover og regler på, og det er å følge dem.

 

Med dette utspillet har redaktøren åpnet opp for en diskusjon hvor han villeder leserne til å tro at man ikke nødvendigvis behøver å følge loven dersom den er firkantet og lite praktisk (alt bør kunne ordnes med en telefon). Samtidig erklærer redaktøren seg som tilhenger av en type saksbehandling som man med lov har forsøkt å forhindre; den pragmatiske tilnærming, hvor målet helliger midlet (metoden). Det er kanskje ikke så rart, da, at Budstikka ikke skriver om saker hvor Bærum kommune kritiseres for å ha fulgt det pragmatiske prinsipp i sin lovtolkning. Det er jo ikke noe å skrive om, etter Budstikkas mening, fordi kommunen jo har fulgt det prinsipp som også Budstikka mener skal legges til grunn i offentlig saksbehandling. Å bygge garasjer er – eksempelvis – mer fornuftig, og tjener eieren mer enn å bevare noen trær i nabolaget. Å forfalske et plankart er i så måte mer praktisk enn å sette i gang med en endringsprosess som man kanskje ikke vil få gjennomslag for.

 

Dersom man mener at en lov, en bestemmelse eller et regelverk er helt på trynet, så har man likevel ikke noe alternativ. Loven skal følges. Skulle man ønske at enkelte idiotbestemmelser – slike som Krogstad og redaktøren tydeligvis har irritert seg over – må fjernes, så er man henvist til å kontakte lovgiver og lobbe for endringer. Å legge til grunn den type juss som Krogstad og redaktøren i Budstikka forherliger – en type ”juss” som lå til grunn i saksbehandlingen i Lagoddsaken – er det samme som å drive selvjustis, noe vanlige folk vil bli straffet ganske så hardt for.

 

Forfalskningen av et plankart

Plankartet av 21. juni 2001 bekrefter at grunnen som Hope hadde planlagt å føre opp garasjeanlegget på, var regulert til spesialområde bevaring og at det derved ikke kunne bygges noe der. Et nytt plankart av 28. mai 2002, og senere plankart, er forfalskninger av originalen, hvilket alle involverte har vært kjent med. Som en ser av sistnevnte plankart, er skraveringen (som angir det vernede området) over Hyggen Amlands grunn, og som Hope hadde planlagt å bygge garasjeanlegget på, blitt radert bort – av offentlig ansatte ved Bærum kommune – og fremstår etter denne ulovlige handling som ”byggeområde”. Det samme gjelder et større vernet område på Dantes grunn (41/6). Konsekvensen av forfalskningen av dette offentlige dokumentet, er at grensene for den vernede grunn har blitt flyttet tilstrekkelig til å kunne gjennomføre ett eller flere ulovlige tiltak, tiltak som uten forfalskningen ikke ville ha kunnet bli gjennomført.

 

I brev av 29. juni 2001, bare dager etter at plankartet var blitt vedtatt av kommunens planutvalg, skrev Dantes arkitektrepresentant til kommunens planavdeling. I dette brevet fremgår det at Dante og reguleringssjef Fossum hadde ”…avklart en annen formålsgrense for byggeområdet enn det som fremkommer på plankartet…” Disse to personene hadde altså planlagt grenser og spesialområder på siden av hva planutvalget hadde gjort. I og med at det er denne grensen (hvor Dantes byggeområde utvides og hvor spesialområdet for bevaring innskrenkes tilsvarende) som er tegnet inn i den forfalskede plan, jf det fabrikkerte plankartet av 28. mai 2002, kan man samtidig med stor sikkerhet si at man har funnet årsaken til, samt enkelte av de medvirkende bak det forfalskede plankartet.

 

I brev av 16. oktober 2006 til Dante følger Fossum opp den ulovlige handling – som bl.a. gikk ut på å dekke over det originale plankartet – ved å berolige Dante (som i telefonsamtale samme dag synes å ha bedt om en korrigering av vernegrensen) med at det plankartet som dukket opp ved søk på ”Bærumskart” på Internet, pga ”tekniske problemer”, bl.a. ville beskrive den omtalte veien som regulert til vern (hvilket i seg selv er en bekreftelse på at det originale plankartet fra 2001 fremdeles i 2006 – og helt korrekt – lå ute på Internet). Mao forsøkte Fossum bevisst å dekke over det reelle reguleringsvedtaket og tilhørende plankart ved at han villedet tredjemenn som kom til å lese Fossums brev til Dante, at originalkartet var feil, og derved også ga Dante klar bane til å fortsette sine ulovlige tiltak, dog i ond tro. Fossums handling – som åpenbart er blitt vurdert av planjuridisk sjef – er straffbetingende, og det oppstår naturligvis et spørsmål om hvor mange lignende uhederlige og ulovlige omgåelser av reguleringsplaner Fossum og andre kommuneansatte kan stå medansvarlig for.

 

På morgenkvisten 28. mai 2008 iverksatt Hope sin utbygging. En direkte følge av iverksettelsen var at veien opp til Hyggen Amland måtte fjernes, med de følger dette ville få for familien. Som nevnt var familien Hyggen Amlands tilgang til egen eiendom begrenset til en sti gjennom Hopes eiendom, i seks måneder.

 

Hyggen Amland begjærte midlertidig forføyning samme dag. Jeg skal ikke gå dypere inn i denne prosessen, bortsett fra å nevne at Hyggen Amland innledningsvis fikk stanset prosjektet, men etter avholdt hovedforhandling i Asker og Bærum tingrett, tapte Hyggen Amland hele veien til Høyesterett. Hope kunne fortsette sitt prosjekt med full støtte ikke bare fra den korrumperte kommunen, men nå også fra en annen viktig medhjelper i slike eiendoms-/korrupsjonssaker; domstolen. Tapene ga økonomisk uttelling for Hope, som nå hadde fått domstolens medhold i å få dekket sine saksomkostninger. I disse dager søker Hope å få disse omkostningene innkrevd, og da med solid støtte fra Asker og Bærum tingrett. Jeg kommer straks tilbake til innkrevingsprosessen.

 

I brev av 23. mars 2009 til Karina følger planjuridisk sjef, Frode S. Jørgensen, opp de kommuneansattes straffbare virksomhet, hvor han i et forsøk på å dekke over realiteten erklærer at kommunen har vedtatt reguleringsplanen med det forfalskede plankartet, og at kommunen – i følge Jørgensen – helt korrekt og i tråd med planutvalgets forslag av 21. juni 2001 følgelig har vedtatt at spesialområdet for bevaring er lagt til oversiden av Hyggen Amlands grunn hvor garasjeanlegget skulle bygges, og derved ikke hadde noe konsekvens for Hopes tiltak.

 

Faktum – som dokumentert ovenfor – er at grunnen hvor garasjeanlegget i dag står, og som i medhold av servitutter er bundet til Hyggen Amlands eiendom, har vært ”vernet” siden 21. juni 2001, og at utbyggingen og tilhørende tillatelser følgelig bare av denne grunn er ulovlig. Utbyggingen er også en del av en straffbar handling, dette da man har forfalsket offentlige dokumenter, og korrumpert offentlige tjenestemenn med det for øyet å få sine tiltak gjennomført og derved omgå reguleringsplanen og dens bestemmelser.

 

Selv om Hope & Co ikke skal ha initiert eller medvirket til selve forfalskningen av reguleringsplanen i april-mai 2002, foreligger det tilstrekkelig dokumentasjon til å kunne fastslå at Hope & Co under hele tiltaksprosessen var kjent med at plankartet var forfalsket og følgelig var klar over at tiltaket var ulovlig, at grunnlaget hvilte på straffbar handling, og at han av disse grunner ikke hadde lov å iverksette byggingen uansett hva han hadde fått kommunen til å gå med på av ulovligheter.

 

Tvangsinndrivelsen av omkostningskravene

En rettsavgjørelse, selv om den er rettskraftig, kan alltid utfordres dersom det kan antas at den lider av prosessuelle feil, eksempelvis i de tilfeller hvor tvingende prosessuelle regler ikke er blitt fulgt, så som å unnlate å kalle inn saksøkte til hovedforhandling hvor saksøkte blir dømt, eller hvor dommeren har lagt til grunn og derved akseptert et reprobert rettsforhold (altså, et rettsforhold som ikke godkjennes av et rettssamfunn – eksempelvis en avtale om å begå ran eller drap).

 

Grunnlaget for tvangsforfølgelsen i denne saken som Hope har anlagt mot Hyggen Amland, kan pga sitt innhold ikke fullbyrdes, dette da kravene hviler på rettsavgjørelser som anerkjenner ”rettigheter” som hviler på straffbare handlinger, altså; avgjørelser som aksepterer:

 

·        at offentlige dokument kan forfalskes og deretter benyttes som ekte i en rettsprosess

 

·        at det skal kunne gjøres profitt på å handle i strid med loven (utbygging i tråd med forfalsket reguleringsplan, i strid med offentlig vedtatt reguleringsplan og profitt i den forbindelse)

 

·        at det skal kunne gjøres profitt på den skadelidendes forsøk på å beskytte sine rettigheter

 

Loven oppfordrer for øvrig tiltakshaver til den ulovlige utbygging og enhver annen part som har uhederlige hensikter, om bl.a. å avstå fra å reise søksmål på grunnløse krav, hindre at det kommer til søksmål hvis krav hviler på ”rettigheter” som er tiltvunget gjennom straffbare handlinger, og å la være å avgi falske erklæringer eller utøve annen uredelighet, jf domstolloven § 202, første og tredje ledd, samt å avstå fra å innlede tvangsfullbyrdelse mot bedre viten, jf dl § 204

 

Når en ser på den behandling domstolene har gitt disse tvangsfullbyrdelsessakene, sitter en igjen med et klart inntrykk av at dommerne som har vært engasjert enten er fullstendig inkompetente eller gjennomkorrupte. Uavhengig av årsak er det helt ubegripelig at disse dommerne overhodet kan ha tillit i samfunnet. Årsaken til at de får omtrent full tillitspott hvert år – til tross for deres nedslående arbeid i denne saken og i tusenvis av andre lignende saker – er at de som fôrer domstolen med tillit, er fullstendig uvitende til hva som skjer i en norsk domstol. Disse sofasliterne blir oppringt av gallupbyråene minst én gang i året, helst etter at domstolene har vært skrytt i skyene i en eller annen mediesak (eksempelvis Breivik-saken), og så blir de spurt om de har tillit til landets dommere. Hva kan vel et TV-sendt propagandainnslag si om domstolene og holdbarheten av deres arbeid?  Etter å ha trålet seg igjennom VG, Dagbladet eller Aftenposten – hver eneste dag – eller etter å ha sett et domstolsvennlig innslag på TV2 eller NRK, har ikke den fullstendig uvitende sofasliter det minste problem med å si: Full tillit. Grunnlaget for tilliten bygger altså på absolutt kunnskapsløshet ispedd pressens villedende beskrivelser av landets domstoler.

 

Sett i dette lys vil enhver handling som har til hensikt å dekke over ulovligheter, eller som har til hensikt å på noe vis profitere på slike forhold som nevnt ovenfor, være å anse som en omstendighet norsk rett ikke aksepterer / anerkjenner og som man derved ikke kan bygge noen rett på, en ”rett” som av denne grunn ikke kan gjøres gjeldende i noen retning. I dette bildet vil alle Hyggen Amlands forsøk på å hindre den ulovlige byggingen av det overjordiske garasjeanlegget, og det ulovlige tiltaket for øvrig, være å anse som lovlig forsvar av egne rettigheter, rettigheter som er gitt lovs beskyttelse.

 

Legger man loven til grunn – og det skal man jo – kan et forsvar av, eller forsøk på anerkjennelse av ulovlig/straffbar virksomhet aldri vinne rett i noen domstoler, nasjonalt eller internasjonalt. Dersom et slikt syn mot formodning likevel skulle vinne igjennom i en norsk domstol, slik tilfellet beklageligvis er i denne og tusenvis av andre saker, finnes årsaken som oftest i det forhold at de som forvalter loven og borgerens rettigheter har blitt korrumpert og av den grunn har tatt utenforliggende hensyn i sin avgjørelse, med den følge at avgjørelsene ikke kan anerkjennes av norsk rett.

 

Namsfogden har – i likhet med de øvrige rettsinstanser og innenfor gitte rammer – full anledning til å gjennomgå og vurdere de formelle så vel som materielle omstendigheter ved grunnlaget, dette fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, første og annet ledd. Grunnlaget i denne saken, hvor domstolene har anerkjent ulovlig virksomhet, og forsvar av ulovlig virksomhet, kan – nettopp som følge av at ulovlig virksomhet ikke har støtte i norsk lov og at rettsgrunnlaget derved svikter – ikke fullbyrdes.

 

Et reprobert rettsforhold medfører absolutt ugyldighet ex tunc. Forholdet kan ikke godkjennes (ratihaberes) av partene, og domstolene (samt namsfogden) skal av eget tiltak ta hensyn til denne absolutte ugyldighet. Det har domstolene – ikke uventet – latt være å gjøre. Tvert imot har de lagt sitt rettskraftige slør over all virksomhet som kan indikere korrupsjon og andre mislige forhold i disse sakene.

 

Frode Berner Hope har i likhet med alle andre som søker å gjøre profitt på straffbare handlinger, ingen rettslig interesse i å begjære et slikt tvangsskritt. Begjæring om utlegg skulle av disse grunner ha vært avvist, men det skjedde altså ikke. Tvert imot har alle rettsinstanser godkjent, og følgelig anerkjent Bærum kommunes fabrikasjon av plankartet, hvilket Frode Hope nå – gjennom tvangsfullbyrdelse – søker å høste fruktene av. Konsekvensene er store og ødeleggende, men det er også de som forvalter lov og rett, og dermed blir det ingen konsekvenser.

 

Planjuridisk sjef – FRODE S. JØRGENSEN

Etter at advokat Klausen for så vidt hadde gjort seg ferdig med herværende sak under sitt opphold i Torkildsen Tennøe Advokatfirma AS, kjøpte Klausen seg inn i Sandvika Advokatkontor DA. Ikke lang tid deretter, høsten 2012, ble planjuridisk sjef Frode S. Jørgensen hentet inn til advokatfellesskapet. Jørgensen – som hadde godkjent fabrikasjonen av reguleringskartet – fikk nå som ”advokat” i oppgave å forsvare og dekke over egne handlinger fra tiden som planjuridisk sjef.

 

Da jeg sommeren 2013 undersøkte Sandvika Advokatkontor og bakgrunnen til aktørene bak selskapet, fremgikk det riktig nok av opplysninger fra Foretaksregisteret at Frode S. Jørgensen ikke var deltaker med delt ansvar i advokatfellesskapet. Dersom dette hadde vært tilfelle, ville advokatfellesskapet ha hatt et problem, dette da Jørgensen er ansatt og autorisert som advokatfullmektig og følgelig ikke kan ta del i eierskap i et advokatselskap.

 

Dersom man derimot tok en titt på Internet-siden til dette advokatfirmaet den sommeren, kunne man se på hovedsiden at det var ansatt fem advokater der. Jeg har ikke funnet igjen disse sidene, men dersom vi ser på desemberutgaven (2013) av internettsidene til advokatfirmaet, ser vi at man på førstesiden skryter av at advokatene har spesialkompetanse. Øverst på siden linkes det til advokatene, ikke til advokatfullmektigene. Klikker man på den linken får man opp dette bildet. Riktig nok har man i desember 2013, etter at jeg hadde gjort tingretten oppmerksom på svindelen sommeren i forveien, nedtonet Jørgensens stilling til advokatfullmektig, men som dere vil se av det som fremgår på siden står han fremdeles oppført som advokat på bildet av seg selv (som ikke lenger er der), og overskriften til denne siden er fremdeles: Advokatene. Altså, ingen fullmektiger. For å dokumentere at Sandvika Advokatkontor sommeren 2013 hadde ført opp Jørgensen som advokat, kan man bare gå tilbake til hovedsiden og klikke på linken under beskrivelsen av Sandvika Advokatkontor: Les mer è. På den siden som da kommer opp: Om oss, står det at ”Kontorets 5 erfarne advokater bistår med personlig og kostnadseffektiv oppfølging.” De fem erfarne advokatene man her viser til er bl.a. Frode S. Jørgensen, som altså ikke var advokat. Det står altså intet om at det er ansatt en advokatfullmektig i firmaet, dette til tross for at Jørgensen nettopp er ansatt og forsikret som fullmektig. Enn verre var situasjonen/svindelen når advokatfirmaet den gang – sommeren 2013 – markedsførte seg med følgende navn:

 

Sandvika Advokatkontor DA

 

Høverstad – Føllesdal – Klausen – Jørgensen

 

I kontorfellesskap

 

MNA

 

Dette får det alminnelige publikum til å tro at Jørgensen er; 1) advokat på lik linje med de andre advokatene; 2) at Jørgensen arbeider som advokat i kontorfellesskap med de andre advokatene og 3) at Jørgensen er advokatmedlem av Den Norske Advokatforeningen og derved har bevilling/autorisasjon til å drive advokatpraksis.

 

Markedsføringen omkring advokatvirksomheten – som på firmaets kontaktside ble gjentatt og styrket ved bruk av bilder av ”advokatene” – er åpenbart misvisende, villedende og ulovlig, dette da Jørgensen er advokatfullmektig, står under én av advokatenes ansvar, og åpenbart ikke er deltaker i advokatfellesskapet. Det gjenstår jo å se om Jørgensen i denne perioden har fakturert samme timepriser som advokatene i fellesskapet. I så fall står man overfor enda en villedelse, hvor klienten er blitt lurt til å tro at han/hun betaler for advokatarbeid, og ikke fullmektigarbeid. Forholdet er i så tilfelle straffbart også under straffelovens bedrageribestemmelser.

 

Uansett hvordan man snur og vender på denne saken, fremstår det som klart at advokat Kåre Klausen (som nylig har gått over til advokatfirmaet Hammervold Pind samtidig som han opprettholder eierskapet sitt i Sandvika Advokatkontor) og de andre deltakerne i dette advokatfellesskapet har villedet det rettssøkende publikum, og at man således ikke kan ha tillit til dette firmaet eller dets ansatte, hvilket kommer i tillegg til den sterke mistillit Klausen allerede har opparbeidet seg under den tiden han som Torkildsen Tennøe-advokat forsvarte de ulovlige forhold som bl.a. Frode S. Jørgensen hadde engasjert seg i da han arbeidet som planjuridisk sjef i Bærum kommune.

 

Jørgensens plutselige ansettelse hos Klausen kan være en indikasjon på at Jørgensen ad juridisk vei var tiltenkt oppgaven å ferdigstille betente eller ”usikre” saker han selv har vært engasjert i som offentlig tjenestemann i Bærum kommune, samt at han åpenbart nå – som ”advokat” – står i en stilling hvor han lettere kan beskytte og dekke over tidligere uheldige og endog ulovlige handlinger. Ett av de mange problemer Jørgensen og advokatfirmaets virksomhet vil kunne stå overfor i fremtiden, er at Jørgensen vil møte seg selv i døren i de fleste plan- og bygningssaker som måtte ha sitt utgangspunkt i Jørgensens saksbehandling og engasjement.

           

I og med at man her fikk sterke indikasjoner på at deler av Sandvika Advokatkontors virksomhet ble drevet i strid med loven, og i strid med Advokatforeningens regler, ble namsmyndigheten i Asker og Bærum (som behandlet begjæringen fra Sandvika Advokatkontor) den gang anmodet om å ta stilling til advokatkontorets virksomhet og dets lovmessighet. Namsmyndigheten gjorde som de er satt til å gjøre, nemlig å dekke over alt som kunne bidra til å belyse rettsovergrep og annen urett.

 

Det hører for øvrig med til historien at Kåre Klausen fremdeles er advokat for Frode Hope i dag.

 

Jens Kontaktskaper og Drude Pernille Lindås – indikatorer på et skjult overordnet system/nettverk

Jeg begynner nå å nærme meg den femte forutsetning for å lykkes med et korrumpert byggeprosjekt, nemlig den overordnede statlige intervensjon.

 

Rammetillatelser til utbyggingen i Langoddveien 119 og 124 er gitt av henholdsvis plan- og bygningsetaten (Dante 41/6, dato 13. september 2004) og av Rådmannens kontor (Hope 41/117, dato 6. juli 2005), og er i begge tilfeller attestert av bygningssjefen v/Karoline Hasselgård og deretter Ketil Krogstad.

 

Det som er spesielt ved begge rammetillatelsene, er at de er signert av Jens Kontaktskaper og Drude Pernille Lindås. Hvem er disse to personene? Hvor jobber de – egentlig – og i hvilket system? Det har det vært umulig å få det offentlige til å avsløre. Ser vi disse navnene i lys av saksbehandlingen i andre eiendomssaker, pekes det i retning av sentraladministrasjonen og et fordekt system som bistår eller intervenerer når behovet melder seg. Drude Pernille Lindås opptrer nemlig omtrent samtidig på dokumenter utstedt av Kvam kommune, Tysnes kommune og Jølster kommune. Personnavnet i seg selv er påfallende. Når så dette navnet omtrent samtidig opptrer i kommunale dokumenter i flere kommuner rundt i landet, står vi overfor spørsmålet om visse typer byggesaker kontrolleres av et overordnet organ.

 

Vi står uansett overfor tillatelser som er saksbehandlet av personer som arbeider i eller for Bærum kommune under fordekte navn. Tillatelsene er dermed ikke gyldige. Byggetiltakene fremstår som fordekte og ulovlige prosjekter, innvilget og ferdigstilt som direkte følge av korrumpering av offentlige tjenestemenn, jf for øvrig det som er sagt ovenfor om dette.

 

Det forhold at Jens Kontaktskaper og Drude Pernille Lindås er involvert i to meget alvorlige og ulovlige byggesaker, er tilstrekkelig til å kreve gransking av alle byggesaker i Bærum kommune for tidsrommet 2000 og frem til i dag, dette bl.a. for å få avdekket omfanget av korrupsjonen i kommunen, herunder hvem som står bak, og om korrupsjonen kan være sentralisert (og derved underlagt et fordekt organ som bidrar med beskyttelse, kompetanse, sandpåstrøing og godkjennelse).

 

Mye taler for en slik sentralisering, jf korrupsjonssaken i Drammen kommune og Lundteigens bastante uttalelser om et isfjell av korrupsjon i landets kommuner. Jeg har fått tilgang til en rekke byggesaksdokumenter fra Oslo kommune. Det som går igjen i flere av disse sakene – og som ved nærmere undersøkelser kan tale for en slik sentralisering – er at ”søker” og ”tiltakshaver” står oppført som ukjent, samt at saksbehandler – dersom ikke også denne er ført opp som ukjent – er stabsavdelingen. Her skal jeg bare vise til noen eksempler: 1) Doktor Holms vei 4 (våningshus); Doktor Holms vei 4 (garasje); Doktor Holms vei 4 (tilbygg); og Doktor Holms vei 15 (garasjer).

 

Alle kommuner har én eller flere stabsavdelinger. En stab har normalt som oppgave å utføre administrativt, planleggende og koordinerende arbeid for den staben svarer til, eksempelvis rådmannen. En stabs arbeidsoppgaver kan for korthets skyld samles i forvaltning, drift og vedlikehold. En avdeling for plan- og byggesaker, derimot, er kommunens fagavdeling for planforslag, byggesaker, seksjoneringssaker osv.

 

Vi behøver ikke gå dypere inn i de kommunale avdelingers forskjellige roller og oppgaver for å kunne slå fast at en kommunes stabsavdeling aldri vil gå inn som saksbehandler i en byggesak, men det er altså nettopp hva som synes å ha skjedd i en lang rekke byggesaker, bl.a. i Oslo kommune. Mange av disse byggesakene er betente, både mht protester fra nærmiljøet så vel som mht prosjektets reelle formål. Ja, så galt er det i denne kommunens saksbehandling at enkelte prosjekter blir sluset igjennom den strengt lovregulerte byggeprosessen uten at loven er blitt benyttet, jf eksempelvis milliardær Ivar Tollefsens utbygging på Fagerborg, hvor det ble avslørt at kommunen hadde dekket over (og derved unndratt fra behandling) absolutt alle klager mot prosjektet. I og med at en kommune ikke har en egeninteresse i å unndra klager fra en byggeprosess, har man samtidig fått et solid signal om at korrupsjon (påvirkning utenfra) har vært bestemmende for kommunens tilsidesettelse av disse klager.

 

Ett eksempel som kan peke i retning av at sentraladministrasjonen kontrollerer lokal utbygging i langt større grad enn hva folk tror, finner vi i forbindelse med utbyggingen i Kirkehaugsveien 7 i Oslo. I følge plan- og bygningsloven § 5-4 har ”berørt” statlig myndighet, så som eksempelvis Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap, mulighet til å fremme innsigelser mot reguleringsplaner og kommuneplanens arealdel. Denne bestemmelsen gir derimot ikke statlig myndighet rett til å fremme innsigelser i konkrete byggesaker, jf forutsetningsvis varslingsreglene i plan- og bygningsloven §§ 11-12 og 12-8. I Kirkehaugveien 7-saken gikk kommunen langt i å overdra det kommunale forvalteransvaret til direktoratet. Kommunen varslet nemlig direktoratet i brev av 24. januar 2011 om søknad om oppføring av underjordisk parkeringsanlegg (hvilket kommunen ikke var forpliktet til å gjøre), og ba om godkjennelse. Vi ser med dette konturene av en krenkelse/tilsidesettelse av kommunenes selvråderett. Spørsmålet blir da; hvorfor? Hvorfor involveres staten i lokale byggesaker? Og hvem er egentlig disse saksbehandlerne som går under navnene Jens Kontaktskaper, Drude Pernille Lindås eller ”Stabsavdelingen”? Jeg kan ikke svare direkte på disse spørsmålene nå, men én av årsakene til den statlige innblanding i lokal forvaltning, kan være penger – enorme beløp. Selve pengetransporten blir gjort gjennom de ordninger som er redegjort for i de nå så kjente Panama-papers.

 

Kommunenes og de andre involverte institusjonenes konsekvente, nær sagt kroniske uvilje til å følge loven i disse sakene, bekrefter at det ligger noe langt mer bak en godkjenning av ulovlige prosjekter, enn prosjekteierens interesser.

 

Jeg har i tidligere artikler avslørt Arbeiderpartiets skjulte formuer i Sveits, og Einar Gerhardsens instruks til alle redere om å salte ned all profitt i sveits. Se eksempelvis mine artikler: Arbeiderpartiregjeringen og SV-finansminister med konto i Sveits? og  Kongerike Norge: fritt – selvstendig – folkestyrt? Selv om Gerhardsen spesifikt instruerte rederne til å salte ned formuene ute (og dermed instruerte eliten ikke bare til å unndra midler fra beskatning, men også å føre ressurser ut av landet), er det ikke usannsynlig at denne ordren har gått til industrieiere og alle andre som har drevet grenseoverskridende forretninger av en viss størrelse. Enorme beløp har altså forsvunnet ut av Norge siden siste krig, og vi kan trygt snakke om omfattende ulovlig tapping av norske ressurser.

 

Hva skal så disse beløpene benyttes til? Det vil ikke være mulig å svare på dette i denne artikkelen, men jeg kan jo gi noen indikasjoner: Rigging av såkalte demokratiske valg, korrupsjon relatert til NATO, FN og andre internasjonale organisasjoner, terrorvirksomhet, samt opprusting og drift av et paramilitært system som har gått under navnet Stay Behind. Etablering og vedlikehold av et forsvar mot den røde armé – som var Gerhardsens formelle motiv for instruksen/ordren om å salte ned profitt i utlande – er utelukket.

 

Stay Behind er en organisasjon som krever konstant tilførsel av penger for å kunne leve. Å være på høyden – nasjonalt – med våpen, sabotasje, gerilja, terror, overvåking, sikkerhet, kontraspionasje (infiltrering blant egne), etterretning, kommunikasjon, transport m.v, dette i tillegg til at all denne virksomhet må skjules bak dekkhistorier og dekkselskaper, hvilket i sin tur må underlegges overordnet kontroll slik at intet sprekker, koster penger, store penger. Finansiering over statsbudsjettet av en slik organisasjon hvor alt er fordekt, ville ikke være mulig. Den som gir må kunne kontrollere, og dermed er statskassen – i hvert fall som direkte giver/pengebinge – en umulighet. Pengene må komme fra andre kilder. Én slik kilde er handelsflåten, eller rettere; handelsmarinen. Fred. Olsen har vært én av de største bidragsyterne til Stay Behind (hvilket han selvsagt har blitt honorert for), men det er klart at han og andre redere ville nok ha protestert dersom de skulle bli sittende igjen med alle utgiftene for moroen. Organisasjonen må altså få tilført penger også fra andre kilder enn handelsflåten.

 

Én slik annen kilde kan være eiendomsmarkedet. En eiendom verdt noen millioner blir gjerne – enten det er snakk om en ren overdragelse eller et byggeprosjekt – pantsatt for 25-50 millioner. Når prosjektet er ført til ende fjernes pantet, men i mellomtiden kan beløp i størrelsesorden 25-50 millioner ha passert igjennom prosjektet uten at noen merker det, og så ender pengene opp – gjennom utnyttelse av det systemet som er avslørt i Panama-papers – i et postboksselskaps bankkonto i Luxembourg eller i andre skatteparadiser. Eiendomsprosjekter tjener i så fall som transittbase for svarte penger fra andre nasjonale operasjoner. Dersom vi ser stabsavdelingen i dette lys, kan man anta at man her har å gjøre med en stabsavdeling på et høyere nivå enn det kommunale, og som drifter ”ordningen”. Ser vi dette igjen i lys av all den urett og lovbrudd som ligger i kjølvannet av et slikt byggeprosjekt (forfalsking av dokumenter, godkjenning av ulovlige byggeprosjekter, falske forklaringer for offentlig myndighet, advokater som fremmer urett, rettsavgjørelser som fremstår som fullstendig absurde samt tvangsforfølgelse som bygger på slike rettsavgjørelser), får man en klar oppfatning av at meget sterke krefter står bak, langt sterkere krefter enn hva som ville være nødvendig for å vurdere positive og negative sider ved en enkel byggesak.

 

Vi kan dermed, i denne omgang, forsiktig runde av med å antyde at utbyggingen på Langodden – i regi av Dante og Hope, hvor tjenestemenn ved Bærum kommune lot seg korrumpere bl.a. til å forfalske avgjørende deler av et plankart, hvilket ble godkjent av domstolene – viser konturene av et omfattende nasjonalt system med internasjonal tilknytning, hvis mål er å transportere verdier ut av Norge. Prinsipielt er det ikke noe nytt ved denne ordningen, det er bare det at jeg ikke tidligere har vært oppmerksom på dette relatert til eiendom – kun shipping.

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga  

 

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2016 • Copyright

 

 

 

 



[1] Frode Karlsen (leder for økonomiavsnittet i Hordaland politidistrikt) til Bergens Tidende, 3. mai 2015.

[2] Rt-1968-1102..

[3] Se Historien om Langodden, av Arne Thorvaldsen (side 8)

[4] Rt-1962-507.

[5] Thorvaldsen, side 9.

[6] Altså, Langoddveien 119 som Hope nylig hadde kjøpt.