01.06.2015

 

Ny skandale i norsk rettsvesen

 

 

”kjøp” av rettsavgjørelser avslørt ved en glipp

 

I forbindelse med et hittil hemmeligholdt rettsforlik ble jeg gjort kjent med en e-post fra det ”nystartede” advokatfirmaet Føyen Torkildsen. I denne skandaløse e-posten av 6. mai 2015 – som jeg skal komme tilbake til nedenfor – avslører advokaten at domstolene (Asker og Bærum tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett) gir advokatfirmaet, på kontinuerlig basis, ”forenklet behandling” og ”standardmessig gjennomslag” for alle deres løpende krav i et gitt sakskompleks. Med andre ord har vi her fått en bekreftelse på at det nystartede advokatfirmaet har kjøpt seg en løpende tjeneste fra disse domstolene, nemlig seier i hver sak, og vi har dermed samtidig fått en bekreftelse på at nordmenn er fullstendig rettsløse, hjelpeløst i hendene på et mafiøst system kontrollert av et (for øyeblikket) skjult nettverk av åpenbart innflytelsesrike og ikke minst hensynsløse mennesker.

 

For den som måtte lure på hva konsekvensene er ved forenklet behandling og standardmessig gjennomslag, kan vi stille denne type prosess opp mot den prosess som EMK art. 6. gir anvisning på. EMK art. 6 sier litt forkortet at enhver har krav på en rettferdig rettergang (s.k. fair trial). Det er ikke nødvendig her å gå inn på begrepets omfang, men for å gi dere en liten pekepinn nevner jeg de viktigste prinsipper ”fair trial” bygger på i sivilrettslig forstand; 1) adgang til domstolene (”access to court”); 2) kontradiksjon (rett og mulighet til å imøtegå motpartens anførsler/krav/påstander); 3) likebehandling (”equalitey of arms”, retten til å bli behandlet likt med motparten og andre i lignende situasjon, herunder å ha lik tilgang til prosessuelle ”verktøy”); og 4) offentlig rettergang (hvilket er det motsatte av hemmelig eller på forhånd avgjort rettergang).

 

Dersom du, eller din sak, skulle bli gjort til gjenstand for en fremtidig forenklet behandling hvor domstolene gir standardmessig gjennomslag for din motparts krav, hvilket er ensbetydende med at domstolene har avgjort sakene før de overhodet har kommet frem til dommerens bord, så forstår du sikkert at denne type rettergangsprosess strider mot absolutt alle de prinsipper ”fair trial” bygger på. Du vil da i realiteten ikke ha hatt tilgang til en domstol (saken er jo avgjort før den har oppstått). Videre vil du selvsagt ikke ha hatt adgang til kontradiksjon, likebehandling eller offentlig rettergang. Vi ser her et bilde av en prosess hvor man ikke bare er dømt og fratatt rettigheter uten rettergang, men at prosessen endog er avtalt, ikke med hvem som helst, men med de domstoler som er gitt å forvalte lov og rett, herunder å beskytte en part mot andres overgrep.

 

La meg også straks få nevne at jeg – av enkelte av Føyen Torkildsens advokater – er blitt premiert med å bli omtalt som en kjeltring og bedrager, som har stjålet et titalls millioner kroner og stukket til Tonga, dette altså for å ha arbeidet med å avsløre advokatfirmaets straffbare virksomhet. Dere får jo selv gjøre dere opp en mening om min gjennomgang nedenfor er premiert riktig, altså at det er å regne som svindel og bedrag å legge frem saken slik jeg har gjort, eller om det er svindel og bedrag hva Føyen Torkildsen har gjort. Disse ryktene som dette advokatfirmaet har satt ut om meg må selvsagt ”premieres” fra min side, men det skal jeg altså ikke ta opp her, men heller med han som tok jobben jeg skulle ha hatt i Økokrim, og det uten at han engang behøvde å søke på stillingen.

 

Før jeg skal gå nærmere inn på denne e-posten fra Føyen Torkildsen, skal jeg lede dere igjennom historikken frem til hva jeg føler for å omtale som advokatfirmaets selvforskyldte undergang. Vel, her tar jeg vel munnen for full, for så lenge dette korrumperte rettsvesen – som i uminnelige tider, og omtrent konsekvent, har gitt den mest innflytelsesrike sin støtte i det ene rettsovergrepet etter det andre – ikke blir gitt det nødvendige nådestøtet, er det nok lite håp om en hurtig og berettiget undergang for Føyen Torkildsen. Dette bekreftes for så vidt av de avtaler disse domstolene har inngått med bl.a. det nevnte advokatfirma.

 

*        *        *

 

Saken gjelder kort og godt et omkostningskrav som i utgangspunktet var på kr 40.000,- og som i dag har steget til omtrent ¾ millioner kroner. Dette omkostningskravet var i utgangspunktet tilkjent selskapet Poppe & Co Eiendomsmegling AS (Poppe) i sak mot Karina Hyggen Amland. Føyen Torkildsen hevder, senere hen, å ha fått seg overdratt dette kravet, og har forfulgt det siden. Det store problem som ingen domstoler har villet røre/prøve, er Amlands påstand om at advokatfirmaet ikke besitter et slikt krav, og dermed ikke kan forfølge henne.

 

Uansett. Gjennomgangen nedenfor er ment å få dere til å enkelt selv avgjøre hvorvidt advokatfirmaet Føyen Torkildsen virkelig kan ha et rettmessig krav mot Karina Hyggen Amland, for det er nettopp dette saken i bunn og grunn dreier seg om. Når dere har gjort dere opp en mening omkring dette, skal jeg introdusere dere for selve skandalen, hvor advokatfirmaet i all hemmelighet har presset Amlands ektemann til å inngå hva de har omtalt som et utenrettslig forlik med dem, på hans kones vegne, men da uten at hun har vært involvert. Du leser riktig. Advokatfirmaet har ikke inngått forlik med sin motpart, men med ektemaken. Skandalen var et faktum den dagen jeg ble kjent med korrespondansen mellom advokatfirmaet og ektemannen, hvor advokatfirmaets kriminelle metoder blir avdekket.

 

Bakgrunnen for Føyen Torkildsens påståtte pengekrav

Jeg har skrevet om saken tidligere, så jeg skal derfor forsøke å gjøre denne gjennomgangen kort. Av samme årsak finner jeg det unødvendig å datere alle hendelser. Disse finnes i anmeldelsen og i forliksklagen som ble oversendt Oslo forliksråd 22. september 2014. Forliksklagen gir en god innføring i saken. Noen vil kanskje finne at Amlands brev av 17. mars 2014 til Torkildsen gir den enkleste eller mest lettfattelige beskrivelsen av problemet. Dette får dere velge selv. De aller fleste som leser disse dokumentene vil bli stående igjen med følgende spørsmål: Hvordan har det seg at Torkildsen har klart å holde liv i et flere år gammelt kadaver?

 

Saken kan deles inn i tre perioder:

 

1.    Perioden 2009 – 2011 hvor Torkildsen forfølger kravet på Poppes vegne.

 

2.    Perioden august 2011 – januar 2012 hvor Poppe begjærer oppbud, og hvor Torkildsen forfølger Poppes krav i det uvitende boets navn.

 

3.    Perioden etter januar 2012 hvor Torkildsen forfølger Poppes krav i eget navn.

 

1. Perioden 2009 til 2011 – Torkildsen forfølger kravet på Poppes vegne

I 2009 avsa Oslo forliksråd kjennelse i en sak som Karina Hyggen Amland et par år tidligere hadde reist mot Poppe. Advokat Erling Skaktavl Keyser var styremedlem i Poppe, samtidig som han var ansatt som advokat hos den gang Torkildsen Tennøe & Co, et advokatfirma, som i sin tur opptrådte som Poppes advokat i saken. Advokatfirmaet har skiftet navn en rekke ganger i perioden etter dette, så for ordens og oversiktens skyld omtaler jeg heretter advokatfirmaet som Torkildsen.

 

Forliksrådet tilkjente Poppe sakens omkostninger. Kjennelsen avgjorde altså et saksomkostningsspørsmål (en materiell avgjørelse som bare kan fattes av den fulltallige rett). Idet forliksrådet var satt med kun én dommer, hadde forliksrådet ikke mandat til å prøve omkostingskravet. Da kjennelsen er avsagt av et forliksråd som ikke var beslutningsdyktig (et forliksråd er først beslutningsdyktig når det er satt med tre dommere, jf domstolloven § 27, annet ledd, og § 59, tredje ledd, første pkt), foreligger det en saksbehandlingsfeil som skulle ha vært tillagt ubetinget virkning, jf tvl § 29-21, annet ledd, litra b. Når dette er sagt forlater jeg utgangspunktet for hele misèren, men ikke før jeg har slått fast at dette kravet som Poppe her ble tilkjent ikke har støtte i loven.

 

Oslo forliksråds ufunderte og uholdbare kjennelse førte selvsagt til at Torkildsen forfulgte omkostningskravet på Poppes vegne. Amland, på sin side, forsvarte seg som best hun kunne, til ingen nytte. Poppe vant til stadighet frem, og omkostningskravene økte, hvilket i sin tur førte til det ene utleggspantet etter det andre i Amlands eiendom. Det hele kulminerte våren 2011 da Poppe begjærte eiendommen tvangssolgt.

 

Bare dager etter at Asker og Bærum tingrett hadde besluttet at tvangssalget skulle gjennomføres, ble Poppe tatt under konkursbehandling. Det viste seg at selskapet hadde blitt drevet for kreditors regning i flere år. For at ting ikke skulle bli verre enn nødvendig, fant selskapets ledelse det derfor passende å gå til skifteretten for å få rettens hjelp til å komme seg unna kreditorkrav på nær 20 millioner kroner, og det gikk jo som vanlig helt greit.

 

I boets første innberetning (se kapittel VII, pkt. 5, side 7 i innberetningen) til Oslo byfogdembete sto det ikke ett ord om kravet mot Amland. Selskapets hadde ingen kjennskap til kravet, så for dem eksisterte det ikke, hvilket altså kom til uttrykk i innberetningen. Årsaken til at selskapet var ukjent med kravet/eiendelen er nok Torkildsen-advokaten Skaktavl Keysers engasjement i/forhold til Poppe. Hva kan være årsaken til at verken Poppe eller bostyrer fant noe som helst av informasjon omkring Poppes omkostningskrav mot Amland?

 

Den eneste sammenhengen eller forbindelse jeg kan finne mellom Torkildsen og Poppe er at Torkildsen-advokat Erling Skaktavl Keyser var styremedlem i Poppe i en for selskapet meget kritisk periode, nemlig perioden 7. mai 2008 til 22. august 2009. De to siste spikrene i Poppes kiste ble i realiteten satt midt i denne perioden, nemlig ved dom i Oslo tingrett av 14. november 2008 (Terra-saken) og 8. januar 2009 (Krystallen-saken).

 

I følge daglig leder, Axel Christian Thomassen (e-post sendt til nettavisen ca 071010), ble Poppe fra oktober 2010 og frem til selskapets avvikling, drevet under Mats Alexander Sæveruds og Jørn Terje Kristensens advokatbevillinger. Finanstilsynet mener derimot at Poppe i den samme perioden ble drevet under Anette Dahls eiendomsmeglerbrev. Hva som er riktig vil sikkert bli avklart en dag. Det er i alle tilfeller ikke usannsynlig at selskapet kan ha vært drevet under Keysers bevilling i den perioden Keyser var styremedlem i meglerfirmaet, altså fra 070508 og frem til 220809. Selv om dette ikke skulle være tilfellet, har styremedlemmer i et meglerforetak uansett et spesielt ansvar, jf eiendomsmeglingsloven § 3-3. Poppes meglervirksomhet kan altså ha påvirket Torkildsens handlinger på to grunnlag; Keysers styreansvar, og – eventuelt – Poppes drift under Keysers advokatbevilling.

 

Isolert sett kan man si at Keysers styremedlemskap i Poppe (og derved potensielt ansvar for Poppes handlinger) samt Poppes mulige drift under Keysers advokatbevilling i seg selv har gitt Keyser og Torkildsen en egeninteresse i saken (herunder å dekke over eventuelle erstatningsbetingende og endog straffbare forhold), og at denne interesse har vært så dominerende at man har valgt å kjøre saken uten Poppes viten. Poppe drev jo i praksis ingen virksomhet likevel, så hva kunne vel en liten omkostningssak gjøre av skade mot Poppe? Andre forklaringer finnes ikke. Dette støttes ved hva som skulle bli avslørt senere denne høsten 2011, nemlig at Torkildsen – i ankesaken[1] for lagmannsretten – forfulgte Poppes omkostningskrav i boets navn, men da uten å informere boet. Boet var altså helt uvitende om Torkildsens representasjon på boets vegne i ankesaker for Borgarting lagmannsrett og Høyesterett. Allerede her får man indikasjoner på hvor langt dette advokatfirmaet har vært villige til å gå i denne saken. Vi snakker her om et i utgangspunktet relativt lavt pengekrav, hvor man må spørre seg; hva er det som har fått et anerkjent advokatfirma til å bedra lagmannsretten og Høyesterett i den utstrekning Torkildsen her har gjort? Behaget ved å kunne putte kr. 40.000,- (ubeskattet og utenfor regnskapene og derved utenfor offentlig kontroll) i egen lomme, kan umulig være årsaken.

 

Man forventer ikke at advokater utøver denne type kriminell aktivitet, men som denne saken viser, må man nok belage seg på det aller meste fra denne yrkesgruppen. Ett av de store problem i slike saker, er at det ikke eksisterer en motvekt eller tilstrekkelig ris bak speilet mot dommere, advokater og andre kvasioffentlige tjenestemenn som velger å la seg korrumpere. Enkelte vil sikkert komme til å hive seg opp av stolen og med en streng og belærende mine avgi en høylydt protest mot PC-skjermen: Vi har jo Spesialenheten, Tilsynsutvalget for dommere og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet! Vel, jeg har beskrevet de to sistnevnte ubrukelige kontrollorganene i flere artikler, bl.a. i ”Frihet uten ansvar – dommerklager til ingen nytte”, i ”Tilsynsrådet – beskyttelsesrådet for advokatvirksomhet” og i ”Bruusgaard og Stiansen – advokatenes skrekk”).

 

Uansett. I og med at boet ikke var kjent med kravet, ble det heller ikke registrert, slik jo vanlig er når en bostyrer registrerer boets verdier, jf konkursloven § 80. I lys av dette sier det seg selv at boet heller ikke kan ha forfulgt kravet. Dette faktum er viktig å få med seg i fortsettelsen, altså; at Poppe – sammen med bostyrer, advokat Jan Grønnerud – hadde erklært at selskapet ikke hadde andre eiendeler (herunder pengekrav) enn hva som var oppgitt i beretningen, at boet med nødvendighet ikke hadde registrert dette ikke-eksisterende omkostningskravet mot Amland, og at boet naturlig nok heller ikke har kunnet overdra dette ikke-eksisterende krav til Torkildsen (eller til noen andre for den del), hvilket sistnevnte likevel hevder at har skjedd. Dersom bostyrer virkelig hadde overdratt dette uregistrerte pengekravet til Torkildsen, slik Torkildsen så kjekt hevder, ville bostyrer samtidig ha gjort seg skyldig i grovt bounderslag, og Ullersmo skulle da være neste oppholdssted for advokat Grønnerud.

 

2. Høsten 2011 – Torkildsen forfølger Poppes krav i det uvitende boets navn

Forholdet er meget alvorlig, men i og med at dette er beskrevet godt i tidligere arbeider, viser jeg i stedet til disse, nærmere bestemt til punkt 2.4 til 2.6 i anmeldelsen, pkt. 2.2 i forliksklagen, og pkt. 1 i Amlands brev til Torkildsen av 17. mars 2014.

 

3. Januar 2012 – Torkildsen hevder å ha fått seg overført kravet fra boet og forfølger heretter kravet i eget navn, sånn omtrentlig

Omtrent et halvt år etter at Poppe var tatt under konkursbehandling, lanserte Torkildsen den idé at de nå hadde overtatt Poppes omkostningskrav fra boet. Skal Torkildsen få gehør for en slik idé, må Torkildsen kunne dokumentere et holdbart grunnlag, noe de aldri har gjort. For å forstå problemstillingen og svakheten ved Torkildsens sak, må man også forstå konseptet; kreditor – debitor. Kreditor er enkelt sagt en rettmessig eier av et krav (tilgodehavende) mot en skyldner, debitor. Jeg kan altså ikke kreve deg for noe med mindre jeg har et lovlig krav mot deg. Torkildsen er – som dere skal få se – av en helt annen oppfatning, og har fått gehør for sitt syn i domstolene, hvilket i seg selv er en bekreftelse på at domstolene har latt seg korrumpere.

 

La oss nå se på det økonomiske mellomværendet mellom Torkildsen og Poppe, og mellom Torkildsen og boet, for deretter å vurdere hvorvidt Torkildsen faktisk har et rettmessig krav, slik de liksom hevder. Aller først må vi være enige om noen grunnleggende prinsipper.

 

For å motta, og i ettertid for å kunne rettferdiggjøre mottak av en eiendel fra et konkursbo, må vedkommende først ha presentert seg som kreditor, sannsynliggjort et krav og meldt dette krav i boet. Torkildsen har som sagt ikke noe krav å gjøre gjeldende, og har da heller aldri gjort noe krav gjeldende verken mot Poppe eller mot boet etter Poppe, og kan følgelig ikke forklare hvordan boets eiendeler – som altså ikke er registrert og som følgelig ikke kan forvaltes over, enn si transporteres til en tredjeperson som endatil ikke har redegjort for noe krav – har havnet i dette advokatfirmaets hender.

 

Under den tiden Torkildsen representerte Poppe, betalte Poppe løpende honorarer. Da Poppe meldte oppbud eksisterte det altså ikke noe økonomisk mellomværende mellom Torkildsen og Poppe, eller sagt på en litt mer presis måte: Poppe var ikke skyldig Torkildsen ett eneste øre da Poppe ble tatt under konkursbehandling. Dette bekreftes av at Torkildsen ikke meldte noe krav i boet, samt av innberetningen til Oslo byfogdembete som naturlig nok ikke nevner noen krav fra Torkildsen. Torkildsen har som nevnt ovenfor heller ikke reist direkte krav mot boet, hvilket i motsatt fall ikke ville ha tatt seg særlig pent ut. Jeg mener; først representerer Torkildsen boet i det uvitende boets navn, uten prosessfullmakt og uten oppdragskontrakt, for så å kreve boet for honorarer. Nei, selv den mest kriminelle bostyrer ville nok ha måttet vridd seg både lenge og vel før han/hun kunne ha godtatt et slikt krav.

 

Vi kan allerede nå slå fast at Torkildsen ikke hadde noe krav mot verken Poppe eller boet. Spørsmålet, kardinalspørsmålet, blir da; hvordan i all verden klarte Torkildsen å likevel overbevise boet om at Poppes omkostningskrav måtte overføres til Torkildsen? Ja, det har Torkildsen aldri villet svare på, og domstolene har aldri villet prøve spørsmålet. Man har bare lagt til grunn hva Torkildsen påstår; at kravet er deres og at de følgelig har rett til å forfølge Amland for dette. Å godta Torkildsens påstand er som å godta at du i morgen tidlig hevder å være eier av alle aksjer i Statoil. No questions asked.

 

I og med Torkildsens påstand oppstår det også et problem på bostyrers hånd; hvordan har bostyrer Jan Grønnerud kunnet overdra en hemmeligholdt verdi som ikke tilhørte bomassen (merk her at kravet ikke var registrert og dermed ikke kunne tilhøre bomassen), og det uten at Torkildsen engang hadde fremmet krav i boet? Dersom Torkildsens påstand hadde vært riktig – hvilket Torkildsen med stor iver hevder – så hadde bostyrer åpenbart gjort seg skyldig i grovt bounderslag i og med en slik overdragelse.

 

Uansett. Torkildsen påstår å ha fått dette omkostningskravet fra boet tidlig en formiddag 26. januar 2012. Her ber jeg dere om å sette dere inn i de kriminelle handlinger som ligger bak dette brevet. Redegjørelsen finner dere i anmeldelsens pkt. 3 og i forliksklagen pkt. 2.3 og 3.3. Etter 26. januar 2012 har Torkildsen anført hele tre forskjellige rettslige grunnlag for sin ”lovlige” besittelse av dette kravet:

 

1) Boet har stilt kravet til Torkildsens disposisjon;

 

2) Boet har abandonert kravet direkte til Torkildsen; og

 

3) Torkildsen har overtatt kravet i medhold av tvisteloven § 20-10.

 

Disse tre grunnlag – som Torkildsen hvileløst har vandret mellom, alt ettersom deres løgner har blitt avslørt – holder ikke vann, og jeg skal kort forklare hvorfor.

 

Ad 1: Torkildsen hevder å være rette eier av kravet, dette ved å ha fått stilt kravet til sin disposisjon. Å stille et krav til disposisjon er ikke en eiendomsoverdragelse, men kan vel nærmest beskrives som et utlån (du kan disponere bilen min i 7 dager). Merk her at Torkildsen ikke har meldt noe krav i boet, og følgelig ikke har rett på å verken eie eller leie dette kravet. Torkildsen har faktisk ingen interesse i å be om å få dette kravet stilt til disposisjon. Hva skulle vel grunnlaget for en slik bønn være? Torkildsen har jo fått seg betalt for alle honorarkrav og har intet å kreve verken mot Poppe eller mot boet. Boet har på sin side ikke kunnet stille noe krav til disposisjon, dette da dette omkostningskravet aldri har blitt registrert i bomassen. Skulle boet ønske å stille kravet til Torkildsens disposisjon, måtte boet i så fall først ha registrert og beslaglagt kravet. Det gjorde boet aldri. Deretter måtte boet ha hatt et krav å vurdere en eventuell disposisjon opp mot. Det fikk aldri boet.

 

Vi kan dermed slå fast at Torkildsen – på dette grunnlag – ikke er rette eier av kravet.

 

Ad 2: Torkildsen hevder å ha fått seg abandonert kravet. Abandonering – som i konkursterminologi betyr å frigi en allerede beslaglagt eiendel – forutsetter at boet har registrert og deretter tatt beslag i den eiendelen man hevder at er abandonert. Konkursboet har – som vi vet – ikke registrert og derved ikke tatt beslag i Poppes krav mot Amland, og da følger det av alminnelig sunn fornuft at boet selvsagt ikke har kunnet abandonere kravet. Det var jo intet å fristille.

 

Videre hevder Torkildsen at boet har abandonert kravet til Torkildsen, eller sagt med litt mer Torkildsenterminologi; at boet har transportert kravet, gjennom abandonering, til Torkildsen. Her har Torkildsenadvokatene lansert et nytt juridisk begrep; eiendomsoverdragelsesabandonering. Dette er selvsagt det rene sprøyt, men det er nå likevel hva disse eminente advokater har klart å lire ut av seg i et forsøk på å forsvare og dekke over en straffbar handling. At domstolene har akseptert denne type eiendomsoverdragelse forteller bare hvor galt alt er fatt blant de involverte dommerne.

 

For å feie all tvil omkring abandonering til side: Et beslag er ikke i seg selv en eiendomsovergang slik Torkildsen og de tre domstolene hevder, men derimot en rådighetsinnskrenking gjeldende for eieren av den beslaglagte eiendel. Når en eiendel frigis ved abandonering vil selskapet – i dette tilfellet, styret – få tilbake rådigheten, en rådighet som selvsagt vil være begrenset av kreditorenes interesser, her Sandnes Sparebank, som hadde førsteprioritet for sitt krav på ca 8 millioner kroner.

 

Vi kan dermed slå fast at Torkildsen – heller ikke på dette grunnlag – er rette eier av kravet.

 

Ad 3: Torkildsen hevder å ha fått seg overdratt kravet i medhold av tvisteloven § 20-10. Denne bestemmelsen gir advokaten en fortrinnsrett til de sakskostnader klienten har blitt tilkjent. I denne saken vil det si at Torkildsen må hevde å ha en fortrinnsrett i de sakskostnader Poppe måtte ha blitt tilkjent. Dette forutsetter dog at Poppe ikke har gjort opp de honorarkrav Torkildsen har sendt Poppe. Dersom Poppe allerede har betalt, hvilket altså er tilfellet, sier det seg selv at Torkildsen ikke har noe krav å gjøre gjeldende, og følgelig heller ikke kan benytte denne hjemmelen.

 

En slik overdragelse forutsetter altså at det eksisterer et lovlig uoppgjort honorarkrav, her; at Torkildsen har inngått oppdragskontrakt med boet og Poppe, hvoretter sistnevnte ikke har gjort opp for de honorarkrav Torkildsen måtte ha sendt dem, og at honorarkravene er blitt misligholdt.

 

Følgende faktum er uomtvistet; 1) Poppe hadde gjort opp alle honorarkrav fra Torkildsen før konkursen; 2) Torkildsen har ikke forfulgt Poppe for slike krav; 3) Torkildsen har ikke meldt krav i boet; og 4) boet har aldri engasjerte Torkildsen.

 

I lys av dette kan vi slå fast at det ikke eksisterer noe faktisk eller rettslig grunnlag for Torkildsen for å kunne benytte tvisteloven § 20-10. For å si det enkelt: Torkildsen har fått dekket sine honorarkrav, og skulle da være fornøyd. Å fremme disse honorarkravene på ny – denne gangen rettet mot Amland og i den hensikt å få seg overdratt eiendeler fra boet som man ellers ikke ville ha hatt adgang til – vil være å anse som forsøk på bedrageri. En overdragelse fra bostyrer til Torkildsen i medhold av tvl § 20-10, har følgelig ikke funnet sted, og kan heller ikke på lovlig vis ha funnet sted. I motsatt fall snakker vi igjen om et klart tilfelle av grovt bounderslag.

 

Vi kan dermed slå fast at Torkildsen – heller ikke på dette grunnlag – er rette eier av kravet.

 

Helt til slutt under dette punkt nevner jeg at bostyrer Jan Grønnerud i sin årsredegjørelse av 30. august 2012 til Oslo byfogdembete (se pkt. 5, side 4) har erklært at boet ikke har overdratt noen eiendeler til Torkildsen. Spørsmålet er følgelig avklart av bostyrer selv; Torkildsen har intet krav å forfølge, og dermed har vi å gjøre med en ikke-sak. Torkildsen og domstolene ville det annerledes.

 

Perioden etter januar 2012 – høsten 2014

Her viser jeg igjen – for enkelthets skyld – til redegjørelsen i anmeldelsen pkt. 4 og 5, samt forliksklagen pkt. 2.3. Jeg vet at jeg har alle rasjonelle hjerner med meg når jeg sier at Karina Hyggen Amland har vært i sin fulle rett til å bestride og kjempe imot Torkildsens forfølgelse. De eneste som er uenige i min konklusjon er landets advokater og dommere. Go figure, eller på norsk; forstå det den som kan.

 

Etter hvert som årene har gått har nye utlegg blitt tatt, og nye begjæringer om tvangssalg har blitt sendt inn. Omkostningskravene har øket i takt med det økende antall løgnaktige forklaringer som har kommet fra de involverte Torkildsenadvokatene. Domstolene – som liksom skulle sikre en rettferdig og likeverdig rettergang – har ukritisk lagt til grunn Torkildsens grunnløse fantasier om at de besitter et krav, og har helt sett bort fra alle løgner og selvmotsigelser disse løgnene har skapt. Gjennomgangen like ovenfor, som med enkel logikk forteller at Torkildsen aldri har hatt noe krav, har domstolene med stor iver unndratt fra all rettslig prøving.

 

Vi har jo selvsagt gjort oss opp noen meninger om hvorfor domstolene har handlet slik de har gjort. De må ha blitt korrumpert. Annen forklaring finnes ikke. Men, direkte beviser hadde vi ikke, ikke før antagelsen ble bekreftet av den e-post som jeg nevnte innledningsvis.

 

Når Amland privat har forsøkt å få andre til å se og å forstå galskapen i saken, har bl.a. jurister på en overbærende måte replisert: Ja, men du har jo tapt alle avgjørelser. Da har du ingen sak. Det er mulig du har rett, men du har altså tapt. Amland har ikke tapt noe som helst. Saken er den at hun har vært bundet på hender og føtter og deretter blitt kastet i ringen. Dersom man under slike omstendigheter blir banket opp så forstår de fleste at man ikke har tapt. Å tape forutsetter nemlig en likeverdig kamp. Her har det ikke vært kamp overhodet.

 

Noe av det positive ved denne affæren er at vi sakte men sikkert har fått bygget opp en dokumentasjon på hvor korrumpert domstolene og de involverte advokater i virkeligheten er. Bl.a. har vi, som nevnt innledningsvis, avdekket at Torkildsen opererer under en avtale med domstolene hvor de er sikret seier i alle saker hvor Amland er involvert. Dette skal jeg straks komme nærmere inn på, men før det skal jeg forsøke å belyse opptakten til denne skandalen litt bedre.

 

Høsten 2014 – Vinden snur, noe må gjøres

Domstolene og Torkildsen selv har fra første dag åpenbart vært klar over at de aldri har hatt noe rettmessig krav å forfølge, og at alle deres søksmål/begjæringer derfor skulle ha vært avvist. Dette skjedde selvsagt ikke. Domstolene lot i stedet sakene gå – hvor de samtidig nektet enhver prøving av spørsmålet hvorvidt Torkildsen har et gyldig krav[2] – i et håp om at Amland til slutt ville knekke under overmakten, men her feilet de stygt i sine antagelser. Dette har i sin tur fått dem til å innse at ting kunne gå galt, riktig galt, dersom dette skulle fortsette. Jo flere løgner som ble hengende i luften jo større risiko var det for å en vakker dag å møte seg selv i døren. Med dette heller mørke scenariet lurende like bak den synlige horisont, har Torkildsen og domstolene funnet sammen og i disse diskusjoner synes de å ha landet på hva de selv må ha ansett å være den absolutt eneste og siste utvei, nemlig å benytte tvisteloven § 2-2, femte ledd; kverulantparagrafen.

 

Denne bestemmelsen retter seg mot en søksmålsivrig saksøker, altså mot en person som benytter domstolen til å avløse et overskudd av fritidsproblemer og dermed sprite opp et kjedelig liv. Konsekvensen – dersom bestemmelsen blir benyttet riktig – er at man ikke får prøvet sitt søksmål, overhodet, og dermed blir sittende med sine fritidsproblemer. Stevningen eller begjæringen blir bare avvist, uten prøving. Bestemmelsen kan derimot ikke benyttes mot en saksøkt som ønsker å forsvare seg, men det er altså her alt har gått så galt mot slutten av denne saken.

 

I løpet av 2013 ser vi de første sporene av dette maktmisbruket, hvor Asker og Bærum tingrett indikerer at de ville komme til å kunne avvise Amlands bruk av rettsmidler (dvs; avvisning av alle klager, innsigelser, og kjæremål) med hjemmel i § 2-2, femte ledd.

 

Tingretten turte åpenbart ikke å ta et selvstendig valg omkring dette temaet, men tiden var åpenbart moden for å gjøre noe, så i tingrettsdommer Jens Sveinung Wegners fire avgjørelser av 17. september 2013 uttaler han at på ett eller annet tidspunkt:

 

”… må det kunne settes en sluttstrek ved å anvende § 2-2, femte ledd...”[3]

 

Man får en klar opplevelse av at Wegner har gjort seg til motpartens talsmann. Wegner og Asker og Bærum tingrett setter seg altså til å vurdere hvorvidt en saksøkt skal få anledning til å forsvare seg, og har med dette sluppet katta ut av sekken, hvor de gjør det klart at Amland ikke lenger skal få anledning til å forsvare seg mot den straffbare aktivitet som Torkildsen har ført mot henne. Domstolen har altså indikert at man vil ta ifra henne hva loven har gitt enhver som blir saksøkt; retten til å forsvare seg. Dette er ikke bare en skandale, men en bekreftelse på at Norge ikke har en domstol verken i grunnlovens eller EMKs forstand.

 

I stedet for å ta en avgjørelse over hvorvidt bestemmelsen skulle benyttes eller ikke og derved legge hodet på huggestabben for det tilfellet at ideen ville møte motbør i lagmannsretten, lot Wegner det hele henge til tørk i kjennelsen, som en usminket oppfordring til lagmannsretten om å gi et klarsignal. Wegners argumentasjon ble fulgt opp av tingrettsdommer Kathrine Bergrav Løken i hennes kjennelse av 15. januar 2014 (se side 5 i avgjørelsen). Tingrettsdommer Bente Løvik Ulven fulgte deretter opp sine kollegers syn i sin kjennelse av 28. februar 2014, dette liksom for å bygge opp et solid grunnlag og bekreftelse på at Amland ikke kom til å gi seg (og at vilkårene for å benytte bestemmelsen følgelig var oppfylt), selv ikke etter de tidligere varsler om å benytte kverulantparagraven, og at bristepunktet derved snart var nådd. Heller ikke Ulven turte å ta en egen beslutning (mine kommentarer innfelt i selve kjennelsen kan for så vidt gi dere et innblikk i hva man kjemper mot, og er altså vel verdt en gjennomgang). Omtrent seks måneder senere fikk tingretten det klarsignalet man hadde etterspurt/håpet på fra lagmannsretten. Se kjennelse av 26. mai 2014. Dere finner lagmannsrettens syn i det store avsnittet på side 5 i avgjørelsen.

 

Dette valget – å benytte kverulantparagrafen mot en saksøkt – viser i seg selv hvor presset denne gjengen har vært. Jeg mener, hvor langt har det egentlig gått når en dommer eller advokat har kunnet gå til det skritt og si at: Hei, nå orker vi ikke mer. Vi er lei av forsvaret ditt. Fra nå av kan du bare glemme å anke våre avgjørelser. Du må nå forstå at det er slutt og at du har tapt!

 

Vel, det var nettopp disse tankene denne gjengen hadde, og gleden var nok stor i leiren da tingrettsdommerne ved Asker og Bærum tingrett, Nils Ole Bay og Jens Sveinung Wegner i to avgjørelser av henholdsvis 7. og 13. august 2014 endelig kunne avvise Amlands klager med hjemmel i nettopp tvl § 2-2, femte ledd, og derved slå inn hva de trodde var siste spiker i den kisten.

 

I kjennelse av 7. august 2014 legger Asker og Bærum tingrett til grunn at Amlands forsvar (mot den straffbare aktivitet som jeg har redegjort for ovenfor) utvilsomt ”…ikke har noe fornuftig formål…” Videre legger tingretten til grunn at Amland ”…gjentatt og formålsløst misbruker rettsapparatet” hver gang hun forsvarer seg. Tenk dere, her setter tingretten seg til å berøve Amland hennes eneste mulighet til å forsvare seg mot Torkildsens grunnløse krav og advokatfirmaets straffbare aktivitet for øvrig. Når denne rett til å forsvare seg er borte, hva står man da igjen med?

 

I kjennelse av 13. august 2014 legger Asker og Bærum tingrett til grunn at Amlands forsvar mot ovennevnte straffbare aktivitet utvilsomt ”…mangler et fornuftig formål…” og at det nevnte forsvar ”…representerer et misbruk av rettsapparatet”. Videre presiserer tingretten at en saksøkt, ja, en saksøkt som måtte finne på å forsvare seg ”gjentatte ganger og uten fornuftig formål” automatisk gjør seg skyldig i misbruk av rettsapparatet.

 

Det er fantastisk sørgelig lesing, og en kan jo ikke etter dette være annet enn enig i at domstolene og deres ansatte, slik vi kjenner disse i dag, ikke har krav på den minste tillit fra allmennheten, og følgelig har mistet sitt eksistensgrunnlag. Dette får vi forfølge ved andre anledninger. La oss fortsette.

 

Hva som deretter skjer denne høsten 2014 er for så vidt fantastisk, det også. Kjennelsen av 7. august 2014 ble 18. september 2014 anket inn til lagmannsretten. I kjennelse av 24. oktober 2014 opphevet lagmannsretten tingrettens kjennelse, og skandalen var dermed et faktum!

 

Ikke bare mistet Torkildsen sitt siste håp; avvisning av Amlands klager/anker uten prøving. De mistet samtidig sin faste domstol; Asker og Bærum tingrett. Etter dette er det jo åpenbart at alle avgjørelser som denne tingretten har fattet må gjøres om. Jeg mener, når flere av rettens dommere har gjort det klart at de mener at Amlands forsvar mot straffbare handlinger er å anse som misbruk av rettsvesenet, ja, da har hele retten åpenbart inhabilisert seg selv (foruten å ha erklært seg skyldig i å ha handlet mot bedre viten, jf strl § 110, og i ethvert tilfelle vist seg fullstendig uskikket til å bedrive dømmende virksomhet). Inhabiliteten må ha oppstått fra det tidspunkt man tidligst kan påvise at retten har opptrådte absurd, hvilket jeg har funnet at må være 19. juni 2012, den gang tingretten aksepterte en begjæring om utlegg fra Torkildsen, hvor Torkildsen hevdet å representere et selskap som ikke lenger eksisterte, nemlig; Poppe & Co Eiendomsmegling AS. Les mer om dette i anke til Høyesterett av 27. april 2015 hvor jeg har gjennomgått grunnlaget for habilitetsinnsigelsen (argumentasjonen finnes i note 3 i anken).

 

Etter at lagmannsrettens kjennelse var blitt kjent for Torkildsen, gikk luften ut av ballongen og deres eneste håp ble liggende i grus. Lagmannsretten har – for en gangs skyld – handlet korrekt i sin utøvelse, men jeg må jo stille meg spørsmålet; hvorfor? Det var jo denne rett som bare noen måneder i forveien og i klare ordelag hadde redet grunnen for tingretten til å begynne å misbruke tvisteloven § 2-2, femte ledd. Hvorfor snudde retten nå? Det får jeg vel ikke vite med det første, men det er for så vidt ikke så viktig. Det viktige er at grunnen forsvant under beina til Torkildsen og deres domstol. Spillet hadde nå tatt en ny og uventet vending.

 

Våren 2015 – skandalen utvikler seg og når bristepunktet

Etter dette helt uventede nådestøtet fra lagmannsretten roet ting seg ned, en god stund. Men, våren 2015 våget Torkildsen seg likevel frempå med en ny begjæring om utlegg, hvor rettsgrunnlaget for begjæringen var den famøse kjennelsen av 13. august 2014. Begjæringen ble parert med Amlands innsigelse av 20. april 2015. Som dere vil se har hun her argumentert for hvorfor utleggsbegjæringen må avvises, nemlig at kjennelsen er avsagt i strid med lov og derfor ikke kan fullbyrdes, og hvor det ble vist til lagmannsrettens klare og enstemmige kjennelse av 24. oktober 2014.

 

Denne innsigelsen samt Amlands anke av 27. april 2015 over lagmannsrettens kjennelse av 18. mars 2015 må ha fått begeret til å flyte over hos Torkildsen. Advokatfirmaet hadde 1. april samme år slått seg sammen med advokatfirmaet Føyen, og hvor man nå så en lysende advokatfremtid i møte. Amland-saken kunne legge alt dette i grus. Nå var nok gode råd dyre. Noe måtte gjøres, koste nær sagt hva det koste ville.

 

En kan virkelig begynne å lure på hvem i Føyen som har foretatt den påkrevde due diligence i Torkildsen. Hadde de oppdaget denne saken og konsekvensene som kunne følge, er det vel trolig at de enten hadde søkt å løse saken med Amland før sammenslåingen, eller latt være å slå seg sammen med Torkildsen. På den annen side. Her er det advokater som bestemmer, og de har en tendens til å være litt sånn halvbedugget Alf Nordhus; ”Dættæ årner EG!”

 

6. mai 2015 får Amland de første indikasjoner på at noe har pågått bak hennes rygg. Hun tar derfor kontakt med den rettsoppnevnte megleren, som av Asker og Bærum tingrett er gitt mandat til å tvangsselge eiendommen til ekteparet. Megleren svarer at partner i Torkildsen, advokat Børge S. Nygårdshaug, har vært i direkte kontakt med Amlands ektemann.

 

I løpet av de snart 4 årene som har gått siden Poppe ble tatt under konkursbehandling, har ikke Torkildsen engang forsøkt å snakke med Amland. Ikke engang da Amland i brev av 17. mars 2014 henvendte seg til Torkildsen og ba sistnevnte om å legitimere sitt krav, fikk hun svar.

 

Dersom man føler for å løse et problem med en part, så er det ikke bare fornuftig, men også normalt at man tar kontakt med den man ønsker å løse problemet med. Torkildsen velger – som vanlig – å gå omveier. Motivet har nok vært å ødelegge fienden innenfra. Og hva er da bedre enn å manipulere ektemannen til å tro at jeg er en bedrager som driver og stjeler millioner etter millioner i Norge, og at hans kone ikke har noen sak? Dette er hva som er blitt fremstilt for Amland.

 

8. mai 2015 – Fra Lykkelig fred til endelikt

Med alle tilgjengelige trusler om et helvete på jord og tvangssalg av huset, klarte Torkildsen å bevege ektemannen inn i forliksforhandlinger med advokatfirmaet. Ja, dere, dette er jo helt fantastisk. Trumfkortet for å true, presse og manipulere ektemannen inn i dette, kom til syne i Nygårdshaugs e-post av 6. mai 2015. Innholdet er intet mindre enn skandaløst og fullstendig ødeleggende for advokaten og hans firma.

 

E-posten avslører en forfatningsstridig virksomhet, et mafiøst system som kontrollerer lov og rett i Norge, og kan meget vel bli stående som siste spiker i rettsvesenets kiste.

 

At denne partneren har tenkt som han har skrevet, forundrer meg ikke, men at han har vært så dum å skrive dette ned og sende det på e-post, ja, det forundrer meg virkelig. Innholdet må jo få adrenalinet til å boble selv hos Økokrims mest døsige etterforskere: ”Endelig en kriminalsak hvor jeg kan få den æren jeg fortjener og samtidig få noe igjen for å ha ødelagt både mitt eget og andres liv.”  Ikke bare det. I og med den informasjon som nå blir publisert, har Norges regjering, Storting og domstolene fått slengt i fanget et nær sagt uløselig problem, for hvordan skal denne gjengen rettferdiggjøre at advokatfirmaer inngår avtaler med domstolene om å foreta ”forenklet behandling” og deretter gi advokatfirmaene ”standardmessig gjennomslag” for sine krav, og det altså mens den uskyldige saksøkte lever i den tro at vedkommende får en rimelig og rettferdig rettergang?

 

Nygårdshaug beskriver ”standardmessig gjennomslag” i sak mot en saksøkt. Ser vi saken i perspektiv, er det intet som hindrer oss i å legge til grunn at slike avtaler inngås med domstolene uavhengig av om motparten er saksøkt eller saksøker. Det er den sterkestes rett vi her ser konturene av. Lov og rett er for lengst begravd, hvilket da også var sosialistenes hensikt da de startet kampen mot the Rule of Law (rettssikkerheten) på 1800-tallet.

 

Jeg ser for meg den tradisjonelle fortielse fra disse maktsentrene, men denne fortielsen antar jeg at vil være relativt kort. Alt avhenger likevel av deg og din reaksjon på innholdet av denne artikkelen. Dersom du lar være å reagere, vil denne gjengen fortsette. Du, som part i en rettstvist, vil fortsette å tape dine saker rett og slett fordi din motpart har inngått en standardavtale med domstolene, en avtale som gir dem seier uavhengig av sak og uavhengig av hvor mye du måtte protestere. La oss likevel fortsette litt til, for saken er ikke akkurat over her.

 

Som dere vil se har Nygårdshaug blandet meg og RettsNorge inn i forliket. Hvordan han har tenkt seg at dette skal gjennomføres kan vel bare han svare på. RettsNorge har vært et medie-/presseorgan siden 1997. Torkildsens forsøk på å fjerne publiserte artikler kan straffes i medhold av straffeloven § 104a, dette da Torkildsen – sammen med i alle fall Asker og Bærum tingrett – synes å ha dannet en sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen og i alle fall oppnå innflytelse i offentlige anliggender (prøving av tvister for domstolene er et slikt offentlig anliggende). Nygårdshaugs forsøk på å presse meg og RettsNorge er altså et straffbart forsøk som vil kunne straffes i medhold av strl § 104a. Beskyttelsen av pressen er for øvrig eksplisitt tatt inn i den nye straffelovens § 117.

 

Som det fremgår av det første utkastet til en forliksavtale, diktert av Nygårdshaug, hadde man tenkt seg at også Karina Hyggen Amland skulle signere. På dette tidspunkt var ”forliksforhandlingene” på det nærmeste avsluttet. Man manglet egentlig bare Amlands signatur. Amland selv var – som indikert ovenfor – ikke kjent med hva som hadde pågått bak hennes rygg, og da hun av sin ektemann ble forespurt om å signere på en avtale, avviste hun dette fullstendig, og de måtte finne en annen løsning

 

I det andre utkastet av forliksavtalen har Torkildsen moderert seg noe mht Karinas innsats mht å få fjernet publiserte artikler på RettsNorge (se pkt. 5, som i all hast er blitt nedtegnet som pkt. 4). Det synes for øvrig som om det har vært veldig viktig for Torkildsen å få gjennomført forhandlingene på fredsdagen 8. mai 2015.

 

Da ”avtalepartene” hadde kommet frem til det tredje utkastet, hadde de også fjernet Karina som part. Her skulle altså Nygårdshaug inngå forlik om å løse en konflikt med Karina, uten å engang gjøre henne til part i avtalen. Så sikre har Torkildsen og domstolene vært mht å presse og true Karinas ektemann til å true henne til å gi seg, at de har ikke sett det som nødvendig å gjøre Karina til avtalepart. Jeg kan ikke se det annerledes enn at en slik fremferd må premieres med tilbakekall av bevilling og livsvarig yrkesforbud mht å yte enhver form for juridiske tjenester.

 

I det fjerde utkastet har man gjort ytterligere endringer, også mht hvordan jeg/RettsNorge skal medvirke i å løse Torkildsens problem.

 

Den endelige ”forliksavtale” reiser ingen tvil om hva som har skjedd. Torkildsen, med advokat og partner Ottar F. Egset i spissen, har gjennomført straffbar utpresning mot Karinas ektemann. Dette er andre gangen ektemannen har blitt utsatt for utpresning fra denne organisasjonen, se anmeldelsen pkt. 5. De har truet og presset ektemannen til å inngå forlik omkring tvistigheter som ektemannen ikke er part i. Torkildsen har truet med å selge huset dersom han ikke betaler. Det finnes intet rettslig grunnlag for tvangssalg. Betaling har funnet sted, og dermed er også vilkårene oppfylt mht utpresning, jf strl § 266.

 

De av dere som har interesse for avtaleretten, vil sikkert være kjent med NL 5-1-1 og 5-1-2 (Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687 som fremdeles er gjeldende norsk rett). Hva disse to bestemmelsene egentlig sier er at frivillige avtaler, uavhengig av form, skal holdes så sant de ikke er inngått i strid med lov. To spørsmål oppstår: Hvem kan inngå avtale, og hva kan man inngå avtale om? Som en kanskje vil forstå er det ene spørsmålet avhengig av det andre. Jeg kan inngå avtale med deg om å la deg distribuere min neste bok. På den annen side kan jeg ikke inngå denne avtalen med din nabo, altså; at jeg inngår avtale med din nabo om at du skal distribuere min neste bok. Dette er likevel hva Torkildsen i realiteten har gjort med sitt forlik med Amlands ektemann. Ektemannen kan selvsagt ikke inngå avtaler som forutsetter rettigheter og plikter på sin kones hånd, men det er altså hva han er blitt tvunget til å gjøre. Avtalen forutsetter dermed en fullstendig umyndiggjøring av Amland.

 

Dersom vi for argumentets skyld forutsetter at Torkildsen ikke har benyttet tvang for å få gjennomført avtalen/forliket, vil avtalen likevel ikke være gyldig, dette da den ikke er inngått med den part som man gjennom avtalen forutsetter at skal oppfylle avtalen. Som indikert like ovenfor; jeg kan liksom ikke inngå avtale med Erna Solberg om å kjøpe bilen til Jens Stoltenberg.

 

Som dere vil se er Nygårdshaugs e-post skrevet over et halvt år etter at Borgarting lagmannsrett satte en stopper for misbruket av tvl § 2-2, femte ledd. I lys av kjennelsen skulle det derfor ikke være mulig å uttrykke seg slik Nygårdshaug likevel gjorde. Nygårdshaugs forsikring bekrefter dermed at det eksisterer en avtale med domstolene og at sistnevnte vil foreta ”forenklet behandling” og dømme til fordel for Torkildsen uavhengig av om de kan benytte den nevnte bestemmelse eller ikke.

 

Ét annet alvorlig forhold Nygårdshaug avslører i sin e-post er at dommerne handler på to grunnlag; 1) etter avtale med Torkildsen, og 2) hevn. Dette siste bekreftes med følgende uttalelse fra Nygårshaug hvor han går meget langt i å fortelle hvorfor domstolene har inngått denne avtalen med ”forenklet behandling” og ”standardmessig gjennomslag”:

 

I så måte har det hjulpet godt at involvert dommere så langt er blitt politianmeldt av fru Amland.”

 

Hva dere her får ta del i er et varsel om ytterligere en rettsskandale av uante dimensjoner. Spørsmålet blir hvorvidt de varslede institusjoner (se avslutningen nedenfor) frivillig velger å tak i saken, eller om det må til et opprør mot regjering, Stortinget og domstolene for å få avviklet det åpenbarer mafiaveldet som i dag regjerer.

 

Før jeg gir meg med dette punkt, kan det kanskje være en idé å spørre seg hvorfor Torkildsen plutselig fikk panikk og iverksatte denne forliksoperasjonen, en operasjon som de må ha hatt et forholdsvis sterkt håp om at skulle ende lykkelig. Jeg vil anta at lagmannsrettens avgjørelse 24. oktober 2014 har snudd opp ned på alt. Etter avsigelsen av denne kjennelsen var det samtidig klart at Asker og Bærum tingrett har vært inhabil og uskikket til å handle i saken siden senest 19. juni 2012. Dette ville i sin tur ha til følge at alle utleggssaker foretatt i Asker og Bærum tingrett etter dette tidspunkt måtte heves. Det er snakk om over tyve saker. Kjennelsen i lagmannsretten ga altså Torkildsen mer enn nok å tenke på. Bl.a. måtte de ha tilbakebetalt et beløp på omkring 200.000 som de hadde truet til seg av Karina Hyggen Amlands ektemann høsten 2013, også den gang under lignende omstendigheter. Torkildsen ble altså i realiteten stående ribbet igjen etter lagmannsrettens avgjørelse, og saken kunne følgelig ikke få annet utfall en et negativt, hvor Torkildsen ville få et forklaringsproblem mht hvordan de overhodet har klart å holde liv i dette ”liket” i over tre år. Det er mot denne bakgrunn man må se Torkildsens straffbare handlinger som altså ledet til dette famøse forliket med ektemannen til en motpart.

 

Advokatfirmaet Føyen Torkildsen – hva har skjedd, og hva nå?

For å få et bedre perspektiv over av hva Føyen Torkildsen her har planlagt og deretter gjennomført, kan vi forsøke å se disse handlinger i lys av advokatforskriften, et regelverk som setter rammer for advokaters virksomhet. Jeg tror ikke det skulle være nødvendig å forklare så mye mer rundt regelverket enn hva som allerede står der. Teksten er jo for så vidt selvforklarende. Torkildsens handlinger kan derfor enkelt ses i lys av regelverket og man kan dermed gjøre seg opp sin egen mening om hvorvidt Torkildsen har handlet innenfor de oppsatte rammer.

 

1.1 Reglenes formål

Regler for god advokatskikk har som formål å sikre at advokatvirksomhet utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatens virke i alle siviliserte rettssamfunn. Brudd på reglene er grunnlag for disiplinære følger for advokaten.

 

En liten pekepinn på hvilke etiske prinsipper man snakker om får man ved å lese pkt. 1.2, 1.3, 2.2, 4.1 og 4.2:

 

1.2 Advokatens oppgave

En advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett. 

Advokaten plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta sine klienters interesser. 

 

1.3 Advokatens opptreden

En advokat skal i sitt virke opptre saklig og korrekt. Advokaten må unngå en opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse. 

 

2.2 Tillitsforhold

I sin virksomhet er advokaten avhengig av tillit som bare kan oppnås når advokatens hederlighet og integritet er hevet over tvil. 

 

4.1 Opptreden overfor retten

En advokat skal opptre korrekt i forhold til prosesslovgivningen…

 

4.2 Rettferdig rettergang

Enhver sak skal opplyses ved åpen og saklig bevisførsel og ved prosedyre for den samlede rett. Advokaten må ikke på noen måte søke å påvirke rettens medlemmer underhånden.  En advokat skal ikke bevisst gi uriktige eller villedende opplysninger til retten. 

 

Ser vi på historikken bak det endelige ”forliket”, kan man trygt si at advokatfirmaet Føyen Torkildsen ikke på noe punkt har fremmet rett og hindret urett. Tvert imot. Hele advokatforskriften er krenket fra ende til annen, og i dette arbeidet har man altså involvert domstolene. Tilbake sitter en person som forsøker å forsvare seg, hvilket er – som dere forstår – et håpløst foretagende under det gjeldende regimet som vi trygt kan beskrive som mafiøst. Man har jo hørt om asfaltmafiaen. Her ser vi tydelige spor etter rettsmafiaen.

 

Hva vi kan forvente og hva jeg forventer etter dette, blir vel som å sammenligne dag og natt. Jeg vil likevel gjøre mitt og varsler med dette om de straffbare forhold, dette ved å oversende linken til denne artikkelen til følgende institusjoner: Advokatforeningen, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Tilsynsutvalget for dommere (dette i den hensikt å få avdekket avtaleverket/enigheten mellom domstolene og Føyen Torkildsen og deretter sette de involverte domstoler under administrasjon), SMK, Stortingets justiskomité, og NTB, og så lar jeg det være opp til disse institusjonene å enten fortsette å dekke over for den mafiøse virksomhet som her er avslørt i rettsvesenet, eller ta tak i problemet og løse det.

 

Er det én ting vi kan slå fast etter denne gjennomgangen, så er det at vi per i dag ikke har noen grunn for å ha tillit til domstolene, dette takket være advokatfirmaet Føyen Torkildsens glipp.

 

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                            

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2015 • Copyright

 

 

 

 



[1] Amland hadde anket Asker og Bærum tingretts kjennelse som tok tvangssalgsbegjæringen til følge.

[2] Spørsmålet har ikke vært prøvet i søksmåls former. Det er altså ikke prøvet, og dermed langt mindre rettskraftig avgjort. Følgelig var namsmyndighetene (som domstolene i denne saken opererer som) forpliktet til å prøve innsigelsen prejudisielt, men det har altså aldri skjedd.

[3] Se avgjørelsen side 3, øverste avsnitt.