18.06.2015

 

 

Dommere deltar ikke i avgjørelsene de ”signerer”

 

dommersignaturer limes inn i avgjørelser

-

utrederne fremstår som de ”reelle” dommerne

 

 

Jeg har i mange år hatt en mistanke om at dommerne i lagmannsrettene og Høyesterett ikke medvirker i de saker de er ført opp som dommere i, altså; at dommerne ikke kjenner de saker de angivelig skal ha dømt i. Håpløst konspiratorisk vil nok de fleste som tror på Norge og menneskets og systemenes fortreffelighet si. Ikke vær for sikker. Mine antagelser har de senere år fått solid støtte i dokumentasjon fra disse domstolene.

 

Mistanken jeg har hatt har sakte vokst seg større etter hvert som domstolene har avgitt den ene avgjørelsen mer absurd enn den andre. Her sikter jeg både til avgjørelsenes innhold så vel som til de formelle sidene rundt disse. Et ytterligere element som har bidratt til mistanken er det store antall avgjørelser én dommer kan avsi på én gitt dag. Fra fem til ti avgjørelser per dag er ikke uvanlig. Dess mer kompliserte disse sakene er, og jo kortere tidsrom det har gått fra saken har kommet inn til det har blitt fattet avgjørelse (gjerne bare et par dager i en domstol hvor restansen er på et halvt år), dess større sannsynlighet er det for at dommerne ikke har medvirket i saken. Her spiller utrederne og deres rolle inn, og derfor har jeg tatt inn et eget avsnitt nedenfor, hvor jeg fokuserer nettopp på denne yrkesgruppen hvis eksistens så åpenbart strider mot elementære rettssikkerhetsprinsipper.

 

Et tilbakeblikk på tidligere avsløringer

Før jeg går videre anbefaler jeg dere å lese min artikkel: Fra Borgarting til Borgarkrim. Artikkelen gir dere en grei innføring i hva en rettsavgjørelse er, hvordan den skal ha kommet til for å kunne beskrives som lovlig, hvordan en slik avgjørelse skal forkynnes og forskjellen på utskrift og kopi av en avgjørelse. Deretter har jeg beskrevet hvordan domstolen forfalsker avgjørelser. Eksempelet jeg har benyttet er hentet fra en kjennelse (021209) i Borgarting lagmannsrett hvor dommerne Petter Chr. Sogn, Jørgen F. Brunsvig og Espen Bergh sto oppført som dommere, både på første så vel som på den siste usignerte siden. Parten i saken, Karina Hyggen Amland, ba lagmannsretten om å få tilsendt den signerte kjennelsen, og det fikk hun 16 måneder etter at kjennelsen var avsagt, nærmere bestemt 6. april 2011. Som dere vil se står de samme tre dommerne fremdeles ført opp på kjennelsens første side. På siste siden, derimot, der hvor dommerne liksom skal signere, har det skjedd store og alvorlige endringer. Den første signaturen fremstår som en legesignatur, umulig å tyde, men vi får anta at det er Sogns signatur sekretæren her har limt inn. Den andre signaturen skal tilhøre dommer Brunsvig, mens den siste skal tilhøre Bernhardt. Dommer Bergh, som altså fremdeles er ført opp som dommer i saken, er plutselig – på kjennelsens siste side – blitt byttet ut med Bernhardt. Vi står her overfor en åpenbar fabrikasjon. En dommer vil for øvrig aldri finne på å signere på en avgjørelse hvor han ikke er ført opp som dommer. Dette er helt utelukket, men Bernhardt har tydeligvisk ikke brydd seg med dette. Spørsmålet er nok heller; hva visste vel Bernhardt om denne avgjørelsen? Jeg hevder i artikkelen at det er sekretærene ved retten som står ansvarlige for disse fabrikasjonene. Å utlevere signerte avgjørelser er på ingen måte rutiner ved landets lagmannsretter og Høyesterett. Tvert imot, og dette er da også årsaken til at slike feil kan oppstå. Når det en sjelden gang kommer inn en begjæring om oversendelse av signert avgjørelse, henter en sekretær frem avgjørelsen elektronisk. Den ligger lagret i Word av alle ting, slik at hvem som helst kan gå inn og rette på den. Deretter hender sekretæren frem den digitalt lagrede signatur som tilhører den dommer sekretæren tror at har deltatt i avgjørelsen. Signaturen blir limt inn i det åpne Word-dokumentet, for så å bli printet ut. Deretter signerer sekretæren på, haha, ”riktig utskrift”, eller ”rett kopi”, alt etter hva som faller vedkommende inn, og så sendes dokumentet ut. Her kan det altså åpenbart skje uheldige ting.

 

21. september 2011 klage Amland inn de involverte dommerne for Tilsynsutvalget for dommere. Tilsynsutvalget og/eller dommerne må da ha fått litt panikk, for bare uker etter at klagen var sendt inn, sendte lagmannsretten et kort brev til Amland og forklarte årsaken til henvendelsen slik:

 

Vi er blitt oppmerksom på at det på de utsendte utskriftene av lagmannsrettens kjennelse av 2. dsember 2009, er det skjedd en feil ved angivelsen av de dommerne som har behandlet saken. Vedlagt følger korrekt utskrift. Vi beklager den oppståtte feil.”

 

Utskrifter? Feil? Lagmannsrettens redegjørelse er en bevisst villedende handling. Merk her at den utgaven som Amland fikk utlevert 6. april 2011 er bekreftet å være en rett kopi av originalen. Lagmannsretten kan ikke etter dette komme og beklage seg med at det har skjedd en feil ved angivelsen av dommerne på de utsendte utskriftene. Å påstå dette er å betrakte som prosessbedrageri.

 

Hva lagmannsretten helt glemte, eller ikke ønsket å tenke på, var at man ikke har lov å rette avgjørelser administrativt, ved å gå inn på Wordfilen og gjøre de korreksjoner man ønsker. Å rette en avgjørelse kan bare gjøres slik loven beskriver. Vilkårene er strenge. For en gjennomgang av hvordan dette skal gjøres, anbefaler jeg igjen å lese artikkelen: Fra Borgarting til Borgarkrim. Lagmannsrettens retting av avgjørelsen er altså en simpel forfalskning, og handlingen er selvsagt befengt med straff, jf strl § 110. Det samme gjelder den etterfølgende falske og villedende redegjørelse.

 

Etter at lagmannsretten hadde fått tid på seg til å forfalske kjennelsen, og etter at lagdommerne hadde forklart seg om saken, oversendte Tilsynsutvalget dommerne Bergh og Bernhardts redegjørelser for hvordan dette kunne skje. En feilregistrering, hevder Bergh. LOVISA, hevder Bernhardt. Som dere raskt vil forstå, er forklaringene lite troverdige, men like fullt holdbar for Tilsynsutvalget som avviste klagen.

 

Dommerrollen – et lite utgangspunkt

Før jeg fortsetter kan det være greit at vi er enige om et par utgangspunkter (forutsetninger) når det gjelder dommerrollen. En dommer er uavhengig og upartisk i sin virksomhet. Vedkommende er plukket ut blant landets ypperste jurister, de beste man kan få tak i for de pengene som staten tilbyr denne yrkesgruppen. De skal, som vi kan lese i Wikipedia, besitte førsteklasses juridiske kunnskaper. Dommere er psykisk og fysisk normalt friske mennesker, i hvert fall så pass friske at de er kjent med rammene de handler innenfor, og konsekvensene ved å bevege seg utenfor disse. På Domstoladministrasjonens internettsider kan vi lese at: ”Det er en allmenn oppfatning at en dommers oppførsel både i og utenfor retten må være slik at folks tillit til dommeren og domstolen i alminnelighet ikke svekkes.” Videre legges det vekt på at de etiske prinsipper som danner rammene for dommerens atferd har ”…som formål å fremheve at dommerne opptrer på en måte som skaper tillit til domstolene og deres avgjørelser.” Jeg tror dere skjønner tegningen.

 

Mot denne bakgrunn må vi kunne legge til grunn at en dommer alltid vil sette seg inn i den sak vedkommende er gitt å prøve. Av samme grunn må vi legge til grunn at en dommer alltid vil lese igjennom det dokument han/hun skal signere, samt at vedkommende aldri vil finne på å signere et dokument som er dommeren uvedkommende. Med dette som felles ståsted kan jeg nå gå løs på Høyesteretts forfalskninger.

 

Høyesterettsdommer Toril M. Øie – har ikke deltatt i avgjørelsen, men har like fullt signert

21. april 2015 mottok Karina Hyggen Amland en usignert utgave av Høyesteretts kjennelse av 15. april 2015. Følgende personer er ført opp som dommere i kjennelsen: Toril M. Øie (som i disse dager har seilet opp som førstekandidat til jobben som justitiarius når Schei nå skal gi seg), Per Erik Bergsjø og Arne Ringnes. Disse navnene er bekreftet med maskinskrift på kjennelsens siste side. Utskriften er bekreftet å være likelydende med originalen. Bekreftelsen er signert av utreder Sigrid Nysted. Nysted er for øvrig en Bing-Hodneland-advokat, uteksaminert med en master i rettsvitenskap fra Universitetet i Tromsø i 2010. Vi må i lys av dette gå ut fra at Nysted har tittet på originalen før hun signerte på ”utskriften”. Seksjonsleder Elisabeth Frank Sandall har oversendt dokumentet, men det er usikkert om hun har sett originalen før hun sendte ut denne utskriften.

 

To dager senere, den 23. april 2015, dro Amland til Høyesteretts kontor og fikk utlevert en signert utgave av kjennelsen av 15. april 2015, og nå dukker problemene opp. Øverst i kjennelsen kan dere se at datoen for kjennelsen er tatt ut, hvor Høyesterett i stedet har laget et åpent blankt rom slik at man kan føre inn den dato som måtte passe for anledningen.

 

Glem nå ikke at det du her sitter og leser på er en bekreftet kopi av originaldokumentet. Alt som påstås å være en kopi eller utskrift av denne kjennelsen, skal da med nødvendighet være identisk med denne originalkopien.

 

La oss gå videre. Som dere kan se er følgende personer oppført som dommere i saken: Arnfinn Bårdsen, Per Erik Bergsjø, og Arne Ringnes. Toril M. Øie er altså i følge den originale avgjørelsen ikke dommer i saken, og det må vi forholde oss til. Bedre blir det ikke når man leser hvem som har signert kjennelsen: Oue Ouli Engle (alternativt Aue Ouli Engle[1]), Toril M. Øie og Arne Ringnes. Arnfinn Bårdsen har altså ikke signert, dette til tross for at han var trukket ut som dommer i saken.

 

La meg få slå det fast med en gang: Det er helt usannsynlig at Øie har signert på denne avgjørelsen. Dersom hun – som dommer – hadde sett dette dokumentet, og blitt bedt om å signere, ville hun ha måttet nekte, rett og slett fordi hennes navn ikke står oppført på dokumentet, dernest fordi hun ikke har deltatt i avgjørelsen. Et annet moment som bekrefter at Øie ikke har dømt i saken finner vi i den kjennelsen som Amland hadde begjært oppfrisket, nemlig kjennelse av 4. mars 2015. Som vi ser er det de samme dommerne som deltar, nemlig Bårdsen, Bergsjø og Ringnes. Øie er ikke å se noe sted.

 

At Øies navn likevel er tatt inn i utskriften, bekrefter at sekretærene/utrederne har tilgang til en elektronisk lagret signatur for alle dommerne, hvor man da enkelt limer inn den signatur som stemmer overrens med det navn som er ført opp innledningsvis i avgjørelsen. Fra tid til annen har det da vist seg at sekretærene/utrederne bommer og limer inn feil signatur, slik tilfellet er med Øie- og Bernhardt-signaturene.

 

Som dere vil se har Elisabeth Frank Sandall bekreftet at dokumentet er en rett kopi av originalen. Vi må da gå ut fra at originale er identisk med denne kopien. Dermed kan vi konkludere med at den kjennelsen som ble sendt ut til forkynning er en forfalskning av originalen (om nå et slikt dokument overhodet skulle eksistere).

 

Man kan her bite seg merke i at Sandal har medvirket i utsendelsen av begge utgavene av kjennelsen, og har gått god for begge, dette til tross for at de strider mot hverandre. Sandal har – i likhet med dommerne – ingen troverdighet etter dette.

 

Enkelte av de som ikke liker at jeg skriver, vil her protestere og si at dette ikke beviser noe som helst. Disse mennesker har for vane å plumpe ut med slike ”profesjonelle” protester, og det vil de fortsette med selv om man skulle ha aldri så gode video- og bildebevis for sin påstand. Merkelig nok – muligens – har den store masse større tiltro til disse løgnerne enn til dem som bringer frem sannheten, hvilket faktisk ikke er så merkelig. Sannheten er nemlig vanskeligere å tro på enn den finslipte løgn, og årsak ligger i den enkle omstendighet at sannheten ikke har en hensikt. Sannheten har altså ikke kommet til for å tekkes en gitt oppfatning eller for å forklare noe. Det har derimot løgnen.

 

Høyesteretts forfalskninger bekrefter systematiske lovbrudd

Jeg skal nå dokumentere for dere at dette ikke er første gang en høyesterettsdommers handlinger fremstår som fullstendig absurd. Her viser jeg først til det som er dokumentert omkring dommerne Bergh og Bernhardt i ”Fra Borgarting til Borgarkrim”. Her satte altså lagmannsretten seg til å fikse på avgjørelsen etter hvert som sannheten begynte å lekke ut. Dernest viser jeg til min artikkel ”En gran til besvær” hvor jeg dokumenterer at Høyesterettsdommere produserer og signerer på absurde ”blankobeslutninger”.

 

Det jeg her har dokumentert – altså, at dommerne signerer på dokumenter som enhver fornuftig person aldri ville ha funnet på å sette sin signatur på – er ikke et engangstilfelle. Tvert imot bekrefter mine avsløringer nedenfor et system hvor dommerne ikke signerer sine avgjørelser og hvor personalet i domstolene – etter behov – setter seg til å lime inn dommernes signatur der det måtte passe, og hvor det i så måte oppstår situasjoner hvor feil dommersignatur blir limt inn. At domstolene arbeider på denne måten burde ikke lenger overraske.

 

I min artikkel: Kjøp av rettsavgjørelser avslørt ved en glipp, fremgår det at Asker og Bærum tingrett samt Borgarting lagmannsrett og Høyesterett har inngått avtale med et advokatfirma om å gi ”forenklet behandling” i saker hvor dette firmaet er involvert. Men, ikke bare det. I denne avtalen ligger det også at advokatfirmaet skal ha ”standardmessig gjennomslag” for alle sine krav. Ingen dommere ved sine fulle fem vil kunne gå med på noe slikt, og dermed sitter vi igjen med spørsmålet; hvor mye vet dommerne, egentlig, og hva er de involvert i mht de saker som går i de gitte domstoler? Stilt på en annen måte: Hvem er det egentlig som behandler og avgjør de saker som kommer inn i de gitte domstoler? Jeg er enig i at spørsmålet – isolert sett, i lys av at Norge liksom har blitt skjøvet opp som ett av verdens mest rettssikre land – fremstår som tilnærmet absurd, men denne slutning gjelder kun dersom vi ser bort fra faktum, og det, kjære dere, kan vi ikke tillate.

 

Borgarting lagmannsretts kjennelse av 1. oktober 2014

Først tar vi en tur til Borgarting for på generell basis å se hvor langt forfalskningsregimet har kommet. Karina Hyggen Amland fikk i begynnelsen av oktober 2014 ”forkynt” lagmannsrettens kjennelse av 1. oktober 2014. Postforkynningen er ikke skrevet av en dommer slik loven forlanger (å forkynne rettsavgjørelser er en dommerhandling som bare dommere kan utføre), men av førstekonsulent Gry Cristin Johansen. Som dere skal få se er det ikke Johansen som har signert, men en annen ukjent ansatt ved domstolen. Signaturen er altså påført oversendelsesbrevet, samt på bekreftelsen om at utskriften er identisk med originalen, av en annen person som utgir seg for å være Johansen. Handlingen er straffbar, jf straffeloven § 181.

 

Etter å ha mottatt denne usignerte kjennelsen, som ikke er lovlig forkynt (jf kravet om at det som skal forkynnes må være signert, se domstolloven § 160), ba Amland om å få oversendt den signerte utgaven, altså; originalen eller kopi av originalen. Ikke lenge etter fikk Amland oversendt en signert versjon av den samme kjennelsen, også denne er bekreftet av Gry Cristin Johansen. Som dere alle vil se snakker vi her om to vidt forskjellige signaturer. Man behøver ikke å være skriftgransker for å se at vi her har å gjøre med to forskjellige håndskrifter og derved to forskjellige personer.

 

For å vise hvor langt denne praksis har gått, viser jeg til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 18. mars 2015. Igjen har angivelig Gry Cristin Johansen bekreftet med sin signatur, og igjen har en annen utgitt seg for å være fru Johansen. Også denne handling er å anse som dokumentfalsk, en alvorlig straffbar handling.

 

Høyesteretts kjennelse av 4. september 2014

Etter å ha mottatt en usignert kjennelse fra Høyesterett i september 2014, ba Amland om å få oversendt en signert utgave. Som dere vil se av den tilsendte signerte utgaven av kjennelsen, har førstekonsulent Mariann Solbakk gått god for (bekreftet) at dette er en rett kopi av originalen. Solbakk vil altså ha oss til å tro at tre dommere i landets høyeste domstol har signert på et udatert dokument hvor dommernes navn ikke finnes, og hvor vi er overlatt til oss selv å tyde hvem av Høyesteretts ansatte som har signert. Dette er fullstendig uholdbart. De formelle rammer for en rettsavgjørelse er beskrevet slik i tvisteloven § 19-6, første ledd:

 

Rettens avgjørelser skal angi domstolen, tiden og stedet for avsigelsen, rettens medlemmer, partene og sakens nummer.”

 

Det skal altså innledningsvis i en avgjørelse listes opp domstolens navn, tid og sted for avgjørelsen, samt de dommere som har deltatt i avgjørelsen. Når flere av disse nøkkelelementer i en avgjørelse er utelatt, er det utelukket at ikke bare én dommer, men at alle de tre dommerne skal ha satt seg ned og signert på dette dokumentet. Fullstendig utelukket, med mindre alle tre har gått i frø, samtidig.

 

Jeg legger for ordens skyld til her at en alminnelig person med sunn fornuft åpenbart ikke ville ha signert på et slikt dokument. Det faktum at dokumentet – til tross for disse alvorlige mangler – er påført signaturer fra hva man må anta at skal være dommere som har deltatt i avgjørelsen, bekrefter at dommerne ikke har satt sine signaturer på dokumentet, men at noen andre har gjort det, og at dette er blitt gjort ved at man har hentet elektronisk lagrede signaturer for så å ha limt disse inn i kjennelsen. Det må antas at denne ”jobben” er blitt gjort av førstekonsulent Mariann Solbakk, og hun skulle da bli å strafforfølge for forfalskningen.

 

Høyesteretts kjennelse av 12. januar 2015

I likhet med episoden i september hadde Amland i januar 2015 fått seg ”forkynt” en usignert kjennelse, og ba derfor om å få oversendt den originale, eller kopi av denne, hvilket hun fikk. Også denne gang har dommerne signert på et fullstendig meningsløst dokument, hvor både dommernes navn så vel som dato for kjennelsen er utelatt. Innledningen av dokumentet er rett og slett fullt av babbel, og jeg begriper ikke at en dommer kan finne på å signere på et slikt dokument. Å signere på noe slikt, ville ikke bare være flaut, men også straffbart, jf strl § 110.

 

Det har ikke vært enkelt å finne ut av hvem som har bekreftet at også denne svadakjennelsen er en tro kopi av originalen, men jeg må anta at initialene JN står for førstekonsulent Julie So-Man Ng. Handlingen er alvorlig, og det er synd å se hvordan denne domstolen ikke bare ødelegger livet til partene, men også dens egne ansatte.

 

Litt om utredernes rolle i Høyesterett

Når vi ser det ovennevnte i lys av hvilken yrkesgruppe som har flest ansatte i Høyesterett; utrederne, så får vi enda et signal om hvor lite dommerne faktisk deltar i den dømmende virksomhet. Slik jeg ser det er det utrederne som dømmer i Høyesterett, og det uten den minste form for rettssikkerhetsgarantier for brukerne av domstolen. Ingen vet hvem de er, ingen kjenner deres fortid, ingen vet hvordan de fikk jobben, hvordan de arbeider i domstolen, hvordan de blir tildelt oppgaver, hvor de har vært ansatt tidligere, hvorvidt de jobber i Høyesterett under permisjon fra et advokatfirma, hvilket advokatfirma de er fast ansatt i, og hvilke forhold de har til dommerne og andre, m.v. Eksempelvis hadde dommer Karl A Utgård inntil nylig sin niese Merete Utgård som utreder. Hvem hadde kontroll på at ikke Merete Utgård fikset saker for (påvirket) sin onkel Karl Arne Utgård? Ingen. Selvsagt ikke. Og hvem kan i dag gå inn og kontrollere hvilke saker Merete har forberedt til sin onkel?

 

Det er for øvrig interessant å se hvordan utrederne har kommet til å ikke bare bli en yrkesgruppe i Høyesterett, men den viktigste og største yrkesgruppen. Det er utrederne som gjennomgår saken fra A til Å og kommer med sine ”anbefalinger” til dommerne, og dermed må man si at de besitter vanvittig makt og påvirkningskraft, uten at samfunnet kan føre den minste kontroll med deres arbeid.

 

Hva er korrupsjon? Jo, i all sin enkelthet kan man si at det er; vellykket påvirkning der hvor ytre påvirkning ikke skal finne sted. En oppblåst ballong er i en slik tilstand ukorrumpert. I det øyeblikk man stikker hull i ballongen, er den å betrakte som korrumpert. Utredernes rolle er å påvirke dommerne. I motsatt fall vil jo jobben deres være fullstendig meningsløs. Påvirkningshandel er straffbart, jf strl § 276c. Det samme er motarbeidelse av rettsvesenet, jf strl § 132a. Kjernen i utrederens virksomhet er, som indikert like ovenfor, å påvirke dommerne til å fatte avgjørelser i tråd med utrederens syn. Hva er da dette om det ikke er ulovlig påvirkning av en dommer. En dommer skal ikke la seg påvirke og han/hun skal heller ikke sette seg i en posisjon hvor vedkommende kan utsettes for påvirkning. Men, det har altså like fullt skjedd, spesielt i Høyesterett.

 

Utrederne har for øvrig aldri vært nevnt i lovverket, og lovgiver har heller aldri blitt spurt om å legge til rette for denne nye yrkesgruppen i domstolene, enn si å vurdere nødvendigheten og rettssikkerhetsproblemene som oppstår nær sagt i fleng med en slik ordning. I det skjulte, utenfor all kontroll og under lovgivers radar, har denne yrkesgruppen altså klart å etablere seg i domstolene. Hjemmelen for utrederens stilling finnes i domstolloven § 9 hvor det står at:

 

Høyesterett skal ha en direktør… og dessuten så mange protokollsekretærer og utredere som saksmengden krever.”

 

Ingen har spurt lovgiver om å ta reell stilling til den lovendring som fant sted i 2000 hvor utrederen plutselig ble stuevarm, og hvor man åpnet opp for et nytt element i den dømmende virksomhet. Dette elementet er jo per definisjon plassert i domstolen for å korrumpere dommerne, selv om det objektivt sett kan synes å ha blitt etablert i beste mening, jf argumentet om at dommerne er overarbeidet og har behov for bistand. Dette er dog ikke veien å gå.

 

Slik lød domstolloven § 9 i original:

 

Ved Høiesteret utnævnes en første retsskriver (justissekretær) som forestaar rettens kontor, og dessuten saa mange retsskrivere, som forretningernes mængde gjør paakrævet.”

 

Som en forstår hadde Høyesterett i sin tid ansatt stenografer, mens utrederne aldri har vært nevnt. Selvsagt ikke, for det var og er dommerne som skal saksbehandle, prøve og dømme, ingen andre.

 

I forarbeidene til lovendringen i 2000 nevnes det at yrkesgruppen rettsskrivere (stenografer) for så vidt var forsvunnet fra domstolene. Stillingen var blitt endret til direktør og protokollsekretær. I tillegg hadde Høyesterett allerede begynt å ansette utredere, uten at det fantes noe lovhjemmel for en slik ordning. Ansettelser av utredere frem til 2000 var altså å betrakte som ulovlige, og åpenbart i strid med elementære rettssikkerhetsprinsipper. For øvrig innrømmer man villig vekk i forarbeidene at utrederne ikke var nevnt i lovverket, men like fullt – ved en liten omredigering av lovteksten i 2000 – var plutselig utrederne blitt en del av landets dømmende virksomhet. Fantastisk! Like fantastisk er det at ingen har tatt tak i dette problemet, spesielt ikke lovgiverne på Stortinget. Det forteller vel litt om hvem som ikke sitter og styrer og steller i landet. Stortinget fremstår som det største sandpåstrøerorganet, og går Statens vegvesen en høy gang.

 

Lovendringen – tilsnikelsen – i 2000 er meget alvorlig. Slik jeg ser det har ikke utrederne noe i en domstol å gjøre. Der skal det bare arbeide dommere, og deres jobb er å vurdere sakene som kommer inn, prøve det som skal prøves og avgi sitt syn i form av rettslige avgjørelser uten annen påvirkning enn hva partene har lagt frem for vedkommende dommer. Dersom dommerne ikke klarer å ta seg av sakene i den hastighet de kommer inn, er det lovgivers oppgave å etablere nye dommerstillinger. Her er det ingen plass for en utreder. Nok om det.

 

Konklusjon – Tillit på frysepunktet

Hva skal vi så konkludere med? Jo, at det eksisterer et ugjennomsiktig og uetterprøvbart system hvor dommerne ikke deltar i avgjørelsen og hvor annet domstolspersonale sitter og ”fikser” på rettsavgjørelser alt etter behov, herunder å lime inn dommernes signaturer. Du har mot denne bakgrunn ikke lenger noen grunn for å ha tillit til domstolene. Høyesterett har blitt ledet frem til en komplett skandale, og har for lengst utspilt sin rolle som domstol.

 

Jeg forventer ikke at massene skal forstå dette, eller erkjenne Høyesteretts fall, men jeg forventer at de som ønsker å si noe om saken, først setter seg inn i problemstillingen. I dette arbeidet finnes det faktisk bare én vei ut, og det er den erkjennelse jeg og mange med meg har kommet til. Vi har ingen Høyesterett i Norge i dag. Hva vi dog har, er en gjennomkorrumpert institusjon hvor andre enn dommerne sitter og avgjør menneskers skjebner, og det uten den minste form for kontroll. Alt ligger altså til rette for noe nytt, og det kommer.

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                            

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2015 • Copyright

 

 

 

 



[1] Dersom vi forutsetter at mellomnavnet starter med E (altså; Erik), så må også etternavnet starte med E (hvilket da skulle bli Engle). De to første krusedullene i mellomnavnet og etternavnet er omtrent identiske, og vi må derfor legge til grunn at dette er en E.