06.05.2014

Bertelsen-saken

 

 

misforstått av pressen

 

Mandag 5. mai 2014 startet hovedforhandlingen i Borgarting lagmannsrett, hvor retten er satt til å behandle tingrettsdommer Tor Bertelsens anke over tingrettens avgjørelse om å fradømme Bertelsen hans embete som dommer i Bergen tingrett.

 

Mobberne i Bergen tingrett

Jeg snakket en del med Bertelsen i 2002-2003, og allerede den gang fortalte han meg hvordan tingrettens dommere hadde frosset han ut og hvor han eksempelvis ble sittende og spise sine måltider, alene. Det er neppe den yrkesgruppe som samler flere psykopater enn dommerstanden, og faller man først ut med et kobbel av denne karakter, er slaget egentlig tapt før det har begynt. Jeg har sett hvordan dommere kan mobbe parter, og kan lett forestille meg hvordan disse dommerne mobber sine egne kolleger.

 

Dommere av det slaget som har rottet seg sammen for å sparke Bertelsen, er å sammenligne med det tilbakestående pakket som lusker rundt i landets skolegårder på let etter liv å ødelegge, delvis i et håp om at jentene – som de senere hen ender opp å gifte seg med for deretter å banke dem opp – skal synes at dette er tøft, samtidig som de får sine første positive erfaringer med hvordan selvterapi virker på et sviktende sinn.

 

Bergens Tidende publiserte mandag 5. mai 2014 en artikkel om Bertelsen-saken, og jeg bet meg merke i ett moment som bekrefter at journalisten ikke vet hva han skriver om/refererer fra. Journalisten har skrevet følgende:

 

Til tross for de mange konfliktene Bertelsen hadde vært involvert i på arbeidsplassen, ville han tilbake i jobben som dommer i Bergen tingrett.”

 

Til tross for? For det første: Når en person blir mobbet, hvem er da problemet? Den som blir mobbet eller den som mobber? Svarer du sistnevnte får du full pott. Det er selvsagt den som mobber som er problemet, og det er denne/de som skal fjernes. Naturligvis blir det konflikt dersom man blir utsatt for søppelets justis, men slike konflikter løses ikke ved å fjerne offeret og la søppelet fortsette å forpeste lov og rett.

 

For det annet, og her er mitt poeng i denne artikkelen: Å jobbe som dommer er ikke noe teamarbeid, slik journalisten likevel synes å tro. Dommeren er en ensom ulv, om man vil. Han/hun er uavhengig til siste slutt, og ingen ting annet enn hans rettskaffenhet, og loven, kan påvirke han.

 

Det er riktig nok slik at både tre, fem og enda flere dommere kan sitte sammen under en hovedforhandling og høre en sak, men det at de sitter sammen har intet med teamarbeid å gjøre, eller at de skal utfylle hverandre. Tvert imot har det med rettssikkerhet å gjøre, dette i den forstand at hver dommer uavhengig av den annen, skal høre saken og – med sin tilstedeværelse og etterfølgende vurdering og konklusjon – bidra til å sikre et mest mulig korrekt resultat.

 

At alle dommerne i en gitt sak har kommet frem til samme løsning, er ikke (jeg får vel heller si; skal ikke være) et resultat av at de har satt seg ned for å diskutere saken – for og imot – og deretter har blitt enige om utfallet, men derimot at de hver for seg har gjennomgått saken, vurdert den, og har funnet at dette er det riktige resultatet. Prinsippet om dommerens uavhengighet – hvor den ene dommeren er uavhengig av den andre, og hvor de hver for seg skal kunne sammenlignes med et ugjennomtrengelig hvelv av rettferd – ser man bl.a. igjen under en domstols behandling av en habilitetsinnsigelse reist mot en av dens andre dommere. I de tilfeller hvor det lar seg gjøre, vil en annen dommer ved samme domstol kunne bli satt til å vurdere habilitetsinnsigelsen mot sin ”kollega”. Avgjørelser avsagt under dissens er et annet eksempel.

 

I lys av dette har ikke tingrettsdommer Bertelsen (eller noen andre av landets dommere) noe behov for å være venner med de resterende dommerne i den gitte domstol. Bertelsen skal – som alle andre dommere – bare gjøre den jobben han er utpekt av samfunnet å gjøre. Det heter seg at man ikke skal gjøre seg til venn med naboen, et prinsipp jeg tror kan passe utmerket i domstolene. Dommere har ikke behov for å være venner med hverandre (det kan virkelig bli farlig for rettssikkerheten dersom de blir venner), og de har da heller ikke behov for eller mulighet til å inngå medlemskap i foreninger, så som Dommerforeningen, frimurerlosjen eller andre fordekte maktlekende institusjoner, uten å samtidig la sin uavhengighet bli korrumpert.

 

I lys av prinsippet om en uavhengig dommer, bør Dommerforeningen oppløses. Dommerne skal ikke påvirkes, og skal heller ikke kunne påvirkes i noen retning. De skal ikke samle seg under samme tak for å diskutere rettspraksis og lovgivning, eller endringer av rettspraksis og lovgivning. Selvsagt skal de ikke det, for gjør de det, så har de krenket hverandres uavhengighet. Svake dommere blir fort forledet til å dømme i tråd med Dommerforeningens befalinger om ”korrekt” rettspraksis, og dermed er uavhengigheten korrumpert. De skal heller ikke samles i sine månedlige eller årlige lag hvor de sitter og drikker seg fra sans og samling og ler seg i hjel på hva de mener er de aller latterligste partenes bekostning. De er ansatt på de vilkår de ble ansatt på, og skal utføre jobben etter beste evne. Å forsøke å få en dommer til å bli medlem av en interesseorganisasjon ala de som er nevnt ovenfor, er å anse som et forsøk på å korrumpere en i utgangspunktet ren dommer. Et inngått medlemskap er å anse som gjennomført korrupsjon, hvor man altså har klart å korrumpere dommerens uavhengighet. Som jeg har indikert ovenfor er dommeren en ensom ulv, og det skal han/hun fortsette med å være. Å samle seg i flokk, vil knekke den plattformen dommerens uavhengighet hviler på. Som vi vet har den plattformen råtnet bort for lengst, så dette er i og for seg kun teori.

 

At en dommer kun er på nikk med domstolens andre dommere, kan altså være like så mye en fordel som en ulempe. Ikke misforstå. Selvsagt er det en fordel at alle dommerne som jobber under samme tak kan snakke sammen på et sosialt nivå – hvilket nok ikke er vanskelig å lykkes i dersom man klarer å luke bort mobberne – men en dommer har ikke et rettskrav på at han/hun skal kunne være på talefot med en annen dommer. Ei heller er det et rettskrav for en dommer at en annen dommer skal like han/henne eller hans/hennes måte å være på. Dersom vi ser hen til det som skjer utenfor hovedforhandlingen, er det å være dommer en riktig så ensom jobb, og slik må det altså være.

 

En liten kommentar til dommen mot Bertelsen

I tingrettsdommen, side 5, første avsnitt, fremgår det at Sorenskriver Johanne Bjørnøy og avdelingsleder Vigdis Bygstad, dette åpenbart i samarbeid med Domstoladministrasjonens Willy Nesset og Gunvor Løge, forsøkte å korrumpere Bertelsen, dette ved at de tilbød han penger (sluttpakke) for å slutte som dommer.

 

I møtet ble Bertelsen også spurt om han ønsket en minnelig løsning i form av en sluttpakke i dialog med DA, men dette var Bertelsen ikke[1] interessert i.

 

Verken landets avis- og TV-hus, eller landets ellers så pratesyke juristelite har stilt et eneste spørsmålstegn ved dette blatante korrupsjonsforsøket. Tvert imot har de fremstilt fremstøtet som en god eller edel handling. Jeg må si at jeg har vanskelig med å se enden på hvor korrupt det er mulig å bli innenfor norsk rett, uten at noen oppdager det.

 

La oss være enige om et par ting: En dommer er uavhengig og kan ikke sparkes uten etter rettskraftig dom. Det følger av prinsippet om dommerens uavhengighet, herunder vedkommendes sterke stillingsvern (en dommer er uavsettelig), dette sett i lys av straffeloven § 132a og § 276a til c, at en dommer ikke kan forsøkes kjøpt ut – det være seg av parter eller ”arbeidsgiver” – uten at den som forsøker seg på et slikt kriminelt foretagende samtidig må stå til ansvar for sin korrupte handling. Enkelt sagt; det er straffbart å be en dommer om å si opp, uansett grunnlag. Man kan gjerne suspender eller reise oppsigelsessak, men man kan IKKE kreve at dommeren skal forlate sin post. Like straffbart er det å tilby penger til en dommer og på den måten friste han til å si opp, slik denne gjengen fra Bergen tingrett og Domstoladministrasjonen gjorde. Dette blir kanskje klarere for deg dersom du forestiller deg at en dommer i Stavanger tingrett var blitt tildelt Balder-saken, og hvor denne dommeren – som var kjent for å være redelig og rettskaffen – deretter ble tilbudt 50 millioner kroner av ESSO for å si opp jobben sin. Det er utillatelig uansett hvor gode hensiktene har vært. Dersom vi ikke slår ned på Bjørnøy & Cos straffbare handlinger, vil man jo måtte begynne å frikjenne de tiltalte som har skutt sin nabo midt i pannen fordi hensikten bak drapet var god, nemlig å få fjernet et uønsket element i nabolaget.

 

Det er gjennom tingrettsdommen mot Bertelsen blitt bekreftet at sorenskriver Bjørnøy, tingrettsdommer Bygstad, avdelingsdirektør Nesset og seniorrådgiver Løge har forsøkt å korrumpere tingrettsdommer Bertelsen. Forholdet – og forsøket – er bevist, og det skulle ligge godt til rette for en tilståelsesdom mot disse fire. At Bertelsen ikke lot seg korrumpere viser at han klarer å stå imot korrupsjon og at han følgelig er et langt bedre valg enn de to forannevnte dommerne.

 

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                            

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2014 • Copyright

 

 

 

 

 

 



[1] Bertelsen nektet altså å la seg korrumpere.