05.06.2014

 

 

Politi og dommer

 

 

Juss og maktfordelingsprinsippet i praksis

 

 

Har en politimann, eller en offentlig tjenestemann med begrenset politimyndighet,[1] lov å sitte som dommer? Ja, har vedkommende engang lov å stille til valg som dommer? Du som ikke kjenner loven har vel din tvil? Du som tror du kjenner loven er derimot sikker. Det er ikke mulig, vil du vel si. I så fall tar du skammelig feil. Alt er nemlig mulig og ”lovlig” i Norge, også å sette en politimann til å dømme i norske domstoler. Og, det som ikke er lov, blir lovlig etter en tur innom Høyesterett, landets kanskje mest korrupte institusjon.

 

Før jeg går videre må jeg rede grunnen for artikkelen, rettslig sett, slik at vi kan ha et – forhåpentligvis – felles utgangspunkt. Dere har vel alle hørt om statsmaktene, og kanskje også om maktfordelingsprinsippet; at utøvelse av makt, tatt eller gitt av folket, skal være delt med tilnærmet vanntette skott mellom parlamentet (den lovgivende makt), Regjeringen og dets underorganer (den utøvende makt) og domstolene (den dømmende makt). 

 

Maktfordelingsprinsippet – i et nøtteskall

Maktfordelingsprinsippet – ideen om at maktutøvelse skal være fordelt på tre uavhengige og avgrensede myndigheter / institusjoner (et opplegg som skulle skape maktbalanse og samtidig gjøre ende på korrupsjon og enevoldstanker) – ble i sin tid ”funnet opp” av en baronadvokat som før han fremla sin nyoppfinning bl.a. hadde dømt og administrert tortur i over ett tiår. Avvikeren var altså ikke av det beste slaget. Jo da, det er Baron de Montesquieu jeg sikter til. Denne mangeårige président à mortier av parlamentet i Bordeaux, en stilling som kunne kjøpes eller arves (Montesquieu arvet den), var en beundrer av monarkiet og adelsstanden – som han selv var en del av, og som han mente ikke kunne fjernes, eller fratas makt, for det var bare gjennom denne standens eksistens (og kontrollfunksjon) at monarkiet ikke beveget seg over grensene, eksempelvis til tyranniet – og en forkjemper for ideen om at folket skulle ledes av en monark og at folkets rettigheter og forpliktelser skulle forvaltes av en administrasjon, og det var denne administrasjonen som skulle bli gjenstand for baronens maktfordelingsidé.

 

Det var ikke få eiersyke ledere rundt omkring som trykket denne nye tanke til sine bryst. Her hadde man jo fått svaret på hvordan man igjen kunne dempe gemyttene blant de utpinte protesterende massene. Maktfordelingsstuntet ble grunnlaget for USAs løsrivelse og konstitusjon/formelle utforming. Uansett, prinsippet oppsto som en nødvendighet for å stagge utpinte masser (slavene), og har intet med den enkelte borgers rettigheter (eller beskyttelse av disse) å gjøre. Planen var å anskueliggjøre for massene at man virkelig tok dem på alvor og at nå – gjennom denne nye idé – skulle all enevoldsutøvelse og korrupsjon få sin ende. Alt skulle bli så mye bedre. Dette er selvsagt bare teori, et slags teoretisk dop som i alle tider har virket på den ignorante masse. Som dere vet; i realiteten fortsatte alt som før, opp til våre dager.

 

Meningen med maktfordelingsideen var at utøvelsen av de tre maktfunksjonene som frem til da hadde ligget lunt og sikkert i tyrannens hånd, skulle kunne skape likevekt blant de tre, men ideen sier intet om hva denne likevekten skulle inneholde. For å spørre litt retorisk; er alt lovlig og i skjønneste orden så lenge det er likevekt, eller så lenge alle behandles likt? Nei, selvsagt ikke, men maktfordelingsprinsippet måler ikke innhold (kvalitet), bare mengde (kvantitet). For å si det enkelt: Etterlevelse av maktfordelingsprinsippet hindrer ikke i seg selv korrupsjon. Prinsippet sørger i beste fall bare for at de tre maktorganer forblir like korrupte.

 

Maktfordelingsideen er i utgangspunktet ikke så dum, dersom det bare hadde eksistert et instrument av ett eller annet slag som kunne bevege de tre maktsentrene til å avstå fra å handle i strid med loven. Baronen mente at maktfordelingsprinsippet ville virke dersom alle tre maktorganer lot seg lede av loven (the Rule of Law). Loven (og maktholdernes ære) skulle altså være maktorganenes beveggrunn. Dette er selvsagt ikke tilstrekkelig. Ideen mangler en realistisk beveggrunn. Den nakne lov vil aldri holde som korrektiv. Ideen virker nok i teorien, men realiteten er – som vi jo vet – at loven i all hovedsak ikke har blitt etterlevd av denne gjengen. Det finnes selvsagt en grunn for dette, og den ligger i det faktum at det med dette prinsippet ikke følger noe realistisk ris bak speilet når loven brytes, hvilket altså får til konsekvens at prinsippet ikke vil virke. Tvert imot har prinsippet fått en motsatt virkning enn hva som var meningen, nemlig den at hvert av de tre maktorganene i fred og ro har – for så vidt gjelder deres konkrete utøvelse – fått isolere seg, og derfor har kunnet vokse seg store og farlige / destruktive på hver sitt område.

 

De som fremdeles er våkne i denne vår neddopede verden, vil være enige i at vi oftere og oftere ser at dersom én av maktinstitusjonene krenker dens tildelte oppgaver, og hvor det protesteres mot dette overfor de to andre maktinstitusjonene, så vil de sistnevnte – dersom de overhodet skulle føle seg vekket – løfte hendene så høyt de klarer og si; beklager, men det følger av maktfordelingsprinsippet at vi ikke kan gripe inn. Jeg sitter på et lite hav av slike ansvarsfraskrivelser. Her er to eksempler som stammer fra den saken jeg bygger denne artikkelen på: brev fra justisdepartementet og brev fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Som dere vil forstå; dette er maktfordelingsprinsippet i praksis. I realiteten fremstår maktfordelingsprinsippet som en garantist for isolasjon og korrupsjon i det gitte organ, og ikke det motsatte.

 

*        *        *

 

Men, la oss nå for argumentets skyld legge til grunn at maktfordelingsprinsippet gjelder. En følge av dette prinsippet er da at en statstjenestemann med politimyndighet – altså, en person med utøvende myndighet, så som en politimann eller en av statens oppsynsmenn – ikke kan la seg velge eller bli utpekt som dommer. I så fall vil vedkommende sitte med både utøvende og dømmende myndighet i samme hånd, hvilket prinsippet jo skulle hindre. Prinsippet opptrer som en skranke mot idiothandlinger, og kommer for dommernes del til syne bl.a. i domstolloven § 71 (5). Bestemmelsen er ment å hindre at bl.a. politifolk og offentlige tjenestemenn med begrenset politimyndighet skal kunne velges inn som dommere.

 

Som nok mange av dere allerede dyrkjøpt har fått erfare, håndheves maktfordelingsprinsippet i Norge som om det viktigste av alt er å hindre at prinsippet skal fungere, hvilket jeg skal dokumentere nedenfor.

 

Hva dere bør være enige om etter å ha lest hva jeg nå har sagt, er at en politimann eller offentlig tjenestemann med begrenset politimyndighet ikke kan stille til valg som dommer. Dersom dette likevel skulle skje, og det kan jeg love dere at det gjør, har vedkommende likevel ikke lov å ta sete som dommer, og dersom han likevel gjør det, noe som er mer vanlig enn uvanlig i Norge, ja, da er avgjørelsen som måtte komme en nullitet, uten rettskraft. ”Dommeren” var nemlig aldri autorisert. At fylkesmennene og domstolene engasjerer slike ”dommere”, og at Høyesterett bifaller denne ulovlige ordning, har selvsagt ingen betydning for realiteten, og gjør da heller ikke ordningen mindre ulovlig eller mindre konstitusjonelt rettsstridig.

 

Før jeg går inn på selve problemet må jeg først få introdusere dere for Arne Trondrud, én av landets gårdbrukere som har fått erfare hva domstolene, kommunen, fylket/staten og politiet er i stand til å gjøre når korrupsjonen først har vunnet igjennom.

 

Arne Trondrud

Arne Trondrud er entreprenør og gårdbruker på Øygardsgrend i Nore og Uvdal kommune. Han har gjennom de siste 20 år fått føle konsekvensene av korrupsjon og maktmisbruk, og han har, som mange andre, erfart at det ikke eksisterer en eneste sperre eller botemiddel mot korrupsjon og maktmisbruk i det offentlige, verken i loven eller i de enkelte offentlig ansattes etiske kompass.

 

Her er et par momenter som kan brukes som en innledende oversikt: Som følge av at kommunen i sin tid nektet å erklære at Trondrud var aktiv gårdbruker, samtidig som kommunen nektet å bistå med og endog hindret ham i å skaffe tilleggsjord, hadde Trondrud ikke annet valg enn å slakte ned hele buskapen. Kommunen hadde gjort det umulig for ham å fortsette gårdsdriften. Dette skjedde sommeren 1996. I 2003 oppdaget Trondrud at det private veilaget som han var deleier i, Vassetvegen Sameige, hadde forfalsket regnskapene sine, dette for å; 1) villede kommunen til å innvilge oppussing og oppgradering av en vei beliggende i et område hvor det i det skjulte var planlagt en storstilt ulovlig hytteutbygging, og 2) villede fylkesmannen til å gi statstilskudd til denne veiutbyggingen (subsidiebedrageri). I stedet for at forholdet ble etterforsket og de skyldige straffet, ble Trondrud sittende igjen med en gjeld på flere hundre tusen kroner til dette kriminelle foretagendet, utleggspant og trusler om salg av gård og grunn. Sakene er mange, og resultatene de samme, tap etter tap.

 

Vi er nå klare til å ta fatt på sakens tema, politimenn som dommere i Norge, og maktfordelingsprinsippet som garantist for maktmisbruk. For å få et bedre bilde av saken – herunder den rettsløshet som Arne Trondrud har levd i, i tiden etter 1994 – anbefaler jeg dere å lese følgende korte saksfremstillinger, i den oppgitte rekkefølge, før dere fortsetter lesingen nedenfor (fremstillingene vil etter hvert bli oppdatert med linker til dokumentasjon):

·        Herjulfsgaardsaken

·        Vassetvegsaken

·        Odelssaken

·        Haavindsaken

·        Tvangssakene

 

Trondruds møte med forliksrådet og en ”gammel kjenning”; politidommer Enerstvedt

15. desember 2009 avsa Nore og Uvdal forliksråd fraværsdom (uteblivelsesdom) i en sak som advokatfirmaet Haavind hadde reist mot Trondrud og hvor kravet var et angivelig uoppgjort gjeldsforhold. Saken har altså sitt utspring i Haavind-saken som det er linket til ovenfor. Idet forliksrådet i sin avgjørelse erklærte at Trondrud ikke hadde reist habilitetsinnsigelse, legger jeg ved Trondruds brev til forliksrådet av 9. desember 2009 som nettopp omhandler habilitetsinnsigelse mot forliksrådet. Forliksrådet løy altså, hvilket ikke er uvanlig blant norske dommere som ønsker å unngå at deres kriminelle handlinger skal bli avslørt eller forfulgt.

 

Her kan du kan lese Trondruds anker til tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. En gjennomlesing vil ikke bar gi deg et lite innblikk i hvordan lov og rett forvaltes av landets domstoler, du vil også få en bekreftelse på at lov og rett ikke eksisterer i landet, dersom du nå fortsatt skulle være i tvil. At en stat er proppet full med domstoler, dommere, advokater, lover osv. er ikke i seg selv en garanti for at lov og rett blir fulgt.

 

Under ankebehandlingen for lagmannsretten gjorde Trondrud meg kjent med at én av dommerne i forliksrådet, Lars Inge Enerstvedt (han som nektet å erklære at Trondrud drev gårdsbruk, se Herjulfsgaard-saken), var ansatt som Seniorrådgiver i Statens Naturoppsyn. Med denne nye opplysningen henvendte Trondrud seg til naturoppsynet og ba om å få avklart hvorvidt Enerstvedt var utstyrt med begrenset politimyndighet (altså; utøvende myndighet). Dette ble bekreftet.

 

Som nevnt ovenfor fremgår det av dl § 71 (5) at personer utstyrt med begrenset politimyndighet er utelukket fra valg til lagrettemedlemmer, meddommere og forliksrådsdommere. Før vi hadde fått områdd oss, hadde det allerede falt dom i lagmannsretten. Forholdet ble derfor tatt opp i anken til Høyesterett, hvor det ble vist til lov og rettspraksis, samtidig som det ble gjort klart at Enerstvedt ikke var lovlig valgt, og at han selvsagt ikke kunne sitte som dommer, selv om han var blitt ulovlig valgt inn.  Mot denne bakgrunn påsto Trondrud alle avgjørelser opphevet.

 

I og med at advokat Ola Brekken, i sitt tilsvar, støttet rettsløshetstilstanden som jo råder så lenge politimenn aksepteres også som dommere, ble Brekkens tilsvar imøtegått ved Trondruds prosesskriv av 17. november 2010.

 

15. desember 2010 avsa Høyesterett sin skandaløse kjennelse, og med denne godkjente Høyesterett at politimenn kan sitte som dommere. Advokatfirmaet Haavind satte nå i gang prosessen med å tvangsselge Trondruds gårdsbruk. Prosessen pågår fremdeles.

 

I og med at Høyesteretts avgjørelse sto i strid med samme domstols tidligere avgjørelser, samt at kjennelsen var i strid med dl § 71 (5), altså i strid med lov, utba Trondrud seg en redegjørelse fra Høyesterett. Dette ble gjort i brev av 17. desember 2010. Høyesteretts intetsigende ansvarsfraskrivelse kom i brev av 7. februar 2011, og bekrefter i seg selv at denne domstolen er korrumpert – et viljeløst verktøy for den herskende klan – og på ingen måte er en beskytter av dine rettigheter.

 

Trondrud redegjorde for saken i brev til Justisdepartementet (290811), Stortingets justiskomité, Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Frp, og Domstoladministrasjonen, for å nevne noen. Bare Justisdepartementet og kontrollkomiteen besvarte henvendelsene, og svarene – av henholdsvis 201011 og 011211 – er i tråd med innledningen av min artikkel, nemlig at disse institusjonene ikke kan gripe inn når domstolene forgriper seg mot en borger, for en slik intervensjon ville i så fall være i strid med maktfordelingsprinsippet. Realiteten er altså at eksempelvis domstolene kan bryte loven så mye de vil, uten å risikere at de andre statsmaktene vil komme til å reagere og stoppe den ulovlige virksomheten, og man kan mot denne bakgrunn trygt si at maktfordelingsprinsippet tjener det korrupte Norge og ikke borgerne. Kontrollkomiteens brev er – som du ser – signert av den nye frp-bølla i justis; Anundsen, han som selv sier at han tar med seg borgernes skriftlige henvendelser på sine private fester, dette for å drite dem ut.

 

Forholdet ble også klaget inn for EMD, nærmere bestemt i klage av 27. juni 2013. I og med at EMD er fullstendig i hendene på medlemsstatenes ledere, hadde ikke EMD noe annet valg enn å akseptere at man i Norge skal kunne bli dømt av ”politiet”. Avgjørelsen fra EMD bekrefter bl.a. at problemet med ”politimenn” i Norske domstoler er så stort at det, med en fellende dom, ville ha blitt umulig for staten Norge å rydde opp i, herunder å oppheve alle avgjørelser dette gjelder og utbetale erstatninger til alle dem som har lidd økonomisk tap som følge av denne ulovlige og konstitusjonelt rettsstridige ordningen.

 

I april 2014 ble jeg kjent med en artikkel på NRK Telemark som omtalte et tilnærmet identisk forhold som det Høyesterett avgjorde i Trondruds disfavør. Jeg fant frem dommen og sendte den over til Trondrud. Kort tid senere kom Trondrud tilbake og gjorde meg oppmerksom på at minst én av høyesterettsdommerne i hans sak også hadde dømt i denne saken, som altså hadde falt ca 1 år før kjennelsen mot Trondrud, men da altså med motsatt resultat.

 

Etter nærmere undersøkelser viste det seg at en enstemmig høyesterett, med dommerne Bergljot Webster og Bård Tønder i spissen, hadde opphevet en tingrettsdom på det grunnlag at én av meddommerne samtidig var ansatt som oppsynsmann ved Statens naturoppsyn og i denne stilling var utstyrt med begrenset politimyndighet. Her hadde altså de samme høyesterettsdommerne hatt til behandling to i prinsippet helt identiske saker. I den første saken var den enstemmige høyesterett ikke i det minste tvil om utfallet. Avgjørelsen måtte oppheves. Bare ett år senere, og med like stor iver og enighet som forrige gang, dømte Webster og Tønder igjen, men denne gang imot sin egen praksis og imot loven. I stedet for å gjenta meg selv, lar jeg dere heller lese Trondruds brev til Høyesterett av 7. april 2014 hvor denne vanvittige selvmotsigelse fra disse to dommerne blir redegjort for.

 

Som dere ser av artikkelen fra NRK Telemark var hele fem av Nedre Telemark tingretts meddommere utstyrt med politimyndighet. Disse fem har dømt i 13 år. Dere kan jo forestille dere hvor mange avgjørelser som må oppheves etter denne avsløringen. Som jeg indikerte ovenfor mht Trondruds klage til EMD, så ligger det i denne saken en udetonert bombe, for hvor mange av landets forliksrådsdommere, jordskiftedommere, meddommere og lagrettemedlemmer har eller har vært utstyrt med politimyndighet? Og hvor mange avgjørelser er det da som må oppheves? Det hører med til historien at da Fylkesmannen ble varslet om Enerstvedts dobbeltspill, søkte Enerstvedt straks å bli fritatt fra vervene som dommer i både forliksrådet og i jordskifteretten, hvor han også var blitt valgt inn. Fylkesmannen i Buskerud har på sin side – og i tradisjonell beskyttelsesstil – ikke engang forsøkt å rydde opp.

 

Høyesterett har fremdeles ikke besvart Trondruds siste henvendelse, og der står saken i dag. Trondruds gård er for lengst begjært tvangssolgt basert på nettopp denne nulliteten av en avgjørelse fra Høyesterett. Ikke bare er gården begjært tvangssolgt. Trondrud og hans over 90 år gamle mor er begjært kastet ut.

 

For et land jeg levde i. For et land jeg ble jaget ut av. For et land å komme tilbake til.

 

Vi må gjøre noe med dette. Vi skal ikke lenger tillate at kriminelt bunnfall som Webster og Tønder valser over oss, loven og våre rettigheter. Vi må snu ruggen til Høyesterett og resten av landets korrumperte domstoler. Vi må etablere rett igjen, og da vil disse institusjonene, og den krets som har okkupert disse, samtidig falle. Mitt råd er å ignorere Høyesterett som domstol, men vi skal ikke ignorere Høyesterett som en farlig fiende av folket.

 

Høyesterett står i dag som bekreftelsen på at domstolene er infiltrert av et kriminelt miljø. Resultatet av denne korrumpering finner vi i denne domstolens – stadig oftere – vanvittige og helt uforklarlige avgjørelser, så som denne avgjørelsen mot Trondrud.

 

 

 

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                            

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2014 • Copyright

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



[1] Statens oppsynsmenn har begrenset politimyndighet