19.04.2014

FRA BORGARTING TIL BORGARKRIM

-

HVORDAN DOMSTOLENE FORFALSKER RETTSAVGJØRELSER

 

 

Domstolen viser seg i stadig sterkere grad å være en organisert kriminell institusjon, men har like fullt støtte i 85 % av befolkningen – hva har gått galt?

I denne artikkelen skal jeg ikke bare vise dere at Borgarting lagmannsrett forfalsker rettsavgjørelser, men også hvordan. Da dette kan gjelde også deg, bør du absolutt vurdere å lese videre, om ikke annet så for å ta opp til ny vurdering den tillit du måtte ha til domstolene.

 

Men, før jeg overhodet kan begynne må jeg forsikre meg om at dere forstår hvor alvorlig det er å sette seg til å forfalske en rettsavgjørelse, og ikke minst; at dere forstår at det faktisk er mulig å gjøre dette.

 

Innledningsvis er det greit å vite at mange av partene – og deres advokater – i saker som går for domstolene lyver for å vinne, og at de også vinner. Med en positiv rettsavgjørelse har du omtrent hele det norske maktapparat i ryggen. Du kan tvinge din motstander i kne – og i graven om så skal være – ved hjelp av de maktinstrument som gjennom loven er gjort tilgjengelig for en seirende part. Den seirende kan, eksempelvis med politiets bistand, frata sin motstander nær sagt hva det måtte være av jordisk gods, arbeidsevne, helse, ære eller selvfølelse for å få denne til å bøye av for det resultat domstolen har gitt, og slik må det vel være, for i motsatt fall ville det vel ikke ha noen hensikt med et slikt konfliktløsende organ.[1]

 

Forutsetningen for å kunne anvende dommen/kjennelsen for det den er verdt, er dog at avgjørelsen er blitt til på lovlig vis. Dersom dette ikke er tilfellet, vil de maktinstrument som staten har gjort tilgjengelig for den seirende part ikke fremstå som annet enn et mordvåpen, en garrotte til fri bruk, skjenket av staten selv.

 

Når jeg nå først nevner ordet garrotte, så er det jo greit å huske at opponenter til diktaturer, også utenfor Norges grenser, aldri har vært særlig godt likt blant Eliten. Et lite innblikk i bruken av garrotte og misbruk av makt finner du her.

 

Som dere sikkert vil være enige i er det av den aller største viktighet at domstolene ikke bare leverer riktige avgjørelser, men at de også kan forsikre både partene så vel som alle oss andre at det resultatet som man har kommet frem til har blitt til på lovlig vis, altså; blitt til på den måten loven foreskriver.

 

Virkelighet – domstolenes (den falske), og massenes (den sanne)

Det er nok bare de aller færreste fra den store masse som vil tro meg når jeg sier at Borgarting lagmannsrett, de andre lagmannsrettene og Høyesterett ikke følger loven når avgjørelser skal treffes, og at disse institusjonene endog forfalsker sine avgjørelser. Årsaken til den sterke tvil ligger i en ubegrunnet men like fullt fastlåst tro på at dette ikke kan skje, en tro som i sin tur alene bygger på en forutsetning[2] om at; 1) det er umulig; 2) ingen vil være så dumme å gjøre noe slikt; 3) forfalskningen ville bli oppdaget med en gang; 4) dommerne ikke har noen grunn for å forfalske avgjørelser; 5) domstolene er satt med bare gode og fornuftige mennesker som vil alle vel; 6) dommerne har en solid utdannelse; 7) dommerne har høy anseelse og er høyt aktet: 8) dommerne ikke kan gjøre feil; og 9) dommerne er uavhengige.

 

Men, selv om den store masse til slutt (etter at jeg har dokumentert mine funn) skulle finne på å tro meg, står jeg likevel overfor et nytt problem, nemlig at de aller fleste av disse likevel vil komme til å godta slinger i valsen – at dommerne ikke produserer sine avgjørelser i medhold av lov, og at de forfalsker sine egne avgjørelser når behovet måtte melde seg – og det, merkelig nok, begrunnet i omtrent det samme syn som i utgangspunktet ikke fikk disse til å tro at dette var mulig (jf parentes 5 til 9 ovenfor). En slik diskusjon avsluttes gjerne med et skuldertrekk og denne eller lignende etterfølgende bemerkning:

 

Jo, men dette er jo bare formaliteter. Dommerne har mye å henge fingrene i, så det kan da ikke gjøre så mye fra eller til om de endrer litt på sine avgjørelser av og til. Avgjørelsene er jo klare og gyldige, og de er fattet av et offentlig organ. At dommerne ikke signerer sine avgjørelser, eller at usignerte avgjørelser blir sendt til forkynning, er jo bare bagateller. Dommerne er utvalgt med omhu av folk som kan dette, så det er ingen grunn til å tvile på dommerne. De ordentlige folk, og de sitter jo fysisk i domstolen og dømmer, så da kan det vel ikke bety så mye om de signerer eller ikke. Dom har falt, og det må alle respektere, ellers vil det bare bli kaos.”

 

Til dette kan jeg bare si at alle lovens regler og domstolenes administrative rutiner (som er hjemlet i lov) skal etterleves på samme måte, og med samme kraft i alle tenkelige tilfeller. Dersom dommerne svikter her, kan mye rart skje. Husk at en rettsavgjørelse kan endre livet til en person for alltid, og det er følgelig helt avgjørende for at en slik avgjørelse skal kunne gi og ha den minste virkning i samfunnet, at den er kommet til på korrekt vis.

 

Å forfalske en kontrakt er en alvorlig straffbar handling, men handlingen og dens konsekvenser kan i utgangspunktet likevel repareres. Å forfalske en rettsavgjørelse er etter mitt skjønn en langt mer alvorlig kriminell handling, dette da en slik handling berører tilliten til forvalterne av loven og hele rettssystemet, og også vanskelig kan la seg reparere, spesielt fordi en slik reparasjon i seg selv ville avdekke og eksponere forholdet – noe ingen ønsker – og derved føre til lavere tillit til domstolene og muligens sterkere fokus på hva domstolene egentlig driver med.

 

Den part som mener at motparten har forfalsket en kontrakt, er i utgangspunktet gitt en mulighet å få sin påstand prøvet for domstolene. Han skal altså kunne være trygg på at dersom en slik omstendighet skulle oppstå, så er han beskyttet av loven, og av domstolen som forvalter loven. Alvoret blir først synlig når den domstol som skal prøve kontraktens gyldighet, blir tatt i å utøve sin virksomhet på siden av loven, deriblant i å forfalske sine avgjørelser. I så fall har parten ikke lenger en trygg havn å gå til. Det er – som dere sikkert forstår – et fundamentalt krav for at det skal kunne eksistere ro og orden i et samfunn, at domstolene fungerer ikke bare etter sin hensikt, men også i medhold av lov.

 

Dersom tilliten til rettsvesenet skulle bli redusert til under en grense som bare massene vet hvor ligger, har domstolene samtidig mistet sitt eksistensgrunnlag. Ingen kan og ingen vil akseptere å bli påtvunget avgjørelser som ikke er blitt til på lovlig vis, og det man da står igjen med er intet annet en kaos og ufred.

*        *        *

 

For å gjøre fortsettelsen enklest mulig, og slik at det hele blir forståelig, skal jeg først klargjøre forutsetningene for min påstand om at rettsavgjørelser blir forfalsket, et utgangspunkt som vi samtidig kan kalle fundamentet alle rettsavgjørelser må hvile på (for å overhodet kunne kalles rettsavgjørelser).

 

Skal man se hva som skjuler seg i et belgmørkt rom, må man ha en lyskilde. I denne artikkelen er kunnskap lyskilden, nærmere bestemt; kunnskapen om hva en rettsavgjørelse er, hva en ”rett utskrift” er, hva en ”avskrift” er, og hvilke minimumsvilkår som gjelder for at et dokument (avgjørelsen) overhodet skal kunne forkynnes. Når dette er gjennomgått skal jeg dokumentere en rekke fabrikkerte utskrifter av samme kjennelse, og dere vil da ha et greit grunnlag for å kunne vurdere hva Borgarting lagmannsrett har gjort, samt hvorvidt det eksisterer et behov for å gripe inn.

 

Rettsavgjørelsen

Hva er så en rettsavgjørelse? Jo, det er de avgjørelser som er nevnt i tvl § 19-1, eller mer presist; det resultat en domstol har kommet frem til etter å ha behandlet en påstand (et rettsspørsmål) saksøker eller saksøkte har bedt – og betalt – retten å prøve og deretter avgjøre, og som; 1) er skriftlig, jf tvl § 19-6, annet ledd; 2) er undertegnet av alle rettens medlemmer, jf tvl § 19-5, annet ledd, og § 19-4, annet ledd; og 3) som er forkynt, jf tvl § 19-5. Jeg tar fatt med forkynningen først.

 

Forkynningen

For at et dokument overhodet skal kunne forkynnes, må det være skriftlig, og det må være signert, jf domstolloven § 160. Dersom hovedstevnevitnet – som har signert sin forsikring og som følgelig er autorisert og utøver sin tjeneste under ansvar – mottar et usignert dokument, som eksempelvis dette (usignert) eller dette (tomt), skal dokumentet og forespørselen fra domstolen returneres. La meg også få understreke – og samtidig vekke dere opp med – at dersom rettsavgjørelsen som domstolen gir i fra seg er et tomt dokument, må en også kunne forutsette at originalen er et like tomt dokument. Dersom dette ikke er tilfelle, altså at originalen skulle være mindre tom enn denne utleverte avgjørelsen, som jo med førstelagmann Ola Dahls ord (se nedenfor) er bekreftet å være ”…i samsvar med originalen,” ja, da står domstolene overfor et sømmelig spørsmål, og det er enkelt og greit; hva i h#¤%*te er det de driver med?

 

Som dere vet, endrer Høyesterett spillereglene etter hvert som spillet skrider frem, jf landssvikoppgjøret, eller eksempelvis Flexiped-saken. Stortingsrepresentantene sitter som paralyserte nisser og ser på, og har med sin passivitet bekreftet at de i beste fall ikke har forstått sin oppgave. Et annet eksempel på Høyesteretts konstitusjonelt rettsstridige oppheving av norske lovbestemmelser – og som åpner opp for forkynning av forfalskede avgjørelser/dokumenter – finner vi bl.a. i Rt-1992-1184, hvor landets mest eminente juridiske hoder fjernet domstolloven § 160. Mer presist så bestemte Høyesterett at dommere som rekvirerer forkynning, ikke behøver å sende kopi av den signerte avgjørelsen til forkynning. I stedet skulle det være tilstrekkelig å forkynne en usignert utskrift av hva som hevdes å være en avgjørelse, dette stikk i strid med dl § 160 og hva meningen var med denne bestemmelsen. I den nevnte avgjørelsen, som i alle andre senere avgjørelser, blandet Høyesterett bevisst terminologiene ”kopi” og ”utskrift”, og jeg må derfor – før vi kan gå videre – redegjøre kort for forskjellen. Dette kan være meget nyttig å få med seg, så bare les videre.

 

”Utskrift”

Lagmannsrettene og Høyesterett har altså for mange år siden allerede lagt seg på en praksis hvor man stempler ”avgjørelsenes” siste side med domstolens segl, hvor en sekretær samtidig skribler ned en slags signatur under en maskinskrevet tekst som lyder; ”Riktig utskrift”, alt dette under maskinskrevne navn som er ment å identifisere dommerne som skal ha deltatt i avgjørelsen. Dokumentet er altså ikke signert av dommerne og er følgelig ikke en rettsavgjørelse.

 

Det er her viktig å understreke at ”utskrift” av et dokument ikke er nevnt verken i tvisteloven eller domstolloven som en lovlig gjengivelses-/reproduksjonsmetode, hvilket ikke er så merkelig, dette da ”utskrift” i seg selv ikke er en gjengivelsesmetode, men derimot – om en vil – en ekspedisjons-/transportmetode.

 

”Utskrift” – slik lagmannsrettene og Høyesterett bruker ordet – betyr å skrive (printe) ut informasjon som ligger lagret på et elektronisk medium, men sier intet om dokumentets ekthet, beskaffenhet, innhold m.v.

 

En utskrift fra en datafil kan sammenlignes med arkivsekretærens arbeid når vedkommende blir spurt om å gå og hente dokument A, som skal være arkivert i skuffe B. Når sekretæren endelig kommer tilbake med dokument A i sin hånd, er hennes (ekspedisjons-/utskrifts)jobb gjort, og på dette tidspunkt kan man jo spørre sekretæren hvorvidt vedkommende kan gi noen forsikringer omkring dokument som ble hentet ut? Det kan sekretæren selvsagt ikke gjøre. Sekretæren har jo bare hentet frem et arkivert dokument og kan i utgangspunktet ikke redegjøre for beskaffenheten av dokumentene som er stuet bort i det gitte arkiv, enn si; om det er dette dokument du faktisk leter etter.

 

Det samme kan sies om de nevnte domstolers bruk av terminologien; ”utskrift”. Med en slik uhjemlet forkynningsmetode får mottakeren ingen garanti for dokumentets ekthet eller om det er dette dokumentet (eller versjonen av dokumentet) som vedkommende faktisk skal ha. Mottakeren har heller ingen mulighet til å etterprøve hvorvidt utskriften er en korrekt kopi av originalen. Hva mottaker i høyden kan slå fast etter en slik forkynning, er at dokumentet som ble skrevet ut var overensstemmende med innholdet på den gitte datafilen i det øyeblikk filens innhold ble skrevet ut, en orientering som kort sagt ikke kan benyttes til noe.

 

Jeg legger til her at dette selvsagt ikke hindrer en dommer (under forberedelsen av en forkynning) fra å skrive ut et eksemplar av en innskannet signert rettsavgjørelse – dersom slike skulle befinne seg i domstolens dokumentbehandlingssystem. Når dette er gjort, skal dog vedkommende autoriserte tjenestemann signere under ”rett kopi”, og ikke under ”rett utskrift”. I motsatt fall har det ingen mening å sende ut dokumentet.

 

For å si det enkelt: ”Rett utskrift” garanterer at hentejobben er utført, mens ”rett kopi” garanterer at kopidokumentet (avskriften) er en identisk utgave av originalen. Med andre ord: ”Rett utskrift” sikrer ikke notoritet (etterprøvbarhet). Det gjør derimot ”rett kopi”.

 

”Avskrift”

I motsetning til ”utskrift” er ”avskrift” nevnt flere steder i lovverket, jf eksempelvis dl §§ 160 til 162. Utskrift og avskrift kan – som en bør forstå – ikke sidestilles. Merk for øvrig at domstolloven er fra 1915. ”Avskrift” var en faktisk reproduksjonsmetode før kopimaskinens tid, og var ensbetydende med det å kopiere. Det fulgte selvsagt et stort ansvar for den som skulle skrive av en avgjørelse. Det gjør det også for den tjenestemann som i dag kopierer og signerer under ”rett kopi”.

 

For å gjøre det klart; avskrift betyr – i domstollovens forstand – å kopiere en originalavgjørelse og deretter, under erstatningsrettslig så vel som strafferettslig ansvar, forsikre med signatur og segl (garantien) at kopien er identisk med originalen. Det er dette dokumentet som skal sendes til forkynning, intet annet, jf eksempelvis tvl § 19-5, første ledd. ”Utskrift”, derimot, beskriver altså bare det arbeidet som blir utført for å hente frem dokumentet. Øvelsen sier intet om dokumentets kvalitet / ekthet / beskaffenhet, og resultatet gir ingen notoritet. Jeg kan for øvrig ikke se at det følger noe ansvar med en slik bekreftelse. Tross alt skal det jo mye til for å gjøre feil når man henter frem filen, trykker på ”enter” og henter dokumentet fra printeren. Og, dersom man skulle trå feil i utskriftsprosedyren, får det jo ingen rettslige konsekvenser, dette da denne prosedyren ikke er regulert av eller beskyttet ved lov, hvilket i sin tur bekrefter ordningens ulovlighet.

 

Og endelig; å forkynne en utskrift – i motsetning til å forkynne rett kopi (en avskrift) – oppfyller på ingen måte de strenge vilkår som er listet opp i dl §160-162 og som var ment å sikre notoriteten (etterprøvbarheten) for det dokument som er begjært forkynt.

 

Det kan kanskje være greit å forsøke å gi et eksempel på hva notoritet er for noe, og samtidig tegne et bilde av hva poenget er med å forkynne (korrekte) kopier av originaldokumenter. Dersom du har fått deg forkynt en avgjørelse og noe får deg til å tvile på at innholdet kan være korrekt – jf eksempelvis Treholt-dommen[3] – hvordan skal du da kunne forvisse deg om og eventuelt kontrollere at din utgave stemmer overrens med den originale?

 

Den innledende forvissning ligger i at avgjørelsen på alle måter ser ekte ut og at den bærer preg av å ha vært gitt i medhold av lov. Skulle du tvile, vil du – dersom dokumentet du har fått er sikret notoritet (hvilket i praksis enkelt og greit betyr at det forkynte dokumentet er gitt en bekreftelse på at det er en rett kopi, etterfulgt av domstolens segl og en autorisert tjenestemanns signatur) – med ett enkelt grep kunne kontrollere avgjørelsen. Det du da gjør er å henvende deg til korrekt domstol og be om å få ut en bekreftet kopi av avgjørelsen, og så er det bare for deg å gjennomgå de to dokumentene. Dersom de er identiske – og da mener jeg HELT identiske, ikke bare nesten identiske – kan du være sikker på at den forkynte utgaven er en korrekt kopi, og at din etterprøving dermed er gjennomført til din tilfredshet. Denne lille øvelsen krever dog en viktig forutsetning, og det er at kopien fra domstolen er signert. Dersom du skulle få noe som helst annet i hånden fra domstolen, kan du bare glemme å etterprøve din versjon. Det er rett og slett umulig, hvilket du vil forstå etter å ha lest denne artikkelen. At en forkynt rettsavgjørelse er notorisk betyr altså at den kan etterprøves. En usignert avgjørelse kan ikke etterprøves, og gir følgelig ingen notoritet.

 

Lovgiver har naturligvis ikke ment at en nær sagt blind ekspedisjonshandling (utskrift av en usikret datafil som er under stadig endring) skulle erstatte reproduksjonsmetoden; ”rett kopi” – av et dokument som er sikret av autorisert dommer. I motsatt fall skulle dette ha kommet frem i lovverket.

 

Mange har nok oppigjennom årenes løp fått denne slengt etter seg: ”Uavhengig av hva du måtte mene om forkynningen, så anses avgjørelsen likevel som forkynt for Dem, dette da De har lest avgjørelsen”, hvorpå dommeren viser til domstolloven § 183. Jeg tør si at denne uttalelsen bekrefter alvorlig mangel på intelligens hos avgiveren. Naturligvis kommer ikke dl § 183 til anvendelse. Domstolen har nemlig ikke – i motsetning til reven – anledning til å grave seg under loven. Vi skal her huske at det dokument som domstolen hevder at du har lest, er den samme ”utskrift” som er forsøkt forkynt og som altså ikke kan forkynnes. Utskriften blir ikke mer lik originalen (om denne skulle eksistere) ved at du setter deg til å lese utskriften. Dokumentet er altså ikke en kopi av originalavgjørelsen og bærer ingen notoritet. Det er først når kopi av originalavgjørelsen er sendt ut til lesing at domstolene eventuelt kan påberope seg dl § 183.

 

Endelig nevner jeg at dl § 183 forutsetter at rekvisisjonen av forkynning er gjort overensstemmende med dl § 160, første ledd, altså; at det dokument dommeren har sendt til forkynning ikke bare er en rett kopi av originalen, men også at det fremgår av kopien at selve originalen er signert.

 

*        *        *

 

For øvrig vil jeg nevne – som indikert ovenfor – at en utskrift av en datafil ikke kan være annet enn ”riktig utskrift” av nettopp denne filen i det øyeblikk den blir printet ut. Å bevitne at en slik utskrift er riktig er bare en bevitnelse om at sekretæren har trykket på ”enter-taste” på tastaturet, og at dokumentet deretter – uten særlige overraskelser – har kommet ut på kontorets printer. Erklæringen er i beste fall unødig tidsspille og forteller altså intet om dokumentets ekthet. Her fikk jeg lyst å gjengi Høyesteretts uttalelse i Rt-1992-1184 omkring denne domstolens faste praksis:

 

At underskriften ikke tas med i utskriften er i samsvar med fast praksis.

 

Ha, ha, ha. Ja, slikt må man jo bare le av. Bruk gjerne et minutt eller to på å tenke over uttalelsen. Fast praksis? For en gjeng. Hvordan hadde Høyesterett tenkt seg at underskriften skulle kunne tas med i en utskrift fra en datafil hvor innholdet av filen ikke stammer fra et fysisk dokument? Slike tåpelige uttalelser skal man virkelig lete lenge etter, og finner man dem, stammer de høyst sannsynlig nettopp fra denne gjengen. I og med at utskriften ikke er gjort fra en datafil hvis innhold stammer fra et fysisk dokument (altså, fra et dokument som er skannet inn), men derimot fra dommernes opprettede arbeidsfil (som er et usikret Word-dokument eller annet tekstbehandlingsdokument), vil en utskrift ikke engang i teorien kunne inneholde signaturer. Her viser Høyesterett sin svikefulle side. Det beste Høyesterett kunne ha gjort – dersom man skal gjøre tingene korrekt, og det forventer vi jo – ville ha vært å redegjøre slik for signaturmangelen:

 

At underskriften ikke tas med i utskriften er helt naturlig, dette da den ikke finnes på filen som det er tatt utskrift fra. Denne regelen – å skrive ut dokumenter fra vårt tekstbehandlingssystem og sende disse til forkynning i stedet for kopier av originalavgjørelsene – har vi bare laget, og vi syns den fungerer bra.

 

Jeg nevner også at enkelte ganger har dommernes lakeier – sekretærene – byttet ut utskriftsbekreftelsen med noe enda mer ullent, nemlig ”Bekreftes for førstelagmannen”. Hvem har vel ikke lest denne idioterklæringen? Det står intet om hva som bekreftes, hva dette har med dokumentet å gjøre, eller hvorfor førstelagmannen er blitt blandet inn i saken,[4] og bekreftelsen er følgelig absolutt helt meningsløs. I og med det ansvar som følger den som signerer på ”rett utskrift”, samt avdekkingen av forfalskningene i Borgarting, henvendte vi oss til førstelagmann Ola Dahl som selv ikke er autorisert som dommer, og spurte i brev av 120813 om disse sekretærene har fullmakt. Svaret fra Dahl av 150813 er en ukritisk kopi av Rt-1992-1184, og bekrefter; 1) at førstelagmannen ikke er i stand til å tenke ei heller å ta selvstendige avgjørelser; og 2) den ulovlige praksis.

 

Denne praksis, og dette syn har til og med fått anerkjente advokatfirmaer og deres advokater til å slutte å tenke og derved lettere tro at sekretær Marit Pedersen er førstelagmann; at førstelagmannen kan signere alle domstolens rettsavgjørelser, at også Høyesterett har ansatt en førstelagmann (av alle ting) og at denne karakteren har kompetanse til å signere alle landets øverste domstols avgjørelser. Advokaten er – som jeg håper dere forstår – helt på jordet og skulle selvsagt ikke vært autorisert. Den som ikke tror meg kan jo lese advokat Julie Randgaard Schive Hovde-Hagens anketilsvar av 020813. Selv om vi protesterte mot denne oppfatning og forsøkte å få henne ut av transen, rikket hun seg ikke fra sitt syn, noe du kan lese i hennes fantastiske skriv til namsfogden av 270813. At slike personer helt fritt og ukontrollert får fungere som advokater, er en skandale, og sier også en god del om Tilsynsrådet for advokatvirksomhets virkelige rolle; å dekke over advokatenes feil og mangler, og også deres kriminelle aktiviteter. Det forteller jo også en del om dagens tvangsmyndigheter at de aksepterte dette sprøytet som god fisk: Sekretær Marit Pedersen er førstelagmann i Borgarting, Høyesterett har ansatt en førstelagmann til å signere rettsavgjørelser, og alle førstelagmenn kan signere avgjørelser på vegne av alle dommerne, og da er ”signaturkravet” oppfylt. Helt fantastisk, forskrudd, men dette er likevel den virkeligheten vi lever i.

 

En kort oppsummering før jeg skal dokumentere Borgartings ulovlige aktivitet

Poenget med domstollovens regler om forkynning er ikke å gjøre jobben enklest mulig for domstolene, men derimot å sikre at dokumentet er blitt overlevert til rette vedkommende, samt – ikke minst – å sikre notoritet for dokumentet, altså; at det virkelig kan etterprøves. Med andre ord skal adressaten for forkynnelsen kunne være sikker på at det som forsøkes forkynt er identisk med det som er blitt bestemt av domstolen, og dersom behovet oppstår, skal en etterprøving – også av eventuelle endringer i det gitte rettsdokument – enkelt kunne gjennomføres, hvilket er en umulighet under dagens uhjemlede praksis. Årsaken til denne umulighet ligger for det første i den omstendighet at den gitte datafilen som det skrives ut fra ikke er en kopi av originalavgjørelsen, men snarere er et usikret arbeids-/tekstdokument som – nær sagt – hvem som helst kan foreta endringer på. For det andre; når endringer først blir foretatt i denne datafilen, blir ikke dette registrert noe sted. Dette får den alvorlige følge at endringer som måtte være foretatt ikke kan oppdages eller identifiseres verken på originaldokumentet (om dette skulle eksistere), eller på de mange forskjellige versjonene som finnes i domstolenes dataanlegg.

 

Når teksten i datafilen (rettsavgjørelsen) er blitt endret på denne måten vil teksten på den allerede forkynte utskriften naturlig nok ikke lenger stemme overrens med den gitte domstols ”nye” utskrift. Det domstolen da gjør – og som jeg nå straks skal dokumentere – er å produsere en ny utskrift og sende denne til den part som har forsøkt seg på en etterprøving, med – i høyden – en orientering om at det er dette dokumentet som nå gjenspeiler originalen. Det følger av denne korte gjennomgang av lagmannsrettenes og Høyesteretts lite tillitskapende praksis at etterprøving av en avgjørelse ikke er mulig eller tilgjengelig for brukeren av domstolen. M.a.o. gir ikke den utskriften domstolene sender ut notoritet, hvilket gjør den verdiløs og selvsagt i strid med lov. At enkelte dommere kan få seg til å si at disse utskriftene skaper notoritet, bekrefter med all tydelighet deres inkompetanse, eller at de lar seg styre av instrukser utenfra. Årsaken til denne kaotiske og meget alvorlige situasjon ligger – som indikert ovenfor – i at Høyesterett senest fra 1992 har akseptert at domstolene skal slippe å forkynne kopier av avgjørelsene. Slike forkynte ”avgjørelser” har intet lovgrunnlag og er følgelig ugyldige. For den det gjelder er det da bare å sende krav til den gitte domstol om at saken skal behandles på ny, dette da det ikke er fattet avgjørelse.

 

Konklusjon mht forkynning av utskrifter

Det følger av det jeg nå har redegjort for at forkynning av ”utskrifter” ikke er hjemlet i lov, hvilket har som konsekvens at alle dokument som er forkynt på denne måten er ugyldige, uten rettskraft. Jeg legger samtidig til at det følgelig ikke foreligger beviser eller annen dokumentasjon på at det faktisk har blitt fattet avgjørelse i den gitte sak. Saken skal av denne grunn behandles på ny, hvilket selvsagt vil skape det fullstendige kaos i landets domstoler.

 

Da er vi klare til å gå løs på hovedsaken, nemlig å dokumentere den omstendighet at Borgarting lagmannsrett forfalsker sine avgjørelser.

 

Kjennelsen som ble forfalsket

2. desember 2009 avsa dommerne Petter Chr. Sogn, Jørgen F. Brunsvig og Espen Bergh kjennelse i en sak som ble behandlet i Borgarting lagmannsrett. Normalt er det ingen som vil sette spørsmålstegn ved hvorvidt en avgjørelse er avsagt av de dommerne som er ført opp som dommere i saken. Dette tar man for gitt, noe man – etter å ha lest denne artikkelen – ikke skal gjøre lenger. I og med at ingen i dag med den minste form for sikkerhet kan si hvem som dømte i saken, må jeg få understreke at Borgarting lagmannsrett selv, i de første 16 månedene etter at kjennelsen falt, med sedvanlig styrke har stått fast på at det var disse tre ovennevnte dommerne som deltok og avsa kjennelsen, hvilket – som dere vil se – bekreftes av den forkynte rettsavgjørelsens/dokumentets første og siste side, samt etterfølgende utsendte eksemplarer.

 

Kjennelsen ble forkynt for Karina Hyggen Amland 4. januar 2010, hvilket går frem av hovedstevnevitnets påtegning på første siden av kjennelsen. Hovedstevnevitnet har på tro og ære kontrollert det dokument som ble sendt fra lagmannsretten, jf forkynnelsesforskriften § 5, og har – i og med forkynningen – bl.a. gått god for at alle avgjørelsens sider stemmer med originalen, og at det følgelig virkelig var disse tre dommerne som medvirket i kjennelsen.

 

Merk her at lagmannsretten – med sin ”bekreftes for førstelagmannen” – med nødvendighet bekrefter og (som vi skal se) dermed villeder mottaker til å tro at dokumentet er ment å være en tro kopi av selve kjennelsen. Lagmannsretten erklærer altså med dette at dommerne Sogn, Brunsvig og Bergh ikke bare har deltatt i behandlingen av saken, men at de også har signert avgjørelsen i tråd med tvl § 19-4, annet ledd.

 

Hyggen Amland fikk i perioden frem til 6. april 2011 flere ganger utlevert utskrift av kjennelsen, hvor alle utvilsomt utpeker Sogn, Brunsvig og Bergh som dommere. Her er én utgave (utskrift) av kjennelsen hvor lagmannsrettens sekretær, Marit Pedersen, bekrefter dette forholdet, og her er en annen utgave som bekrefter det samme.

 

Som dere vil se er det helt umulig å identifisere personen som har signert for ”lagmannen”. Det kunne jo være lagmannens private vaskehjelp for alt hva vi vet, og for alt hva vi vet var det sikkert det også. Hyggen Amlands motpart, Torkildsen, Tennøe & Co, har også fått utlevert et eksemplar av denne kjennelsen, hvor lagmannsretten erklærer at det er dommerne Sogn, Brunsvig og Bergh som har dømt i saken. Heller ikke her er det mulig å identifisere den ansvarlige vaskehjelp. Jeg tøyser litt her, hvilket er nødvendig for å få frem alvoret i saken. Vi kan nemlig ikke akseptere en ordning hvor vaskehjelper eller sekretærer uten fullmakt blir satt til å gå god for noe som hevdes å gi notoritet til et rettsdokument. Hva om vaskehjelpen har skrevet ut feil dokument? Hvordan skal vi få tak i vedkommende når det ikke engang er mulig å identifisere han/henne?

 

Ok, da regner jeg med at dere forstår sånn noenlunde hvordan saken ligger an nå rett før 6. april 2011.

 

Etter mye om og men utleverte Oslo tingrett, 6. april 2011, en signert utgave av avgjørelsen.[5] Denne gangen ble ikke dokumentet bekreftet for førstelagmannen. Derimot ble dokumentet erklært å være en ”Rett kopi” av – må vi legge til grunn – originalavgjørelsen, hvilket altså er noe helt annet enn en bekreftelse eller en rett utskrift. Heller ikke på dette dokumentet er det mulig å identifisere den som tok kopien. Det finnes altså ingen garanti for at dette dokumentet er identisk med originalen.

 

Problemet med denne 6. april-utgaven av kjennelsen er mangeartet, og bekrefter i seg selv domstolens kriminelle virksomhet. Ja, jeg har ikke annet valg enn å kalle denne aktiviteten for kriminell. Om noen av dere kan gi meg et ord som bedre beskriver handlingen/aktiviteten, så skal jeg gjerne revidere setningen. Ikke bare fortsetter aktiviteten, men når den blir oppdaget og påtalt gjør domstolen alt som står i dens makt for å dekke over disse straffbare handlinger, og med det har domstolen pådratt seg ytterligere straffansvar ved at den bevisst og med hensikt dekker over tidligere straffbar handling. Jeg nevner samtidig at domstolen har blitt gitt en rekke anledninger til å forklare og oppklare problemet, men vi blir bare møtt med arroganse og maktmisbruk, på alle fronter.

 

Noe av det mer alvorlige med denne kjennelsen, er at den er signert av dommerne Sogn, Brunsvig og Peter L. Bernhardt. Ja, det er riktig. Om du ikke tror det, så får du lese avgjørelsens siste side én gang til. Avgjørelsen som i nærmere 1 ½ år på tro og ære har vært erklært å ha vært avsagt av dommerne A, B og C, er nå plutselig signert av dommerne A, B og D.

 

Det blir ikke bedre når vi ser på kjennelsens førsteside, for der står fremdeles dommerne Sogn, Brunsvig og Bergh oppført. Lagdommer Bernhardt er altså ikke nevnt, bortsett da fra at hans navn plutselig dukker opp under slutningen i avgjørelsen, hvor altså Berghs navn plutselig er blitt borte. Av dette må man kunne si seg enig i at min teori om at domstolenes sekretærer har tilgjengelig dommernes signaturer – som de bare limer inn ved behov (altså, når noen kommer i skranken og ber om en kopi av originalen) – har mer og mer for seg.

 

Det er altså ikke tvil om at det var Sogn, Brunsvig og Bergh som deltok i avgjørelsen, for det har jo lagmannsretten selv erklært i 16 måneder. Vel, tvil og tvil fru Blom. Hvem av oss kan vel med selv den minste sikkerhet si at de og de dommerne – selv om de står oppført på avgjørelsen – virkelig har deltatt og signert? Ingen. Beklager, dere, men slik er det for avgjørelser som behandles skriftlig. Det finnes intet instrument som engang er i nærheten av å kunne etterprøve hvilke dommere – om noen – som faktisk har deltatt i nettopp din avgjørelse. For alt hva du vet, kan avgjørelsen i beste fall ha blitt til – slik en meddommer i Oslo tingrett en gang beskrev prosedyren for meg – ved at hoveddommeren sender de andre dommerne på kafé, og så får de en sms når avgjørelsen skal signeres.

 

De meddommere som har arbeidet i landets domstoler blir herved bedt om å kontakte meg dersom de har lignende historier de kunne tenke seg å dele med andre. Alle henvendelser vil bli behandlet konfidensielt.

 

Tilbake til avgjørelsen. Det vi med sikkerhet kan slå fast er at lagmannsretten en rekke ganger har erklært at Bergh har signert, samt at det i følge dommens første side også var Bergh som skulle ha signert. Han har stått oppført som dommer i nær 1 ½ år, både på første så vel som siste side.

 

Hva tror dere at Borgarting lagmannsrett gjorde da de ble gjort kjent med fabrikasjonen av 6. april 2011? Tror dere at vi fikk en troverdig forklaring? Nei, du. Det som kommer burde ikke overraske dere, og da viser jeg til det jeg har sagt ovenfor om ”utskrift”. Reaksjonen kom først etter at forholdet var blitt klaget inn for Beskyttelsesutvalget for dommere i Trondheim, og jeg legger her inn hele teksten i Borgartings brev av 13. oktober 2011, så kan dere jo selv gjøre dere opp en mening om hvor troverdig, tillitsfullt og sikkert det er, det denne domstolen driver med:

 

Vi er blitt oppmerksom på at det på de utsendte utskriftene av lagmannsrettens kjennelse 2. desember 2009, er det skjedd en feil ved angivelsen av de dommerne som har behandlet saken. Vedlagt følger korrekt utskrift.

 

Vi beklager den oppståtte feilen.”

Dette holder ikke. Jeg mener, her har de forfalsket samme avgjørelse igjen og igjen, og så tror de at dette bare kan beklages og glemmes? Du slette tid. Men, altså: Utskriftene? Kopien av ”originalavgjørelsen” – 6. april-fabrikasjonen – hvor Bergh fremdeles står oppført som dommer, mens en helt annen dommer – røveren Bernhardt – har signert, er da ikke en ”utskrift”, men tvert imot en bekreftet ”rett kopi”, signert av en FITT ved lagmannsretten.

 

Som dere ser så kan lagmannsrettene og Høyesterett (det er bare disse to øverste rettsinstansene som driver sin virksomhet uten å signere sine avgjørelser) tillate seg å skrive ut ”korrekte” utskrifter til krampa tar dem, uten at noen blir stilt til ansvar, og i full visshet om at de stakkars brukerne av domstolen selvsagt bare må godta det hele. Advokatene deres tør jo ikke engang å tenke tanken på å protestere mot slikt.

 

Et kontrollspørsmål: Dersom det nå skulle være slik som det i ettertid er blitt lagt til grunn fra Borgarting lagmannsrett, at Bergh ikke hadde noe med denne saken å gjøre, at det har skjedd en glipp og at det selvsagt var Bernhardt som dømte i saken, hvordan kan det da ha seg at Bernhardt signerte på en avgjørelse hvor hans navn ikke står oppført? Kan han overhodet ha lest avgjørelsen før han signerte? Dersom han hadde lest avgjørelsen ville han nemlig ikke funnet navnet sitt på den, og han kunne da ikke ha signert uten å ha pådratt seg straffansvar. Det finnes altså ikke troverdighet i den forklaring som konsulent Marianne Ofstad forsøker å bygge opp rundt navneglippteorien.

 

Enda et kontrollspørsmål: Hvordan kan noen hevde at Bernhardt har signert og deltatt i denne avgjørelsen, når førstelagmann Ola Dahls sekretær Grete Frankering har bekreftet den forkynte versjonen av kjennelsen som jo er signert av lagdommer Espen Bergh? Glem nå ikke hva sekretæren faktisk skal ha gjort: Hun har gått inn på domstolens dokument- og saksbehandlingssystem (LOVISA) og funnet frem dommernes håpløst usikrede arbeidsfil for denne avgjørelsen. Deretter har hun åpnet den og klikket på ”print”, og ut har det kommet en utskrift. Etter dette skal hun – hevder Ola Dahl & Co – ha hentet den signerte avgjørelsen, og sjekket at utskriften var ”…i samsvar med originalen.” Sekretæren har altså kontrollert saksnummeret og hvem som var ført opp som dommere og ikke minst; hvem som har signert. Deretter har hun stemplet dokumentet, skrevet en bekreftelse på vegne av Ola Dahl, og endelig signert. Glippteorien får altså ingen støtte i faktum, og teorien kan i beste fall bare benyttes som dokumentasjon på falsk forklaring for domstolen og Tilsynsutvalget for dommere.

 

Enhver endring i en rettsavgjørelse skal kunne identifiseres og etterprøves

Som dere har sett på alle versjonene av denne avgjørelsen, er det – dersom dere kun ser på ett av dokumentene – umulig å oppdage endringer. Pukk umulig. Slik skal det selvsagt ikke være, og jeg viser da til tvl § 19-8 samtidig som jeg presisere at enhver liten endring av en rettsavgjørelse skal gjøres i margen på originalavgjørelsen. Tekst som skal skiftes ut skal avmerkes korrekt. Når endringen er gjort skal endringen dateres, signeres, og det skal også vises til hjemmel. Deretter skal originalavgjørelsen forkynnes på ny for partene, jf tvl § 19-5.

 

I og med at lagmannsrettene og Høyesterett ikke opererer med skriftlige fysiske avgjørelsesdokument – altså; beslutninger, kjennelser og dommer på et papir som fysisk er signert av de involverte dommerne – men derimot har lagt seg til en ulovlig praksis hvor avgjørelsen kun finnes i LOVISA (et dokument- og saksbehandlingssystem som ikke er utviklet med tanke på bestemmelsene i tvl §§ 19-4, 19-5, 19-6, 19-8 eller dl § 160), vil en retting ikke kunne identifiseres. Hver gang dokumentet åpnes, endres, lagres og lukkes (noe som altså ikke er lovlig), er den gamle teksten borte for alltid, hvilket vi har fått ettertrykkelig bekreftet i denne saken jeg skriver om her, og med den også muligheten for å kontrollere hva som ble borte, hva som er blitt tilføyd, hvem som har gjort det, dato for endringen og hjemmel. En skulle jo tro at det var en gjeng med huleboere som drev og lekte seg i landets to øverste rettsinstanser.

 

Når domstolene heller reviderer avgjørelsen etter behov i stedet for å erkjenne et stort og nærmest uløselig problem (et problem som blir større og dyrere for hver dag), står vi overfor en åpenbar straffbar forfalsking. Saken hadde selvsagt stilt seg helt annerledes dersom domstolen hadde fulgt loven mht endringer av rettsavgjørelser. Når domstolen heller velger å endre teksten i det skjulte, og endog hevder at denne nye teksten nå er den originale teksten som alltid har stått på originalen, ja, da står vi ikke bare overfor en klar forfalskning, men også en bevisst straffbar villedelse av det rettssøkende publikum.

 

Med innføringen av Høyesteretts nye regel i 1992 – som i konsekvens avviklet dl § 160 – samt innvielsen av LOVISA, har domstolene virkelig bedt om trøbbel. Spørsmålet var vel egentlig bare når dette ville bli oppdaget. Løsningen fremover er å avvikle LOVISA, forkaste Rt-1992-1184, og følge loven som allerede regulerer forholdet. Løsningen for alle du hundretusener av saker som kort sagt ikke eksisterer, er en helt annen ting.

 

Årsaken til forfalskningen

Uansett, det er ikke den minste tvil om at kjennelsen er en forfalskning. Det er bare én sannsynlig årsak til at Bernhardts navn har dukket opp på avgjørelsen, og det er at sekretæren – antakeligvis etter å ha blitt stresset opp ved at Hyggen Amland møtte opp ved skranken og krevde en signert kjennelse – har blandet sammen signaturene når hun skulle lime dem inn i dette nå så forfalskede dokument. Når denne skaden først var skjedd, var loddet kastet, og det var ingen vei tilbake for domstolen. Det eneste de kunne gjøre var å gi løgnen næring.

 

Både Bergh så vel som Bernhardt ble klaget inn for Tilsynsutvalget for dommere. Bergh sa til sitt forsvar (brev av 131011) at han ikke hadde hatt noe befatning med saken, og at det jo selvsagt var Bernhardt som hadde signert. For å unngå å gi føde til ilden unngikk Bergh å forsøke å bortforklare at hans eget navn fremdeles – i 6-april-fabrikasjonen – sto oppført som dommer i saken. Bernhardt derimot forsvarte seg med noen sløve nebb og klør (brev av 271011), samtidig som han ga uttrykk for at en lang rekke personer var ansvarlig for at dette kunne skje, og at det var beklagelig at sekretariatet ikke hadde fått hans navn inn på kjennelsen. Sekretariatet? Beklagelig? Hallo! Er det virkelig sekretariatet som avholder rettsmøter, som kontrollerer hvilke dommere som sitter i den ene eller andre sak og dømmer, som skriver dommer og kjennelser, eller er det dommerne som gjør dette? Dersom det jeg her har beskrevet er dommernes jobb, og det er det, var jo Bernhardt nær sagt forpliktet til å oppdage at han ikke var dommer i saken, og burde derfor ha gjort anskrik.

 

Det er for øvrig ille å se hvor ondskapsfullt dette systemet er ment å være. Her har vi altså utover enhver tvil vist at Borgarting lagmannsrett har forfalsket en rettsavgjørelse – flere ganger. Domstolen selv gjør intet annet enn å revidere avgjørelsen på datafilen og sende ut ny ”rett utskrift” som om intet har skjedd, hvilket altså ikke er lov. Det er ikke tvil om at dommerne selv har medvirket til disse forfalskningene, og grunnlaget for klagen var godt dokumentert. At Tilsynsutvalget aldri var ment å eksistere etter sin opplyste hensikt, viser Tilsynsutvalget selv med sin konklusjon hvor de aksepterer dommernes nye løgner som god fisk. Ha, ha, ha. Du slette tid, og dette sitter vi alle mann og kvinner og aksepterer! Her burde det jo ha vært reist opprør mot lagmannsrettene, Høyesterett og også mot dette Tilsynsutvalget som ikke gjør annet enn å beskytte og dekke over dommernes straffbare handlinger. Tilsynsutvalget fremstår jo mer og mer som en mafiaorganisasjon. Fallerte kriminelle dommere får jo til og med deltidsjobb eller annet forefallende arbeid i denne institusjonen etter at de er blitt dømt, eller har klart å korrumpere sine kolleger til å frikjenne dem. Det er faktisk på høy tid at vi reagerer.

 

Men, selv om Bernhardt ikke skulle ha oppdaget dette, må jo i hvert fall lederen av retten (altså, den som administrerte denne konkrete saken) ha oppdaget at noe var riv ruskende galt når han fikk se at Bergh var oppført som dommer, mens Bernhardt signerte i hans sted. Vi skal ikke glemme at Bernhardt ikke er nevnt noe sted i den forkynte utgaven. Førstvoterende Sogn, altså rettens leder, er den som signerer sist, og han kan jo ikke ha unngått å oppdage at Bergh har signert i Bernhardts sted – slik den forkynte utgaven med all mulig rettslig kraft bekrefter – eller at Bernhardt har signert på en avgjørelse som Bergh står oppført som dommer i, jf den signerte utgaven av 6. april 2011. Uansett hvordan man snur og vender på denne saken blir den gal, og det blir gjerne en løgn som til stadighet skal fikses på.

 

Og, endelig, så er det ikke den minste tvil om at det aldri eksisterte noen original signert kjennelse i denne saken. Det eneste som eksisterte – slik det gjør i alle saker i lagmannsrettene og i Høyesterett – var tekstbehandlingsfilen som sekretærene, tydeligvis, har ansvaret for å til enhver tid revidere og holde oppdatert. Misforstå meg rett; det er selvsagt ikke lov å revidere og oppdatere avgjørelser, eller å administrere en domstol uten fysiske avgjørelser (fysiske avgjørelser som skulle ha vært sikret på forsvarlig vis og blitt gjort tilgjengelig for partene og allmennheten). Jeg minner igjen om at en avgjørelse er et rettslig dokument som bare kan endres på etter gitte regler, jf det som er sagt ovenfor omkring tvl § 19-8.

 

Oppsummering

Saken forteller om domstolenes forfalsking av rettsavgjørelser, og årsaken til at dette skjer, nemlig Høyesteretts etablering og senere godkjennelse av en ulovlig praksis som ikke sikrer notoritet (etterprøvbarhet). Som jeg har predikert i flere år kan nær sagt hvem som helst gå inn på disse usikrede wordfilene og endre det som man måtte ønske å endre på. I dette tilfellet kan kjennelsen absolutt sammenlignes med en slange som må skifte skinn etter hvert som den vokser. Hadde dommerne holdt seg til en meget enkel lovgivning, som ikke er i nærheten av å skape så mye problemer som hva den ulovlige praksis gjør, ville man også unngått å måtte forfalske avgjørelser. Hva er det, for øvrig, som er så vanskelig med å signere en rettsavgjørelse, og deretter skanne den inn og låse filen for endringer? Hva er det som er så vanskelig å sende kopi av denne avgjørelsen til forkynning? I og med at svaret gir seg selv – intet – oppstår spørsmålet; hvorfor har de to øverste domstolene lagt seg til denne ulovlige ordning? Hvorfor har de veket fra loven? Og hvorfor skal de på død og liv fortsette med ordningen selv etter at den er blitt avdekket og etter at det er blitt protestert mot den?

 

Ikke én eneste av endringene er endret på lovlig vis. Med ”lovlig vis” tenker jeg på tvisteloven § 19-8, og at alle slike endringer deretter skal forkynnes for partene, jf § 19-5, første ledd. At intet av dette er blitt gjort i denne saken bekrefter tre forhold; 1) fullstendig inkompetanse blant domstolens dommere; 2) utsvevende arroganse og forrakt for lov og rett; og 3) ulovlig praksis som synes mulig å endre under det regimet vi har i dag. Etter dette er ikke tanken lang til den refleksjon at domstolene er i hendene på uvedkommende.

 

Dersom det hadde vært én dommer i lagmannsretten som hadde den minste greie på hva han/hun holder på med, så hadde hver eneste endring i denne nå så drøvtyggede kjennelse ha vært mulig å etterprøve. Tekst hadde blitt strøket ut. Ny tekst hadde blitt lagt inn i margen. Endringen hadde vært datert, og signert, og ikke minst; hjemmelen for endringen hadde vært nedtegnet på dette dokumentet, og inni alt dette hadde selvsagt partene også vært involvert. Deretter, når alt dette var blitt gjort, så ville kjennelsen ha blitt sendt ut til forkynning. I og med at denne kjennelsen har vært igjennom en rekke endringer, skulle også alle endringene ha blitt utført på den nevnte måte. Intet av dette skjedde, og da kan vi trygt slå fast at domstolen mangler kompetente dommere, eller at noen utenfor domstolen har bestemt at slik skal det bare være, og da kjære lesere, da har vi ikke å gjøre med en domstol lengre.

 

Det tredje forholdet denne saken bekrefter – denne grunnlovsstridige praksis man står overfor idet Høyesterett opphevet dl § 160, og hvor grunnlaget for opphevingen var lagmannsrettene og Høyesteretts eget ønske om å kunne fortsette med en ulovlig praksis de selv hadde lagt seg til – er vel det som virkelig vil slå i hjel ethvert forsøk på å rette seg etter tvl § 19-8. Slik sett kan det nok tenkes at det finnes noen dommere av hel ved i denne domstolen, men idet vi ikke hører fra dem, kan vi straks slå fast at de ikke har integritet til å si stopp, og dermed er de så absolutt ubrukbare som dommere.

 

Helt til slutt vil jeg gjenta at det er tre dommere som har signert, hvorav førstvoterende Sogn – rettens leder – har signert til slutt. Minst to av disse dommerne (Sogn og Bergh / Bernhardt) måtte ha oppdaget at noe var feil ved avgjørelsen. At det ikke har vært den minste reaksjon da de så signaturen på en dommer som ikke hadde deltatt, eller da de så signaturen på en dommer som ikke er nevnt som dommer i dokumentet, eller da de så navnet på dommeren men ingen signatur på vedkommende, ja, da har man fått så mange røde og vilt blinkende varsellamper at det ikke er mulig å hevde at det har skjedd en glipp. Da må alle ha glippet, samtidig, og det er det jo ingen som kan tro på, med mindre domstolen er besatt av nikkedukker, men da har vi jo ikke noen domstol lenger. Disse omstendigheter, denne påfallende passivitet til alle disse åpenbare feil, bekrefter – som nevnt ovenfor – teorien om at sekretærene limer inn dommersignaturer ved behov, og av og til går det helt galt, som i denne saken.

 

Påstanden om at sekretærene til førstelagmann Ola Dahl – og/eller han selv – forfalsker rettsavgjørelser ved bl.a. å lime inn dommernes signaturer står for øvrig meget sterkt. Å til stadighet endre et angivelig eksisterende fysisk rettsdokument, uten å nevne noe sted at dokumentet nå er endret og hvor det endrede dokumentet deretter hevdes å være det originale – er og blir en forfalskning. Borgarting kommer ikke utenom dette, uansett hvordan de nå skulle forsøke å vri seg ut av dette. 

 

For øvrig: Bernhardt er ikke noe ubeskrevet blad, akkurat. I tidligere tider jobbet han som advokat hos Lund, Gundersen & Co, og har følgelig gjort seg skyldig i straffbar utpressing mot ingen ringere enn deres egen Juristforening. Les mer om Bernhardts forhistorie hos Ole Lund her og her, og spesielt min anmeldelse av Bernhardt her.

 

Min oppfordring til dere er å gå på mot lagmannsrettene og Høyesterett. Krev deres rett. Be om å få den signerte avgjørelsen forkynt. Dersom dere finner feil ved dokumentene: Vis nulltoleranse!

 

For den som ikke har fått med seg Høyesteretts forfalskninger, og hvor uheldig det var å innføre LOVISA, så anbefaler jeg dere å lese artikkelen om en gran til besvær.

 

Og helt til slutt: Dommerne Sogn, Bergh, Brunsvig, Bernhardt samt deres liksomsjef, Ola Dahl og hans kompani av viljeløse sekretærer skulle selvsagt ha vært fradømt sine stillinger, dømt til fengsel og sendt til lange soninger. Dette kommer selvsagt aldri til å skje. Ikke så rart kanskje, for det er jo disse som forvalter og kontrollerer lov og rett i Norge, og som dermed med sine klamme hender kontrollerer sin egen skjebne.

 

Det vi kan gjøre er å bygge opp en folkereisning mot det organiserte kriminelle miljøet som kontrollerer og forvalter domstolene og våre rettigheter, og få dem fjernet med folkemakt. Før den tid er kommet, vil det bare gå én vei og det kan vi jo ikke tillate at skal fortsette.

 

God Påske!

 

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                            

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2014 • Copyright

 

 

 



[1] Som fortjener å bli omtalt som det konfliktskapende organ.

[2] Som nevnt andre steder; assumption is the mother of all fuckups

[3] Jo, det er ulovlig å lese korrektur (og dermed ”rette” en avgjørelse slik som det ble gjort i Treholt-dommen) etter opplesing av dommen, dersom opplesing tjener som forkynning. Statsadvokat Stein Vale bekrefter med sin uttalelse at han ikke forstår regelverket han er satt til å forvalte, eller at han er korrupt

[4] Merk her at førstelagmannen ikke har noe som helst å gjøre med rettens avgjørelser – intet – bortsett fra de avgjørelsene han selv deltar i. Hver dommer i en domstol er uavhengig, også av den annen dommer. Administrativt har en domstol en sjef, men ikke prosessuelt. Forkynning avslutter saken og er følgelig en prosessuell oppgave, ikke en administrativ. Prosessuelt er hver dommer sin egen sjef, hvilket følger av dommerens uavhengighet. Her, derimot, legges det opp til et syn hvor førstelagmannens sekretær på førstelagmannens vegne skal signere alle domstolens rettsavgjørelser, og da er man jo på helt ville veier.

[5] Rettskraftige avgjørelser blir alltid sendt for arkivering i den tingrett hvor saken først ble åpnet.