10.03.2013

 

Frikjent i straffesak – dømt i erstatningssak

 

Et uholdbart resultat av politisk unnfallenhet

 

 

 

Frikjent og dømt i samme sak

Nå og da dukker det saker opp i mediene hvor den alminnelige fotgjenger rister på hodet og stiller seg uforstående til hvordan norsk rett har løst det gitte spørsmål. Dette er bl.a. tilfellet hvor en tiltalt er blitt frikjent i straffesaken, men hvor vedkommende deretter – eller til og med før straffesaken kommer opp – blir dømt i en sivil sak hvor det samme faktiske forhold er benyttet som grunnlag.

 

To eksempler

Birgitte Tengs-saken” fra Karmøy, og nå sist saken mot advokat Sigurd Klomsæt er eksempler på slike saker. Fetteren ble frikjent i straffesaken, men ble samtidig dømt til å betale erstatning (oppreisning) på kr. 100.000,- til den dreptes foreldre. Erstatningsdommen står fremdeles som et rettskraftig eksempel på en intellektuell defekt og unnfallenhet i norsk rettspolitikk.

 

Saken mot Klomsæt er i prinsippet identisk, dog med den forskjell at den sivile saken – kravet om å frata ham hans autorisasjon som advokat – ble pådømt først. Klomsæt ble fradømt sitt levebrød, mens han ble frikjent for de handlinger som fratok ham hans levebrød. Absurd.

 

Normalt – altså i saker hvor ovennevnte problemstilling oppstår – vil vedkommende bli frikjent i straffesaken, mens han/hun vil bli dømt i den sivile saken (krav på erstatning, tilbakekallelse av autorisasjon / bevilling osv). Man kan vel trygt si at dersom man først har havnet i påtalemyndighetens klør, så er slaget tapt uansett utfall i den strafferettslige biten.

 

Straff for en dag – dømt for resten av livet

Ja, dette er i grove trekk forskjellen mht konsekvensene etter en straffedom og en sivilrettslig dom.

 

For at det ikke skal oppstå ubehag som følge av denne kanskje noe grovkornete fremstilling, understreker jeg at det finnes en rekke mennesker som eksempelvis er uskyldig dømt for å ha krenket andre personers kropp og sjel. Å leve med en slik dom, selv etter endt soning, er å sammenligne med et liv i helvete. Uretten vil aldri ta slutt. Så, disse og lignende saker holder jeg utenfor denne fremstilling.

 

Som i Klomsæts tilfelle er straffesaken – isolert sett – av minimal betydning. Han var blitt ilagt en bot på kr 24.000,- og kunne i verste fall ende med 12 dager i gjeldsfengsel (en norsk ordning som for øvrig er i strid med EMK) dersom han hadde nektet å betale en idømt bot. Den sivile saken er derimot livsendrende. Klomsæt er fratatt sitt levebrød. Det faktiske forhold som dommerne i begge sakene avgjorde saken på, er som nevnt det samme. Så, hvor gikk det galt?, og hvorfor?

 

En straffesak er i bunn og grunn ikke annet enn samfunnets inkassoprosess mot en av dets borgere. Du har tatt for deg av goder som enten er til salgs eller ikke, og må derfor gjøre opp for dette + ”gebyr" for ikke å ha gjort opp ved ”disken”, eller for å ha tatt, forbrukt eller på annen måte utnyttet noe som ikke er tilgjengelig. Man gjør altså opp for seg, og så er man i utgangspunktet ferdig med saken.

 

Det som i realiteten finner sted når en person blir dømt for en straffbar handling, er et økonomisk etteroppgjør mellom to parter hvorav den ene søker å sette en pris på det ”godet” den annen i utgangspunktet ikke så seg tjent med å betale for, eller å avstå fra. I straffesaker blir retten i realiteten omgjort til statens oppgjørskontor, hvor beviskravet altså er satt høyt.

 

En sivil sak kan som kjent være så mangt, og jeg skal ikke forsøke meg på en definisjon her, bortsett fra å nevne at den tapende parten mange ganger – uten annet grunnlag enn en selvmotsigende uetterprøvbar dom som strider mot det faktum som ble presentert under hovedforhandlingen – må gi ifra seg alt han eier og har, pluss en god porsjon til, før dommeren og motparten er fornøyd, og mot denne bakgrunn kan man jo spørre seg hvordan det kan ha seg at beviskravene i livsendrende saker er satt langt lavere enn i oppgjørssakene som påtalemyndigheten fører.

 

Den urimelige forskjellen som vi finner i samfunnets syn på strafferetten og sivilretten, bekreftes når vi ser på muligheten for å få opphevet en dom. I sivilretten er det satt en grense på 10 år. Etter dette kan du si takk og farvel, for godt, til det som en gang var ditt, uavhengig av hvor gode bevis du har. I strafferetten derimot kan du – forutsatt at enkelte vilkår er oppfylt – når som helst kreve å få gjort om dommen.

 

Hva er verst: Å måtte sitte 5 år i fengsel – med fullpensjon – for ikke å ha innført tre kilo heroin til landet (med en åpen mulighet for å få omgjort dommen og samtidig innkassere erstatning for påtvunget opphold), eller å bli fratatt hus, hjem, livsgrunnlaget og levebrødet, med sosialkontoret og rennesteinen som beste venn for resten av livet? Det finnes selvsagt nyanser her, som jeg dog ikke har tenkt å gå inn på, idet jeg kun har til hensikt å poengtere problemet; to nivåer av beviskrav i samme sak.

 

Når vi ser disse to sidene av norsk rettsliv og samfunnsliv i lys av hverandre, fremstår det for meg som rimelig klart at strafferetten har fått en langt høyere stjerne blant EMK-konsipistene (statsmennene bak FN’s menneskerettighetskonvensjon og den Europeiske menneskerettighetskonvesjon) enn hva den fortjener, og jeg tror jeg har mange med meg i min påstand om at det, med få unntak, blir begått langt flere og mer alvorlige menneskerettighetskrenkelser innen sivilretten enn hva man vil finne innen strafferetten. Én av årsakene er åpenbar; de relativt svake beviskravene i de sivile saker.

 

Beviskravene – sivil og strafferett

Hensynet bak de strenge beviskravene i strafferetten finner man bl.a. i ønsket om at man skal være nær 100% sikker på at den som står tiltalt virkelig har handlet slik påtalemyndigheten har beskrevet i tiltalen (gjerningsbeskrivelsen). Det skal altså ikke være særlig tvil om at vedkommende kan dømmes for den handling han står tiltalt for å ha utført. Eller sagt med andre ord. Det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Ja, ja. Fine greier, isolert sett.

 

I den sivile rett er det – for å si det litt folkelig – ikke så nøye med beviskravene. Her er det tilstrekkelig at den som reiser sak klarer å overbevise, eller rettere; klarer å få retten med på at saksøkte har handlet på den ene eller annen måte og at saksøkers pretensjoner har noe for seg. Balansepunktet er 50/50 (og begrunnelsen er at partene er likeverdige og har motstridende interesser), men normalt gir dommerne blaffen i selv dette. Etter mitt skjønn er det ikke en juridisk overbevisning man mange ganger finner som grunnlag for dommerens konklusjon, men derimot en økonomisk, sosial eller politisk overbevisning. Vi er med andre ord helt ute på viddene i den sivile rett. Ikke det, jeg tror mye av dommernes overbevisning i straffesakene stammer fra bruk av samme metode.

 

Straffesaker – sivile saker: Hvem er part?

I sivile saker – og nå kommer jeg til en av de viktige sider ved mitt poeng – er det heller sjelden at det er uenighet om hvem som er parter i saken. Uenigheten – som er utgangspunktet for enhver tvist – skriver seg mest fra egne eller andres tolkninger vedrørende gitte handlinger; hva som er blitt gjort eller hva som skulle ha vært gjort. Tvister oppstår gjerne ved ulik oppfatning av eiendomsretten, avtaler, kontrakter, ved skilsmisser, eller i enhver annen sammenheng hvor to parter – som i de aller fleste tilfeller kjenner hverandre (eller blir kjent med hverandre gjennom en eller annen kollisjon) – ryker uklar omkring sivilrettslige spørsmål.

 

I strafferetten derimot er utgangspunktet det motsatte. Staten er fullstendig overbevist om at A er rett mann, og drar vedkommende – som stort sett nekter for å ha noe med saken å gjøre – etter håret inn i retten.

 

I sivile så vel som i straffesaker må retten forholde seg til minst to parter. Ok, veldig banalt, men alt jeg skriver har sin mening. Som nevnt er partene i de sivile sakene stort sett kjent med hverandre. For straffesakenes del møter påtalemyndigheten på vegne av folket, mens hans motpart er en som stort sett ikke vedkjenner seg partsstatus, for å si det slik. Med denne klare forskjellen i partsbildet som utgangspunkt, synes jeg det er meget problematisk å blande sammen strafferetten og sivilretten i straffesaker hvor dommen går ut på frifinnelse.

 

Det jeg forsøker å si er at det i de sivile saker stort sett ikke er noe spørsmål om hvem som har handlet, hvem som skal handle eller som skal avstå fra å handle, mens dette spørsmålet i strafferetten – prosessuelt sett – er det aller viktigste; hvem handlet? Dersom påtalemyndigheten ikke klarer å svare på dette spørsmålet, er saken død. Å puste liv i en slik sak, ved hjelp av en sivilrettslig sak etter frifinnelse, blir – slik jeg ser det – som å puste liv i et fjorten dager gammelt hestekadaver.

 

Det følger av det jeg her redegjør for at det ikke skal være mulig å reise en sivil sak mot en person, dersom den sivile saken har sitt utgangspunkt i strafferetten og samtidig er avhengig av det strafferettslige utfall, som på tidspunktet for behandlingen av den sivile sak ennå ikke er avklart, slik forholdet var i saken mot Klomsæt.

 

Idet en person blir frifunnet for en straffbar handling, kan følgende straks slås fast: Gjerningspersonen er ukjent, og det kan ikke reises ny straffesak – basert på samme rettsgrunnlag – mot den som er frikjent. Påtalemyndigheten har etter en slik dom åpenbart feilet i å finne hvem som har handlet.

 

Man kan derfor ikke i mellomtiden, mens man venter på politiets gjennombrudd, straks sette seg ned og dømme den frikjente til å betale erstatning for det forhold han er frikjent for. I Birgitte Tengs-saken hadde man – straks frifinnelsen var et faktum – åpenbart en morder på frifot. Oppreisningsdommen mot ”fetteren” – som ble gitt i samme sak – fremstår dermed alene som et håpløst ugjennomtenkt plaster på såret, mens alle satt og ventet på at politiet skulle finne gjerningsmannen, som – dersom politiet hadde etterforsket alle sider ved saken og vedkommende hadde blitt funnet – også ville være erstatningsansvarlig. Ser der hvor selvmotsigende og uholdbar en slik foreløpig plaster-på-såret-løsning er?

 

Hvor går veien videre?

Ett av mange problem med en slik type kriminalpolitikk (hvor man frikjenner for straff og idømmer erstatningsplikt) er altså at gjerningsmannen – som til sist forhåpentligvis vil bli funnet og idømt straff og erstatning – fremdeles går løs.

 

Det er mot denne bakgrunn ikke mulig å forsvare en politikk hvor man ukritisk, og med svære skylapper trukket ned foran øynene, dømmer den frikjente, alene basert på den juridiskteoretiske tanke at beviskravene i den sivile rett er satt lavere, og at dette følgelig ikke bare er god juss, men ren plankekjøring. Løsningen er ikke bare absurd, men viser også at man mangler evne til å se det juridiske problem i et større og, for menigmann, mer forståelig bilde.

 

Altså; i sivile saker som har et ankerfeste i strafferetten (mht gjerningspersonen) – eksempelvis hvor en kirke har brent ned og hvor påtalemyndigheten reiser sak mot A, hvor A blir frifunnet i straffesaken, men blir dømt til å betale for en ny kirke i tillegg til kostnadene mht slukking og opprydding – bør beviskravet (prinsippet om sannsynlighetsovervekt) i den sivilrettslige delen av saken heves til samme nivå som i strafferetten. En slik løsning fører naturlig nok til at det ikke blir reist erstatningskrav etter frifinnelse. Alle hensyn tatt i betraktning er dette den eneste gode og rettferdige løsning i slike saker.

         

Risikoen med å føre en sosialpolitikk som skaper lovbrytere, mennesker som kan gjøre skade i samfunnet, skal selvsagt ikke overføres til A gjennom bruk av det sivilrettslige prinsipp om sannsynlighetsovervekt.

 

I tillegg til det jeg har gjennomgått ovenfor, tilføyer jeg: Dersom den tiltalte blir frifunnet, er det ikke tvil om at politiet står igjen med en straffesak uten kjent gjerningsmann, samtidig som den frikjente aldri mer vil kunne bli dømt for å ha satt fyr på kirken. Teoretisk sett, men også i praksis, går en kirkebrenner løs. Staten kan ikke da med hånden på hjertet påstå at det er den frikjente som har fyrt opp kirken deres, følgelig bør staten heller ikke kunne reise erstatningssak (eller tillate at det blir reist erstatningssak) mot vedkommende. Det kan jo hende at politiet er heldig og fakker gjerningsmannen en dag eller to etter at erstatningsdommen har falt, og da ser man jo hvor galt man har handlet når man like fullt valgte å reise erstatningssak mot den frikjente.

 

Stortinget

Til lovgiverne på Stortinget anbefaler jeg at de setter ned en komité for å se på beviskravene i sivile saker som har en gren inn i strafferetten, med det for øyet å heve beviskravene – spesielt i det tilfellet jeg har gjennomgått – til samme nivå som man har i straffesaker. Med denne ordningen kvitter man seg ikke bare effektivt med problemstillingen som er årsaken til denne artikkelen, men man sikrer seg også ytterligere mot justismord, uten at noen tar det minste skade av endringen.

 

Men, med denne løsningen oppstår et nytt spørsmål; hva da med fornærmede og dennes krav på erstatning? Ja, hva er problemet? Dersom man ikke har kjent gjerningsmann – hvilket er tilfellet i en frifinnende dom – kan man ikke bare gyve løs på samme person bare fordi denne har vært gjenstand for en straffeforfølgelse. Merk at gjerningspersonen faktisk er ukjent!

 

Fornærmede har åpenbart lidt økonomisk last, og må selvsagt på en eller annen måte få dekket dette tapet/savnet. Én løsning kan være at staten – som jo forvalter lov og rett og for øvrig styrer det meste i samfunnslivet – etablerer et fond som skal dekke erstatninger som har sitt grunnlag i straffbare handlinger, litt på linje med voldsoffererstatningen. Én av de store årsaker til straffbare handlinger er jo nettopp sosialpolitikken til forvalterne av landet, så litt reelt ansvar fra den kanten burde man kunne kreve. Nå er vel for øvrig de fleste tenkelige tap allerede dekket av erstatningsselskapenes utallige tilbud, så jeg ser ikke for meg at det skal by på særlige problemer å få løst det økonomiske oppgjøret med fornærmede.

 

Herman J Berge

In exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                           

 

 

 

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2013 • Copyright