18.07.2013

En gran til besvær

 

 

kan velte høyesterett

 

Hva gjør du dersom naboens ting og tang sperrer for din utsikt? Jo, du tar saken i egne hender, rydder for utsikten og ser hvordan det går, eller du går til sak mot naboen hvor du kanskje til og med føler for å korrumpere noen advokater og dommere, og får tingen fjernet, på ”lovlig” vis, må vite. Enkelt og greit.

 

Et sted i Sandefjord sto det en gran. Granen var til slikt besvær at naboen som ønsket den fjernet hevdes å ha dødd av det hele. Omtrent alle journalister og dommere som har vært involvert i saken mener at dersom en gran sperrer for utsikten til en nabo, så må granen selvsagt fjernes. Hva som er akseptabel utsikt og hva som ikke er akseptabel utsikt defineres av den som påberoper seg den frie utsiktsretten. Hvem kan vel tenke annerledes? Det er visst ingen som har den minste forståelse for eierne av den eiendom som blir angrepet av utsiktsrettshaveren (altså der hvor granen står), deres ønsker, velbehag eller rettigheter. Merkelig.

 

Vel, uansett, jeg skal ikke vurdere de rettslige sidene i denne konflikten. Derimot skal jeg se på to av Høyesteretts avgjørelser i saken, avgjørelser som vil tvinge deg til å se det jeg og mange med meg for lengst har sett, nemlig at det ikke er skikk på noe i landets rettsvesen, selv ikke langt der oppe hvor tåken sitter tykt, i Høyesterett.

 

Nedenfor skal jeg foreta en enkel dokumentanalyse, om en vil, av de to nevnte avgjørelsene, dette i et forsøk på å vise dere at Høyesterett fabrikkerer avgjørelser etter behov. Men, først noen ord om domstolenes saksbehandlingssystem, LOVISA, og deretter litt om reglene som bestemmer hvordan avgjørelsen skal se ut på et ark, ja, på det ark som senere hen skal forkynnes.

 

LOVISA

Saks- og dokumentbehandlingssystemet LOVISA ble innført i landets domstoler (bortsett fra Høyesterett) gjennom en gradvis prosess fra tidlig på 2000-tallet. Systemet som skulle revolusjonere begravelsesvirksomheten i landets domstoler og som i dag av rettsvesenet og pressen blir omtalt som domstolenes IT-system, fikk en heller trang fødsel. Og oppveksten gikk som med Røkke, langs rennesteinen. Systemet har satt rettspleien og rettssikkerheten et langt skritt tilbake og er direkte skadelig for brukerne av domstolene (deg og meg), men etter hvert har landets dommere likevel blitt tvunget til å akseptere dette forkrøplede systemet som er fullstendig blottet for sikkerhetssystemer mht feil og korrupsjon, og for å sette kronen på det absurde ble LOVISA kåret til verdensmester i dokumentbehandling for bare noen få uker siden.

 

Prisen står i sterk kontrast med brukernes erfaring. En eller annen gang i 2005 uttalte sorenskriver Knut Rønning i Sandefjord tingrett følgende om LOVISA:

 

Det har vært og er fortsatt til dels store tekniske problemer knyttet til Lovisa. Systemet inneholder mange feil og virker ofte meget tregt. Ikke rent sjelden er også systemet nede. I slike tilfeller er det greit å kunne falle tilbake til våre gamle maler på eget intranett...Vårt domsarkiv er vesentlig bedre enn systemet i Lovisa... Innføringen av Lovisa har for lengre tid låst domstolene til Microsoft Word, og umuliggjør i praksis andre løsninger. Ingen datasystemer lever imidlertid evig, og det vil komme nye muligheter.”

 

Sorenskriver Rønning spådde LOVISA en heller mørk fremtid. La oss da se hvordan situasjonen var blitt 8 år senere, altså for vél ett år siden. I tingrettsdommer Rune Liums Dommerbloggen av 16. februar 2012 kan vi lese følgende om LOVISA:

 

Det er få suksesshistorier om offentlige datasystem. Domstolen er på ingen måte unntak. I 2011 hadde jeg knapt en arbeidsdag uten frustrasjon skapt av et datasystem som ikke fungerer.

 

Til tider har det vært helt bingo om man får til å logge seg inn på systemet. Og når man endelig har kommet inn på domstolnett, er neste utfordring å få åpnet vårt saksbehandlingssystem Lovisa. Det er ekstra kjedelig å sitte å se på et timeglass mens man er i retten. Man kan liksom ikke be vitnet om å ta en pause hvert andre minutt. Lokale løsninger har tvunget seg frem.

 

Den enkleste løsningen er penn og papir. Mange dommere velger penn og papir selv uten dataproblemer. En av lagmannsrettene fører etter det jeg har forstått alle rettsbøker i sivile saker kun med penn og papir. Selv har jeg mer hang til pc og har laget meg egne lokale løsninger utenfor domstolnett.

 

Dataproblemene er så omfattende og har vart så lenge at det for meg er åpenbart at det går utover kvaliteten på jobben vi gjør. Dommerhverdagen er i utgangspunktet presset på tid. Vi har ikke tid til å vente på at timeglasset skal forsvinne. Så når datasystemet stjeler tiden vår, blir det mindre tid til saksforberedelse, mindre tid til skriving - mindre tid til det meste.”

 

At LOVISA overhodet har fått en pris, bekrefter minst ett forhold, og det er at Norge må ha betalt vanvittige beløp for å få denne prisen, for hvem vil vel la sine dokumenter bli behandlet av et system som beskrevet ovenfor, hvor dokumentene kan manipuleres med av nær sagt hvem som helst, og det uten at manipuleringen kan oppdages? Eller for å si det rett ut: Hvem vil vel gi et slikt system en pris?

 

Uansett; jeg kunne egentlig rest my case – som det nok ikke heter i Norge – med denne kommentaren fra Lium, men da blir det som med alt annet. Intet blir gjort. LOVISA fortjener mer kritikk enn dette. Mye mer.

 

LOVISA er altså et system som ikke bare skal hjelpe dommerne å holde orden på avtaler og berammelser, systemet fungerer også som et dokumentbehandlingssystem. Når dommeren skal utarbeide et brev til partene eller skrive en dom logger han/hun seg inn på LOVISA og velger seg en passende mal for sitt lille prosjekt, for så å klikke på denne. Når dokumentet deretter har åpnet seg, gjør dommeren lurt i å straks lagre dokumentet med dokumentnavn, forfatter, part, saksnummer, dokumenttype og gjerne en liten beskrivelse av hva dokumentet skal inneholde. Når lagringen er ferdig, kan dommeren endelig sette seg tilbake og begynne sine skriverier, og dette blir altså gjort i Microsoft Word.

 

Når dommeren endelig er ferdig med dokumentet skal dokumentet låses (sikres) mot senere endringer (jeg er ikke kjent med LOVISA i detalj, men jeg forutsetter at et dokumentbehandlingssystem til flere hundre millioner kroner – som benyttes i rettsvesenet – har denne høyst nødvendige funksjonen). Deretter printes dokumentet ut, signeres av dommeren og blir så lagt i posten for utsendelse. Her, ved selve utskriften av dokumentet, slutter faktisk LOVISA å fungere, uavhengig av om det er et brev eller en dom det dreier seg om. Om dette var tilsiktet eller ikke er ikke jeg den rette til å svare på, men én ting er i hvert fall sikkert og det er at LOVISA ikke fungerer etter at dokumentet er printet ut. Så, hva mener jeg med at det ikke virker etter dette tidspunkt? Jo, nå skal du høre.

 

Behandlingen av et dokument er ikke ferdig i og med utsendelsen. Dokumentet skal også sikres og lagres. Andre dokumentbehandlingssystemer har den selvsagte funksjon at når du har signert dokumentet, så skanner du det inn, enten som en TIFF- eller PDF-fil, sender ut originale og lagrer det innskannede dokumentet sammen med word-filen som du nettopp har printet ut fra. Først nå, etter å ha skannet inn og lagret det dokumentet du har sendt ut, kan man si at man har kommet til slutten av dokumentbehandlingsprosessen. Etter dette kan du søke etter dokumentet ved bruk av dokumentbehandlingssystemets søkefunksjon, og vips så har du både det sperrede dokumentet og kopi av det signerte dokumentet som du sendte ifra deg.

 

I dokumentbehandlingssystemer som benyttes i rettssammenheng skal det ikke være mulig å gå inn og endre et ferdig sikret dokument, med mindre også endringen kan sikres og etterprøves. Nå og da er det faktisk nødvendig å foreta endringer. Det kan eksempelvis ha vært gjort åpenbare skrivefeil som må endres for at dokumentet overhodet skal kunne benyttes. I slike tilfeller skal det fremgå av dokumentet at det er endret, når det er endret, hvem som har endret det og med hvilken hjemmel dokumentet er endret i medhold av. Endringen skal altså være etterprøvbar. Slike funksjoner eksisterer ikke i LOVISA hvilket må beskrives som en så alvorlig svakhet at systemet aldri skulle ha vært tatt i bruk.

 

Det følger av det jeg har gjennomgått ovenfor at LOVISA ikke er et fullstendig dokumentbehandlingssystem, dette da systemet ikke har en arkiveringsfunksjon for signerte dokumenter. Til tross for denne alvorlige mangel – og skrikende rettssikkerhetsfaktor – har Norske domstoler tatt i bruk LOVISA som et domsarkiv, dette til tross for at systemet ikke var bygget for å tjene en slik funksjon. Et domsarkiv er et arkiv hvor signerte og sikrede rettsavgjørelser lagres.

 

Nå vil det være et svinaktig begrepsmisbruk å omtale LOVISA-arkivet som et domsarkiv, for i realiteten er det ikke snakk om annet enn lagrede word-dokumenter som hvem som helst kan åpne og endre, jf det jeg har sagt ovenfor om når LOVISA slutter å fungere. Jeg skal forsøke å forklare dette ”domsarkivet”, og bruken av det, litt nærmere.

 

Når dommeren er ferdig med å skrive sin dom, blir ”dommen” printet ut. På dette tidspunkt kan vi faktisk ikke kalle dokumentet for en dom, for en dom er det først når dokumentet fysisk er blitt påført signatur fra alle dommerne, jf tvl § 19-4, annet ledd og § 19-6, annet ledd, første pkt. I de fleste Vestlige land jeg kjenner til, blir rettsavgjørelser signert og straks deretter skannet inn (og lagret) i eksempelvis PDF. Da har man sikret den originale signerte avgjørelsen. Det som faktisk skjer i Norge er at langt de fleste dommere lar være å signere rettsavgjørelsene sine. De bare printer ut avgjørelsen fra word-filen og sender dette usignerte dokumentet til forkynning som om det var en rettsavgjørelse, og ferdig med den saken. Hovedstevnevitnet skal returnere slike dokumenter, alene av den grunn at usignerte dokumenter ikke kan forkynnes, jf domstolloven § 160, men det gjør de selvsagt ikke, for her snakker vi virkelig om å være i hendene på dommerne. Hovedstevnevitnene har ingen fri vilje, til tross for at de ved lov har en plikt til å følge nettopp loven. Denne praksis som jeg her har skissert – med å sende ut til forkynning usignerte dokumenter – er altså rettsstridig, men like fullt godtatt som eksellent juss i Norge.

 

Tilbake til ”dommen” og behandlingen av dette dokumentet/filen i domstolene. Før dommen blir sendt ut, blir det faktisk ikke tatt kopi av den før utsendelse. Domstolen har altså ingen kopi av de rettsavgjørelser de sender ut, men siden dokumentet ikke signeres, har de vel tenkt som så at da er det heller ikke nødvendig å ta kopi, for vi har jo vår egen kopi i form av word-filen, og den kan jo hentes frem ved behov.

 

Så, hva skjer dersom en part plutselig skulle ønske kopi av den avsagte dommen? Jo, da tar sekretæren affære, logger seg på ”saken”, finner word-filen, printer ut en utskrift av denne, stempler den som ”rett kopi” av en original som ikke finnes, og sender den ut til den rettshungrige part. Slik fungerer det, da, i våre norske domstoler, hvor de fleste rettsavgjørelser som er i omløp er usignerte dokumenter printet ut fra en word-fil. Enkelt og greit, ikke sant? Jo da, enkelt og greit er det, men mht rettssikkerheten til partene er dette systemet å regne som livsfarlig.

 

Det finnes i LOVISA ingen sikkerhetsforanstaltninger som kan hindre dem som måtte få tilgang/adgang til systemet å endre rettsavgjørelsen alt etter behov. Slike endringer vil ikke bli registrert. Systemet står altså helt nakent for korrupsjon, uten det minste vern. Og dersom systemet blir angrepet, finnes det intet som registrerer slike angrep. Jeg sitter på dokumenter som bekrefter LOVISAs store svakhet, og ubrukelighet som dokumentbehandlingssystem. Da LOVISA ikke er hovedfokuset i denne artikkelen, skal jeg heller komme tilbake til dette i en egen artikkel.

 

Det vi kan slå fast er at LOVISA-utviklerne av en eller annen grunn har ”glemt” det aller viktigste stadiet i utarbeidelsen av ethvert dokument; avslutningsstadiet, hva man kan kalle sikringsstadiet. Denne alvorlige mangel kan være en av årsakene til at domstolens medarbeidere ikke har funnet det særlig praktisk å signere de rettsavgjørelser som de produserer.

 

Som indikert ovenfor ble LOVISA påtvunget landets tingretter og lagmannsretter. Høyesterett slapp angivelig unna. Hvilket dokumentbehandlingssystem Høyesterett benytter er – for massenes del – fremdeles en stor hemmelighet. Som dere vil se av de dokumentene jeg skal gjennomgå nedenfor, er det ikke usannsynlig at også Høyesterett har latt seg friste til å benytte LOVISA i all hemmelighet. Feilene som fremkommer på dokumentene peker i den retning.

 

Her kan dere lese en kort oversikt over hvem som står/sto bak LOVISA samt en redegjørelse over hvor skadelig LOVISA i virkeligheten er.

 

Her kan dere lese litt om egne opplevelser av Oslo tingretts misbruk av LOVISA.

 

Hvordan skal en rettsavgjørelse se ut, formelt sett?

En rettsavgjørelse skal inneholde navnet på domstolen, tid og sted for avgjørelsen, hvem som har deltatt i avgjørelsen, navnet på partene samt saksnummer, jf tvl § 19-6, første ledd. I tillegg skal avgjørelsen være signert, jf tvl 19-6, annet ledd, første pkt.. Se også tvl § 19-4, annet ledd. La oss da se på de to avgjørelsene.

 

Sak nr. 2012/612

Under ”Norges Høyesterett” skal man – som indikert ovenfor – finne dato for avgjørelsen, samt navnene til de dommerne som har deltatt i avgjørelsen. Som dere ser av dokumentet er det fullt av svada. Derimot er det ikke oppgitt verken dato eller navn på dommerne, og vi kan i lys av tvl § 19-6, første ledd, allerede her slå fast at vi ikke står overfor en rettsavgjørelse.

 

Nederst på dokumentet vil dere se tre signaturer. Disse signaturene er helt verdiløse, rett og slett fordi det ikke er knyttet noe identifikasjon til signaturene. Jeg mener; hvem er det som har signert her? Idet det ikke fremgår av dokumentet hvem som har satt sine kråketær på dokumentet, vil signaturene ikke gi oss noen avklaring verken på hvem som har signert, ei heller om disse som har signert virkelig har deltatt i denne konkrete avgjørelsen.

 

Når dette er sagt stiller jeg spørsmål ved hvordan de tre signaturinnehaverne overhodet har turt å sette sin signatur på et dokument som verken er påført dato eller navnene på dommerne. Jeg ville aldri ha signert på noe slikt, og mot denne bakgrunn tviler jeg på at disse dommerne overhodet vet at deres signaturer er påført dette dokumentet.

 

La oss nå se på neste sak

 

Sak nr. 2011/1591

Heller ikke her er det ført inn dato eller rettens medlemmer, bare en masse svada i stedet, og vi kan også her trygt slå fast at vi ikke står overfor en rettsavgjørelse.

 

Det som gjør dette dokumentet hakket verre enn det forrige er at denne ”avgjørelsen” fremstår som en blankobeslutning. Vedkommende som har tilgang til Høyesteretts dokumentbehandlingssystem kan bare åpne dette word-dokumentet og føre inn de beløp han/hun måtte ønske.

 

Ville du – som dommer – ha turt å signere på en slik blankobeslutning? Nei. Ville det fremstå som seriøst å signere på et slikt dokument? Nei. Ingen med vettet i behold ville finne på å signere et dokument som er udatert, som ikke identifiserer dommerne, og som hvem som helst i ettertid kan sette seg ned og fylle ut de beløp man måtte ønske seg. Og dette, kjære lesere, er mitt argument for at noen i domstolen – eller andre som har tilgang til domstolenes dokumentbehandlingssystem – har plukket frem disse signaturene og deretter kopiert disse inn på dette dokumentet. Jeg tør vedde en god klase bananer på at denne påstand holder vann.

 

Bedre blir ikke historien av at de endringer som er foretatt i dokumentet er gjort uten noen form for sikring. Ingen vet hvem som har utført påtegningene (beløpet), ingen vet når denne påtegningen ble gjort, ingen kan gi noen indikasjon om endringen faktisk er i tråd med hva som ble bestemt under domsforhandlingen, ingen kan gi noen forklaring på hvorfor dette dokumentet så til de grader skiller seg fra det forkynte dokumentet, og av dette kan man også slå fast at endringen i dokumentet ikke er etterprøvbar. Dokumentet – som åpenbart er en fabrikasjon – fremstår som totalt useriøst, en skandale for landets rettsvesen, og et tungt lodd i skålen for den sterkeste mistillit mot denne domstolen.

 

Det hører med til historien at originaldokumentene – altså de avgjørelser som ble forkynt – tradisjon tro var usignerte, og at disse to dokumentene som jeg her har lagt ut dukket opp hos Høyesterett etter at parten hadde insistert på å få utlevert signerte avgjørelser. I denne prosessen har ting gått litt vel fort for seg i Høyesterett, og så har de da helt utilsiktet avslørt seg selv med disse skandaløse dokumentene.

 

Men, selv om disse to rettsavgjørelsene som parten fikk utlevert hadde vært av beste klasse, med dato og identifikasjon av dommerne, inklusive dommernes sirlige signatur, kunne vi likevel fastslå at vi står overfor en fabrikasjon. Dere må nemlig ikke glemme at originalavgjørelsen, den som ble sendt til forkynning, ikke har noen signatur. En rett kopi av en originalavgjørelse uten signatur, vil naturlig nok fremstå uten signatur. Dersom det senere hen skulle bli levert ut en signert utgave kan vi altså enkelt slå fast at her har domstolen forfalsket et dokument, og det er nettopp det Høyesterett her har gjort. Den i Høyesterett som står ansvarlig for dette har følgelig pådratt seg straffansvar.

 

Hva gjør man med dette, da?

Her har vi to alternativer: Enten godta tilstanden som den er og la det skure og gå, hvor man aldri kan være sikre på hva som er sant og hva som er fabrikkert, eller vise nulltoleranse. Jeg anbefaler det siste. Vi har for lengst sett nok av den urett som domstolene i dag produserer, og vi har sett mer enn nok av et korrupt rettsvesen som ikke er i stand til å verken sikre eller forvalte loven og borgernes rettigheter i tråd med Stortingets lovgivning og massenes ønsker. Vi har også sett mer enn nok av Domstoladministrasjonen og dens beskyttelse av kriminell virksomhet i rettsvesenet. Jf eksempelvis Flexiped-saken og sorenskriversaken. Det finnes en lang, lang rekke med eksempler, ja, dere sitter vel selv – hver og en av dere – på eksempler over hvor korrupt denne nyvinningen innen dommerbeskyttelse i virkeligheten er, og hvordan Høyesterett i det store og hele benyttes som en begravelsesagent og ikke som det denne domstolen var ment som – å sikre at alle blir behandlet likt og korrekt under loven.

 

Selv de som vinner i Høyesterett må jo begynne å tvile på denne domstolens virksomhet og metoder, og hva den egentlig driver med. Det er ikke mange månedene siden Høyesterett godkjente en rettsavgjørelse avsagt av en ”politimann”. Motpartens prosessfullmektig fra et av landets større advokatfirmaer ønsket jo å vinne saken, og siden han åpenbart ikke ville vinne dersom han – i likhet med sin motpart – hadde protestert mot at en rettsavgjørelse avsagt av en politimann hadde rettskraft, måtte han liksom akseptere forholdet, men innerst inne i denne juridiske sjel på ville veier, må han jo ha stilt spørsmålet; hva i H%¤#vete er det jeg og Høyesterett her driver med?

 

Før dere tar standpunkt til hvordan dere vil forholde dere til landets høyeste rett, ber jeg dere om å gå tilbake og se på de dokumentene som disse Høyesterettsdommerne angivelig har signert. Avgjørelsene – dokumentene – inngir ingen tillit. Overhodet ingen tillit. Tvert imot får man en sterk misstillit til hele institusjonen. Se deretter dette i lys av Høyesteretts avgjørelse i Flexiped-saken.

 

Mot denne bakgrunn ser jeg ingen grunn til å forholde meg til denne ”domstolen”. Vi står ikke her overfor en domstol slik folket i sin tid tenkte seg at Høyesterett og resten av landets domstoler skulle fungere. Tvert imot står vi overfor en kaotisk institusjon som synes overtatt av eliten og som lar seg kontrollere av den til enhver tid sittende regjering, som i de siste generasjoner stort sett har vært av sosialistisk valør. De aller fleste avgjørelser – og i hvert fall de avgjørelser som vil kunne få samfunnsmessige konsekvenser – er utvilsomt kommet til gjennom maktmisbruk, og ikke etter lov. The Rule of Power har altså valset rett over The Rule of Law.

 

Vi må snart ta et valg: Skal vi fortsette under dette regimet, eller skal vi fjerne det og skape noe nytt og holdbart, av og for folket? Tenk litt på dette, og tenk gjerne med meg omkring en lysere fremtid for norsk rettsvesen. Alt godt er mulig, bare man tenker positivt.

 

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                           

 

 

 

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2013 • Copyright