19.10.2012

 

Trygdesvindleren Amelia Riis

 

Litt bakgrunnshistorie

Rederdatteren Dagny A. Olsen (som senere tok navnet Amelia Riis) har i likhet med rederdatteren Grace Reksten Skaugen svindlet norske myndigheter (i realiteten) i alle år, og har hittil lyktes godt med det. Dess mer en personlighet fra eliten svindler, dess mer applaus får denne fra folket. Bare se på Lysbakken-tilfellet.

 

For å unngå sure miner og eventuelle tanker om ærekrenkelsessøksmål fra Grace’s advokathorde, legger jeg ved et par linker som dokumenterer mine påstander: Først et par av mine egne artikler som omhandler Reksten-formuen og Grace (her og her), samt en artikkel fra Bergens Tidende som bekrefter anførslene i mine artikler (”Grace hadde gjort sitt ytterste for å skjule midlene for bobestyrerne”, hvilket er en kriminell handling som hun selvsagt blir hyllet for, i stedet for å bli buret inn). For den som måtte ønske å grave seg mer ned i hva Grace og hennes mor, far og resten av familien gjorde for å unngå at norske myndigheter skulle få kloen i familiens ”ulovlige” midler, kan jeg anbefale konkursboets innberetninger nr 1, 2 og 3, samt boets sluttberetning av 2003. Da dette for så vidt ikke er temaet i denne artikkel, forlater jeg nå Reksten.

 

Da familien Riis kontaktet meg og ba meg om bistand i 1997, ble jeg gjennom en rekke godt innøvde og utspekulerte grep overbevist om at Riiserne ikke eide nålen i veggen. En råtten leilighet, en veranda som holdt på å ramle fra hverandre, ringpermer med Ole Lund, Olsen & Ugelstad, Stoltenbergerne og Gro Harlem Brundt Land som utgjorde tapetet i stuen, en gammel utslitt sofa fra 1960-tallet, aldri mer enn et glass vann eller i beste fall tørrkaffe å by på, et kjøkken som det kunne se ut for at det aldri hadde vært laget mat i, og et hav av tårevåte historier, alt dette skulle få meg til å tro at det virkelig sto dårlig til med dem.

 

Historien om sjokoladen er en av flere slike historier, og den ble gjentatt og gjentatt, og gikk omtrent slik: Einar og Amelia var i butikken for å handle mat med penger de hadde fått fra sosialkontoret i Bærum. Når de har kommet seg frem til kassen og de søte fristelsene har materialisert seg foran dem, sier Einar til Amelia med bløt stemme; jeg har så lyst på den melkesjokoladen der, til 5 kroner, men så tar han det i seg, for de har jo ikke penger til sjokolade, og så legger han den pent, men med litt barnslig motvillighet, tilbake. Einar avsluttet historien med tårer i øynene, som om han selv trodde på det han sa, og ga staten skylden for denne fornedrelsen det var for Einar å ikke engang kunne unne seg noe godt til 5 kroner. Sannheten er jo en helt annen.

 

Senere – etter at Einar ble drept (høyst sannsynlig av sine egne) – har jeg gravd og gravd etter sannheten. Her hadde jeg altså arbeidet for og sammen med denne familien i 9 år uten det minste tegn til kritikk mot det arbeid jeg hadde utført og som i 2003 gjorde denne gjengen til mangemillionærer. Tvert imot fikk jeg bare godord og ble pushet og pushet til å fortsette, spesielt etter at jeg i 2003 hadde klart det kunststykket å forlike staten og denne gjengen, med motvilligheten Einar i spissen.

 

Einar vegret seg for å avslutte noe, altså, å konkludere. Dette kunne eksempelvis tilkjennegi seg under forhandlinger,  hvor han etter at forhandlingene var over – hvor alle, inklusive han selv, mente at nå hadde man et resultat som alle var enige om – kunne sette i gang en ny forhandling med små endringer omkring det samme tema. Å få til et så vidt stort forlik med en like motvillig motpart, må derfor kunne betegnes som et kunststykke.

 

Og så plutselig skjer det – straks etter at Einar døde – at den samme familien går til frontalangrep mot meg, og da av alle ting med den hysteriske Strandaværingen, Ole Kristian Aabø-Evensen i spissen, en advokat som – på det tidspunktet – i 6 år, nær sagt daglig, ble beskrevet som en forræder, svindler og bedrager av familien Riis.

 

Det er klart at en slik kuvending som jeg opplevde fra familien Riis etter drapet på Einar, og spesielt motivene bak vendingen, måtte undersøkes. Og, jeg fant jo en del om denne familien. Bl.a. har jeg avdekket at familien Riis var profesjonelle; våpensmuglere, skattesvindlere (overfor Italienske, Norske og Amerikanske myndigheter) og pengevaskere (hvor de tappet afrikanske land for penger som deretter ble vasket stort sett i Sveits, USA og Monaco). samt at de ikke var i nærheten av å være blakk da de engasjerte meg i 1997. Tvert imot var de mangemillionærer med eiendommer bl.a. i Italia, Spania, Monaco, og USA. Verdiene av disse eiendommene har det vært vanskelig å verdsette, men en kan jo forestille seg hva Club de Mar, Amelia og Einars 4 stjerners og 34 leiligheter store landsby var verdt på 1990-tallet. For alt hva jeg vet har en rekke av dere lesere feriert hos ”blakke” Einar og Amelia her på Lanzarote.

 

Jeg har aldri snytt en krone i skatt. Selv om jeg er helt uenig i norsk skattepolitikk, hvor det er bestemt at folket skal betale for Arbeiderpartiets (sosialdiktatorenes) fortsatte maktherredømme, er jeg samtidig enig med at vi alle må bidra til formål som vi alle benytter oss av. Familien Riis har gjort det motsatte. De har altså tappet felleskassen – ikke bare i Norge, men også i Italia og USA – for enorme beløp gjennom hele deres yrkesmessige kriminelle karriere, deriblant dette forliket på 55 millioner kroner som jeg ulykkeligvis står bak.

 

Jeg har meldt i fra til skattemyndighetene om Riis-familiens utbredte hvitvaskings- og skattesvindelaffærer, deres skjulte utenlandsformue, og korrumpering av norske og italienske myndigheter i forbindelse med at Norge har gitt terroristen Kenneth Patrizio Riis, Einars angivelige sønn, sikkerhet og beskyttelse mot anklager om terrorvirksomhet, våpenlagring og mulig terrordrap i Italia. Som mottiltak gikk ovennevnte vinkelskriver Aabø-Evensen sammen med skattemyndigheten, finansminister Kristin Halvorsen (eller ”skrika” fra SV, som mange ynder å beskrive henne) og Trygve Hegnar til angrep mot meg og ila meg – etter hva jeg har hørt – skatt og straffeskatt på en plass mellom 10 og 15 millioner kroner (dette kan jo være en slags hevn mot meg i og med min artikkel om Halvorsen og hennes kriminelle far). For å få saken mot meg til å høres realistisk ut, reiste apelsindemonstranten Halvorsen til Luxembourg for å inngå spesialskatteavtale med Luxembourg, bare for å ta meg. Dagen, eller noen dager etter at avtalen var i boks, kunne altså Hegnar trykke sin skandaleartikkel om meg. Ha! Trygve Hegnar er ikke kjent for å være riktig klok, noe en av hans overskrifter i den saken han har ført mot meg vitner om, hvor han ikke kunne dy seg da han godkjente overskriften: ”Tipset om skjult formue – blir selv gransket.” Denne korte enkle overskriften forteller ikke bare alt om Trygve, den forteller alt om ”statens” kamp mot meg, og uvilje til å gjøre de riktige tingene riktig. Det skulle jo ha stått: ”Tipset om skjult formue – honorert med 20 % av det unndratte beløp” eller noe i den dur.

 

Overkill’en i denne saken savner sidestykke. Jeg hadde altså jobbet sammen med Einar Riis i 9 år i deres kamp mot Arbeiderpartiregimet og diktatorene Brundt Land og Stoltenbergerne. I løpet av denne perioden ble jeg tilbudt en rekke avtaler. De fleste aksepterte jeg. Én av de avtalene jeg ikke kunne akseptere var Einars forslag til navneskifte, altså at jeg skulle skifte etternavn fra Berge til Riis, ei heller kunne jeg godta å bli satt inn som arving på lik linje med disse såkalte barna hans. Einars Rekstenlignende forsøk på å adoptere meg, forsøkte jeg så godt jeg kunne å kvele ved fødselen. På den annen side inngikk vi avtaler hvor jeg ble satt opp som deleier av kravene deres mot staten og mot alle andre. Min eierposisjon var gradert etter hvor mye vi fikk inn av midler. Jeg var uansett 10 % eier av alle deres krav, og er det fremdeles.

 

Følgelig – etter at jeg overbeviste skattemyndighetene om at beløpet fra staten til oss kunne mottas skattefritt – skal selvsagt heller ikke jeg betale skatt på min andel. Men selv om dette beløpet som jeg fikk, i overkant av fem millioner kroner, skulle vurderes som arbeidsinntekt, vil det likevel være skattefritt, dette i tråd med de rettsprinsipper som ble benyttet da Tore Sandberg ordnet med Lilandsaken. I likhet med det beløpet som ble overført til han, som takk for innsatsen, skal også beløpet jeg fikk overført anses å være skattefritt. Vi har begge arbeidet med og løst et justismord, et arbeid staten i utgangspunktet selv skulle ha ryddet opp i, og som staten, dersom de hadde ryddet opp i det, selvsagt ikke kunne ha ilagt skatt. Uansett hvordan man ser på dette, vil min del av forliksbeløpet fra justisminister Odd Einar Dørum, være skattefritt, og her kommer overkill’en: I 2007 bestemte den samme gjengen som nevnt ovenfor at jeg bodde i Norge (jeg var for lengst flyttet fra Norge). De diktet opp en gammel adresse på meg, diktet opp en rekke påstander, reiste sak mot meg, og fikk dommeren til å forutsette at jeg bodde i landet for så å uttale at jeg aldri hadde jobbet for familien Riis, at ingen av avtalene var gyldige (i grove trekk fordi dommeren hadde vurdert liket og funnet at Einar led av en sjelden sykdom; konspiratorisk lidelse, en lidelse som i følge dommeren oppstår når et menneske har kjempet mot staten i 30 år), og at jeg derfor måtte betale tilbake ca tre ganger det beløpet jeg hadde mottatt, og dette skal jeg deretter også betale skatt på. Hallo! Var det ingen av disse som i sin iver etter å søle blod tenkte at dette ikke ville se troverdig ut når vanlige folk en gang skulle få tilgang til historien?

 

Odd Nerdrums kamp mot staten i dag, er – unnskyld Odd, jeg forsøker ikke å konkurrere med deg – bare barnemat i forhold til det denne gjengen har gjort mot meg. Familien Riis på sin side slapp selvsagt unna. Dette er hva som skjer med whistleblowers over hele verden. Nå er ikke jeg så veldig bekymret for slike avgjørelser, for, som det heter; sannheten vil seire uansett, og da kommer den sure svie for dem som over en periode har fått tilfredsstilt sine lyster og dermed har nytt av dette som en slags selvterapi.

 

Jeg skal nå dokumentere at Amelia og Einar Riis er trygdesvindlere, dvs, Einar er drept, så dette gjelder nå bare Amelia.

 

Trygdesvindleren Amelia Riis

Einar og Amelia har allerede fra sent på 1970-tallet – til alle de spurte om hjelp fra, deriblant Alf R. Jacobsen som jobbet for familien over en periode tidlig på 1980-tallet – gitt uttrykk for at de var lutfattige. Etter advokatbruken å dømme må denne familien, utover 1980-tallet, ha blitt enda mer fattige, så, da 1990-tallet led mot slutten og de engasjerte meg, må denne gjengen har vært så blakke at det ikke engang går an å fantasere seg til hvor blakke de må ha vært. La oss nå etterprøve Einar og Amelias såkalte misère.

 

Som det fremgår ovenfor – og av mine tidligere artikler om Riis-familiens formue – eide (eller eier fremdeles) familien Riis Club de Mar, på Lanzarote.  Noen millioner må jo denne landsbyen som består av 34 leiligheter ha vært verd allerede tidlig på 1990-tallet. Tror dere Amelia har betalt skatt på inntektene fra dette ferieparadiset hun eier? Nei, selvsagt ikke. Og selv om skattemyndighetene er godt kjent med hennes formue, også i Spania, lar de henne være. Det er nemlig meg Finansdepartementet og skattedirektoratet er ute etter, noe de fikk gjort rimelig klart overfor enn venn av meg da de ringte ham for å få fisket ut informasjon om meg. At denne torpedogjengen ringer rundt til alle andre enn subjektet de er ute etter å ta, viser den siste tidens henvendelser til Cecilia Brækhus’ sponsorer, hvor de i all hemmelighet håper at sponsorene skal inngå avtaler om å betale torpedoene, og altså ikke Cecilia. Har dere ikke forstått det enda, hvor Norge er på vei?

 

I 1990 ble det forsøkt inngått en avtale mellom familien Riis og høyesterettsadvokat Tore Sverdrup Engelschiøn, sønn av en av Norges helter under forrige store krig, Otto Sverdrup Engelschiøn. Selv om avtalen kun er signert av Riiserne, fremgår det av senere brev at Engelschiøn også signerte. Avtalen – hvis tilblivelse som vanlig var drevet av Einar – gikk ut på at Tore S. Engelschiøn skulle få utbetalt kr 200.000 kontant i Norge. Beløpet skulle utbetales annenhver måned, i fire like store avdrag. I tillegg ble det avtalt at Engelschiøn skulle få utbetalt en halv million kroner, til utlandet, som det står. Se avtalens pkt IV. Mon om hans advokatkolleger fikk sin skjerv, i utlandet?

 

Husk at på dette tidspunkt, tidlig på 1990-tallet, hadde Einar og Amelia i over 10 år fortalt verden at de var lutfattige, og det takket være en grådig stat som liksom hadde stjålet Amelias arv.

 

Utover dette ble Engelschiøn påskjønt med samme klausul som flere år senere også ble tildelt meg, nemlig 10 % av ethvert oppgjør med Riis’ motstandere. Se avtalens pkt. V. Dersom denne avtalen fremdeles gjelder, skulle vel Engelschiøns etterkommere kunne legge inn et krav på 10 % av oppgjøret som jeg ordnet mellom Justisdepartementet og Riis i 2003. Det fremgår av avtalens pkt. X at Riis allerede hadde flere andre advokater i lønnet arbeid, én av disse var en sveitser som Einar fikk fløyet inn til Bergen, ikke billig det heller. Igjen ser vi klare signaler om at Einar og Amelia hadde nok av penger.

 

Selv om denne avtalen ikke skulle ha blitt inngått, eller blitt gjennomført/satt i kraft, går det likevel klart frem at familien Riis ikke har økonomiske problemer, for å si det nøkternt.

 

Ny avtale ble inngått mellom Amelia og Einar Riis, og Tore Sverdrup Engelschiøn 5. august 1994. Avtalen synes først å ha blitt signert av Engelschiøn 19. november 1994. Avtaleteksten avslører at familien Riis fremdeles har store ressurser, hvor det bl.a. fremgår at de hadde aksjer i Myhres Reisebyrå[1] og var villig til å gi ifra seg disse, i tillegg til kr 200.000 i kontanter, for at advokat Engelschiøn skulle føre saken. Det er vel langt mellom hver gang dere ser en slik oppdragsavtale mellom en advokat og en klient? Eller, kanskje ikke. Det er jo for lengst fastslått at det ikke er skikk på noe i Norge, ei heller forholdet mellom advokat og klient.

 

Litt om Myhres Reisebyrå og Riis-familien
Einar og Amelia var 50 % aksjonær i Myhres Reisebyrå. Einar Riis var styreformann i selskapet. Hans Gustav Myhre, som ledet reisebyrået og som også jobbet for Einar Riis både i Norge så vel som i Roma, var gift med Bjørg Reksten, en av Hilmar Rekstens døtre. Jeg nevner her at Bjørg, i likhet med resten av Rekstenbarna, har svindlet til seg store verdier fra det norske folk, og har medvirket til en vanvittig tapping av norske ressurser. Som mange av dere vet slåss Riiserne mot Reksten i mange år, men realiteten er nok at det er mer likheter enn ulikheter mellom disse to familiene. I et brev som gikk fra Einar til Grace Reksten, ble det bedt om pent vær og forhandlinger på deres familiesteder på Sardinia, og det på et tidspunkt hvor både Einar og Grace hadde svindlet Norge for vanvittige beløp. Myhres Reisebyrå og flyselskapet Braathens eide Saga Tours med 50 % hver. I følge Einars vitneforklaring i Borgarting lagmannsrett 17. oktober 2002, var Einar nest største aksjonær også i Saga Tours.

 

I følge avtalens pkt. 3 skal Riiserne betale Engelschiøn kr 200.000, et beløp som skal dekke allerede utført arbeid. Igjen et signal om at Riiserne har nok midler. Endelig fremgår det av avtalens pkt. 15 at deler av avtalen av 1990 står på egne ben, og er for så vidt uavhengig av denne 1994-avtalen. Det som gjenstår er ”no cur no pay” avtalen som skulle gi Engelschiøn kr 5 millioner.

 

No cure no pay er ikke lovlig i Norge, og var det i hvert fall ikke den gang. Det som er lovlig er at advokaten kan si til klienten at; jeg tar saken, og dersom vi taper dekker jeg mine omkostninger selv, men dersom vi vinner, må du betale for de timene jeg har jobbet for deg. That’s it. I og med at Engelschiøn var advokat på vanlig oppdrag, var også 10 % avtalen i strid med norsk lov.

 

Som dere ser er avtalen også signert av Engelschiøn.

 

Det fremgår av Einars brev til Engelschiøn av 29. mai 1996 at Riiserne cashet ut kr 300.000 til advokat Engelschiøn 18. juni 1990.

 

I et meget spesielt brev til Helge Elvebakk av 5. august 1996 avslører familien Riis igjen at de har tilstrekkelig med midler til å betale Elvebakk kr 50.000 i året.

 

Det er et par detaljer ved dette brevet som ikke kan gå upåaktet hen. Det ene er at Elvebakk blir forespeilet posisjon som arving. Når jeg har hevdet at Einar og Amelia også foreslo meg som arving, fikk jeg bare høre det at dette er noe jeg har funnet på selv og som jeg har manipulert Riiserne til å gå med på. Vel, her har dere tvilere et ubestridelig bevis på at det er Einar som står bak, og ikke jeg, for den 5. august 1996 hadde jeg fremdeles ikke hørt om familien Riis. Denne gjengen kom som kjent dragende med sine saker til meg først i påsken året etter. Så, da skulle det være dokumentert en gang for alle at alle avtaler som er inngått mellom meg og denne familien, er påtenkt, utarbeidet og presentert av familien Riis. Jeg hadde for øvrig aldri noe med dette å gjøre. Jeg jobbet med sakene og stolte såpass på den gjengen at jeg ikke fant det så viktig å tenke på avtaler. Er det en ting jeg har lært av Riis-historien, så er det at man ikke kan stole på noen. Man må bare ta en dag av gangen, for når den neste opprinner, kan alt ha endret seg.

 

Den andre detaljen ved dette brevet er Einars beskrivelse av sine ”egne barn”:

 

"Min kone...kan ikke føre krig, eller tenke krig, eller motstå krig eller selv den svakeste form for motsand, utenfor husets / hjemmets vegger."

 

Her bekrefter Einar at Amelia lar seg tvinge til hva som helst, og det er nettopp det jeg gjennom en rekke båndopptak har bevist, nemlig at hun ble presset av den hysteriske Strandaværingen, Ole Kristian Aabø-Evensen, til å gå mot meg før Einar ble drept, slik at han kunne få blåst opp sin ære igjen. Les denne artikkelen og hør opptakene som bekrefter hvordan Amelia ble presset av Aabø-Evensen. Aabø-Evensen skulle for lengst ha vært under soning.

 

Min datter i San Francisco og min sønn er pilot som officer, i et flyselskap. De har ingen sjanser, muligheter, til å gjøre noe i det hele tatt. Min sønn sølet bort sin utdannelse og våre firmaer, ved aldri å utdanne sig eller kvalifisere for å overta firmaene før det var for sent. Han er desverre ingen person i basere noe på."

 

Igjen bekrefter Einar det samme som jeg har uttalt at Einar har sagt til meg, at sønnen var ”good for nothing”, og at jeg måtte ta over familiens saker, beskytte familien og deres interesser, hvilket jeg gjorde. Senere hen, etter at Einar ble drept, har jeg altså blitt beskyldt for å ha funnet på dette selv. Vel, igjen ser dere at dette er Einar og Amelias verk, ikke mitt.

 

Einar indikerer at noen av pengene kommer fra datteren i San Francisco. Dette er bare halve sannheten. Den hele sannheten er at datteren og sønnen kun har ”passet og flyttet på” Amelia og Einars ulovlige formuer, formuer som i hovedsak har ligget i Sveits, Monaco og USA. Også Amerikanske skattemyndigheter burde ha vist litt interesse for denne gjengen.

 

Jeg skal til slutt gi dere enda et dokument som bekrefter at Riiserne har hatt tilgang til en større formue i utlandet i alle år, også på et tidspunkt da de etter eget sigende var stein blakke, og jeg viser da til Einars brev til Helge Elvebakk av 22. juli 2003. Som det fremgår av brevet har Einar overført en plass mellom ½ og 1 million kroner til Elvebakk i perioden 1996 – 2002 (også Elvebakk har blitt fredet av skattemyndighetene). Det var i denne perioden at jeg ble engasjert, og jeg levde jo i den troen at de virkelig var blakke, men, dokumentene forteller altså noe annet.

 

Trygdesvindleren Amelia – avslutning

Og så, endelig, over til hovedsaken; Amelia Riis som trygdesvindler. Hun er en kald fisk, det skal hun ha. Se bare på disse kvitteringene for utbetalinger av sosialstønad til Riiserne i perioden mars-oktober 1995. Utbetalingene gjelder husleieutgifter og boutgifter. Legg også merke til hvordan Amelia beskriver mottaket av hardt tiltrengte midler:

 

Innkassert 5-9-95

 

Jo, takk!

 

Da har jeg dokumentert at Riiserne var filthy rich, som det heter, mens de samtidig mottok sosialstønad. Mon om Einar kjøpte sjokoladen sin likevel? Og mon om landets øverste skattemyndighet lar seg friste til å hente inn Amelias formue fra utlandet og ikke minst; ta tilbake det hun har bedratt det norske folk? Neppe.

 

Ett av Riisernes store problemer er at de har vært umåtelig grådige, så grådige at de ikke har sett seg tid til å nyte sin kriminelt opparbeidete formue. I stedet har de hele tiden vært på jakt etter mer, mer og atter mer, og denne kampen om mer har selvsagt kostet både penger og vennskap. Så galt må det ha vært at en av deres advokater tidlig på 1990-tallet, Ole Petter Breistøl, til slutt ikke klarte å dy seg. Da han leverte inn sin egen avskjed i sitt brev av 31. mai 1995 sa han det rett ut:

 

"Det er min bestemte oppfatning at hadde det vært utvist mindre grådighet...ville situasjonen antagelig ha vært en helt annen for dere idag."

 

Det fremgår for øvrig av brevet at en Bjørn Hansen var involvert i saken. Bjørn Hansen er Kina-Hansen, og han har altså påtatt seg å dekke Riisernes advokatkostnader mht en anke. Jeg tipper – og det skal ikke være langt fra målet – at Amelia og Einar Riis med tårer i øynene og sjokoladehistorien, i hvert fall på lur, har løyet seg til disse pengene fra Kina-Hansen, uten å fortelle han at de sitter på en gedigen kriminell innvunnet formue i utlandet, sammensatt av eiendommer, løsøre, bankkonti, bankbokser og verdipapirer. Jeg har jo hatt et par hyggelige middager med Kina-Hansen på gamle Bagatelle, og ble derfor overrasket da jeg, etter at Einar ble drept, fikk høre at jeg hadde fått selveste Kina-Hansen etter meg også. Kanskje det er den halvstuderte sunnmøringen som har klart det kunststykket å trille selveste Kina-Hansen rundt også?

 

*        *        *

 

Det arbeidet og de opplysninger jeg gjennom de siste årene har oversendt den norske regjeringen, kunne ha tilført regjeringen og landet et vanvittig milliardbeløp fra elitens skjulte formue i utlandet, herunder Riisernes formue. Hadde regjeringen tatt tak i dette og etterforsket sakene, kunne den bl.a. ha kalt tilbake familien Ditlev-Simonsens formue, samt Nortrashipformuen i Sveits, og endelig gjort opp for seg med etterkommerne etter krigsseilerne. I stedet velger regjeringen å dekke over all informasjon jeg har oversendt, og deretter bruke millionbeløp på noen stakkarslige forsøk på å knuse meg. Dette er altså mottakelsen alle får, dersom de avdekker landssvik på et høyere nivå. Dette alene – altså at Arbeiderpartiet og dets regjering dekker over enorme formuer i utlandet – skulle være mer enn tilstrekkelig for å kunne reise tiltale mot Jens Stoltenberg & Co, bl.a. for medvirkning til unndragelse av milliarder av kroner, saltet ned i forskjellige skatteparadiser.

 

Med statens beskyttende holdning til den enorme mengde med ulovlige norske penger i utlandet, kan man også våge seg på en aldri så liten kvalifisert gjetning mht hvem som kan stå bak Jens Stoltenberg, for ærlig talt, han skulle vel ikke selv ha noen grunn for å dekke over milliarder av kroner i utlandet, penger som kunne ha kommet folket og landet til gode: Det er selvsagt de som sitter med pengene i utlandet som styrer Jens, og dette er årsaken til at ”staten” verken vil se eller høre om disse midlene. I stedet bruker altså den samme gjengen millioner av kroner for å terge meg, dømme meg til at jeg aldri har jobbet for Riiserne og derfor må levere ifra meg pengene, for deretter å kreve skatt på penger jeg altså er fradømt. Er det rart, dere, at svimlende 21 trillioner dollar i cash er saltet ned i forskjellige skatteparadiser, utenfor skattemyndighetenes rekkevidde? Vi ser jo nå hvilken reell ”rekkevidde” og hvilket reelt forhold skattemyndighetene har til disse pengene.

 

Vi kan da ikke få en mer kriminell gjeng til å styre Norge enn det vi har opplevd av dette sosialoligarkiet, hver eneste dag, etter forrige store krig. Kan det bli verre? Ja, det kan det, dersom vi ikke gjør noe med dette.

 

Men, det var nå ikke akkurat dette som skulle være avslutningen, så da slutter jeg med å minne der om Dagny Amelia Olsen Riis, eller hva hun nå heter, og hvordan hun har svindlet til seg sosialpenger fra norske skattebetalere, samtidig som hun var mangemillionær.

 

Om noen fremdeles skulle ha leselysten i behold, så kan dere jo ta en titt på denne artikkelen, hvor jeg gjennomgår Amelia Riis’ troverdighet.

 

Herman J Berge

 

Nuku’alofa, Tonga                                           

 

 

 

RettsNorge.com © 1997 – 2012 • Opphavsrett

 

 

191022 = 6

 

 



[1] Norges første Pakketur-selskap