22.12.2012

Juleuka i Luxembourg

Da vi fikk drapstrusselen fra den Luxembourgske regjering og det Danske diplomati i vår (les om dette i denne artikkelen), overlevert av en advokat, og følgelig bare måtte pakke det mest nødvendig og la resten stå, sørget vi for i all hast å pakke alt vi hadde i huset, i flytteesker som ble lagret i første etasje. Følgelig sto 150 store flytteesker, deriblant 2.5 tonn med bøker, og nærmere ett tonn med sakspapirer i stuen og spisestuen. Dersom noen skulle få lyst å finne og deretter gjennomgå alle dokumentene, måtte de nok regne med å bruke dager, kanskje uker. Et slikt arbeid er uansett ikke gjort på noen timer.

4. november 2012

På formiddagen (kvelden i Luxembourg) 4. november i år ringte alarmen fra vårt hus i Luxembourg. Den indikerte bevegelse inne i vårt hjem. Vi ringte vårt lokale politi og fortalte hva som utspant seg vél en kilometer borti gaten. De var egentlig ikke så villige til å høre på meg, dette da de mener at vi ikke eier huset, men de ga seg og lovet å sende en patrulje.

Omtrent samtidig med at vi fikk de første alarmsignal, begynte jeg å ringe vår hjemtelefon, hvilket jeg fortsatte med konstant den første timen, dette for å forvirre dem som var inne, for om mulig å sinke dem slik at politiet skulle ha en bedre mulighet for å ta dem. Røret på telefonen, som befant seg i gangen, ble løftet av to ganger, hvilket åpenbart indikerer at noen var i huset.

I tillegg til det første alarmsystemet vårt (System A), har vi for sikkerhetsskyld installert et annet (System B) som gir oss muligheten til å lytte inn på hva som skjer i huset. Jeg ringte dette systemet en rekke ganger og hørte hele tiden mennesker som slapp esker på gulvet og dro dem bortover. Da jeg forsøkte å ringe hjemtelefonen, mens jeg lyttet inn fra det andre systemet, var hjemtelefonen koblet bort. Enda en indikasjon på at noen var fysisk tilstede i huset. Noen timer senere forsøkte jeg igjen å kontakte system B, men nå var også dette oppdaget og blitt koblet bort. Alarmsystem A – som er et ”stille” system – klarte de dog aldri å finne.

Politiet på sin side kunne berolige meg med at alt var rolig, og at huset var låst og sikret. De kunne ikke se spor etter noe innbrudd. Samtidig som polititjenestemannen fortalte meg dette, hørte jeg altså at folk var tilstede, og forsøkte å få vedkommende tjenestemann til å forstå dette, til ingen nytte. Frustrerende? Nei, egentlig ikke. Vi er etter hvert blitt godt kjent med den systemiske korrupsjonen i Luxembourg, og også i Norge, og har gjennom mange år lært oss – så langt dette er mulig – til ikke å miste fokus. Fokus er å sanke mest mulig informasjon, ikke å skjelle ut korrupte tjenestemenn/muskler.

Jeg sendte en faks til politiet og fortalte dem om alle indikasjonene på at det var folk inni huset vårt og at dette var årsaken til at alarmen gikk. Vi ba politiet om å få en rapport på hva de hadde funnet. Vi ga også klart uttrykk for at enten lyver politiet mht at huset er avlåst, sikret og at alt er rolig, eller så er det Luxembourgs hemmelige tjenester som har banet seg vei inn i huset ved bruk av sine metoder.

8. november 2012

Politiet fra Luxembourg ringte oss opp, dette som respons til vår faks av 4. november, og begynte igjen å diskutere hvorvidt vi var eiere av vårt hus eller ikke. Avslutningsvis beroliget han oss med at intet var rørt, og noe hemmelige tjenester hadde han aldri hørt om, og så lo han.

10. november 2012

Ny alarmrunde kl 05:20 lokal Luxembourg tid. Jeg ringte politiet og de spurte atter engang om eiersituasjonen hadde endret seg. Jeg svarte nei. De lovet å sjekke opp huset. Alarmen gikk i nær en time. Litt over kl 06:00 ringte politiet og vedkommende tjenestemann åpnet i en meget streng tone: ”Jeg stiller deg spørsmålet igjen. Jeg gjentar meg selv; er du eier av huset?” Jeg svarte, ja, og understreket at vi er eiere, at vi betaler alle regninger, forsikringer, at vi har tingene våre i huset, og at jeg ikke aktet å diskutere korrupsjonen i landet, eller forholdene til Danske Bank, med ham. Det ville jo ikke ha noen hensikt likevel. Polititjenestemannen mente at vi ikke eide huset, og han ville derfor ikke gi oss noen informasjon omkring eventuelle innbrudd osv. Etter hvert ga han seg og fortalte at alt var slik det hadde vært 4. november. Alarmen stoppet å ringe på samme tidspunkt.

På dette tidspunktet hadde det nå også blitt umulig å slå vårt eget hjemnummer. Noen har altså ”ordnet” det slik at det ikke går an å ringe til vårt hjemnummer. Jeg kontaktet selskapet som leverer våre teletjenester, og 14. november besvarte de henvendelsen på denne måten:

”Hallo. Nummeret ser ut for å være i ustand. Det er ikke noe generelt problem i det området, i det minste har ikke vi stoppet kontoen. Ikke noe problem fra vår side.”

Dette var jo litt av et svar å få fra et av vestens beste og mest sofistikerte telefonselskaper. Hvor ligger problemet da, når det ikke ligger på deres side? Finnes det andre sider ved en slik teletjeneste? I realiteten fortalte vedkommende oss at det var et problem, men at han var handlingslammet. Av dette må jeg kunne konkludere med at teleselskapet ikke bare vet om ”problemet”, men at også denne gjengen er blitt involvert i aksjonene mot oss.

12. november 2012

Alarmen ringer på ny. Denne gang ringer den fra samme nummer som politiet ringer fra. Hva mer behøver man å tilføye i denne saken?

19. desember 2012 – Innbrudd nr. 1

Alarmen ringte kl 08:00 på Luxembourg morning (fra samme nummer som politiet ringer fra). Jeg ringte politiet, informerte dem om alarmen som igjen var aktivert, og de lovet å sjekke huset.

De ringte oss tilbake en god halvtime senere og kunne bekrefte at det hadde vært innbrudd. Innbruddstyvene hadde skrudd ut nederste del av døren ut av vinterhagen, flyttet vekk døren, tatt bort ”shutteren” på kjøkkendøren som leder inn til vinterhagen, og ”pushet” kjøkkendøren innover slik at rammen hadde gitt etter (dette er bare tull, men ok, dette er politiets redegjørelse over telefon til meg). Innbruddsgjengen hadde deretter, sa han, åpnet noen av eskene i stuen og spisestuen og sett på filer/dokumenter, og så hadde de flyttet på safen i kjelleren. Han mente at de nok ville komme tilbake siden de ikke hadde fått åpnet safen, og så spurte han meg om det var noe viktig inni den, hvilket jeg besvarte med ett eller annet; hva tror du, det er en safe?

Senere i samtalen kom vedkommende tjenestemann med en helt annen historie. Innbruddsgjengen hadde gått igjennom absolutt alle de 150 eskene, og de hadde i tillegg vært gjennom hele huset. I og med at det ikke var noe å lete igjennom i de to øverste etasjene, dette da vi hadde flyttet alt ned i første etasjen, tipper jeg at de har skåret seg gjennom vegger, tak og madrasser.

Hva har de lett etter, og på oppdrag for hvem? Det er klart at de neppe finner en 52 tommers TV, et Bang & Olufsen anlegg, eller en PC inni en madrass eller i en vegg, så hva leter de etter? Jo, dokumenter, minnebrikker, nøkler, koder, ledetråder osv. Og hvem er det da denne gjengen leter for? Jo, dette innskrenkes til følgende galleri: Norges regjering, Danmarks regjering, Luxembourgs regjering, Danske Bank eller den beryktede kriminelle Riis-familien som har kontakter inn i de nevnte regjeringer og banken. Jeg tipper at dette er et samarbeid mellom alle de ovennevnte, men i grunnen har det ingen hensikt å analysere dette i hjel. Det er bare denne gjengen som for øyeblikket er livredd meg, og da gir svaret seg selv.

Uansett, jeg spurte polititjenestemannen hvordan dem som har brutt seg inn har klart å gå igjennom 150 esker og for øvrig hele huset på rundt 300 kvm, og det på godt under 15 minutt. Jeg nærmest hørte han smilte da han sa; ”Du vet, de er raske.” Hva skal man svare til noe slikt? Jeg lot være å kommentere det. Innbruddet fant nok sted tidlig i november, da alarmen begynte å ringe første gangen, og så har politiet, som er involvert i denne saken, selvsagt måttet dekke over dette i tiden etter.

Polititjenestemannen anbefalte at jeg burde kontakte noen venner og få dem til å kontakte noen som kunne plugge igjen døren, for slik som den sto nå, sa han, kunne hvem som helst gå inn. Jøss! Døren sto altså på vidt gap, og politiet hadde ikke engang tenkt å forsøke å stenge den. De lot bare alt stå som det gjorde da de gikk inn. Hva slags service er dette, fra en av Europas beste politistyrker? Ufattelig. Tjenestemannen ymtet frampå med at brannvesenet kunne plugge hullet midlertidig, men så kom han på at dette hadde ikke brannvesenet lov å gjøre. Så, der sto vi da, med en åpen dør inn i vårt hjem, på andre siden av kloden.

Jeg ba for øvrig polititjenestemannen om å skrive en rapport. Dette kunne han ikke gjøre uten en anmeldelse, og en anmeldelse kunne ikke gjøres på annen måte enn at jeg måtte møte opp og signere den. Det sa jeg til han at ikke var mulig, pga en rekke forhold, som jeg ikke ønsket å gå inn på med ham. Tjenestemannen løste da saken på den måten at jeg kunne fakse ham et dokument med vår nye adresse på, og så skulle han behandle anmeldelsen og skrive rapport. Jeg sendte ham en faks straks deretter, og siden har vi ikke hørt fra ham.

Vi ringte en venninne av familien og spurte henne om hun kunne ta seg en tur opp og se på skadene. Hun tok med seg sin tre år gamle datter og dro, men da hun nærmet seg vinterhagen turte hun rett og slett ikke å gå lengre. Hun følte at det hele ble for skummelt og hun ble redd for sitt eget liv. For alt hva hun visste kunne jo noen fortsatt være der inne, og det hadde hun nok rett i.

Jeg ba samtidig vårt forsikringsselskap om å dra opp og forsøke å forsegle huset for derved å unngå ytterligere skader. Senere på kvelden fikk jeg svar fra forsikringsselskapet at de hadde vært der oppe og reparert og lukket døren midlertidig. Vinduet på kjøkkendøren var ikke knust, kunne han fortelle. For øvrig ba han oss om å fikse skadene, for slik kunne det ikke stå. Nei, det er jeg jo enig i, men er ikke dette en oppgave for forsikringsselskapet, å bidra til at det forsikrede ikke utsettes for ytterligere skade og tap for forsikringsselskapet? Forsikringsagenten er fullstendig klar over hvorfor vi ikke kan dra tilbake til Luxembourg, jf artikkelen som det er henvist til ovenfor.

20. desember 2012 – Innbrudd nr. 2

Alarmen gikk av på ny. Denne gang kl 11 på kvelden, Luxembourg tid. Jeg ringte politiet, og de reiste av gårde. En halvtime senere, da jeg ringte dem opp, kunne de fortelle at det hadde vært et nytt innbrudd. Denne gangen hadde vedkommende knust vinduet i kjøkkendøren, og banet seg vei inn i huset. Politiet hadde tatt ”innbruddsmannen” på fersk gjerning. Nå fortalte politiet at det var ”a mess”, altså et forferdelig rot, og jeg kan jo levende forestille meg hvordan det ser ut når du skal pakke ut omtrent 12 m3 med esker i to rom på til sammen kanskje 20 m2. Dette blir som å løse Rubiks kube hvor du kun har lov å bevege en av aksene. Når vi så legger til at innbruddsgjengen antakelig har skåret seg igjennom vegger og tak over hele huset, og at de har brukt 1 ½ måned på jobben, ja, kan jeg jo tenke meg hvordan det ser ut i vårt hjem.

23. desember 2012

Så der sitter vi da, på andre siden av kloden, uten den minste mulighet til å beskytte og forsvare våre ting og rettigheter. Vi får ingen hjelp eller bistand fra offentlig myndighet. Vi får ingen rapporter av politiet, og vi har ingen reell mulighet til å dra til Luxembourg for å vurdere skade og tap. Forsikringsselskapet kan på sin side ikke gjøre noe uten rapport fra politiet samt våre vurderinger om hva som eventuelt er blitt tatt bort eller er blitt skadet.

Dette, kjære lesere, er Luxembourg, verdens rikeste land, bestevenner med norskekongen og hans familie (som selv høyst sannsynlig har saltet ned solide verdier hos sine slektninger her nede), og det landet i verden som gir deg best beskyttelse enten det gjelder liv, helse, penger, eller finansiell krim.

Foruten finansiell kriminalitet, er sannheten dog en annen, noe jeg har dokumentert i mine fire artikler om den systemiske korrupsjonen i dette EUs moderland.

God Jul dere!

Ja, jeg ønsker dere – fra mitt hjerte – en langt, langt bedre jul enn hva vi har fått, og jeg lover dere at dette vi har måttet oppleve selvsagt ikke vil skyve meg en millimeter fra retningen mot målet om å fjerne både kongehus så vel som korrupte og korrumperte familier som nær sagt i uminnelige tider, og gjennom ulovlig annektert lederposisjoner, har hatt fritt spillerom til å utpine og utbytte befolkningen, hele tiden på bristepunktet av hva som er mulig for et menneske å tåle.

Det kommer endringer, det lover jeg dere, og ønsket om endringene springer ikke ut – slik mine motstandere har lyst å tro – av en midlertidig ergrelse av å ha mistet alt av jordisk gods, ha!, men derimot fra et grunnsyn som jeg har hatt så lenge jeg kan huske, og det er at alle har rett til likebehandling og ikke minst; at man ikke skal la seg mishandle og slave rundt av noen.

* * *

La meg si noen førjulsord om demokratiet

Demokratiet gir ikke frihet til folket. Tvert imot samler det alle folk – på en alle tiders enkel måte – i lenker. Demokratiet er et velutviklet ondskapsfullt system som er ment å organisere samfunn på en slik måte at folket ikke skal oppdage at de slaver for eliten, samtidig som eliten får mest mulig ut av folket.

Når folket gjennom tidene har følt utpiningen og utbyttingen som ekstra tung, har det tradisjonelt sett gått til direkte angrep på lederskapet, altså; på selve årsaken. Dette var et uheldig og stadig gjentagende resultat av elitens utpining og utbytting av folket. For å unngå direkte blodige angrep – og samtidig unngå at folket skulle kunne se hvem den skyldige var – ble demokratiet skapt og senere hen, utviklet. Gjennom dette systemet fikk lederskapet (eliten) sluset alle reaksjoner mot urett, og spesielt bærerne av reaksjonene, inn i et system som man billedlig sett best kan beskrive som et sauesankingssystem hvor man har en innhegning med én utgang som leder inn til hva man først etter at turen har startet vil oppdage at er en labyrint som er belagt med tykk seig sørpe, og som det stort sett ikke er mulig å komme igjennom, og kommer du ut, vil du straks oppdage at du er blitt sluset tilbake til innhegningen.

Uansett, blodige opptøyer hørte altså ikke lenger mennesket til. Dette var å regne som uhørte neandertalske reaksjoner, og folket burde derfor ikke få anledning til å gå til direkte angrep når det ble utpint og utsugd, men heller fremme sin påståtte urett i ordnede folkelige former. Folket ble tilbudt sauesankingssystemet, og – sett i lys av at systemet ”blomstrer” verden over – synes det rimelig klart at folket fremdeles ikke har oppfattet realiteten dette systemet bringer.

I forbindelse med en rekke dommedagsteorier kom VG 21. desember 2012 med en artikkel om utpiningen og utbyttingen av de innfødte i Guatemala, Mayaindianernes rike. Det som virkelig er av interesse i artikkelen, er Álvaro Pops – og i realiteten: FNs – uttalelse om de innfødte:

”Den innfødte befolkningen ble alltid sett på som billig arbeidskraft. Det fortsetter til dags dato…De betraktes som verktøy…”

Álvaro Pop er medlem av FNs permanente forum for spørsmål knyttet til de innfødte folkegrupper, og taler følgelig – får en tro – FNs syn. Realiteten er dog at dette ikke bare gjelder Mayaindianerne, men alle folkeslag på jorden. De er, som Pops sier; billig arbeidskraft (slaver) og betraktes som verktøy, for eliten.

Jeg har sagt det mange ganger tidligere; den dagen folket kommer til den erkjennelse jeg har, nemlig at ingen av de såkalte demokratisk etablerte institusjoner er etablert for folket, men derimot mot folket, ja, da kan vi begynne på det siste strekket til frihet, for alle.

Som sagt, God Jul !

Herman J Berge

Tonga