22.12.2012
Juleuka i Luxembourg
Da vi fikk drapstrusselen fra den Luxembourgske regjering og
det Danske diplomati i vår (les om dette i denne artikkelen), overlevert av en advokat, og følgelig
bare måtte pakke det mest nødvendig og la resten stå, sørget vi for i all hast
å pakke alt vi hadde i huset, i flytteesker som ble lagret i første etasje.
Følgelig sto 150 store flytteesker, deriblant 2.5 tonn med bøker, og nærmere
ett tonn med sakspapirer i stuen og spisestuen. Dersom noen skulle få lyst å
finne og deretter gjennomgå alle dokumentene, måtte de nok regne med å bruke
dager, kanskje uker. Et slikt arbeid er uansett ikke gjort på noen timer.
4. november 2012
På formiddagen (kvelden i Luxembourg) 4. november i år
ringte alarmen fra vårt hus i Luxembourg. Den indikerte bevegelse inne i vårt
hjem. Vi ringte vårt lokale politi og fortalte hva som utspant seg vél en
kilometer borti gaten. De var egentlig ikke så villige til å høre på meg, dette
da de mener at vi ikke eier huset, men de ga seg og lovet å sende en patrulje.
Omtrent samtidig med at vi fikk de første alarmsignal,
begynte jeg å ringe vår hjemtelefon, hvilket jeg fortsatte med konstant den
første timen, dette for å forvirre dem som var inne, for om mulig å sinke dem
slik at politiet skulle ha en bedre mulighet for å ta dem. Røret på telefonen,
som befant seg i gangen, ble løftet av to ganger, hvilket åpenbart indikerer at
noen var i huset.
I tillegg til det første alarmsystemet vårt (System A), har
vi for sikkerhetsskyld installert et annet (System B) som gir oss muligheten
til å lytte inn på hva som skjer i huset. Jeg ringte dette systemet en rekke
ganger og hørte hele tiden mennesker som slapp esker på gulvet og dro dem
bortover. Da jeg forsøkte å ringe hjemtelefonen, mens jeg lyttet inn fra det
andre systemet, var hjemtelefonen koblet bort. Enda en indikasjon på at noen
var fysisk tilstede i huset. Noen timer senere forsøkte jeg igjen å kontakte
system B, men nå var også dette oppdaget og blitt koblet bort. Alarmsystem A –
som er et ”stille” system – klarte de dog aldri å finne.
Politiet på sin side kunne berolige meg med at alt var
rolig, og at huset var låst og sikret. De kunne ikke se spor etter noe
innbrudd. Samtidig som polititjenestemannen fortalte meg dette, hørte jeg altså
at folk var tilstede, og forsøkte å få vedkommende tjenestemann til å forstå
dette, til ingen nytte. Frustrerende? Nei, egentlig ikke. Vi er etter hvert
blitt godt kjent med den systemiske korrupsjonen i Luxembourg, og også i Norge,
og har gjennom mange år lært oss – så langt dette er mulig – til ikke å miste
fokus. Fokus er å sanke mest mulig informasjon, ikke å skjelle ut korrupte
tjenestemenn/muskler.
Jeg sendte en faks til politiet og fortalte dem om alle
indikasjonene på at det var folk inni huset vårt og at dette var årsaken til at
alarmen gikk. Vi ba politiet om å få en rapport på hva de hadde funnet. Vi ga
også klart uttrykk for at enten lyver politiet mht at huset er avlåst, sikret
og at alt er rolig, eller så er det Luxembourgs hemmelige tjenester som har
banet seg vei inn i huset ved bruk av sine metoder.
8. november 2012
Politiet fra Luxembourg ringte oss opp, dette som respons
til vår faks av 4. november, og begynte igjen å diskutere hvorvidt vi var eiere
av vårt hus eller ikke. Avslutningsvis beroliget han oss med at intet var rørt,
og noe hemmelige tjenester hadde han aldri hørt om, og så lo han.
10. november 2012
Ny alarmrunde kl 05:20 lokal Luxembourg tid. Jeg ringte
politiet og de spurte atter engang om eiersituasjonen hadde endret seg. Jeg
svarte nei. De lovet å sjekke opp huset. Alarmen gikk i nær en time. Litt over
kl 06:00 ringte politiet og vedkommende tjenestemann åpnet i en meget streng
tone: ”Jeg stiller deg spørsmålet igjen.
Jeg gjentar meg selv; er du eier av
huset?” Jeg svarte, ja, og understreket at vi er eiere, at vi
betaler alle regninger, forsikringer, at vi har tingene våre i huset, og at jeg
ikke aktet å diskutere korrupsjonen i landet, eller forholdene til Danske Bank,
med ham. Det ville jo ikke ha noen hensikt likevel. Polititjenestemannen mente
at vi ikke eide huset, og han ville derfor ikke gi oss noen informasjon omkring
eventuelle innbrudd osv. Etter hvert ga han seg og fortalte at alt var slik det
hadde vært 4. november. Alarmen stoppet å ringe på samme tidspunkt.
På dette tidspunktet hadde det nå også blitt umulig å slå
vårt eget hjemnummer. Noen har altså ”ordnet” det slik at det ikke går an å
ringe til vårt hjemnummer. Jeg
kontaktet selskapet som leverer våre teletjenester, og 14. november besvarte de
henvendelsen på denne måten:
”Hallo. Nummeret ser
ut for å være i ustand. Det er ikke noe generelt problem i det området, i det
minste har ikke vi stoppet kontoen. Ikke noe problem fra vår side.”
Dette var jo litt av et svar å få fra et av vestens beste og
mest sofistikerte telefonselskaper. Hvor ligger problemet da, når det ikke
ligger på deres side? Finnes det andre sider ved en slik teletjeneste? I
realiteten fortalte vedkommende oss at det var et problem, men at han var
handlingslammet. Av dette må jeg kunne konkludere med at teleselskapet ikke
bare vet om ”problemet”, men at også denne gjengen er blitt involvert i
aksjonene mot oss.
12. november 2012
Alarmen ringer på ny. Denne gang ringer den fra samme nummer som politiet ringer fra.
Hva mer behøver man å tilføye i denne saken?
19. desember 2012 –
Innbrudd nr. 1
Alarmen ringte kl 08:00 på Luxembourg morning (fra samme
nummer som politiet ringer fra). Jeg ringte politiet, informerte dem om alarmen
som igjen var aktivert, og de lovet å sjekke huset.
De ringte oss tilbake en god halvtime senere og kunne
bekrefte at det hadde vært innbrudd. Innbruddstyvene hadde skrudd ut nederste
del av døren ut av vinterhagen, flyttet vekk døren, tatt bort ”shutteren” på
kjøkkendøren som leder inn til vinterhagen, og ”pushet” kjøkkendøren innover slik
at rammen hadde gitt etter (dette er bare tull, men ok, dette er politiets
redegjørelse over telefon til meg). Innbruddsgjengen hadde deretter, sa han,
åpnet noen av eskene i stuen og
spisestuen og sett på filer/dokumenter, og så hadde de flyttet på safen i
kjelleren. Han mente at de nok ville komme tilbake siden de ikke hadde fått
åpnet safen, og så spurte han meg om det var noe viktig inni den, hvilket jeg
besvarte med ett eller annet; hva tror
du, det er en safe?
Senere i samtalen kom vedkommende tjenestemann med en helt
annen historie. Innbruddsgjengen hadde gått igjennom absolutt alle de 150
eskene, og de hadde i tillegg vært gjennom hele huset. I og med at det ikke var
noe å lete igjennom i de to øverste etasjene, dette da vi hadde flyttet alt ned
i første etasjen, tipper jeg at de har skåret seg gjennom vegger, tak og
madrasser.
Hva har de lett etter, og på oppdrag for hvem? Det er klart
at de neppe finner en 52 tommers TV, et Bang & Olufsen anlegg, eller en PC
inni en madrass eller i en vegg, så hva leter de etter? Jo, dokumenter,
minnebrikker, nøkler, koder, ledetråder osv. Og hvem er det da denne gjengen leter for? Jo, dette innskrenkes til
følgende galleri: Norges regjering, Danmarks regjering, Luxembourgs regjering,
Danske Bank eller den beryktede kriminelle Riis-familien som har kontakter inn
i de nevnte regjeringer og banken. Jeg tipper at dette er et samarbeid mellom
alle de ovennevnte, men i grunnen har det ingen hensikt å analysere dette i
hjel. Det er bare denne gjengen som for øyeblikket er livredd meg, og da gir
svaret seg selv.
Uansett, jeg spurte polititjenestemannen hvordan dem som har
brutt seg inn har klart å gå igjennom 150 esker og for øvrig hele huset på
rundt 300 kvm, og det på godt under 15 minutt. Jeg nærmest hørte han smilte
da han sa; ”Du vet, de er raske.” Hva
skal man svare til noe slikt? Jeg lot være å kommentere det. Innbruddet fant
nok sted tidlig i november, da alarmen begynte å ringe første gangen, og så har
politiet, som er involvert i denne saken, selvsagt måttet dekke over dette i
tiden etter.
Polititjenestemannen anbefalte at jeg burde kontakte noen
venner og få dem til å kontakte noen som kunne plugge igjen døren, for slik som
den sto nå, sa han, kunne hvem som helst gå inn. Jøss! Døren sto altså på vidt
gap, og politiet hadde ikke engang tenkt å forsøke å stenge den. De lot bare
alt stå som det gjorde da de gikk inn. Hva slags service er dette, fra en av
Europas beste politistyrker? Ufattelig. Tjenestemannen ymtet frampå med at
brannvesenet kunne plugge hullet midlertidig, men så kom han på at dette hadde
ikke brannvesenet lov å gjøre. Så, der sto vi da, med en åpen dør inn i vårt
hjem, på andre siden av kloden.
Jeg ba for øvrig polititjenestemannen om å skrive en
rapport. Dette kunne han ikke gjøre uten en anmeldelse, og en anmeldelse kunne
ikke gjøres på annen måte enn at jeg måtte møte opp og signere den. Det sa jeg
til han at ikke var mulig, pga en rekke forhold, som jeg ikke ønsket å gå inn
på med ham. Tjenestemannen løste da saken på den måten at jeg kunne fakse ham
et dokument med vår nye adresse på, og så skulle han behandle anmeldelsen og
skrive rapport. Jeg sendte ham en faks straks deretter, og siden har vi ikke
hørt fra ham.
Vi ringte en venninne av familien og spurte henne om hun
kunne ta seg en tur opp og se på skadene. Hun tok med seg sin tre år gamle
datter og dro, men da hun nærmet seg vinterhagen turte hun rett og slett ikke å
gå lengre. Hun følte at det hele ble for skummelt og hun ble redd for sitt eget
liv. For alt hva hun visste kunne jo noen fortsatt være der inne, og det hadde
hun nok rett i.
Jeg ba samtidig vårt forsikringsselskap om å dra opp og
forsøke å forsegle huset for derved å unngå ytterligere skader. Senere på
kvelden fikk jeg svar fra forsikringsselskapet at de hadde vært der oppe og
reparert og lukket døren midlertidig. Vinduet på kjøkkendøren var ikke knust,
kunne han fortelle. For øvrig ba han oss om å fikse skadene, for slik kunne det
ikke stå. Nei, det er jeg jo enig i, men er ikke dette en oppgave for
forsikringsselskapet, å bidra til at det forsikrede ikke utsettes for
ytterligere skade og tap for forsikringsselskapet? Forsikringsagenten er
fullstendig klar over hvorfor vi ikke kan dra tilbake til Luxembourg, jf
artikkelen som det er henvist til ovenfor.
20. desember 2012 –
Innbrudd nr. 2
Alarmen gikk av på ny. Denne gang kl 11 på kvelden,
Luxembourg tid. Jeg ringte politiet, og de reiste av gårde. En halvtime senere,
da jeg ringte dem opp, kunne de fortelle at det hadde vært et nytt innbrudd.
Denne gangen hadde vedkommende knust vinduet i kjøkkendøren, og banet seg vei
inn i huset. Politiet hadde tatt ”innbruddsmannen” på fersk gjerning. Nå
fortalte politiet at det var ”a mess”,
altså et forferdelig rot, og jeg kan jo levende forestille meg hvordan det ser
ut når du skal pakke ut omtrent 12 m3 med esker i to rom på til sammen kanskje
20 m2. Dette blir som å løse Rubiks kube hvor du kun har lov å bevege en av
aksene. Når vi så legger til at innbruddsgjengen antakelig har skåret seg
igjennom vegger og tak over hele huset, og at de har brukt 1 ½ måned på jobben,
ja, kan jeg jo tenke meg hvordan det ser ut i vårt hjem.
23. desember 2012
Så der sitter vi da, på andre siden av kloden, uten den
minste mulighet til å beskytte og forsvare våre ting og rettigheter. Vi får ingen
hjelp eller bistand fra offentlig myndighet. Vi får ingen rapporter av
politiet, og vi har ingen reell mulighet til å dra til Luxembourg for å vurdere
skade og tap. Forsikringsselskapet kan på sin side ikke gjøre noe uten rapport
fra politiet samt våre vurderinger om hva som eventuelt er blitt tatt bort
eller er blitt skadet.
Dette, kjære lesere, er Luxembourg, verdens rikeste land,
bestevenner med norskekongen og hans familie (som selv høyst sannsynlig har saltet
ned solide verdier hos sine slektninger her nede), og det landet i verden som
gir deg best beskyttelse enten det gjelder liv, helse, penger, eller finansiell
krim.
Foruten finansiell kriminalitet, er sannheten dog en annen,
noe jeg har dokumentert i mine fire artikler om den systemiske korrupsjonen i
dette EUs moderland.
God Jul dere!
Ja, jeg ønsker dere – fra mitt hjerte – en langt, langt
bedre jul enn hva vi har fått, og jeg lover dere at dette vi har måttet oppleve
selvsagt ikke vil skyve meg en millimeter fra retningen mot målet om å fjerne
både kongehus så vel som korrupte og korrumperte familier som nær sagt i
uminnelige tider, og gjennom ulovlig annektert lederposisjoner, har hatt fritt
spillerom til å utpine og utbytte befolkningen, hele tiden på bristepunktet av
hva som er mulig for et menneske å tåle.
Det kommer endringer, det lover jeg dere, og ønsket om
endringene springer ikke ut – slik mine motstandere har lyst å tro – av en
midlertidig ergrelse av å ha mistet alt av jordisk gods, ha!, men derimot fra
et grunnsyn som jeg har hatt så lenge jeg kan huske, og det er at alle har rett
til likebehandling og ikke minst; at man ikke skal la seg mishandle og slave
rundt av noen.
* * *
La meg si noen
førjulsord om demokratiet
Demokratiet gir ikke frihet til folket. Tvert imot samler
det alle folk – på en alle tiders enkel måte – i lenker. Demokratiet er et
velutviklet ondskapsfullt system som er ment å organisere samfunn på en slik
måte at folket ikke skal oppdage at de slaver for eliten, samtidig som eliten
får mest mulig ut av folket.
Når folket gjennom tidene har følt utpiningen og utbyttingen
som ekstra tung, har det tradisjonelt sett gått til direkte angrep på
lederskapet, altså; på selve årsaken. Dette var et uheldig og stadig gjentagende
resultat av elitens utpining og utbytting av folket. For å unngå direkte
blodige angrep – og samtidig unngå at folket skulle kunne se hvem den skyldige
var – ble demokratiet skapt og senere hen, utviklet. Gjennom dette systemet
fikk lederskapet (eliten) sluset alle reaksjoner mot urett, og spesielt bærerne
av reaksjonene, inn i et system som man billedlig sett best kan beskrive som et
sauesankingssystem hvor man har en innhegning med én utgang som leder inn til
hva man først etter at turen har startet vil oppdage at er en labyrint som er
belagt med tykk seig sørpe, og som det stort sett ikke er mulig å komme
igjennom, og kommer du ut, vil du straks oppdage at du er blitt sluset tilbake
til innhegningen.
Uansett, blodige opptøyer hørte altså ikke lenger mennesket
til. Dette var å regne som uhørte neandertalske reaksjoner, og folket burde
derfor ikke få anledning til å gå til direkte angrep når det ble utpint og
utsugd, men heller fremme sin påståtte urett i ordnede folkelige former. Folket
ble tilbudt sauesankingssystemet, og – sett i lys av at systemet ”blomstrer”
verden over – synes det rimelig klart at folket fremdeles ikke har oppfattet
realiteten dette systemet bringer.
I forbindelse med en rekke dommedagsteorier kom VG 21.
desember 2012 med en artikkel om utpiningen og utbyttingen av de innfødte i
Guatemala, Mayaindianernes rike. Det som virkelig er av interesse i artikkelen,
er Álvaro Pops – og i realiteten: FNs – uttalelse om de innfødte:
”Den innfødte
befolkningen ble alltid sett på som billig arbeidskraft. Det fortsetter til
dags dato…De betraktes som verktøy…”
Álvaro Pop er medlem av FNs
permanente forum for spørsmål knyttet til de innfødte folkegrupper, og
taler følgelig – får en tro – FNs syn. Realiteten er dog at dette ikke bare
gjelder Mayaindianerne, men alle folkeslag på jorden. De er, som Pops sier;
billig arbeidskraft (slaver) og betraktes som verktøy, for eliten.
Jeg har sagt det mange ganger tidligere; den dagen folket
kommer til den erkjennelse jeg har, nemlig at ingen av de såkalte demokratisk
etablerte institusjoner er etablert for folket, men derimot mot folket, ja, da kan vi begynne på det
siste strekket til frihet, for alle.
Som sagt, God Jul
!
Herman J Berge
Tonga