05.04.2012

 

Identifisering av journalist og fotograf

 

på tokt i luxembourg

 

Helt siden Einar Riis-Johannessen ble drept av sine egne i 2006 har spesielt Finansavisen og TV2 lusket rundt meg og min familie her nede i Luxembourg, uten å gjøre et eneste forsøk på å søke etter sannheten. De lurer rundt i gresset, setter opp busker, eller bøyer ned grener, for deretter å kunne filme gjennom busker og blader, for derved å gjøre det hele mer dramatisk. Noen ganger tar de med seg en trapp for å få bedre sikt inn i objektet som deretter skal blottlegges for deres kulturelle lesere. Disse rottene skyr intet.

 

I og med at disse intellektuelt prostituerte ikke tar kontakt (selv ikke etter å ha reist 1.500 kilometer) for å i det minste få ett innblikk i saken fra den andre siden av den pengebunken som er blitt lagt foran dem som betaling for å skrive dritt om meg, fremstår det som åpenbart at de ikke er interessert i å høre sannheten, og vi har igjen fått et sikkert signal om at vi står overfor den etter hvert så kjente ”hverdagsjournalisme”.

 

I dag filmet jeg to stykker som jeg ber dere lesere om å identifisere for meg. Se igjennom bildene  nr 1, nr 2, nr 3, nr 4 og nr 5, og dersom dere kjenner dem igjen, ber jeg dere om å navngi dem for meg. Ditt navn vil forbli hos meg. 

 

Som dere ser av denne filmsnutten, løp paret som rotter da de oppdaget at de var blitt oppdaget. Dette er ett av kjennetegnene til hverdagsjournalismen som i stadig større grad bidrar til samfunnets forråtnelse, og som vi bare samlet kan få eliminert.

 

La meg til slutt igjen minne dere om hva tidligere redaktør i New York Times, John Swinton, uttalte under en bankett en gang på 1880-tallet – som et svar på en annen bankettdeltakers ugjennomtenkteSkål for den uavhengige pressen”:

 

“There is no such thing, at this date of the world's history, in America, as an independent press. You know it and I know it.

 

There is not one of you who dares to write your honest opinions, and if you did, you know beforehand that it would never appear in print. I am paid weekly for keeping my honest opinion out of the paper I am connected with. Others of you are paid similar salaries for similar things, and any of you who would be so foolish as to write honest opinions would be out on the streets looking for another job. If I allowed my honest opinions to appear in one issue of my paper, before twentyfour hours my occupation would be gone.

 

The business of the journalists is to destroy the truth, to lie outright, to pervert, to vilify, to fawn at the feet of mammon, and to sell his country and his race for his daily bread. You know it and I know it, and what folly is this toasting an independent press?

 

We are the tools and vassals of rich men behind the scenes. We are the jumping jacks, they pull the strings and we dance. Our talents, our possibilities and our lives are all the property of other men. We are intellectual prostitutes.”[1]

 

Uautorisert oversettelse til norsk

 

”Det finnes ikke noe slikt, på dette tidspunkt i verdenshistorien, i Amerika, som en uavhengig presse. Dere vet det og jeg vet det.

 

Ikke en eneste av dere tør å skrive deres oppriktige mening, og dersom dere gjorde det, vet dere på forhånd at det aldri vil bli publisert. Jeg er betalt ukentlig for å holde min oppriktige mening borte fra avisen som jeg er tilknyttet. Andre av dere er betalt lignende lønninger for lignende ting, og den av dere som skulle være så dum å skrive oppriktige meninger vil være ute på gaten på let etter annet arbeid. Dersom jeg tillot å publisere mine ærlige meninger i et nummer av min avis, ville jeg vært sagt opp før 24 timer hadde passert.

 

Journalistens virksomhet er å ødelegge sannheten, å lyve rett ut, å forvrenge/fordreve, å sverte, å krype foran mammons føtter, og selge sitt land og sin art for sitt daglige brød. Du vet det og jeg vet det, og hva slags dårskap er dette å skåle for en uavhengig presse?

 

Vi er verktøyet og tjenerne til de rike menn bak kulissene. Vi er sprellemenn, de trekker i trådene og vi danser. Våre talenter, våre muligheter og våre liv er andre menns eiendom. Vi er intellektuelt prostituerte.”

 

Verden har i dag, mer enn noen gang tidligere, behov for uavhengige journalister som tør skrive om det de ser, og ikke om det de blir betalt for og beordret til å skrive. Hva skal vi for øvrig med rotter som lusker rundt med ett eneste mål; å publiserer den ene betalte drittpakken etter den andre, hvor de styres av kun to motiver; penger eller andre goder fra oppdragsgiver (og dermed har de solgt sitt journalistiske kompass), og ødeleggelse av andre mennesker?

 

Hva tjener samfunnet på de artiklene disse rottene – som rømmer når de blir oppdaget av objektet – publiserer? Hva godt gjør disse menneskene med samfunnet? Hva tilfører de samfunnet av positivitet og fremgang? Bidrar disse menneskene til samfunnenes suksess? Nei, disse såkalte journalistene må behandles som enhver alminnelig ladning med atomavfall.

 

Hjelp meg å knekke hverdagsjournalismen slik den blir utøvet i dag. Hjelp meg å rydde opp i dette slik at vi igjen kan få se journalister som ikke ønsker å ødelegge sannheten, lyve, forvrenge, og sverte, bare for å tekkes eliten som sitter og styrer bak kulissene. Spre bildene som jeg har linket til ovenfor, og hjelp meg å identifisere disse to personene.

 

Les mer om ”Maktens Sprellemenn” og ”Pressens stilling i samfunnet”.

 

 

Herman J Berge

 

Luxembourg

 

 

RettsNorge.no © 1997 – 2012 • Opphavsrett

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



[1] Labor's Untold Story, by Richard O. Boyer and Herbert M. Morais, published by United Electrical, Radio & Machine Workers of America, NY, 1955/1979