09.09.2009

Artikkelen var skrevet før

Dommen hadde falt

 

"Kongo-saken"

-

Hva er galt med norske myndigheters håndtering?

 

Hva kan Norge gjøre i andre land?

Flere og flere nordmenn går nå rundt og tror – som følge av en meget spesiell pressedekningen av internasjonale saker hvor nordmenn er involvert – at Norge kan løse hva som helst, hvor som helst i verden. For ikke mange ukene siden stakk UD ned til Marokko og hentet (noen vil si; kidnappet) to barn. Nå forventer alle at Norge skal fortsette sine raid i Afrika og hente ut to personer som er siktet for drap i Kongo. Forventningen er så stor at avisen VG stiller spørsmål ved Norske myndigheters håndtering av saken, som om Norge skulle ha global jurisdiksjon og store oppgaver når slike situasjoner oppstår.

 

VG’s artikkel om Kongo-saken

Under tittellen ”Advokater Refser norske myndigheter i Kongo-saken” refererer VG uttalelser fra en rekke norske kjendisjurister som er blitt spurt om sin mening omkring norske – ikke kongolesiske – myndigheters håndtering av saken.

 

”Kongo-saken”, som det refereres til, er i korthet den at to nordmenn ble arrestert i mai 2009 mistenkt for å ha drept en person i Kongo. I tiltalen ble nordmennene også anklaget for å ha spionert for Norge, for å ha medvirket til dannelse av kriminelt forbund, medvirkning til drap, og ulovlig innførsel av krigsvåpen. 

 

De mistenkte

Personene som er mistenkt er Tjostolv Moland, angivelig barnebarnet til den dekorerte SS-mannen Tjostolv Moland, og Joshua French, barnebarn av Olav Hodne. I norske medier, og i Wikipedia, har det kommet frem at de to tiltalte har forsøkt å rekruttere norske soldater til private væpnede oppdrag i Afrika. For den som føler interesse for å lese litt om nordmenn i krig i utlandet, kan det være nyttig å lese denne artikkelen.

 

De allvitende

I VG-artikkelen har avisen plukket ut følgende jurister til å svare på det noe håpløse[1] spørsmålet, - Hva er din mening om norske myndigheters håndtering av saken?:

 

Ståle Eskeland, Brynjar Meling, Morten Furuholmen, Harald Stabell og Øystein Storrvik.

 

De allvitendes dom over Norske myndigheters håndtering av saken

Eskeland har ingen spesiell kommentar til selve håndteringen av saken bortsett fra at han mener at Norge burde ha sendt ned en erfaren forsvarsadvokat, som observatør.

 

Meling, derimot, skyter før han har fått ut revolveren fra hylsteret: ”Dette var ingen rettssak.” Han mener derfor at Norge må presse Kongolesiske myndigheter for å sikre en rettsprosess i ankeforhandlingen.

 

Furuholmen kommer med en lignende uttalelse: ”Rettssaken har vært en farse. Alle vet at utfallet var skrevet før rettssaken startet.” Furuholmen mener at det er viktig at den norske stat engasjerer seg betydelig slik at saken skal få en forsvarlig behandling.

 

Stabell mener at det er et rettssikkerhetsproblem at saken føres for en militær domstol, at de tiltalte har fått en mangelfull tolketjeneste samt at de har blitt gjenstand for en massiv forhåndsdømming. Stabell mener at de kommer til å bli dømt til døden. Han sier derimot ikke hva han bygger denne konklusjonen på; 1) bevisene i saken?, eller 2) at staten Kongo bare vil ha dem henrettet? Slik Stabells uttalelse faller, som et slags svar på VG’s spørsmål, kan en få det inntrykk at Stabell mener at norske myndigheter – og ikke de to mistenkte – er skyld i at de eventuelt blir dømt til døden.

 

Storrvik mener at saken ”… viser hvor viktig det er å ha et fungerende politi- og rettsvesen. Prosessen er et tegn på en stat som ikke fungerer.” Hva han mener med dette er det ikke godt å si noe om, spesielt ikke i lys av VG’s spørsmålsstilling: Norske myndigheters håndtering av saken.

 

Vi er sikkert alle enige i at det er viktig for et samfunn å ha et fungerende politi- og rettsvesen, men dersom Storrvik med denne uttalelsen mener at Norge har et fungerende politi- og rettsvesen, foretar han i beste fall en bevisst fordreining av sannheten. Storrvik vet like godt som resten av sine fagfeller, og meg, at dette er en skrøne og at han, som resten av advokatkorpset i Norge, hver dag sliter med det systemet han her av en eller annen grunn, på sin spesielle måte, synes å forsvare.

 

Fellestrekk?

Skal man se etter fellestrekk ved disse fem juristers holdning til Kongo-saken og Norge, må det være at de alle mener at ”Norge” vet best og at Norsk rettsvesen er toppen. Kan de ha i tankene en ambulerende norsk domstol med norske superdommere som reiser verden rundt og redder nordmenn som har tullet seg bort i de forskjelligste problemer?

 

Hva skal man gjøre når andre land ikke oppfører seg? – Meling og Furuholmen har svaret: Press dem!

Eskeland vil ha norske observatører ned til Kongo, hvilket betyr at han ikke stoler på verken det Kongolesiske rettsvesenet eller de mistenktes advokater. Meling og Furuholmen bryter alle barrierer og mener at Norge må presse Kongo til å gjøre slik Norge gjør det. Klokelig holder de dog pressmiddelet for seg selv.

 

Far til Tjostolv Moland har uttalt flere ganger til pressen at Norge (UD) må dra til Kongo og hente fangene. Ja, han har til og med sagt at han vil betale for å få dem ut, hvilket helt sikkert alle foreldre som har et barn i samme situasjon – mistenkt for drap – vil ønske seg. Men ved å legge dette frem for dagspressen i Norge signaliserer han kun (norsk) arroganse overfor staten Kongo og dets rettsvesen, hvilket ikke akkurat er det lureste man kan gjøre når man først er i en slik situasjon som Moland/French befinner seg i: ”Heey, vet du ikke hvor jeg er i fra, eller? Hæ, har du ikke hørt om Norge? Døh, hør her. Jeg er fra Norge. Vi deler ut fredspriser og frigjør folk i Midtøsten, Somalia og Madagaskar! Hææ? Nei, vi har aldri solgt våpen til noen land som er i krig, ikke tungtvann heller. Døh, nå snakker jeg altså! Rettsvesenet ditt stinker! Hvor mye skal du ha for dem, hm? Kom igjen da; hvor mye skal du ha for dem?”

 

Uttalelsene fra disse juristene kunne for øvrig like gjerne ha vært en mild beskrivelse av det norske rettsvesen.

 

Eskeland mener altså at Norge burde hatt en observatør i domstolen i Kisangani. Finnes det uavhengige observatører i norske domstoler? Nei. Er det behov for det? Ja. Kan en utenforstående person (eller en part, for den del) gjøre seg kjent med en rettstvist og få et fullstendig bilde av hva som utspant seg under en hovedforhandling i en norsk rettssal? Nei.

 

Teskje: La oss si at du taper en sak. Under selve hovedforhandlingen opplever du at din advokat svikter deg hvor han/hun eksplisitt uttaler til dommeren at han har et annet syn på saken enn det du som part har (som kjent får du ikke lov å snakke i retten og er derfor hindret fra å protestere). Kan du da gå tilbake til domstolen og be om en avskrift[2] av rettssaken og derigjennom bevise at din advokat faktisk svek deg under rettergang? Nei, en slik mulighet finnes ikke i Norge. Innledningsforedrag, prosedyre og annen konversasjon mellom dommer og advokat blir ikke tatt opp på bånd (intet av det som foregår i en norsk rettssal blir nedtegnet av en uavhengig tredjemann), og blir derfor umulig å etterprøve. Denne muligheten å kunne etterprøve en rettergang (et arbeid) finnes selvsagt i de aller fleste vestlige rettssystemer, deriblant i Sverige, England og USA, men altså ikke i Norge.

 

Meling mener at hovedforhandlingen i Kisangani ikke var en rettssak. Hva med det hav av saker i Norge som Meling er kjent med og som stiller seg langt foran Kisangani-hovedforhandlingen når vi snakker om rettsovergrep og annen urett. By the way: Mon tro om Meling noen gang har bedt norske myndigheter om å presse dommeren i saker i Norge (for å få fremmet det resultatet han ønsket seg)? Nei, forresten. Dumt spørsmål. I Norge trenger man ikke å presse, det er bare å betale dommeren, eller snakke med noen som kjenner dommeren, og saken er biff. Dere som leser dette og som ikke er dommere: Vær så snill og ikke vær så hårsår. Ta dere sammen og forsøk heller å akseptere at med en fullstendig mangel på realistisk kontroll over handlinger innen norsk rettsvesen, har man automatisk skapt den nødvendige grobunn for infiltrasjon, korrupsjon og kaos.

 

Furuholmen mener at saken var en farse og at alle vet at dommen var skrevet før hovedforhandlingen. Ok, men hvor mange ganger har ikke det skjedd i Norge? Les om lagdommer Åse Berg i Agder lagmannsrett her. Spesielt i norske straffesaker er dommeren allerede før den mistenkte bringes inn i rettssalen forutinntatt (spesielt tidligere statsadvokater) idet de tillater seg å tenke slik om tiltalte: ”De har det jo med å være skyldige.” Uttalelsen kommer for øvrig fra en lagdommer.

 

Stabell mener at det er en svikt i rettssikkerheten at de to tiltalte er blitt gjenstand for en massiv forhåndsdømming. Duh! Er dette noe å skrike opp om, da? Er det ikke dette som skjer i Norge nærmest hver dag? Dersom en alkis drar opp til Thorvald Stoltenberg for å be han slutte å drikke, får han helt sikkert en søndagspreken fra Stoltenberg om at han bør rydde opp i eget hjem før han begynner å plage andre med sin moral. Så hva er da meningen med å skjelle ut Kongo for å drive med forhåndsdømming når forholdene i Norge er langt verre?

 

I Glomdalen 090106 kan man lese følgende om forhåndsdømming og hvem kollega Furuholmen mente sto bak: ” Furuholmen beskyldte i prosedyren påtalemyndigheten for å ha igangsatt en kraftig forhåndsdømming av Schumann.”[3]

 

Påtalemyndigheten har det med å lekke etterforskningsdokumenter og tiltaler ut til norsk presse før disse er gjort offentlige, dette for å få et ekstra hestehodes forsprang, og så skjer det som alltid skjer; karaktermord og nå og da et selvmord. Les mer om hvordan pressen blir brukt her.

 

Storrvik mener at saken i Kongo viser hvor viktig det er med et fungerende politi- og rettsvesen. På hvilket grunnlag bygger han denne uttalelsen på? Norsk rettsvesen er så gjennområtnet som det overhodet er mulig å komme uten at stammen svikter. Det kan jo ikke være Norge han har som referansepunkt.

 

I følge flere artikler i norsk presse har Eskeland, Meling og Furuholmen (og deres klienter) vært utsatt for stor urett i Norsk rettsvesen. De vet nok med seg selv at Norsk rettsvesen er pill råttent, likevel tør de å lange ut mot et rettsvesen som høyst sannsynlig er mindre korrupt enn det norske. Fine greier.

 

Når vi nå snakker om råte i rettsvesenet er det jo interessant å se hvordan disse juristene ser på muligheten for å presse en annen stats embetsmenn for derigjennom å påvirke dommerne til å handle annerledes enn de ellers ville ha gjort.

 

Det skal ikke mye fantasi til for å se krigsoverskriftene i de store norske dagsavisene dersom en Kongolesisk tjenestemann hadde kontaktet trekløveresset Støre-Stoltenberg-Storberget (de tre S’ene) for å få disse til å intervenere i en drapssak hvor en kongolesisk statsborger var anklaget for mord i Norge. I det minste hadde den stakkars tjenestemannen blitt latterliggjort, antakelig ikke bare av nordmenn, alene fordi Norge har klart å kjøpe seg en internasjonal oppfatning om at Norge er ett av de beste land i klassen hva gjelder rettssikkerhet: Norsk rettsvesen kan jo ikke gjøre noe galt, det må du jo forstå. Vi er best.

 

Litt om norsk rettssikkerhet

I denne forbindelse – vurderingen av norsk rettssikkerhet med harefot – kan jeg nevne at jeg for ikke så lenge siden skal ha blitt ”dømt” til å betale en haug med millioner til ”noen” (dommeren har ikke engang klart å avklare hvem som er saksøkere). I denne saken, som i så mange andre i Norge, har stevningen blitt hemmeligholdt for meg helt frem til dommeren berammet saken.

 

Alle som har den minste kunnskap om og forståelse av hva som er rett og galt klarer å forstå at en dommer ikke kan beramme en sak før stevningen er blitt forkynt for saksøker. Prinsippet bygger på den oppfatning at en saksøkt person skal ha muligheten til å kunne gjøre seg kjent med anklager slik at han/hun derved skal ha en mulighet til å kunne forsvare seg. I mitt tilfelle hadde altså dommeren berammet saken før stevningen ble forkynt og derved fratatt meg retten til å gjøre meg kjent med anklagene før saken ble berammet. Jeg vil legge til her at de tre Ap-S’ene støtter fult opp under disse konkrete rettsovergrepene.

 

”Dommeren” i den nevnte saken, Ina Elisabet Strømstad ved Oslo tingrett, hadde ved sine rettsovergrep gjort seg selv inhabil. Året etter utøvde sorenskriver Kristin Helene Bjerke Jahre Ramm ved Asker og Bærum tingrett samme straffbare handling. Begge ”dommerne” tilhører for øvrig det hemmelige nettverket; ”Juss-jentene”, eller ”Lov-og-Rett jentene”.

 

Den rettslige behandlingen jeg har fått i Norge, av norsk rettsvesen og pressen, kan ikke sammenlignes med den behandlingen Moland/French har opplevd i Kongo hvor de sistnevnte i så måte har blitt behandlet både rimelig og rettferdig.

 

En dommer som bestemmer seg for at en sak er klar for hovedforhandling før den saksøkte overhodet har fått stevningen, er – for den som ikke forstår dette – ikke bare inhabil men også forutinntatt. Hun har gjort seg opp en mening om saken, en mening alene basert på saksøkerens fremstilling, og skal derfor tas ut av saken. Men ikke bare det. En dommer som handler på denne måten skal avskjediges, samt at det skal reises straffesak mot vedkommende idet handlingen er en krenkelse av strl §110, jf. ”En dommer…der som saadan handler mot bedre vidende, straffes med fengsel i 5 år.” Bevisene ligger der. Påtalemyndigheten behøver ikke å foreta etterforskning. Det er bare å levere inn tiltalen og få vedkommende dømt. Men, dessverre, slikt skjer ikke i Norge noe man i stor grad kan takke Arbeiderpartiet for.

 

Juristenes syn på Norsk rettsvesen sett i lys av deres Kongo-uttalelser

Ståle Eskeland: ”Justismordet i prosessen Fredrik F. Torgersen avler flere justismord…de har begått selvmord nå (om gjenopptakelseskommisjonens avslag fra Torgersen)… Hele avgjørelsen er en skandale…det er en ulykke for Norge (Trond Eskeland)…” Likevel mener Eskeland at Norge burde sende en forsvarsadvokat til Kongo. Sett i lys av hvordan Eskeland ser på Norsk rettsvesen, hva er da meningen å sende en norsk forsvarsadvokat til Kongo?

 

Brynjar Meling: ”Man kan ikke angripe domstolene bare fordi det skjer justismord.”[4] ”(Krekar) blir utsatt for umenneskelig behandling fra norske myndigheter.” ”Hvis jeg blir statsminister i Norge, vil jeg sørge for at Siv Jensen blir satt i forvaring.” Og så tilslutt om Kongo-saken: ”Dette var ingen rettssak.”

 

Melings uttalelser spriker i alle retninger og får et eiketre på en grå vinterdag til å se ordentlig ut i forhold. Han mener altså at man ikke kan angripe en domstol dersom det skjer et justismord (stakkers klienter). Videre mener han at en av hans klienter blir kontinuerlig utsatt for umenneskelig behandling av norske myndigheter (som aldri gjør noe galt), for så å avslutte med at han skal misbruke sin makt som statsminister for å få puttet en løsmunnet dame i forvaring. Dette er hva Siv Jensen kan vente seg dersom Meling kommer til makten:

 

Når fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes… strl §40, første ledd.

 

Ser vi isolert på Melings uttalelser vil han overgå enhver diktators drømmer, også dem som måtte befinne seg i Afrika. Hans Kongo-uttalelse er i beste fall malplassert.

 

Morten Furuholmen: ”Det vil være et justismord hvis Kjell Alrich Schumann blir dømt for Nokas-ranet.”[5] [6] Utover dette finner man flere uttalelser på Internet hvor Furuholmen tar i bruk ordet ”justismord” for å beskrive statens (Norges) behandling av hans klienter.

 

”Justismord” er et begrep som benyttes om de tilfeller hvor en person dømmes til en forpliktelse (bot, fengsel, fravikelse, erstatning, oppreising, tilbakebetaling, osv) han ikke skulle ha vært idømt. Forholdet oppstår når en dommer svikter sin plikt til å følge loven, noe man ser daglig i Norge.

 

Jeg har en følelse av at Furuholmen har snakket før han har tenkt, også i Kongo-saken.

 

Harald Stabell: 21. april 2009 holdt Stabell og Cato Schiøtz foredrag i Bekkelaget Rotary klubb hvor temaet var: Justismord i Norge. Hvorfor skal denne gjengen stå og fortelle de som er årsaken[7] til justismord, om justismord?

 

Stabell mener (I NRK Brennpunkt mai 2006) at norsk politi kan ha tuklet med pengebeviset i Treholt-saken. Hva han sier er at norsk politi kan ha forpurret en rettferdig rettergang ved å produsere eller ødelegge bevis for derved å få Arne Treholt dømt for spionasje.

 

Videre har Stabell uttalt at Treholt ble dømt av en partisk domstol, som besto av tre høyrefolk, samt at han har vanskelig for å tro at det sitter sju dommere[8] og vet at de deltar på fusk.

 

Leser man hva Stabell har uttalt, får man det inntrykk at han mener at justismord forekommer i Norge.

 

Ser vi på Storrviks uttalelse i Kongo-saken, kan det umulig ha skjedd noe galt i Treholt-saken – rent bortsett fra at en eller flere av dommerne ikke hadde signert dommerforsikringen sin og derved ikke kunne dømme i saken, hvilket i sin tur automatisk fører til at dommen i seg selv er en nullitet, men det er det jo ingen som tør å ytre seg om.

 

Øystein Storrvik: ”… sannheten kan være umoralsk og urettferdig.” ”… det ikke er forsvarerens rolle å ha sannhetssøkerens rolle.”[9]

 

"Norske advokater er blitt mafiaadvokater og personlige rådgivere for klientene sine. De sår bevisst tvil om politiets og domstolenes rettskaffenhet for å fremme klientenes sak. Samtidig krever de millionhonorarer fra det offentlige... Advokatene Ellen Holager Andenæs, Øystein Storrvik og Fridtjof Feydt er blant advokatene som utpekes som bransjens verstinger. De har solgt sjela si hele gjengen." Dette står å lese i en melding fra NTB hvor det refereres til Stein Morten Liers bok om NOKAS-ranet.

 

*        *        *

 

Og så står vi her da, med fem av landets mer kjente juristers mer eller mindre merkelige uttalelser om Norske myndigheters håndtering av en straffesak, i et annet land. Hva har vi fått ut av VG’s artikkel? Bare rot, egentlig? Vel, ikke helt. Vi har igjen fått en bekreftelse på at det er viktig at nordmenn må fortsette å tro at alt er ok i norsk rettsvesen og at alle andre, særlig nasjoner sør og øst for Norge, er gjennomkorrupte.

 

Bare se på hvordan norsk presse har omtalt Telenors eskapader i Russland, hvor den sibirske domstolen for lengst er erklært gjennomkorrupt.[10] Et forsøk fra Jens Stoltenberg på å overtale Russlands president til å hjelpe dommeren i Sibir til å tenke ”norsk”, har ikke hjulpet. Det som er virkelig ille er at ingen har reagert på at Stoltenbergs opptreden i saken kan tolkes som korrumperende. Tvert imot var det nettopp dette Telenor ønsket, at deres Stoltenberg skulle dra til Russland og endre dommen i Sibir.

 

På denne måten sikrer førerskapet seg mot at noen skulle finne på å stille spørsmålstegn ved det norske rettsvesen, noe som i sin tur sikrer de samme mot pågang og i verste fall krav om endringer både mht lov og makt.

 

Uansett, i stedet for å bable løst om Kongo-saken, ville det vært langt mer nyttig om disse kjendisjuristene tok et ordentlig tak for å rydde opp i Norsk rettsvesen. Mange av dere vil kanskje ikke tro det, men antallet nordmenn som virkelig lider under det korrupte norske rettsvesenet er forferdelig høyt. Det er her det må gjøres en jobb, ikke i Kongo.[11]

 

Herman J Berge

Luxembourg

 

 

RettsNorge.no © 1997 - 2009 • Opphavsrett

 

 



[1] VG har ikke engang forsøkt å redegjøre for Norske myndigheters eventuelle forpliktelser, før spørsmålet stilles, for derved å kunne gi intervjuobjektene en mulighet til å vurdere handlingene evt passiviteten opp mot noe.

[2] Her er et eksempel på en sak hvor en avskrift av hovedforhandlingen ville ha satt siste spiker i Aabø-Evensens juridiske livs kiste.

[3] Som vanlig blant advokater så blir det bare prat. Ingen gjør noe med det. Ta for eksempel Cato Schiøtz. Hver gang han får blitsabstinens tar han sin lyseblå kavai (som antakelig skal gi ham beskyttelse mot det meste) og stiller utenfor det utvalgte TV-huset klar til å si bl.a. at:  ”…det finnes intet sted hvor det lyves mer enn i Oslo tingrett.” And then what? Hallo!, gjør han noe med det? Nei, for da blir det plutselig mindre jobb for advokatene. Jeg har ført to saker til EMD i Strasbourg hvor strl §163 var et tema og hvor jeg klagde Norge inn for at norske dommere tillater at advokater og parter lyver i Norske rettssaler. Ikke spesielt overraskende er domstolen i Strasbourg enig med Knut Storberget (han er din justisminister) i at en part i en rettssak, hvis motparten eller hans advokat lyver, ikke kan anmelde vedkommende løgner. Det er nemlig ikke du som er fornærmet, men eventuelt dommeren, og dersom dommeren ikke føler seg spesielt fornærmet dersom, la oss si, Haakon Stang lyver han opp i trynet, så er det en no-case. Fine greier, spesielt dersom du taper på at dommeren tror på motpartens advokats løgn. Jeg ser for meg juristen Storbergets neste og siste valgløfte: ”Vi i Arbeiderpartiet skal innen 100 dager (det var Ap som fant på dette med 100-dagersløfte tidlig på 1970-tallet) sørge for at straffelovens §163 tas ut av lovboken.”

[4] TV2, Tabloid, 2. november 2005.

[5] Avisen Glomdalen 090106.

[6] Schumann innrømmet et halvt år senere at det var han som skjøt og drepte politimannen Arne Sigve Klungeland. Schumann ble dømt for Nokas-ranet.

[7] En rekke dommere er medlem av ett eller annet hemmelig nettverk/broderskap. Nettverks-/broder-/losjemedlemskap blir aldri nevnt i dommernes sidegjøremålsregister.

[8] En av disse dommerne var Tore Schei, som etter hvert avanserte til høyesterettsjustitiarius, uten engang å ha signert sin dommerforsikring, hvilket i seg selv gjør dommen mot Treholt ugyldig i tillegg til alle andre rettsavgjørelser Schei måtte ha deltatt i.

[9] Det er jo sikkert kjekt å fremlegge en pompøs uttalelse som dette dersom man ikke behøver å stå inne for det man sier og hele advokatforeningens medlemmer likevel er i julestemning. En får nærmest en følelse av at Storrvik forutsetter at alle hans klienter er skyldige. Tenk hvis en av dem var uskyldig. Hvem skal lete etter sannheten når klientens advokat bombastisk og i en slags julerus slår fast at det i hvert fall ikke kommer til å bli han.

[10] Det kan godt hende at domstolen i Sibir er korrupt, men det fritar likevel ikke norsk presse fra å skrive om infiltrasjon av norske domstoler, korrupte norske dommere og den skade samfunnet derved påføres.

[11] Nei, nei, nei. Ikke misforstå. Kongo kan ha sine problemer, og selv om de skulle mene at de ikke har problemer kan det godt hende at andre nasjoner/organisasjoner mener at de har problemer, men i så fall står vi overfor problemer som må løses på helt andre måter enn gjennom ”press” fra Norge, i forbindelse med én konkret sak..