18.01.2009

ØKOKRIM bør gripe inn

 

Under denne overskriften fortalte Finansavisen i sitt siste nummer av året 2008 at de hadde flere kilder som de forholdt seg til og som kjenner meg, og at disse nå har uttalt til Finansavisen at politiet må gripe inn mot meg. Slik jeg forstår Trygve Hegnars/Kjetil Sæters kilder, har ikke kildene gått til politiet med saken, men derimot til en lokal finansavis i Oslo.

 

La meg si dette med en gang: Verken Hegnar eller kilden Helge Elvebakk, eller for den del Ingjald Ørbeck Sørheim, Ole Kristian Aabø-Evensen, Strandskogenfamilien m.fl er i seg selv særlig interessante å skrive om.

 

Jeg har heller aldri hatt noen intensjoner om å skrive om andre personer i den hensikt å ødelegge deres liv. Akkurat det klarer denne gjengen utmerket godt selv, nå også ved å bruke en av landets største lokalaviser til å spre de mest løgnaktige historier om meg. Så stiller vel noen av dere spørsmålet: Jammen, hvorfor gjør du det likevel, da?

 

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg gjør det av minst tre grunner, hvilket den første er en ren refleks: 1) Beskytte meg og min familie mot denne organiserte operasjonen, ved å redegjøre for dem som måtte tro på Hegnar/Sæter at disse ondskapsfulle pøbelstrekene, som man neppe finner selv i utviklede mobbekulturer på de lavere skoletrinn, er løgn og bedrag; 2) for å vise Hegnars/Sæters neste ofre at det er mulig å vinne over løgnen, med sannheten, og 3) for å vise leserne at media – om ikke hele tiden, så i hvert fall ofte – blir brukt som et verktøy av og for illegitime interessegrupper. Aviser og TV viser seg mange ganger å ikke være en refererende institusjon, men derimot en institusjon som kan kjøpes til både taushet så vel som til en hvilken som helst handling som gagner oppdragsgiveren. Jeg viser igjen her til hva som ble sagt av en mediemann om media for over hundre år siden. Det har bare blitt mye verre siden den gang. Og så over til artikkelen igjen.

 

Artikkelen i Finansavisen avsluttes med at ØKOKRIM ikke etterforsker Berge.

 

Denne setningen er viktig i manipulasjonen av leserne. Setningen får nemlig leserne til å føle avmakt: Her står man overfor en kjeltring. Kjeltringen har stjålet alt hva denne gamle damen hadde, og politiet – som skal passe på oss – gjør ikke noe. Hegnars budskap til sine lesere blir derfor: Dere må ta affære, for ingen andre gjør det.

 

Dette er å oppfordre til hat, og i verste fall; til vold og mord. Les mer om teknikken her.

 

I følge Trygve Hegnar og Ketil Sæter skulle de straffbare handlingene bestå i at jeg har stukket av med pengene til Amelia Riis.

 

Her må man – slik Finansavisen ikke gjør – straks spørre hvor mye penger Amelia Riis hadde på det tidspunktet hvor jeg angivelig skal ha stukket fra landet, slik at man da vet hvor mye jeg eventuelt har stukket av med.

 

Denne jobben gjorde jeg og Amelia sammen 18. juli 2006 hvor vi ringte rundt til de forskjellige bankinstitusjonene og ba om saldo (på det tidspunkt var jeg ikke klar over at Amelia for lengst hadde inngått forbund med Ole Kristian Aabø-Evensen og Ingjald Ørbeck Sørheim om å lure meg i en felle. Jeg kan derfor ikke gå god for beløpene, som derved må antas å ha vært mye høyere).

 

Beløpet vi kom frem til at hun rådet over i Norge, var i overkant av kr 5 millioner (det er gjort opptak av hele møtet). I tillegg kommer hennes skjulte formue i Sveits og Monaco. Formuen i Sveits er ukjent, men kan være alt fra minimum kr 800.000 (utbetaling fra boet etter hennes mor i juni 2000), til noen titalls millioner (alt etter hvor mye hun har tilgang til gjennom ordningen som rederarvinger har i Viking Bank, Zurich). I BNP Paribas i Monaco har Amelia en egen konto hvor det i mars 2006 ble plassert ca kr 1 million (€125.000).

 

Trygve Hegnar / Kjetil Sæter har vært kjent med millionarven Amelia fikk av sin bestevenninne; Kari Sissener (den forsmådde fruen til Einar Sissener. De hadde mye til felles disse to; venninner fra skoledagene, giftet seg med hver sin Einar, og begge Einarene fant seg nye damer å leve sammen med under ekteskapet) og som ble plassert i bankboks i Oslo et sted. Heller ikke dette millionbeløpet ble ført opp på ligningen.

 

Her er et lite utdrag fra en avskrift av et møte hos Amelia:

 

”AR snakket om beløpet hun fikk av Kari Sissener. Og hvordan Einar reagerte på det, og at også AL visste om beløpet.

 

AR: og nu bruker jeg det (siste pengene fra Kari). Jeg sier at jeg vil ikke gå i, jeg har ikke tenkt å gå i graven med en haug med penger liggende i bankboksen, altså.”

 

Det ovennevnte er informasjon som Hegnar/Sæter må ha sittet på da de lot trykke sine fantasier om at Amelia ikke har penger og at jeg har stukket av til utlandet med alt dette. Dersom de ikke har denne dokumentasjonen, kunne de heller ikke skrive noen artikkel om meg.

 

Som følge av denne medieskapte virkeligheten av Riis-saken, spør mange seg om ikke det var Amelia Riis sin arv som var tatt og som hun ved utbetalingen fikk erstattet noe av.

 

Amelia og Einar hadde en avtale seg imellom som skulle gi følgende fordeling ved enhver uttelling, uansett sak: 70% til Einar og 30% til Amelia. Einar mente at han var rundhåndet med 30%-delen til Amelia, i og med at hun likevel bare skulle bruke dette beløpet til kremer, som han uttrykte det, og at 30% burde holde i massevis. Han hadde tross alt – etter eget sigende – brukt hele sin formue og all sin tid på sakene til Amelia. Vel, dette var nå slik Einar var. Einar mente i hvert fall at alle pengene skulle brukes på rettssaker – og ikke til kosmetikk og ferier – for derved å muliggjøre kampen om å få alt som var stjålet, tilbake.

 

Som det fremgår ovenfor hadde Amelia Riis – på tidspunktet for TV2-reportasjene (mai 2007) og Hegnar-oppslagene (2008-2009) minst kr 7 millioner til rådighet. Hennes barn hadde på disse tidspunkt fått samlet utbetalt til seg over 8 millioner kroner. Pengene er skjult i Monaco og Sveits, i en leilighet ikke langt fra Berkley utenfor San Francisco, samt i norske banker i Oslo-distriktet, så som Fokus Bank, DNB NOR og Nordea.

 

Disse pengene kan jeg naturlig nok ikke ha stukket av med i og med at – som Trygve Hegnar/Kjetil Sæter var klar over da de trykket artiklene i Finansavisen – Amelia og hennes to barn allerede hadde fått utbetalt disse beløpene. Amelia Riis var for øvrig oppført med omkring 5,5 millioner kroner i formue i 2006 og 5,3 millioner i 2007. Formuen består kun av cash, dvs innskudd i norske banker. Beløp deponert i Sveitsiske og Monegaskiske banker og bankbokser, har hun ikke ført opp i ligningen.

 

Det blir da ganske patetisk av Mats Ektvedt å putte en oppvaskkost i hendene på Amelia og la henne bli filmet over en nedslitt oppvaskbenk, for på den måten å fremstille Amelia som en gammel fattig og utslitt dame som i tillegg er blitt ranet av familiens nærmeste venn, samarbeidspartner og rådgiver, vel vitende at hun er mangemillionær og at ikke ett ord hva han presenterte var sant.

 

Trygve Hegnar må ha fått solide garantier for å følge opp Ektvedts seerbedrag.

 

Den som orker å gå et skritt videre og spørre: Hvor er resten (dvs ca 38 millioner) av de 55 millionene som Einar og Amelia høyst sannsynlig fikk utbetalt fra en konto kontrollert av H.M.K. Okkupasjonsberedskap (tidligere Stay Behind), vil finne følgende: Omkring 2 millioner kroner ble beslaglagt av namsmannen til nedbetaling av gammel saksomkostningsgjeld som Riis hadde pådratt seg. Dette var for det meste gjeld til Hilmar Rekstens dødsbo dets konkursbo samt til Amelia Riis’ bror, Kristoffer Olsen.

 

Einar Riis Johansens dødsbo i Monaco besitter verdier (før den såkalte finanskrisen inntraff) for omtrent €3 millioner (den gang ca kr. 24 millioner). Videre ble Einar etter eget sigende svindlet av Danske Bank International S.A. i Luxembourg for omkring 2 millioner kroner. Vedkommende account manager som hadde ansvaret for den del av formuen som Einar plasserte i Danske Bank ble sparket og Einar flyttet formuen til BNP Paribas i Monaco, men pengene var i følge Einar og hans livsledsager, Anne Lise Sellæg, altså tapt.

 

Heller ikke disse beløpene (ca 26 millioner kroner) kan jeg ha stukket av med til utlandet, noe Trygve Hegnar/Kjetil Sæter likevel konkluderer med.

 

Investeringene som Einar plasserte i Tyvik AS, omkring kr 2,5 millioner, ligger fremdeles i selskapet, i form av ny teknologi, teknologisk kunnskap og et forskningsskip. Selskapet er gitt patenter i de fleste – for denne type teknologi – viktige land. Heller ikke dette beløpet kan jeg ha stukket av med til utlandet.

 

De 5.2 millionene som jeg fikk utbetalt i medhold av våre avtaler, er en skattefri utbetaling. Jf, bl.a. Tore Sandberg saken, hvor han til slutt fikk brøytet vei for at slike beløp ikke skal skattlegges. Både Sandbergs lokale ligningskontor på Jessheim så vel som Finansminister Per Kristian Foss bestemte at Sandberg ikke skulle betale skatt på beløpet som utgjorde i overkant av 8% av utbetalingen Liland fikk. Min utbetaling utgjorde 9,45% til tross for at vi hadde avtale om 10% opp til 50 millioner og 15% for det beløp som oversteg 50 millioner.

 

Jeg vil nevne en liten detalj her. Når ingen andre som kjenner saken tør å si det, så får jeg gjøre det selv: Jeg er den som har arbeidet mest for Riis, over en periode på omkring 10 år. Det er i denne perioden at Riis har vunnet frem på mange fronter. Jeg har ordnet med det meste for denne familien, og jeg har vært tilgjengelig for dem 24 timer i døgnet. Men, selv om jeg ikke hadde gjort særlig mye (slik Odd Einar Dørum plutselig påstår å vite alt om), men likevel har avtaler om prosenter dersom man vinner igjennom, så har jeg i medhold av avtale rett på det beløp avtalen gir meg. Dersom Riis – eller noen andre – ønsker å løpe fra avtaler, må det først gjøres opp et regnskap. Det tror jeg at til og med Amelia forstår.

 

Vårt samarbeid er regulert av gyldige avtaler som er utformet og forfattet av Amelia og Einar Riis uten min innvirkning, og i en periode hvor familien Riis så langt jeg på det tidspunkt var kjent med var lut fattige. Det forhold at en rekke dommere i Oslo-distriktet likevel har klart det kunsttykket å dømme disse avtalene ugyldige, har sin enkle forklaring i at disse dommerne har fått betalt for og har blitt satt til å dømme slik. De dommerne det gjelder er altså hva man til daglig kaller for korrupte.

 

Under de rådende forhold i domstolene i Oslo-distriktet, er det derfor ikke så merkelig at Amelia Riis ”vinner” igjennom.

 

Dvel litt ved dette faktum: Det er en kjensgjerning at Amelia Riis har blitt voldtatt av domstolene i Norge siden 1973. I hver eneste sak. Er det ikke da litt merkelig at de samme domstolene nå plutselig har lagt sin elsk på henne, og gir henne rett i de mest sinnssyke påstander? Er det ikke litt mer enn sannsynlig at det kan ligge noe annet bak?

 

Hadde jeg fått lov å delta i disse grunnløse søksmålene mot meg, som til og med er reist i feil land, ville Riis selvsagt ha tapt, hvilket også er årsaken til at de ikke har turt å reise sak mot meg i en lovlig jurisdiksjon.

 

Hvor dårlig sak Riis har bevitner erstatningssaken som de i all hemmelighet reiste mot meg i Monaco på et tidspunkt de visste at jeg var på ferie i Stillehavet, og hvor de da hadde håpet på en uteblivelsesdom. I dag – to år senere – har denne gjengen ikke klart å produsere ett eneste dokument for denne retten. Saken har blitt utsatt 10 eller 11 ganger, og vi venter fremdeles på dokumenter som skal kunne bevise deres krav. Så langt jeg kjenner til har de ikke engang klart å levere inn lovlige bevis på at Amelia var gift med Einar, eller at barna var ekte lovlige arvinger av Einar.

 

I og med at de ikke lyktes i uteblivelsesdomsprosjektet i Monaco, sto de igjen med ett eneste alternativ, og det var å ty til norske domstoler, for der var det i hvert fall mulig å kjøpe seg domsavgjørelser. Hanne Tenden, datter av advokat Jon Tenden, fikk æren av å iverksette oppdraget (les mer om Hanne her). Regjeringen Stoltenberg er klar over hvor galt det er fatt, men er av en eller annen grunn handlingslammet, hvilket i seg selv medfører konstitusjonelt ansvar.

 

Jeg har, i liket med Sandberg, så langt det har vært mulig reparert noen av de skader som dommere og andre offentlige organer gjennom bevisste kriminelle handlinger har påført Riis (se bl.a. her), et arbeid som den norske stat og regjering verken har villet løse eller rydde opp i. Staten skatter for øvrig ikke av eget arbeid.

 

Jeg har som følge av mitt engasjement i Riis-saken blitt svartelistet av regjeringen (jeg nevner her at Tore S. Engelschiøn, den første som lyste svartelisting over meg, var oberstløytnant i forsvaret, Krigsadvokat, samt medlem av Jens Christian Hauge/Stay behind, hvor det selvsagt lå i hans makt å sørge for svartelisting). Vedtaket om et livslangt yrkesforbud er fattet av regjeringen, idet regjeringsadvokaten ikke har mandat til å handle på egenhånd. Jeg har altså studert juss i 6 år, bare for å få slengt i ansiktet at jeg ikke får lov å arbeide i Norge med den begrunnelse at jeg har engasjert meg i noen borgerers kamp mot staten. Hva skal et slikt vedtak koste staten?

 

Jeg forlater nå dette temaet og går tilbake til artikkelen i Finansavisen.

 

Faktum er derved at jeg ikke kan ha stukket av med noen penger fra Amelia Riis. Dette var Trygve Hegnar / Kjetil Sæter kjent med da de lot disse løgnene trykke.

 

Amelia Riis har på sin side stukket av uten å gjøre opp for seg til meg. Hun er videre ansvarlig for å ha løyet om sitt og Einars liv, om deres forretninger i Italia som bl.a. besto av omfattende våpensmugling, om en skjult formue i utlandet som bl.a. Finansavisens kilde fikk ta del i lenge før jeg fikk noe av Riis.

 

Jeg viser her til en regnskapsoppstilling som Amelia Riis har laget – i forbindelse med den frie rettshjelp jeg ordnet for familien i sakene mot Reksten-boet i Bergen – og som viser hvilke beløp Helge Elvebakk har fått av Amelia og Einar Riis i en periode hvor de var totalt blakke. Beløpet – i overkant av kr 200.000 kan for mange synes som lite. I den perioden var det et formidabelt beløp, spesielt for en familie som ikke hadde penger. Veldig spesielt var det at disse beløpene som stadig rant inn i lomma på en stadig mer krevende Elvebakk (og som høyst sannsynlig ikke er oppgitt i hans ligning), ikke ble gjort kjent for meg før i 2001-2002 da forholdet mellom Riis og Elvebakk kjørte seg helt skakk.

 

Videre har Riis-familien løyet og holdt tilbake informasjon om Viking Bank. Amelia Riis har også holdt tilbake informasjon om at hun, lenge før Einar ble drept, hadde inngått avtale med Ole Kristian Aabø-Evensen og Ingjald Ørbeck Sørheim om å ”ta” meg. Et slikt forbund er straffbart og fører til et umiddelbart tillitsbrudd.

 

Det viser seg at ”advokat” Ingjald Ørbeck Sørheim et helt år før Einar døde, løp rundt til tidligere klienter av meg og til enkelte kreditorer av Einar og Amelia, hvor han fisket etter informasjon om meg, samtidig som han forsøkte å overbevise disse til å tro at Einars testament ikke var gyldig. Einar og Amelia Riis’ testament skulle etter deres ordre holdes strengt hemmelig. Hvordan har det seg da at Ørbeck Sørheim likevel løp rundt og predikerte at testamentet (som han ikke hadde tilgang til) ikke var gyldig? Hva kan årsaken være til at Ørbeck Sørheim løper rundt med et slikt oppdrag?

 

Ørbeck Sørheims eneste kjente formue består av en eiendom på Bygdøy, ikke langt unna Gro Harlem Brundt Land. Brundland påstår som dere nå kjenner til at hun flyttet fra Norge i 1998, og det for godt, ellers kunne hun jo ikke argumentere for skattefritak i Norge. Som dere ser her, har hun og ektemannen Arne Olav eid eiendommen siden 1966, og de eier den fremdeles. Hun flyttet altså ikke fra Norge for godt, og kan derved ikke påberope seg skattefritak for en eneste dag hun ”bodde” i utlandet i perioden 1998-2009. Tilknytningen til Norge er nok for sterk når Arbeiderpartipampen har en eiendom på Bygdøy og medlemskap i Arbeiderpartiet.

 

Tilbake til Ørbeck Sørheim. Hva er hans motiv for å løpe rundt og beskytte Einar Riis’ kommende dødsbo mot kreditorer? Ett av motivene er at han selv skylder dødsboet omkring 800.000 kroner, og selvsagt vil søke å unngå å måtte nedbetale gjelden. Et annet motiv er å tappe boet selv. Ørbeck Sørheim svir nemlig av mer penger enn de fleste av oss. Hans eiendom på Bygdøy er pantsatt til over pipa (ca. 8 millioner i pantegjeld. I tillegg kommer all annen gjeld).

 

Slik sett er det et rent under at Ørbeck Sørheim fortsatt driver advokatforretning, et under som Tilsynsrådet for advokatvirksomhet bidrar sterkt til å holde liv i. Bevillingen skulle jo ha vært tatt fra ham for lengst, kanskje allerede på 90-tallet. Les mer om Ørbeck Sørheim her.

 

Amelia Riis og hennes armé av småkriminelle advokater løp altså rundt og viftet med testamentet før Einar var død. Dette er påfallende, spesielt når de overfor Tribunal de Première Instance i Monaco påstår at Einar Riis ikke etterlot seg noe testament, mens de for en rekke førsteinstansdomstoler i Norge påstår det eksisterende testamentet kjent ugyldig.

 

Like påfallende er det at Amelia Riis’ mest bitre fiende, Einars livsledsagerske; Anne Lise Sellæg, plutselig er blitt så venner med Amelia at hun var invitert til aske-kasting utenfor Larvotto-stranden i Monte Carlo.

 

Etter at Einar ble drept har Amelia og hennes to barn begynt å fortelle historier til media om at Einar og Amelia levde og kjempet for hverandre og at alt var i skjønneste orden ekteskapelig sett, og at hun aldri har hørt om at Einar skal ha hatt noe forhold til noen andre damer.

 

Sannheten er at familien Riis har kjent til hverandres eskapader fra den dagen eskapadene startet. Omtrent ti år før Einar ble drept reiste Amelia et solid krav mot Anne Lise Sellæg, på hele kr 10 millioner, med det grunnlag at hun hadde vært hovedårsaken til ekteskapsbruddet. I tillegg reiste hun tilbakebetalingskrav mot fru Sellæg (eller Hora, som Amelia yndet å kalle henne. Hver gang Einar hadde reist av gårde med fru Sellæg, ringte Amelia til meg for å blåse ut av seg) på omkring kr 3 millioner. Samlet skulle altså fru Sellæg, etter Amelias mening, være Amelia skyldig et beløp på kr 13 millioner pluss renter.

 

I en samtale jeg hadde med fru Sellæg i desember 2007 er alle krav bortfalt, og hun fortalte – som en bekreftelse på at alt var i orden – at hun til og med var blitt invitert til Monte Carlo for å hive Einar på sjøen.

 

To bitre fiender er plutselig blitt venner. Et krav på kr 13 millioner er trukket. Amelia og Einars, etter eget sigende, forræder av en advokat (som de kjempet mot til Einar døde) er plutselig blitt Amelia Riis’ advokat. Einar er død. Årsak: Overdose av rottegift/warfarin. Dette stinker det av.

 

Tilbake til Finasavisartikkelen

Dersom det ikke er sant at jeg har gjort noe straffbart, vil en slik avisartikkel fra Trygve Hegnar bli sett på som en straffbar oppfordring til eldreopprør mot meg. I verste fall – dersom jeg hadde bodd i Norge – ville jeg som følge av Hegnars mentale problemer som fikk sitt utløp i alle disse artiklene om meg, risikere å bli slått ned på gata hver gang jeg viste meg. Mennesker som leser det Hegnar/Sæter skriver vil nemlig få en oppfatning av meg som en kjeltring som svindler eldre folk og som til og med stikker av til utlandet. I og med at ikke engang politiet vil gjøre noe med denne kriminelle mannen – det har jo Hegnar fått bevist ved å vise til at ØKOKRIM ikke etterforsker meg – må vi gjøre det, blir leserne manipulert til å tro, og så setter de i gang.

 

Den delen av Finansavisens artikkel som jeg skal behandle i dag, fremstår slik:

 

”Flere kilder som Finansavisen har snakket med som kjenner Berge, mener politiet nå må gripe inn. Helge Elvebakk, som i flere år bisto ekteparet Riis i ett av mange andre søksmål de var involvert i mener det burde skjedd for lenge siden. – Berge stikker av med pengene. Så flytter han beleilig ut av landet uten at Økokrim løfter en finger. Det er helt utrolig, konkluderer han.”

 

Hvem er Helge Elvebakk?

Helge Elvebakk var gift med søster av Siren Dagmar Knudsen som i 1986 ble funnet nedstøpt i en slags sarkofag i kjelleren i sitt eget hus, i Bergen. Hun hadde da vært savnet i omkring to år. Hennes ektemann (som døde under soning) ble dømt for drapet i 1989.

 

Elvebakk var – i følge Einar Riis Johansen – en av dem som tidlig i etterforskningen selv var under mistanke for ugjerningen. Etter hvert oppsto det en uløselig konflikt i ekteskapet mellom Elvebakk og Sirens søster (paret har ett barn). Dette var kanskje årsaken til at Elvebakk etter hvert satte himmel og jord i bevegelse for å få lagt skylden for mordet over på Sirens far samt på Millorgeren og Jens Christian Hauge-mannen; byrettsjustitiarius August Ratke. Etter hvert anklaget Elvebakk også sin egen kone for å ha medvirket til drapet på Siren.

 

Far til Siren døde i 1997, og ble i likhet med Einar kremert før man hadde fått tatt noen prøver av liket, dette i følge Elvebakk.

 

Lagdommer Hanne Sophie Greve – som også har vært dommer i EMD Strasbourg – har i snart tyve år gått meget langt i å støtte Elvebakk i hans kamp. Bl.a. har hun gitt Elvebakk positive muntlige uttalelser, en rettsavgjørelse og en erklæring. Som det fremgår av artikkelen i Bergens Tidende, fikk hun korreks fra Tilsynsutvalget for dommere som følge av hennes handlinger til fordel for Elvebakk.

 

I LG-1993-274 sørget hun for øvrig for en rettslig skandale idet hun lot være å gi Elvebakks motpart, far til Siren, kontradiksjon. Det vil si at Greve ikke lot Sirens far få svare på anklagene før hun avsa kjennelse til fordel for Elvebakk. Kjennelsen ble opphevet av Høyesterett i Rt-1993-1280.

 

Elvebakk har senere hen en rekke ganger vært i politiets klør, eller omvendt, og er hva man til dagligdags vil kalle en kjenning av politiet.

 

Det er for så vidt riktig hva Hegnar/Sæter skriver om Elvebakks forhold til familien Riis, at han bisto Riis i ett av mange søksmål. Det Hegnar/Sæter ikke forteller er hvordan Amelia og Einar så på Elvebakk og hans arbeid/engasjement for dem.

 

Les dette brevet fra Einar til Helge Elvebakk som jeg fikk oversendt til gjennomlesing. Som dere ser har Einar blitt truet på livet av Elvebakk, i tillegg til konkurstrussel m.v., hvor Elvebakk ikke la noen fingrer i mellom for å vise at han hadde tilgang til et kriminelt miljø i Bergen dersom det skulle vise seg å bli nødvendig å bruke andre typer overtalelsesmetoder for å få Einar og Amelia til å utbetale penger til ham.

 

Dersom det skulle vise seg at Einar har betalt penger til Elvebakk, står vi overfor en gjennomført utpresning, jf strl §266.

 

Som det fremgår av brevet mer enn antyder Einar at Elvebakk kan ha samarbeidet med Ole Kristian Aabø-Evensen, mot familien Riis, noe som kommer frem i flere andre brev også.

 

Hegnar/Sæter forteller heller ikke sine blodtørstige lesere hvordan Elvebakk kom innenfor dørene hos Einar og Amelia Riis. Som dere etter hvert vil oppdage er privatetterforskeren Tore Sandberg nøkkelmannen, også her (se brevets tredje avsnitt).

 

Det var altså Sandberg som overbeviste Riis at Elvebakk var den beste forsvarer i Norge. Som vi husker er Tore Sandberg også en nøkkelfigur i Strandskogen-saken, og det var Tore Sandberg og hans gode venn Svein Jarl Lien som førte meg og Tore Nuland sammen. Hva er det med denne Tore Sandberg? Jeg har ikke svaret. Det eneste jeg kan gjøre er å registrere at han har dukket opp overalt rundt meg.

 

I RG-1999-128 hevder påtalemyndigheten at Elvebakks uttallige forsøk på å få gjenopptatt Siren-saken, hvor han etter hvert anklaget sin egen kone for å ha medvirket til drapet på sin søster, bunner i en ekteskapskonflikt. Når ikke dette gikk veien for Elvebakk, iverksatte han ny sak, denne gang med krav om DNA-test av hans datter (Rt-1998-243) for å bevise at hun ikke var hans datter. Det er i og for seg ikke noe galt i å kreve en slik test, men i denne saken synes det som om Elvebakk har hatt andre motiver: Først mordanklager mot sin tidligere kone, så DNA-test av sin datter, hele tiden for å få tilgang til dokumenter i Siren-saken, for derved å kunne holde liv i saken med stadig nye påstander.

 

I RG-1999-128 fremgår det at det forberedes straffesak mot Elvebakk og at han også tidligere er dømt for vold:

 

”Tvert imot synes advokat Helljesen å mene at etterforsking mot Es søster og far, bør iverksettes fordi dette vil ha en gunstig innvirkning på F og den straffesak som er under forberedelse mot ham.

 

…han er siktet for en rekke straffbare handlinger av voldelig karakter mot kone, barn og tidligere svigerfamilie.”

 

F er dømt for flere voldshandlinger mot familien A.”

 

Helge Elvebakk har truet meg på livet to ganger. Den andre drapstrusselen fikk jeg i Bergen Tinghus i november 2001, utenfor kantinen.

 

Jeg hadde tidligere på dagen tatt Elvebakk med buksa nede. Idet retten skulle settes etter en pause i sak mellom Riis og Reksten-boet, var verken Elvebakk, Karstein J. Espelid eller Kristian Roll å se. Jeg ble bedt om å gå og se etter dem. De var ikke vanskelige å finne. Det var bare å gå etter en rungende latter, og der – på en benk – fant jeg Elvebakk sittende godt plassert mellom de to Reksten-røverne. Jeg sa: ”Nå får det være slutt på dette chitchat’et, dommeren har kommet.” Det er sjelden man ser slike ondskapsfulle blikk som dem jeg fikk da jeg oppdaget dem, og ikke minst da de forstod hva jeg hadde oppdaget.

 

Jeg informerte selvsagt Einar om hva jeg hadde oppdaget og opplevd. Einar tok dette (forræderiet slik han så det) opp med Elvebakk ved første anledning i neste pause, og det hele endte altså med drapstrussel mot meg ved lunsjtid.

 

Som en litt artig anekdote inn i dette bildet: Arild Haaland møtte også opp i Bergen tinghus denne dagen. Idet han satte seg som tilhører uttalte han følgende samtidig som han pekte mot et bilde på veggen bak hodet på administrator (dommeren): ”De skulle ha byttet ut bildet (av Kongen) med (Hilmar) Reksten.” Setningen mer enn antydet Rekstens makt, eller var det noe dypere han mente?

 

Selv om Elvebakk var mentalt ustabil da han truet meg på livet (han ba meg nemlig først med ut på gaten for å gi meg juling), ga jeg umiddelbart beskjed til Einar – som satt sammen med Amelia inne i kantinen – om drapstrusselen. Einar viftet dette som vanlig bort og sa at det ikke var noe å være redd for. Einar reagerte på alle slike trusler med den vanlige; ingenting-skremmer-meg-holdningen. På den annen side skal vi ikke glemme at Einar virkelig fryktet et mord hver eneste dag. Se bare her hva han skrev til meg så sent som i august 2002, hvor han helt klart tilkjennegir at også jeg står i fare for å kunne bli drept som følge av mitt engasjement.

 

At Elvebakk er farlig, og under visse forutsetninger kan være i stand til å drepe, viser også dette utdraget av RG-1999-128:

 

”Det er tilstrekkelig å vise til at da Elvebakk oppsøkte A (Sirens far) på hans hytte, hadde Elvebakk utstyrt seg med en ladd revolver.”

 

Man oppsøker ikke en person på en hytte, med en ladd revolver, for å beskytte seg selv.

 

Som det fremgår av dommen, benyttet Elvebakk revolveren, mot sin svigerfar. Svigerfaren beskyttet seg med hagle, og begge ble skadet.

 

Også andre har opplevd revolver-scener med Elvebakk. Jeg ble fortalt av en DN-journalist at VG hadde ønsket å intervjue Elvebakk. VG’s intervju startet omtrent slik: VG-journalisten ønsket et intervju med Elvebakk. Elvebakk sa ja på den betingelsen at journalisten måtte klyve opp langs en takrenne på bygget (på baksiden) hvor Elvebakk drev sitt bilverksted/automatgear verksted. Dette ble gjort for at ingen skulle se at en journalist var på vei inn. Vel inne på Elvebakks kontor, kunne journalisten fortelle sine kolleger etterpå, så han kun et stort tomt kontorbord med en revolver plassert midt på bordet, og intervjuet startet.

 

Så langt hadde Elvebakk kjørt sitt personlige vendetta mot sin kone at han fikk påtalemyndigheten til å gjenoppta etterforskningen av Siren-saken i 1992, med den følge at hele familien til Siren ble satt under mistanke i omkring to år. Det hele endte med at Statsadvokaten atter engang henla saken (anmeldelse mot Sirens far og Sirens søster for medvirkning til drap på Siren), hvor Sirens familie ble tilkjent erstatning for urettmessig forfølging. Leser man dommen (RG-1999-128), kan det se ut for at påtalemyndigheten ofret Sirens familie mot et håp om en gang for alle å bli kvitt Elvebakk. Håpet besto i at det å sette en stopper for Elvebakks fortsatte misbruk av domstolene – gjennom en grundig henleggelsesbeslutning – ville dempe prosessviljen hos Elvebakk. En grundig etterforskning, med et eller annet resultat, skulle altså virke prosessdempende på Elvebakk. Henleggelsen hjalp overhodet ikke. Tvert imot.

 

Dommen er vel verdt å lese i sin helhet for å få et bilde av hvordan andre oppfatter Elvebakk, og hvordan Elvebakk har opptrådt i tiden etter mordet på hans svigerinne.

 

Og slik reagerer Elvebakk mot sin tidligere advokat og dommerne. Misforstå meg ikke. Som jeg selv har vist en rekke ganger, opptrer advokater og dommere som om de tror at ingen ser dem, og da må man selvsagt reagere. ”Problemet Elvebakk” er derimot noe helt annet, noe som ikke behøver ytterligere redegjørelse enn hva jeg i denne artikkelen har beskrevet og dokumentert.

        

Jeg skal også legge til at jeg i sin tid som redaktør i Stud.Jur. intervjuet Helge Elvebakk. Det hele startet ved at Ole Christian Borge kom til meg på kontoret og ga meg en liten ide til en ny artikkel. Han hadde hørt om en vinkelskriver og rikskverulant i Bergen, og spurte meg om jeg ikke kunne tenke meg å lage en artikkel om han og hans virke. Jeg fikk navnet – gjorde litt research på ham – og ringte ham opp. Her er resultatet (mannen som henger i fanget på mor og får melk fra Justisdepartementet, er for øvrig justitiarius Carsten Smith. Forsiden var fin den, helt til noen utøvet sterk sensur mot Stud.Jur. og vi hadde visst ikke noe annet valg enn å retusjere ham bort).

 

Som dere vil se, gikk artikkelen ut på å fortelle leserne om en mann som ikke var utdannet jurist, men som likevel prosederte i norske domstoler, også for andre. Av artikkelen går det frem at vi kom innom Siren-saken flere ganger, uten at han av den grunn fortalte meg at han selv var direkte part i saken.

 

Denne – etter Sirens families oppfatning – utilregnelige og voldelige mannen (han er også dømt for voldelige handlinger), er nå blitt til en viktig og kanskje eneste kilde for Finansavisens konklusjon om at jeg har stukket av med Amelia Riis’ penger.

 

Som jeg har redegjort for ovenfor har Amelia Riis i behold alle de pengene hun gjennom avtale med Einar Riis fikk etter forliket med ”justisdepartementet”. I tillegg har hun mye mer som hun og Trygve Hegnar / Kjetil Sæter også velger å holde skjult for leserne. Det var altså intet å stikke av med fra Norge, og dessuten: Jeg stakk ikke våren 2007. Vi kjøpte vårt hus 9. september 2006, lenge før denne gjengen iverksatte sine kriminelle operasjoner mot oss, og én dag før Amelia Riis på rettsstridig vis brøt alle avtaler med meg.

 

*       *       *

 

Dersom Einar og Amelia Riis virkelig mente at jeg hadde lurt dem til å tro at det gikk an å vinne mot staten, så hadde jeg nok fått høre det for lengst. Her kan man jo bare kaste et blikk på hvordan han i samtiden oppfattet Aabø-Evensen, (forræder) og Tore S. Engelschiøn (forræder). 

 

Dernest er det jo merkelig at de gjenlevende Riiserne begynner å føle seg lurt først:

·          etter at jeg har gitt dem den ene seieren etter den andre i Norge og i Strasbourg (en vesentlig verdi som de med sin nye ”advokat” fremdeles ikke har klart å benytte seg av).

·          etter at jeg ordnet med fri rettshjelp i sak etter sak (egenverdi 3-4 millioner).

·          etter at Kåre Willoch åpnet opp dørene for meg i Stortingets arkiver og lot meg bli den eneste person (utenom et kobbel av brittiske advokater i blå-dress og med støvsuger) som til da hadde fått tilgang til Ryssdalkommisjonens strengt hemmelige arkiver (som så langt jeg vet fremdeles er gradert) trygt lagret i et hvelv i Stortinget og hvor jeg under streng taushetsplikt (to eller tre forskjellige taushetsløfter) fikk kopiere alt det jeg ønsket (hvilket jeg gjorde).

·          etter at jeg har hatt møter med ministrer, stortingspolitikere, advokater, og næringslivsledere for å søke informasjon og løsninger.

·          etter at jeg har servert Ole Kristian Aabø-Evensen alle de dokumenter han benyttet i skiftesaken og Falkefjellsaken (selv har han ikke letet seg frem til ett eneste dokument i de to sakene han førte for Einar, alt har blitt overlevert til ham enten fra Riis eller meg, bortsett fra en mappe med Olsen & Ugelstads styrenotater som han nektet å fortelle hvem han fikk den fra).

·          etter at jeg har ordnet med publisitet om Riis-saken i aviser og TV.

·          etter at jeg ordnet med forlik og gjorde familien til millionærer.

·          etter at Einar ble drept.

 

Først etter alt dette, begynner den delen av Riis-familien som ikke har arbeidet med saken (bortsett fra Amelia som skrev diktat og hentet frem dokumenter fra arkivet når jeg hadde behov for det) å føle seg lurt, etter å ha fått stappet sine ulovlige konti i Sveits og Monaco fulle av penger.

 

Jeg tror ikke, selv om jeg nå begynner å tvile, at selv Einar mente at han skulle slippe gratis fra å bli mangemillionær.

 

Herman J Berge

Luxembourg

RettsNorge.no © 1997 - 2009 • Opphavsrett