16.03.2008

 

Agnes Nygaard Haug

 

og

 

Det hemmelige nettverket

 

For noen uker siden kom det noen ubeleilige meldinger om at en jentegjeng i Oslo i det skjulte hadde funnet sammen for å bedre sine muligheter bl.a. mht å skaffe seg eller andre i gjengen jobb, og på annen måte få fordeler ved bl.a. å infiltrere departementer, domstoler og andre viktige samfunnsorganer. Mafiaen ble av mediene kalt: Lov og rett-jentene eller Kraby/Ramin nettverket.

 

Dommere som er medlemmer av slike nettverk, er forpliktet til å oppgi disse, jf dl §121 a, slik at dette fremkommer i dommernes sidegjøremålsregister. Her syndes det selvsagt stort blant dommere idet poenget med hemmelige nettverk nettopp er det å holde eksistensen og medlemskapet hemmelig.

 

Etter hvert ble flere og flere navn i dette mafialignende nettverket, som synes å ha sitt utspring eller annen tilknytning til Arbeiderpartiets Jens Christian Hauges Stay Behind (som i dag går under navnet Hans Majestet Kongens Okkupasjonsberedskap), gjort kjent. Ikke uventet fant vi Sta(t)sminister Jens Stoltenbergs Kristin Helene Jahre Ramm, som helt plutselig i fjor sommer ble plassert som sorenskriver i Asker og Bærum tingrett, blant nettverkets medlemmer.

 

Det som er litt forunderlig – og ikke så lite irriterende – er at det norske folk ikke lar seg bevege ut av stolen eller mer presist; ut av sitt gode skinn av de stadige nyheter som bekrefter at folket styres gjennom udemokratiske ordninger, og av personer som rent faktisk forakter loven – en av demokratiets grunnpilarer – og derved selve demokratiet.

 

Det er ikke for alle like enkelt å se hvor galt fatt det er med det såkalte demokratiske styret i Norge. For å forstå hvilke regler og grunnfestede ideer som er blitt krenket gjennom de opplysninger vi er blitt kjent med, må man samtidig forstå sin egen (rettslige) stilling i samfunnet, og hva et demokrati er, eller var ment å være (i og med at Norge påstås å være et demokratisk (konstitusjonelt) kongedømme).

 

For å oppdage og forstå et problem, må man kjenne og forstå grunnlaget, eller for å si det mer folkelig: For i det hele tatt å kunne gjøre seg kjent med og deretter bestemme identiteten av et mørklagt rom, må man først slå på lyset.

 

De fleste av oss vil ikke akseptere at ens egen fot – uten medisinsk grunn – skal kappes av, uavhengig av årsak, rett og slett fordi de fleste av oss er kjent med at den foten er ens egen, og at ingen andre har noen rett til å ta den. Rettigheten er så grunnfestet at det ikke engang kreves noen forklaring på hvorfor man ønsker å beholde foten. Litt mer vrient blir det kanskje dersom noen vil ta ens sko, og dess mer rettighetsspørsmålet fjerner seg fra personens egen sfære, dess mer vrient blir det for personen selv å avgjøre hva som er rett og ikke, og dess lettere/enklere blir det å akseptere urett. Dette siste er en følge av den folkelige oppfatning: ”Det raker ikke meg”, som gir seg til kjenne når vi på et eller annet tidspunkt i reisen fra vår personlige sfære tror at vi ikke har noen rett, eller plikt for den del. Hva om du er blitt forledet til å tro at dette ikke raker deg? Tanken er vel verdt å pleie.

 

Hvilke rettigheter (og plikter) har du som person i samfunnet, utover det udiskutable; å være herre over egen kropp? Først når du er kjent med din stilling i samfunnet – en konklusjon som vil være sammensatt av svarene på spørsmålet om hvilke rettigheter du har – er du i stand til å bedømme hvorvidt eksempelvis ansettelsesmetoden for Ida Hjort Kraby var korrekt. Jo mindre du vet omkring din stilling, jo tryggere er disse hemmelige nettverks/miljøers eksistens. Dette betyr samtidig at nødvendigheten for manipulasjon av folket øker med samme takt som de hemmelige miljøer utvides og styrkes.

 

Min lille melding nedenfor, til dere lesere, som omhandler flere ansettelsesprosesser av Berit Fossheim – lagdommer i Borgarting lagmannsrett og tidligere ekspedisjonssjef i justis- og politidepartementet, som måtte gå fra departementet fordi hun på en måte liksom ikke hadde fortalt daværende Arbeiderpartistatsminister Thorbjørn Jagland at en av granskerne av de hemmelige (Arbeiderparti-) tjenester, Professor Berge Furre, selv ble overvåket av Arbeiderpartiets hemmelige tjenester mens han altså gransket disse hemmelige tjenester (det er verdt å nevne at også Agnes Nygaard Haug gransket de hemmelige tjenester, parallelt med Berge Furre og Lund-kommisjonen. Hun og hennes granskingsutvalg var selvsagt pekt ut og hentet inn av ingen andre enn hennes egen mann, Bjørn Haug. Jeg nevner dette fordi Agnes personlig hentet inn Fosheim, samt måten dette ble gjort på, bl.a. ved bruk av de hemmelige tjenester) – er enda en klar bekreftelse på det samme: Justis- og politidepartementet er infiltrert og styres av et nettverk som, mht sentrale stillinger, selv undersøker og bestemmer hvem som skal ansettes, og hvor.

 

Som jeg har påvist tidligere har Justis- og politidepartementet full kontroll på domstolenes dømmende virksomhet, hvor justisminister Knut Storberget, som hans forgjengere, intervenerer i domstolens virksomhet ved behov.

 

Likevel vil nok flesteparten av dere lesere synes at dette – min melding – ikke er så galt likevel. Omkvedet – som er ment å legitimerer all verdens lyssky virksomhet og kriminalitet – er det samme: ”Jo, riktig nok kan dette høres litt ille ut, men som du vet; landet er jo så lite.” Forlengelsen av denne setningen blir: ”Jo mindre land man bor i, jo flere krenkelser av egne rettigheter må man akseptere.” En forlengelse av denne setningen må da bli: ”Er landet tilstrekkelig lite – eller egentlig; for lite – må man akseptere at visse mennesker og grupperinger får lov til å drepe for å få styrket sin posisjon gjennom nepotisme, maktkamp, hemmelige politikk m.v.”

 

For å spisse problemet litt kan en jo forestille seg en utlending som kommer til Norge og spør en døende kreftpasient om hvorfor han har funnet seg i å vente i 6 måneder på diagnosen og 3 måneder på behandling. Svaret utlendingen da skal få, er enkelt og kanskje ikke særlig overraskende; ”Jo, det høres kanskje ille ut, dette, men du skjønner – landet er jo så lite.”

 

Konsekvensen av nepotisme, intern maktkamp mellom forskjellige skjulte miljøer, tanke på egen vinning fremfor tanke på folket, infiltrering av samfunnsmessig sentrale posisjoner, politisk kamp i stedet for folkets kamp, alt dette fører bl.a. til at verdens rikeste land; har verdens lengste sykehuskøer; har det høyeste antall av forskjellige medisinske lidelser i forhold til folketallet; har de dårligste skoler mht faglig forståelse hvor høyere utdanning lenge har vært et skjellsord (tabu) i arbeidermiljøer; har bestemt at alle skal behandles likt og like dårlig; har et rettssystem som savner sitt sidestykke og som antas å gi den dårligste rettssikkerhet av alle de vestlige land Norge liker å sammenligne seg med (eksempelvis er det verdt å nevne at den nye Tvisteloven i realiteten har fratatt borgerne enda flere rettigheter og har gjort det enda vanskeligere for borgeren å få prøvet sin rett i medhold av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen).

 

Gad vite om du vil si det samme den dagen du ved en tilfeldighet oppdager at noen uten faglig grunnlag vil kappe av foten din, eller for den del; at din motparts kone er dommer i saken. Er landet virkelig så lite at man skal akseptere alt dette som egentlig aksepteres i dag? Er landet virkelig så lite at man skal akseptere at lukkede miljøer med særinteresser skal få lov til å ta over landet, slik de faktisk for alle praktiske formål allerede har gjennomført? Er virkelig argumentet: ”Landet er så lite”, et holdbart argument i diskusjonen om hvorvidt man skal anerkjenne urett?

 

Berit Fossheim:

Nåværende lagdommer, Berit Fosheim, hadde jobbet i justis- og politidepartementet i 24 år før hun ble plassert i Borgarting lagmannsrett. Hvordan tror dere at hun fikk jobben i justis – og politidepartementet?

 

Jeg skal forsøke å gjøre det hele kort, og lar Berit Fosheim selv få fortelle hvordan hun ble hentet inn til justis- og politidepartementet i 1973. Les artikkelen og intervjuet i Juristkontakt nr 3, 1993.

 

Fosheim fikk jobben – som en kan se – på omtrent samme måte som advokat ved regjeringsadvokatembetet, Ida Hjort Kraby (tidligere gift med Anders Ryssdal, sønn av Rolv Ryssdal som ledet og i realiteten la lokk på granskingen av den skjulte rederiformuen i utlandet, deriblant i Sveits), fikk stillingen som Barneombud; hun ble ”hentet” inn.

 

Slik beskriver Fosheim ansettelsesprosessen til jobben i justis- og politidepartementet:

 

”To år senere ringte Agnes Nygaard Haug, som da var byråsjef og leder for 2. sivilkontor i Justisdepartementet: Nå er det på tide at du begynner hos oss, var beskjeden fra Nygaard Haug.”

 

Som dere ser så var det avgått førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Agnes Nygaard Haug (17 år i justis- og politidepartementet, deriblant som byråsjef og underdirektør), gift med regjeringsadvokat, riksmeklingsmann, EFTA domstolpresident osv, Bjørn Haug, som ringte til Fosheim og ga henne beskjed om å begynne; ”hos oss”.

 

Hos dere? Hvem er dere, da? 

 

Justis- og politidepartementet er altså ikke det norske folks departement, men synes derimot å være infiltrert av et nettverk av mennesker som åpenbart arbeider mot den rene demokratiske ide: at folket selv, gjennom sine representanter, skal få styre sitt land og ikke minst i sitt eget land, til det beste for alle.

 

Ansettelsen av Berit Fosheim i justis- og politidepartementet er på ingen måte eiendommelig, selv om den var og er i strid med alminnelige ansettelsesprosesser i Tjenestemannsloven, hvor en stilling skal lyses ut slik at alle som ønsker å søke, og som er kompetente, skal få muligheten til å søke stillingen, og slik at man samtidig unngår at en person, som Agnes Nygaard Haug (og hennes familie), skal få lov å sitte og styre departementet i alle ønskede retninger, med et team sammensatt av henne selv.

 

Slike ansettelser er nok langt mer alminnelige enn hva dere tror, bare se på Kraby/Ramin-saken, hvor Ida Hjort Kraby ble – som Fosheim – bedt om å søke, og fikk jobben. Den eneste grunnen til at hun måtte gi ifra seg jobben igjen, var at Kraby/Raminureglementert vis hadde gått forbi/tråkket på andre innad i det skjulte nettverket. Selv i slike skjulte mafialignende nettverk styres handlinger av (nettverkets) lover/kodekser, og når disse brytes er det ingen kjære mor eller norsk lov som beskytter dem. Det ville jo for øvrig ha tatt seg ut om Kraby eller Ramin skulle ha påberopt seg beskyttelse av norsk lov i den catfight’en som ble satt i gang innad i nettverket. Brytes en kodeks i et slikt nettverk, er det stort sett bye, bye, og slik ble det.

 

Nygaard-familiens ukronede overhode, Agnes, har med fast hånd styrt og bestemt over deler av justis- og politidepartementet, i dommerforeningen og i Borgarting lagmannsrett i mange år. Bare hør hvordan hun som byråsjef parerer Fosheims lille problem mht graviditet og jobb i departementet i 1973:

 

”Det går bra…Jeg gjør regning med at du etter hvert får et par barn og forblir hos oss.”

 

Agnes Nygaard Haug hadde altså før hun hadde snakket med Fosheim, bestemt Fosheims fremtid, ikke bare på jobben, men også på det høyst private plan. Med dette viser Nygaard Haug at justis- og politidepartementet ikke er et departement i Grunnlovens forstand, men et organ som Agnes Nygaard Haug kan benytte i sin og nettverkets virksomhet.

 

I artikkelen går det videre frem – for den som fremdeles skulle tvile på om denne type ansettelser foregår – at Fosheim også ble spesialplukket til sin neste stilling: Ekspedisjonssjef og leder av Utlendingsavdelingen. Justis- og politiminister Else Bugge Fougner hoppet lett over Tjenestemannsloven som klart slår fast at slike stillinger skal lyses ut, ved at hun hentet inn Fosheim til sitt kontor og ga følgende klare beskjed:

 

”Utlendingsavdelingen er ledig, du må overta.”

 

Fine greier, dere. Ingen utlysing. Ingen innstilling. Alt planlagt og avgjort på forhånd.

 

Artikkelen og intervjuet med Fosheim bekrefter nettverkets eksistens, og at nettverket for lengst har infiltrert departementet, og ansetter sine egne i de viktige stillingene, og at disse ”egne” på forhånd er sirlig plukket ut og funnet godt egnet av Agnes etter en hemmelig prosess som bl.a. innebærer overvåking og etterretning, et ansettelsessystem som ble etablert under og etter siste verdenskrig av statsminister Einar Gerhardssen, etterretningssjef Vilhelm Evang og resten av gjengen i Arbeiderpartiet.

 

Det er verdt å legge merke til hvordan Fosheim selv så på denne meget spesielle måten å få seg jobb på i justis- og politidepartementet:

 

”Det gikk nøyaktig som Agnes Nygaard Haug sa.”

 

Forfatter Inge D. Hanssen, i dag krimskribent i Aftenposten, synes å ha vært så bedøvet av skikk og bruk i det offentlige at han derved ikke har oppfattet problemet med å trykke artikkelen og uttalelsen:

 

”Berit Fosheim har vært trofast mot Justisdepartementet siden…”

 

Å beskrive ansettelsesforholdet på denne måten, er nå en ting. Likevel: Det var ikke departementet hun hadde vært trofast mot siden, men derimot Agnes Nygaard Haug og det hemmelige nettverket som for snart 40 år siden hadde planlagt hennes private så vel som offentlige liv og deretter hentet henne inn til oppdrag i justis- og politidepartementet.

 

Til de lesere som sjelden har spesielt lyst å tenke på konsekvenser (og som det lykkeligvis blir mindre og mindre av), og som derved enkelt forlater problemet som uproblematisk og avgjort, etter følgende reflekskonklusjon: ”Dette er ikke sant. Berge er konspiratorisk, og ferdig med det problemet.” – Det er ikke jeg som har funnet opp Inge D. Hanssens artikkel i Juristkontakt. Og det er heller ikke jeg som har funnet opp Fosheims dumskap hvor hun plaprer løst i vei om noe som skulle være hemmelig. Jeg bare refererer til en sak, og så får det være opp til leserne å åpne sine sinn, eller å fortsette å holde dem beskyttet mot det ukjente slik vi alle har lært på barneskolen, ungdomsskolen, Gymnaset og på Universitetet. 

 

Herman J Berge

Luxembourg

 

RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett