24.02.2008

 

Tilsynsrådet

-

Beskyttelsesrådet for advokatvirksomhet

 

Ved lov har Stortinget bestemt at staten skal føre tilsyn med landets praktiserende advokater og rettshjelpere. Videre har Stortinget bestemt at personer som ønsker å arbeide som advokater, advokatfullmektiger og rettshjelpere, må ha autorisasjon fra staten.

 

Stortinget har bestemt at de nevnte arbeidsoppgavene skal forvaltes av et tilsynsråd, som skal ledes av et styre på tre medlemmer, hvor styrets leder skal være en advokat, og hvor ett medlem skal være statsautorisert revisor. Medlemmene og varamedlemmer skal oppnevnes av Kongen, jf domstolloven §225.

 

Dersom Tilsynsrådet skulle finne noe å sette fingeren på, har rådet tre valg:

 

1. Tilsynsrådet kan meddele vedkommende en irettesettelse (det høres jo forferdelig skremmende ut)

 

2. I alvorlige tilfeller kan Tilsynsrådet meddele vedkommende en advarsel (som også høres veldig skremmende ut)

 

og

 

3. i spesielt alvorlige tilfeller hvor Tilsynsrådet mener at; her må det reageres, kan Tilsynsrådet foreslå tiltak nevnt i domstolloven §219, tredje ledd eller §230, for Advokatbevillingsnemnden.

 

Dette er i veldig korte trekk hva Tilsynsrådet for advokatvirksomhet er, og hva rådet skal drive med.

 

Advokat og partner i et av Norges største advokatfirmaer; Thommesen Krefting Greve og Lund, Christian Bruusgaard, er av Kongen oppnevnt som styreleder av dette Tilsynsrådet. En slik stilling fordrer naturlig nok den aller største respekt for andre mennesker, for yrket, for brukerne og ikke minst for både det skrevne så vel som det uskrevne lovverket.

 

Skulle eksempelvis lederen av Tilsynsrådet bli mistenkt for å ha begått kriminelle handlinger, eller å ha medvirket til slike, sier det seg selv at vedkommende under etterforskningsperioden må suspenderes, om ikke mer så i hvert fall av hensyn til allmennhetens tillit til Tilsynsrådet, og Tilsynsrådets omdømme. Dersom vedkommende skulle bli dømt – eller det skulle falle dom for vedkommendes kriminell virksomhet – er det åpenbart at Kongen ikke har annet valg enn å oppnevne ny leder. Man verken kan eller skal ha tillit til en person som selv ikke viser seg tilliten verdig. En unnlatelse i så henseende vil selvsagt skade allmennhetens tillit til at Tilsynsrådet virkelig forvalter mandatet slik lovgiver i utgangspunktet hadde ment.

 

I perioden 2003 til 2008 har Christian Bruusgaard sittet som leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. I perioden 1991-2004 var Bruusgaard styreleder i Veidekke ASA.

 

Et selskaps styre er å betrakte som selskapets tillitsmenn, dvs aksjonærenes tillitsmenn, med alt hva dette innebærer. Bl.a. ligger det i dette at styret er betrodd forvaltningen av selskapet. I dette tillitsforholdet er styret naturlig nok ansvarlig overfor selskapet for følger av pliktforsømmelse. Å inngå kriminelle avtaler, så som kartell-/mafia-avtaler med andre aktører i samme marked, er en åpenbar pliktforsømmelse overfor aksjonærene. Det er – eller forventes å være – lite trolig at en aksjonær synes det er greit at hans eierandel i selskapet forvaltes på slikt kriminelt vis.

 

I 2001 iverksatte Konkurransetilsynet etterforskning mot Veidekke ASA som følge av opplysninger om kriminell virksomhet. Siste uken i februar 2003 anmeldte Konkurransetilsynet Veidekke ASA (i realiteten styret) til politiet (ØKOKRIM) for mafiavirksomhet (kartellvirksomhet).

 

ØKOKRIM: Økokrim etterforsker og fører for retten de store, komplekse, mer alvorlige og/eller prinsipielle sakene som gjelder økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Når det gjelder økonomiske straffesaker, skal Økokrims ressurser først og fremst benyttes i saker som gjelder overtredelser av samfunnsmessig betydning. Eksempler på dette er alvorlige skatte- og avgiftsunndragelser, regnskapsovertredelser, verdipapirkriminalitet, brudd på konkurranseregler, korrupsjon, alvorlige bedragerier og hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.

 

Dersom påtalemyndigheten finner at en sak bør avgjøres med bot eller inndragning, bør den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale – eksempelvis når den kriminelle virksomhet er omfattende og innbefatter en rekke personer i styret og den administrative ledelse, hvor det vil blir for kostbart å etterforske og å reise tiltale mot enkeltpersoner. Et akseptert forelegg har samme virkning som en straffedom. Aksept av et utstedt forelegg er samtidig en erkjennelse/innrømmelse av straffeskyld.

 

I juni 2006 utstedte ØKOKRIM to forelegg til Veidekke ASA på 3,5 og 4 millioner kroner, for henholdsvis ulovlig prissamarbeid, forfalskning av fakturaer, forfalskning av regnskaper for å skjule gevinsten ved denne straffbare virksomheten, og for mafia-/kartellvirksomhet. Veidekke ASA vedtok foreleggene. Selskapet – det vil si aksjonærene – dekket derved økonomisk opp for enkeltpersoners straffbare handlinger. Hvem som fikk stikke av med millionoverskuddene etter denne årelange mafiavirksomheten, er ikke avdekket. Bruusgaard var styrets leder, og aksjonærenes øverste tillitsmann, og står derved ansvarlig for mafiavirksomheten.

 

Da Styret i Veidekke ASA inngikk mafiaavtalene med de andre aktørene (Lemmikainen Norge AS (tidligere Icopal AS) og Skanska Asfalt AS (tidligere Franzefoss Asfalt AS)), var styreleder Bruusgaard klar over at han hadde en plikt til å henvende seg til ØKOKRIM med opplysningene om at han og det selskapet han forvaltet hadde til hensikt å krenke straffeloven, konkurranseloven, regnskapsloven m.v., i den hensikt å få kontroll over markedet og derved tjene mer penger.

                                                                     

Bruusgaard unnlot å nevne disse kriminelle forhold for norsk påtalemyndighet, noe som førte til at det selskap han i all tillit hadde fått i oppgave å forvalte, Veidekke ASA, kunne iverksette og drive denne straffbare virksomhet i en årrekke. Selv om Veidekkes aksjonærer tjente grovt på dette mafia-opplegget til Bruusgaard & Co – hvor bl.a. asfaltprisene kunne stige med opp til 50% – er det lite trolig at de ville ha gitt deres tillitsmann, Bruusgaard, klarsignal dersom de hadde vært klar over straffbarheten i virksomheten.

 

Sluttbrukeren, den som sto økonomisk ansvarlig for veien (stort sett landets kommuner og fylker, og derved skattebetalerne) ble som følge av denne straffbare kartellvirksomheten påført et stort økonomisk tap, i og med de kunstig høye asfaltprisene. Dette tapet kan selvsagt kontraktsmotparten til de nevnte selskapene kreve dekket av kartellet, jf gml konkurranseloven §5-1. Aksjonærene i Veidekke og de andre nevnte selskapene vil etter å ha tapt disse sakene kunne reise erstatningskrav mot Christian Bruusgaard for den kriminelle virksomheten han hadde ansvaret for. Det gjenstår å se om noen tør å gå den veien med Bruusgaard, idet flere av aktørene (Veidekke – staten) i realiteten sitter på samme side av bordet.

 

Det er i denne sammenhengen verdt å nevne at: ”Internasjonale studier viser at slik kartellvirksomhet[1] kan føre til prisøkninger på mellom 20 og 30 prosent. Vi snakker her om alvorlig økonomisk kriminalitet som rammer fellesskapet, forbrukere og andre næringsdrivende.”

 

Her kan dere lese litt om hvordan NRK arbeidet med saken: ”En Høy Pris.” Rapporten viser grov økonomisk kriminalitet hvor mafiaaktørene forsøkte å uskadeliggjøre journalisten som arbeidet med saken ved bl.a. å søke å presse ham til taushet gjennom eksempelvis de vanlige trusler om erstatningssøksmål, ”drittpakker” og telefoner til familiemedlemmer. Les også min artikkel om ”Nervekrig”, hvor metodene beskrives.

 

I den perioden hvor Bruusgaard har sittet som styreleder i Veidekke har Veidekke også blitt mistenkt for andre straffbare handlinger. Veidekke ble etterforsket av ØKOKRIM mistenkt for å ha drevet med korrupsjon i forbindelse med et damprosjekt i Uganda. ØKOKRIM henla saken på grunn av bevisets stilling.

 

Som styreleder i Veidekke inngikk Bruusgaard store oppdrag med seg selv, gjennom Filtbygg AS. Dette selskapet eies i hovedsak av Bruusgaard og hans kone, advokat og partner i advokatfirmaet Haavind Vislie AS, Bjørg Ven. Ven er også leder av Klagenemnda for Offentlige Anskaffelser, hvor Konkurransetilsynet er sekretariat for nemnda.

 

*        *        *

 

I e-mail av 15. mai 2007 klaget jeg advokat Aabø-Evensen inn for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet for kriminell virksomhet, hvor jeg la ved min anmeldelse av 7. mai 2007 mot advokaten, til Riksadvokaten.

 

Tilsynsrådet besvarte min henvendelse forbausende raskt. Bare noen dager senere mottok jeg Tilsynsrådets brev av 18. mai 2007. Det skulle vise seg at brevet var langt ifra den besvarelsen jeg hadde ventet. Tilsynsrådet hadde nemlig reagert med alle beskyttelsestiltak som rådet benytter seg av for å beskytte advokater som driver ulovlig. I stedet for å gjøre jobben sin og plukke ut råtne epler fra kurven, legger de lokk på kurven, og snur seg mot meg, hvor de uten hjemmel ber meg om å redegjøre for en rekke forhold.

 

Tilsynsrådet påstår at saken mot meg er iverksatt som følge av opplysninger Tilsynsrådet har blitt kjent med gjennom media. Realiteten var en annen. Det viste seg nemlig at advokat Ole Kristian Aabø-Evensen og Tilsynsrådets ”advisor”, Irene Aarset Johansen hadde samarbeidet om en aksjon som bl.a. innbefattet ulovlig tapping av midler fra Einar Riis’ dødsbo i Monaco.

 

Før TV2’s forsøk på skandalisering av meg i nyhetsinnslagene i perioden 8. til 15. mai 2007, hadde det vært kontakt mellom adviseren (som hun selv liker å kalle seg) og Aabø-Evensen. Denne kontakten hadde av alle ting gått på dårlig engelsk. Det skulle senere hen vise seg at opplegget deres var å benytte brevvekslingen som dokumentasjon i Monaco, for å lure notaren i Monaco til å utlevere dødsboet etter Einar Riis til Aabø-Evensen. Det hele var altså et forsøk på plyndring, og villeding av utenlandsk offentlig myndighet, hvor altså Tilsynsrådet medvirket.

 

Jeg besvarte naturligvis ikke adviserens uhjemlede forsøk på phishing. På den annen side reagerte jeg på at Tilsynsrådet iverksatte beskyttelsestiltak av åpenbart straffbar virksomhet hos advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co, i stedet for å – som det står å lese i alle Tilsynsrådets Årsberetninger: ”drive forebyggende og skadebegrensende virksomhet.”

 

I og med at Tilsynsrådet ikke har noen gyldig grunn for å drive med phishing overfor meg, har jeg frem til i dag konsekvent nektet å svare på spørsmålene. Dette har åpenbart falt advokat Christian Bruusgaard tungt for hjertet, noe som har ført til at han iverksatte en rekke trusseltiltak for på den måten å se om han kunne skremme meg til å svare. Bruusgaard søkte derved aktivt å påvirke en sak han senere hen har uttalt at han ikke har noe med å gjøre.

 

I sitt brev til meg av 29. august 2007 la Bruusgaard trykk under sitt krav om at jeg måtte besvare adviserens spørsmålsrekke. Som dere vil se, benyttet Bruusgaard seg av advokatfirmaet Thommessens konvolutt og frankeringsmaskin i sin korrespondanse til meg. Dette ble gjort for å legge trykk bak trusselen i brevet: - Nå svarer du, for som du ser så kommer ikke dette brevet fra Tilsynsrådet, men fra et av Norges største advokatfirmaer; Thommesen Krefting osv. og da har du med å svare, ellers.

 

Henvendelsen var åpenbart truende som følge av den plutselige innblandingen fra advokatfirmaet Thommessen, men likevel ikke tilstrekkelig til å skremme meg til å svare.

 

Tvert imot reagerte jeg på at Tilsynsrådets leder hadde iverksatt dette tiltaket og at han hadde benyttet seg av advokatfirmaet Thommessens kontormateriale i trussel/phishing-arbeidet. I fire forskjellige brev av 27. september 2007 til Tilsynsrådet ba jeg om 1) å få tilsendt dokumentasjon omkring forholdet mellom Aabø-Evensen og adviseren samt kopi av alle henvendelser til Tilsynsrådet omkring min person, 2) at det ble iverksatt adekvate tiltak mot advokat Aabø-Evensen og hans advokatfirma, 3) en avklaring fra Christian Bruusgaard omkring hans rolle både i saken så vel som i forhold til stillingen som styreleder i Tilsynsrådet, 4) innsyn i saksdokumenter. Brevene ble fakset over til Tilsynsrådet samme dag, omkring kl 1230.

 

Christian Bruusgaard må ha blitt spesielt forbannet da han opplevde en person som ikke hoppet når han skrek. Han synes derfor å ha skrudd opp intensiteten mht å true og skremme meg, idet han på bare et par timer kalte inn til og avholdt ekstraordinært styremøte i Tilsynsrådet 27. september 2007. Dokumentene fra styremøtet er selvsagt hemmeligholdt. I styremøtet bestemte styreleder Bruusgaard at Tilsynsrådet skulle true meg med politianmeldelse – noe som ble gjort i brev av 16. oktober 2007 – for dette måtte vel få Berge til å svare.

 

Som følge av Bruusgaards nye tilnærming av saken, hvor han nå hadde iverksatt straffbare handlinger under Tilsynsrådets paraply, var tiden inne for å anmelde ham. Før dette kunne gjøres ønsket jeg for ordens skyld å få en avklaring på hvorvidt Bruusgaard sto ansvarlig for dette styrevedtaket om å true med politianmeldelse for på den måten å se om man kunne få ut noe dokumentasjon, dvs: Phishing. Dette ble gjort i mitt brev til Bruusgaard og Tilsynsrådet av 25. oktober 2007.

 

Tilsynsrådets leder fulgte opp ”saksbehandlingen” ved å tvinge en av advokatfirmaet Thommesens ansatte, sekretær Merete Jansen, til å besvare min henvendelse ved å sende en e-mail til meg den 29. oktober 2007. I denne e-mailen forsøker Thommessens sekretær, på Bruusgaards vegne, å redegjøre for Bruusgaards stilling i Tilsynsrådet, bl.a. at Bruusgaard ikke deltar i noen form for praktisk saksbehandling,[2] at Bruusgaard driver løpende habilitetsvurderinger, samt at han aldri har vært siktet for noe straffbart forhold.[3]

 

For den som ikke har lagt merke til det; Bruusgaard benytter her advokatfirmaet Thommessens kontormateriale, PC, e-mail server, e-mail konto og ikke minst Thommessens sekretær i sitt arbeid for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Handlinger omkring disse forhold er senere hen anmeldt.

 

Bruusgaard avviste for øvrig ikke at han hadde noe med den straffbare trusselen å gjøre, hvilket førte til at jeg anmeldte Bruusgaard for en rekke straffbare forhold til korrekt påtalemyndighet, som er Kongen. Dette ble gjort 30. oktober 2007.

 

I brev av 12. november 2007 fra Tilsynsrådet ble jeg igjen truet. For å forsøke å gjøre det hele litt mer pinefullt, gikk Bruusgaard nå ett skritt tilbake for derved å kunne foreta samme handling en gang til; nemlig å true med politianmeldelse. Dette måtte visst bestemmes gjennom nytt styrevedtak, og derved truet Tilsynsrådets ”adviser” med at dersom jeg nå ikke besvarte henvendelsen, ville saken igjen bli fremlagt for Bruusgaard.

 

Hvor mange ganger skal advokat Bruusgaard bestemme at jeg skal politianmeldes? Og for hva? Jeg har per i dag ikke fått lov å se et eneste dokument i denne såkalte saken mot meg. I ren middelalders inkvisitorisk stil holdes alt hemmelig for meg. Disse brevene fra Tilsynsrådet og fra dets leder, har intet med Tilsynsrådets reelle virksomhet å gjøre. Brevene i sin helhet fremstår som ren sjikane, trakassering, mobbing, og sett i sammenheng med resten av saken som det norske justisvesenet har satt i gang mot meg; ren mishandling og tortur.

 

Som følge av Bruusgaards nye trusler anmeldte jeg også disse handlingene til korrekt påtalemyndighet; Kongen. Dette ble gjort i anmeldelse av 26. november 2007.

 

Etter hvert som saken har skredet frem, har jeg også blitt kjent med en rekke nye straffbare handlinger utført av bl.a. advokat Aabø-Evensen og hans firma. Disse opplysningene har jeg videresendt til Tilsynsrådet med krav om adekvate tiltak mot denne straffbare virksomheten. Tilsynsrådet lukker nær sagt automatisk igjen øyne og ører når de blir kjent med at advokater har opptrådt i strid med loven i de saker som de involverer meg i, og iverksetter i stedet beskyttelsestiltak, deriblant angrep mot meg.

 

Det er jo ikke noe ukjent fenomen i Norge at varslere blir angrepet – i stedet for å bli beskyttet – både av arbeidsgivere så vel som av de organer som man gjennom loven forventer at skal gi beskyttelse.

 

12. desember 2007 søkte jeg på ny innsyn i den hemmelige saken og den hemmelige brevvekslingen mellom Aabø-Evensen og adviseren Johansen. Videre gjorde jeg Tilsynsrådet oppmerksom på at Tilsynsrådet selv allerede i 2004 hadde inngått straffbar avtale med Regjeringsadvokaten om i all hemmelighet å trekke tilbake min autorisasjon som advokatfullmektig.

 

Min henvendelse ble besvart av Tilsynsrådet i brev av 8. januar 2008, hvor ”adviser” Johansen slår fast at jeg aldri hadde autorisasjon under min tid som fullmektig for advokat Ingal Ørbeck Sørheim. At jeg hadde autorisasjon var det liten tvil om: Jeg hadde betalt selv forsikring på over kr 9.000,- for ett år (noe som er advokatens plikt å utrede, ikke fullmektigens), og bidrag til Tilsynsrådet på omkring kr 1.500,-. Jeg ringte inn og forsikret meg om at alt var i orden, og fikk til svar at alt var i orden med autorisasjonen.

 

Disse beløpene er ikke refundert, og i så måte kan Tilsynsrådets styreleder dømmes for gjennomført bedrageri, jf straffeloven §270, hvor det er åpenbart at Tilsynsrådet bevisst har villedet meg til å betale en avgift i den fulle visshet om at Tilsynsrådet i medhold av regjeringens instruks om yrkesforbud, aldri kom til å gi meg autorisasjon. For øvrig ble min begjæring om innsyn møtt med Tilsynsrådets standardsvar, som for utenforstående ikke er så lett å gjennomskue som en avvisning og ulovlig hemmeligholdelse av saksdokumenter i egen sak: ”Alle henvendelser er besvart.” Det Tilsynsrådet ikke sier når de viser til tidligere svar, er at de rent faktisk har avvist tilgang til og innsyn i saksdokumenter og sak mot meg. Alt holdes altså hemmelig, og det med god grunn, for hadde jeg fått innsyn, ville denne banden av røvere ha stått uten arbeid.

 

Det fantes ingen forhold som skulle være til hinder for å få autorisasjon, bortsett fra H.M.K. Okkupasjonsberedskap og regjeringens krav om at jeg aldri måtte få advokatbevilling. Utover dette har et vitne ringt inn i perioden og fått bekreftet at jeg hadde autorisasjon.

 

Det er for øvrig også blitt bekreftet at regjeringsadvokaten, etter anmodning fra regjeringen, har fått i oppdrag å sørge for at jeg ikke noen gang skulle få autorisasjon, se redegjørelsel om denne meget alvorlige saken her. Regjeringens beslutning om å i realiteten nedlegge yrkesforbud for meg, er selvsagt ikke lovlig. Det er bare slik Arbeiderpartiet og de skjulte nettverkene (Kraby/Ramin-nettverket og H.M.K. Okupasjonsberedskap) arbeider, uten reell frykt for å bli stoppet av lover eller lovens voktere.

 

I brev av 11. januar 2008 skrev Tilsynsrådets leder, Christian Bruusgaard, igjen til meg. Denne gangen tok han skrittet fullt ut og benyttet advokatfirmaet Thommessens brevpapir, stempel, varemerke, IT-utstyr, avsenderadresse, og kontormateriale for øvrig.

 

I kraft av å være oppnevnt av Kongen som leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, er Bruusgaard å anse som offentlig tjenestemann: En person som gjennom valg eller ansettelse har fått i oppgave å utøve offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, er å anse som offentlig tjenestemann. Se eksempelvis straffeloven §117 a, for en definisjon.

 

En offentlig tjenestemann er gitt rettigheter, men er også underlagt en rekke plikter.

 

Ved at advokat Bruusgaard, som leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, forhindrer kontroll av advokat Aabø-Evensens personlige og firmamessige straffbare virksomhet – i strid med Tilsynsrådets hovedoppgave: ”…drive forebyggende og skadebegrensende virksomhet.” – kan hans beskyttelse av straffbar virksomhet straffes i medhold av strl §118, annet straffalternativ, noe som kan gi opp til 3 års fengselsstraff, samt avskjedigelse. Bruusgaard kan også straffes etter strl §132, første ledd, for å ha motarbeidet en offentlig undersøkelse (påkrevd kontroll gjennom Tilsynsrådet), ved at han bl.a. søker å skremme, true og uskadeliggjøre meg med tilsynssak og falsk politianmeldelse.

 

Jeg antar at Tilsynsrådet har taushetsplikt omkring sin virksomhet, overfor utenforstående, så som sekretærer i advokatfirmaet Thommessen. Det går klart frem av e-mail av 29. oktober 2007 at Bruusgaard har informert Merete Jansen i advokatfirmaet Thommessen om en pågående sak i Tilsynsrådet. Den hemmelige saken mot meg synes sågar å ligge inne på advokatfirmaet Thommessens dataanlegg/server. Handlingen er å anse som straffbart brudd på taushetsplikten, jf strl §121, som i de grove tilfeller anbefaler 3 års fengselsstraff, samt avskjedigelse.

 

Idet Bruusgaard i styrevedtak bestemmer at ”adviser” Johansen skal true meg med politianmeldelse, kan Bruusgaard straffes for overtredelse av strl §124, hvor han bl.a. kan straffes med avskjedigelse. Han kan også straffes etter sekkebestemmelsen i strl §123.

 

Bruusgaard kan åpenbart straffes for å ha motarbeidet rettsvesenet, ved at han reagerer med å true meg med politianmeldelse etter at jeg har politianmeldt en advokat for særdeles alvorlige straffbare handlinger, jf strl §132 a, første ledd. Her risikerer Bruusgaard opp til ti års fengsel.

 

I sitt brev av 11. januar 2008 gjør Bruusgaard det helt klart at han som leder at Tilsynsutvalget og derved som offentlig tjenestemann 1) ikke vil saksbehandle de brev som han får av meg samt at 2) de dokumenter han får fra meg vil bli makulert.

 

Begge handlingene er straffbare henholdsvis etter strl §324, unnlatelse av tjenesteplikt, og straffebestemmelsen i arkivloven §9 sammenholdt med §22, hvor det medfører straffansvar å makulere saksdokumenter. Det skulle for øvrig bare mangle. Vi kan jo ikke ha tjenestemenn i offentlig tjeneste som – slik Bruusgaard arbeider – etter eget forgodtbefinnende iverksetter makulering av dokumenter de ikke liker.

 

Forvaltningsloven gjelder for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, se domstolloven §225, siste ledd. Et offentlig dokument skal saksbehandles og kan selvsagt ikke makuleres, jf definisjonen av dokument i offentlighetsloven §2 første ledd. Det betyr bl.a. at et dokument som blir sendt fra meg til Bruusgaard, som leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, er et offentlig dokument som selvsagt ikke skal makuleres.

 

I et hemmelig styremøte i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet ble det atter en gang bestemt at sekretariatet v/adviser Irene Aarset Johansen skulle sende ut en trussel om politianmeldelse. Trusselen ble sendt ut i brev av 4. februar 2008, hvorved Tilsynsrådets leder samt adviseren på ny hadde pådratt seg straffeansvar. Forholdet ble anmeldt 15. februar 2008.

 

I sitt faks til meg av 21. februar 2008 – som i likhet med brevet av 11. januar 2008 er et advokatfirma Thommessen-brev – bekrefter Bruusgaard at han har fullbyrdet makulering av to dokumenter sendt til ham 15. februar 2008 (brev nr I og brev nr II). Det vil si at han har fullbyrdet flere straffbare handlinger. Dette er norsk offentlig forvaltning på sitt aller beste, eller aller verste. Slik er det i hvert fall, og vi kan jo bare forestille oss hvor mange nordmenn som (uvitende) lider stor urett hvor deres dokumenter ikke blir gjenstand for saksbehandling og endog bare blir makulert.

 

Bruusgaards spesialarroganse ligger på linje med tidligere leder av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité Jørgen Kosmos (Arbeiderpartiet) svar til meg 17. juni 1999 da jeg hadde avdekket og samtidig konfronterte Kosmo med Stortingets kjennskap til mishandlingen av og rettslige overgrep mot Einar Riis, og Stortingets vilje til å dekke over overgrepene. For å gjøre det helt klart: Verken Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité eller dens leder har anledning til å la være å åpne brev/dokumenter som blir tilsendt komiteen, og umiddelbart returnere dokumentene uten behandling. En unnlatelse av å åpne dokumenter medfører automatisk brudd på plikten til å informere Stortinget, jf ansvarlighetsloven §13.

 

Kosmos svar ligger innenfor kjernen av ansvarlighetslovens §§12 og 13, og ville åpenbart ha gitt en fellende Riksrettsdom dersom noen hadde turt å gjøre jobben på Stortinget. Kosmos svar til meg, avdekker også den generelle oppfatning som folket har av Stortinget og dets representanter: At representantene snur ryggen til og lukker døren for velgerne like etter valget, og åpner ikke døren igjen før det er nytt valg.

 

Etter en helhetlig vurdering av Bruusgaards konkrete handlinger mot meg, har han i tillegg til det ovennevnte også krenket straffeloven §117 a. Den rekke med skremmende brev og direkte trusler om politianmeldelse, for så å ta runden en gang til med trusler om at det vil kunne bli vedtatt sanksjoner for så komme tilbake med nye skremmende politianmeldelser, er åpenbart egnet til å påføre vanlige mennesker varig psykiske mén. For å bli straffet etter strl §117 a, er det ikke et krav at man blir påført varig psykiske mén. Det er tilstrekkelig at handlingen i seg selv gir alvorlig fysisk eller psykisk smerte. En slik spesialbehandling som jeg og min familie gjennom en lang periode har måttet oppleve av Tilsynsrådet og dets ansatte, gir helt klart slike resultater, og skal selvsagt straffes. Den varme og folkekjære norske Kong Haakon den 7’s sadistiske forslag om hvordan han så for seg en ”rettferdig rettergang” mot Vidkun Quisling, gir et godt eksempel på norsk rett etter krigen og ikke minst hvordan psykisk tortur kan utføres av offentlige tjenestemenn. For å kunne sette seg inn i og forstå torturen, terroren og ikke minst den sadistiske tanke bak, må nok mange lesere søke å fri seg fra tanken om hvem Haakon den 7 siktet til. Når dette er gjort (loven er jo ment å være lik for alle, absolutt alle), vil en se at det er den samme pinefulle behandling jeg blir utsatt for av Tilsynsrådet: True med politianmeldelse, trekke seg litt tilbake for å få et nytt vedtak om å true med politianmeldelse. Nytt vedtak blir truffet og ny trussel om politianmeldelse blir sendt ut, for igjen å trekke seg litt tilbake, for så å slå til for fullt.

 

Vi står her åpenbart overfor særdeles syke mennesker som er til stor skade for borgerne og som åpenbart må settes ut av virksomhet, for derved å kunne gjenopprette den sikkerhet jeg og andre har krav på.

 

I sin virksomhet mot meg har Bruusgaard også krenket en rekke andre straffebestemmelser som i fellende tilfeller kan gi lange fengselsstraffer. I denne omgang er det ikke nødvendig å gi en mer omfattende beskrivelse av Bruusgaard og hans handlinger, og hvilke konsekvenser disse handlingene skal få, for å kunne slå fast ett av mine poeng med denne artikkelen; at advokat Christian Bruusgaard ikke har allmenn tillit til å fortsette som leder av Tilsynsrådet.

 

Rent konkret har Bruusgaard gått aktivt inn for å ødelegge meg og min familie – av en eller annen grunn – og skal bare av den grunn avskjediges. Generelt har Bruusgaard, både historisk så vel som i sitt virke som leder av Tilsynsrådet, opptrådt på en slik måte at han åpenbart aldri skulle ha vært innstilt til stillingen som leder – om det nå finnes en slik innstilling.

 

Råtne epler må fjernes, i motsatt fall råtner hele kurven, og det eneste man da kan være sikker på, er at man sitter med en kurv full av råtne epler til stort ubehag for miljøet rundt.

 

Herman J Berge

Luxembourg

 

 

 

 

 

 

 

 



[1] Mafiavirksomhet

[2] På tilsynsrådets egne Internet sider står følgende å lese: ”Sekretariatet forestår Tilsynsrådets daglige virksomhet, i nært samarbeid med styret.” Ser man dette i lys av alle de styremøter som er foretatt i saken mot meg, peker alt i retning av at Bruusgaard styrer saken mot meg, og deltar selv aktivt.

[3] Her skal det nevnes at Veidekke ASA ble av ØKOKRIM ilagt to forelegg for straffbare handlinger, forelegg på kr 7,5 millioner – som ble betalt. Som styreleder i Veidekke ASA var Bruusgaard i realiteten siktet, og senere straffet for disse kriminelle handlinger.