25.04.2008

Kongen og hans menn

Sveits, utenlandsformuen og norske redere

 

For snart 11 år siden – midt på natten – ble jeg oppringt av en person. Vedkommende ga meg sitt navn og fortalte at han hadde vært bankdirektør i Lloyds Bank i Sveits i mange år og at han visste om redernes formuer i Sveits. Einar Riis hadde tidlig fortalt meg at hans kone og hennes to søskens rederi; Olsen & Ugelstad, hadde stuet bort enorme verdier i utlandet, bl.a. i Sveits. Yngre og uerfaren som jeg var, ante jeg allerede da en løsning av Riis-saken, bare måneder etter at jeg hadde skrevet om den. Men nei, dere. Mye penger gir fantastisk mye makt, som i sin tur brukes til å fortsette å skjule denne enorme formuen som i sin tid – gjennom en spesialordning – ble etablert av Arbeiderpartiet og ”landsfaderen” Einar Gerhardsen.

 

Vedkommende eksbankdirektør ringte meg i utgangspunktet for å skryte av mine to artikler; Skal vi stjele en supertanker og Makt og forakt – hånd i hånd. Noen måneder tidligere hadde nemlig disse to artiklene blitt publisert i Oslo-jusstudentenes magasin Stud.Jur., hvor jeg på den tiden besatt vervet som én av tre redaktører.

 

Artiklene førte til et lite jordskjelv i den råtne delen av det juridiske miljøet i Oslo. Kapital skrev at selv høyesterettsadvokat Ole Lund visstnok hadde fått morgenkaffen i halsen da han hadde lest Stud.jur.

 

Forstoppelsen var likevel ikke verre enn at Lund like etterpå truet Stud.Jur. til å trekke tilbake artiklene, og dersom de ikke gjorde dette, ville han og hans firma; Lund, Gundersen & Co[1] stoppe all fremtidig støtte til foreningen. Han fikk det selvsagt som han ville. Bare noen måneder senere kom en ufundert beklagelse, som jeg som forfatter selvsagt ikke ble involvert i, og Lund spyttet villig inn nye tusenlapper i foreningskassen.

 

Korrupsjonsjeger, eller hva det nå er hun liker å kalle seg selv for, Gro E. Joly, har vært kjent med saken men har som vanlig i slike saker gjemt seg under den største teflonerte paraplyen hun i farten har kunnet finne. Ingen aviser eller mediehus i Norge har fått tillatelse til å skrive om denne delen av Riis-saken.

 

Mine to artikler fikk høyesterettsadvokater til å – uten skam – uttale at jeg var svartsladdet i landets juridiske miljø, og at jeg skulle få lide i all nær og fjern fremtid. Meget alvorlige trusler som 11 år senere fremdeles blir forsøkt holdt i hevd av denne gjengen som nordmenn flest kjenner som landets solide ledere.

 

For utenforstående kan det kanskje virke merkelig at varslerer (som meg) i rettsstaten Norge; Fredsprislandet, Moderjord-landet og Landsfader-landet – hvor landets ledere har en sterk tilbøyelighet til å kritisere og bable i vei mot alle andre land uten tanke på (eller kanskje i et forsøk på å dekke over) at deres eget land er i ferd med å rase sammen bak ryggen deres – ikke får beskyttelse mot disse kriminelle miljøene som er så skadelig for et land og et folk som ikke ønsker seg annet enn et godt og uproblematisk liv i fredelig omgang med sine naboer.

 

Ingen i Norge har hittil kunnet eller villet hjelpe meg etter at jeg varslet om en rekke alvorlige straffbare forhold omkring statens (det hemmelige nettverket som Jens Christian Hauge, Sir Charles Hambro og Einar Gerhardsen etablerte) såkalte tyveri av Einar og Amelia Riis’ skip, MS Sognefjell.

 

Lovverket som regjeringen Stoltenberg og bolsjeviken[2] Storberget så pent skryter at skal beskytte varslerne, har aldri beskyttet meg. Tvert imot blir lovens utøvere og beskyttere, dommerne, betalt for å ta meg, eller som kst. Lagdommer Nils B. Hohle uttrykte seg til regjeringsadvokat Bjørn Haug vedrørende statens angrep mot Einar Riis: - Jeg kan være behjelpelig med å punktere saken.

 

Det er klart at mot et slikt korrupt dommervesen, har en alminnelig borger lite å stille opp med.

 

Hver dag blir jeg forsøkt knust og slaktet av alle de ”offentlige” organer som kan tenke seg å ha noe med Riis-saken og de hemmelige rederiformuene i Sveits å gjøre.

 

Tilbake i 1997 fikk artiklene TV2’s Gerhard Helskog til å ringe til meg, både for å gi meg skryt for den spesielle type journalistikk jeg hadde vist, og som han syntes å ha sansen for, samt for å søke å innlede et samarbeid omkring Riis-saken, hvor han ønsket min bistand mht research i saken (TV2 eies av Arbeiderpartiet). Etter de solemerker jeg i dag kjenner, er det på ingen måte overraskende at jeg aldri senere hørte fra Hellskog.

 

Tre timer ut i samtale med eksbankdirektøren, og etter at han hadde foreslått å hjelpe meg med datautstyr og bistand til å skrive bok om saken, spurte han meg hvor mye jeg ville ha for å avbryte mitt engasjement i Riis-saken. Jeg ble igjen overrasket. Tross alt var jeg kun en student, uten den minste erfaring med hva Einar kalte hovedgjerningsmennene (i regjeringen og Stortinget). På den annen side hadde jeg jo blitt kjent med at lagdommer Nils B. Hohle hadde svart positivt på regjeringsadvokat Bjørn Haugs forespørsel om å knuse Einar Riis, noe han lovet å gjøre da han skulle i lagmannsretten på høstparten i 1978, like etter at Einar hadde reist sak mot Oslo skifterett for rettens erstatningsbetingende handling av dødsboet etter reder Kristoffer Olsen og hans kone Dagny.

 

Disse opplysningene var i seg selv mer enn nok for meg til å bestemme meg for at dette skulle jeg grave meg til bunns i. I tillegg var jeg blitt gjort kjent med at rederiforbundets assisterende direktør, David Vikøren, deltok i straffbar virksomhet sammen med den gang kjente skikkelser innen shipping i Norge som Hjalmar Bjørge, Georg Rønneberg, Kristoffer Olsen, Rudolf Ugelstad, Erik Gløersen, Finn Bjerke (Kongens mann i Olsen & Ugelstad og i Fellesbanken (nå DNB NOR)) og Ugelstad-inngifte Peter Lorange (tidligere rektor på BI samt professor, rektor og president ved IMD i Sveits) om fiktive salg av en rekke kysttankskip fra seg selv (Olsen & Ugelstad) til seg selv i Indonesia, via Sveits, Liberia og slikt. Jeg anbefaler at du leser brevet et par ganger, til du føler lukten av krim og korrupsjon, en lukt ”korrupsjonsminister” Erik Solheim neppe noen gang vil kjenne igjen. Hør bare: ” Vi lever selv i et av de minst korrupte landene i verden hvor vi er vant til veldig strenge kontrollmekanismer.” Aftenposten 14. april 2008. Hvilken verden er det han lever i?

 

Tilbake til telefonsamtalen: Her hadde eksbankdirektøren skrytt av mitt arbeid og innholdet i artiklene, og så snudde han seg altså plutselig rundt og ønsket at jeg skulle stoppe alt engasjement. Først forstod jeg nok ikke helt hva han mente, men idet han ikke ga seg, men tvert imot spurte meg direkte; er én million nok?, forstod jeg alvoret. Etter at han hadde nevnt beløpet flere ganger og ikke ville gi slipp på temaet, sa jeg spøkefullt til ham at det nok var for lite. Dette stoppet egentlig hele samtalen, og like etter la han på, bare for å ringe meg opp 15 minutter senere, omkring kl 0300 på natten, hvor han – gjennom en annen fortelling – i klare ord fortalte meg at jeg kom til å få problemer under studietiden. Og det kan man jo trygt si at jeg fikk noen år senere. Samtalen, og derved hans oppdrag, ble avsluttet med dette svaret på mitt spørsmål om jeg burde frykte for mitt liv: - Nei, de vil ikke bli fysiske.

 

Senere hen skulle det vise seg at denne eksbankdirektøren var en slags kjenning av Einar Riis, hvor han i sin tid hadde blitt bedt av Riis’ tidligere advokat Tore S. Engelschiøn om å kontakte Riis. Til både Einar og meg har han senere fortalt oss at han har sett Olsen & Ugelstads formue i hva han kalte for Viking Bank (Viking Schiffsfinanz A.G). Han anslo formuen til å være på omkring 5-600 millioner kroner på 70-tallet. Han hadde sett mye i Zurich, fortalte han oss, bl.a. hvem som hadde gått ut og inn av banken. Hvorfor han ikke ga Einar dokumentasjon på den muntlige informasjonen vi fikk, kunne vært artig å vite. Var det fordi Einar var for gjerrig eller til og med lusen? eller var det fordi eksbankdirektøren var ”plassert” der for å holde Einar i sjakk med sine halve sannheter, og som med sine trekk derved klarte å holde Einar tilstrekkelig varm til at han ikke brøt med ham?

 

Einar konfronterte eksbankdirektøren med den samtalen han hadde hatt med meg denne julinatten i 1997, men jeg fikk aldri vite om eksbankdirektørens reaksjon.

 

Etter et av Einars møter med eksbankdirektøren kunne Einar fortelle meg at vedkommende hadde fortalt at han hadde fått et tilbud fra Gro Harlem Brundt Land (som hun liker å kalle seg i Nice, hvor hun har slått seg til ro som statssnyltende trygdeflyktning) på kr 50 millioner (dette var tidlig på 90-tallet så vidt jeg forstod) som skulle viderebringes til Riis som en løsning på hele Riis-saken. Eksbankdirektøren utfører altså oppdrag for Arbeiderpartiet.

 

Jeg og Einar hadde flere møter med eksbankdirektøren, uten at vi fikk noe håndfast ut av ham. For dette ”arbeidet” fikk jeg av Einar høre at eksbankdirektøren hadde krevd hele kr. 200.000,-. ”Forslaget” kom etter utbetalingen av forliket jeg ordnet mellom Riis og staten i 2003.

 

---

 

I fjor høst fikk Per Ditlev-Simonsen rettet en liten kanon mot seg, og måtte trekke seg som ordfører i Oslo, bare dager før han likevel skulle gå av. Forsmedelig? Tja, men han klarer seg. Nå har han fått ny tillit som Høyres representant i styret i Oslo Havn. Ting har roet seg, og alt er vel egentlig som før, håper han og hans medrederarvinger.

 

Årsaken til denne kjedelige avgangen var at hans datter i et antatt ubetenksomt øyeblikk under et skilsmisseoppgjør hadde blitt litt for grådig, noe som presset hennes eksmann til å plapre litt vel høyt om familieformuen i Sveits, plassert på konti som fikk tilnavnet; tantene i Sveits. Onklene ble derimot ikke nevnt. I det kontrollerte kaoset som oppsto rundt Per Ditlev-Simonsen, dukket eksbankdirektøren opp – igjen – og kunne fortelle at han hadde sett en konto som sto på navnet; Ditlev-Simonsen.

 

Til NRK har han fortalt at han arbeidet for Credit Suisse fra 1968 til 1985 og at han derfor må ha sett Ditlev-Simonsen kontoen i Credit Suisse. Til meg og Einar har han hele tiden gitt uttrykk for at han arbeidet for Lloyds Bank i den perioden han arbeidet i Sveits. Men, hvordan kan det da ha seg at han har sett Olsen & Ugelstads konto i Viking-banken? Hvor jobbet denne eksbankdirektøren egentlig? Hadde han kanskje en annen jobb i Sveits? Og hva gikk i så fall den ut på?

 

Noen dager etter at eksbankdirektøren i fjor høst hadde gått ut i mediene og fortalt om fortrolig informasjon vedrørende konti i Sveitsiske banker, og derved signert på sin egen avslagssøknad dersom han noen gang skulle finne på å ta seg en tur til Sveits for å opprette konto der, kom en av Okkupasjonsberedskaps (tidligere Stay Behind) aller første håndlangere i Norge; professor em. Arnljot Strømme Svendsen (Handelshøyskolen Bergen), Per Ditlev-Simonsen til unnsetning.

 

Strømme Svendsen kunne nemlig fortelle hele det norske folk (i hvert fall dem som ikke bare lyttet) at det ikke bare var helt vanlig at norske redere saltet ned penger i Sveits fra 1945 og fremover, men at dette til og med ble gjort etter ordre fra en av nyere norsk histories kanskje aller største økovandaler; statsminister Einar Gerhardsen. Om ikke den alminnelige nordmann hoppet høyt i stolen etter denne uttalelsen, burde i hvert fall de som har slitt for disse pengene – norske sjømenn – ha hoppet og ikke funnet på å lande før de hadde fått tak i denne gjengen som har svindlet og kravlet seg oppover slitne nordmenns skuldre i nærmere 70 år.

 

I følge Einar Riis hadde eksbankdirektøren i et av hans siste møter med Riis fortalt ham at han hadde opplysninger om at Arbeiderpartiets og Stay Behinds mektigste mann, høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge, hadde stående ikke mindre enn kr 100.000,- på en hemmelig konto i Sveits – før annen verdenskrig. Et enormt beløp i den tiden. Einars foreldre var for øvrig nabo av Hauge, hvis far – også dette i følge Einar – malte huset ildende rødt, av politiske årsaker. Dette var mye penger for en sønn av en blodkommunist. Og hva skulle vel Hauge med disse pengene, før krigen? Og hvor hadde han fått disse midlene fra? Fra øst? Og hva ble disse pengene brukt til? Noen vet, men som vanlig i Norge finnes det ingen reell kontroll, og dermed står verden åpen for all verdens krim, med den enkeltes moral som eneste røde lys på veien ned.

 

---

 

Jeg har blitt pekt ut av Einar Riis til å opptre som testamentseksekutor for hans testament, og har derved forpliktet meg – på siden av de avtaler hvor Einar har overdratt prosenter av sine krav til meg – til å spore opp og hente inn hans formue og få en rettferdig avslutning på Riis-saken. For noen dager siden passet det seg derfor å ringe denne eksbankdirektøren igjen for å høre om han kunne tenke seg å bidra til å lete frem disse 500 millionene han hadde sett på Olsen & Ugelstads konto i Sveits.

 

Som det vil fremgå av utskriften av opptaket har noen skremt vannet av eksbankdirektøren som i mange år hadde holdt Einar varm om at det fantes en stor skjult formue i Sveits, noe han jo faktisk har helt rett i. Vi har nemlig fått hånd om dokumenter som vil fremstå som et mareritt for finansminister Kristin Halvorsen, dama som til vanlig sover som en stein etter å ha fått lirt av seg hva hun mener om nordmenn som snylter på andre. Tanken på et Sveitsisk mareritt er vel årsaken til at hun ikke vil vite noe om denne saken.

 

I fjor høst – etter Strømme Svendsens uttalelser i NRK – henvendte jeg meg til finansminister Halvorsen og spurte om hvorfor Finansdepartementet ikke har bokført denne enorme formuen i utlandet – som i motsatt fall kan benyttes til hva som helst; alt fra å kjøpe seg Stortingsvalg og oljerettigheter i utlandet til å medvirke direkte eller indirekte til ulovlige militære operasjoner rundt omkring – skrev Halvorsen til meg og innrømmet på sin måte at disse pengene ikke tilhører staten.

 

Før jeg ringte eksbankdirektøren hadde jeg allerede vært i Sveits og fått ut dokumentasjon på denne ulovlige utenlandsformuen som en rekke redere og banker (som antas å sitte på verdier for rederne) er eiere av. Jeg har til og med fått konkrete kontoopplysninger. Det er altså ingen tvil om formuens eksistens, hvem som eier den, når ordningen ble opprettet, og hvem som i realiteten står bak ordningen. Jeg har også varslet norske myndigheter om dette, deriblant Halvorsen, til ingen nytte. Ikke rart. Det er jo denne gjengen som i sin tid etablerte denne ulovlige og konstitusjonelt rettsstridige ordningen, og da kan man jo ikke akkurat iverksette gransking og andre adekvate tiltak, mot den.

 

Det synes rimelig klart at det er Arbeiderpartiet som står bak oppdragene denne eksbankdirektøren fikk, også oppdraget vedrørende Ditlev-Simonsen; diskreditere Per Ditlev-Simonsen og ødelegge for Høyre i valgkampinnspurten, med Arbeiderpartiet og Martin Kolberg ved rattet. Av Einar krevde eksbankdirektøren kr 200.000,- for ingenting, og da kan vi jo bare tenke oss til hva Arbeiderpartiet kan ha betalt for stuntet.

 

Finansminister Kristin Halvorsens kjøp/omsetning av tyvegods

Finansminister Halvorsen har kjøpt eller på annen måte fått seg overdratt en eller flere pirat-DVD’er fra Tysklands finansminister Peer Steinbrück, inneholdende bl.a. kontoopplysninger fra en bank i Liechtenstein. Dokumentasjonen er i følge media fremskaffet på straffbart vis.

 

Norges finansminister har igjen stappet begge bena opp i salaten idet hun har inngått avtale om kjøp/overdragelse (omsetning) av tyvegods, og vi står derved overfor et klart heleri, jf strl §317. Selv om finansministeren kanskje ikke forstår dette, antakelig fordi at hun mener at målet helliger middelet eller noe i den retningen, så er det altså ulovlig å kjøpe/selge eller på annen måte omsette eller medvirke til omsetning av tyvegods, enten det nå skriver seg fra tyske myndigheter eller fra tidligere bankfolk som tilsynelatende kan fremstå som varslere, men som i realiteten bare har funnet en enkel måte å tjene penger på. Varslere sniker seg normalt ikke rundt omkring i verden og tilbyr sine tjenester for opp mot 50% av hva staten måtte få inn som følge av deres tjenester.

 

Jeg vil også nevne – for dem som ikke helt har sett det – at det er vesensforskjell mellom pirat DVD’ens innhold (alminnelige kontoopplysninger) og måten innholdet ble fremskaffet på (hemmelig ulovlig kopiering og uttak av opplysninger som i strid med loven blir brakt ut av bankens besittelse, dvs; straffbar handling mot arbeidsgiver og kunder).

 

Men dere, hvorfor går egentlig Halvorsen ut på det svarte internasjonale gangstermarkedet når hun i Norge har mer enn nok kilder til å dekke hennes trang for informasjon (om den overhodet eksisterer), gratis. Hun kan jo bare ta telefonen og ringe eksbankdirektøren eller Stein Wessel-Aas, likvidator i Viking Bank (Viking Schiffsfinanz A.G.), Gro Harlem Brundt land, Bjørn Haug eller kona, eller alle de banker og redere som har deltatt i ordningen, og få alle de opplysningene hun måtte lyste omkring nordmenns, og spesielt industrimagnaters og rederers skjulte utenlandsformuer.

 

Det lukter lang vei av Halvorsens vegring mot å innhente informasjonen på lovlig vis i Norge og i utlandet – fra kilder som har stått på hennes nesetipp i en årrekke og ropt – hvor hun i stedet velger helerikjøp av graderte bankdokumenter.

 

Man skal ikke glemme at med denne virksomheten oppfordrer den norske finansministeren alle bankfolk til å bli kriminelle og plyndre sin egen arbeidsgiver for dokumenter som senere hen altså kan selges på gangstermarkedet til kriminelle kjøpere. Halvorsen har med denne handlingen medvirket til å bygge opp et nytt kriminelt marked rundt ulovlig fremskaffede bankkontoopplysninger, hvor hun med sin oljeformue lokker til seg alle slags kryp som kunne tenke seg en hurtig fortjeneste. For alt hva jeg vet har hun med sine handlinger blitt stående i spissen for etableringen av et nytt kriminelt miljø som passende kalles for: Bank Account Information Theft, eller rett og slett “BAIT”.

 

Av de dokumenter fra Sveits som vi har fått tilgang til – på lovlig vis – fremgår det at både redernes så vel som Kongens interesser i den skjulte utenlandsformuen blitt tatt vare på av deres respektive representanter.

 

Arbeiderpartiets interesser i og beskyttelse av denne formuen har vært representert ved bl.a. Gro Harlem Brundt land, Arnljot Strømme Svendsen, Thorvald Stoltenberg, Bjørn Haug, Per Kleppe, Martin Kolberg, m.fl. Det er selvsagt uholdbart at Arbeiderpartiet og Kongen skal operere skjulte utenlandsformuer og tilknyttede konti, et forhold som i en rettferdig og ubesudlet rettsstat skulle ha vært gransket for lengst, bl.a. etter en forventet forespørsel fra landets finansminister som er blitt kjent med ugreiene i Sveits. Men dette vil neppe skje.

 

Spørsmålet blir om Halvorsen overhodet forstår hva som skjer rundt henne, deretter om hun tør, eller om hun i det hele tatt vil få tillatelse av sine sjefer, dvs av Jens Stoltenberg og spesielt av sjefen selv, Kong Harald V. En eventuell aksjon fra Halvorsens side vil nok kunne fortone seg som å forsøke å bite seg selv (hunden altså) i halen. Det går greit – og mange ganger fort – helt frem til det tidspunkt hvor du oppdager at du faktisk er i ferd med å bite deg selv, og da blir det fort en slutt på runddansen. Og hva står vi da igjen med? Jo, problemet: Arvelig Monarki kontra demokrati. Det blir som hund og katt. Du kan normalt ikke ha begge deler i samme rom.

 

---

 

Etter krigen har det blitt etablert en spesiell overklasse i Norge. Denne overklassen har fått tillatelse av Kongen til å bl.a. inneha skjulte formuer i utlandet, den har fått monopol på besettelse av sentrale stillinger mht styring og administrasjon av landet (domstoler, forvaltning osv), samt at den har fått tillatelse til å begå straffbare handlinger uten å måtte risikere straff. Etter strpl §64, er det nemlig bare Kongen som kan treffe beslutning om hans embetsmenn skal strafforfølges og/eller avskjediges, noe vi har sett lite av, eller for å være mer presis: Null.

 

Problemet er altså at det har blitt – enten vi liker det eller ikke – snikinnført en overklasse som er beskyttet, til og med av grl §1 (arvelig monarki), hvor minoriteter - som ikke tilhører den Lutheranske religion (blandede ekteskap) – i realiteten er utelukket fra viktige posisjoner i samfunnet.

 

Løsningen på problemet Monarki vs Demokrati kan være at Grunnloven moderniseres hva gjelder statsstyre, slik at det åpnes opp for republikansk styre. I dag, i 2008, er det folkets mening og vilje som skal avgjøre hvordan folket skal styres, ikke Kongens.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet til Kongen og begjært handling i medhold av lov. Det jeg derimot vet er at intet skjer. Min erfaring er at Kongen – til tross for at jeg har påpekt og dokumentert en rekke alvorlige straffbare forhold blant hans embetsmenn – beskytter sine egne, noe han vil fortsette med frem til det tidspunkt folket stopper opp og spør seg selv, eller ham: Hva er det egentlig som skjer? Hva har egentlig skjedd med Norge etter den annen verdenskrig?

 

---

 

Arvelig monarki og demokrati er en selvmotsigende regjeringsform som til tross for sin umulighet likevel har kunnet holdes i live, takket være Kongens makt og menn, og et folk som ikke har fått tilgang til sannheten.

 

Det politiske partiet SV vil avskaffe Monarkiet og innføre republikk som styringsform i Norge, og alt tyder på at de er på rett vei, selv om de nok ikke synes helt å ha forstått hvorfor.

 

Den kampen som Kongen og hans menn fører mot meg, har på en klar og tydelig måte vist at demokratiet faller for kongemakten. I over 11 år har jeg kjempet mot et korrupt system, mot et kriminelt miljø og mot mennesker som styres fra Kongens hånd. Når jeg henvender meg til Kongen med anmodning om strafforfølging av embetsmenn – Kongen er den eneste bemyndigede etter grl §3 og strpl §64 – som har latt seg kjøpe til å tjene alt annet enn lov og rettferd, ikke bare nekter han å besvare mine godt dokumenterte anmeldelser, han snur seg tvert imot rundt og instruerer sine menn (bl.a. Christian Bruusgaard, Geir Gade, Per Gammelgård (PST’s sjefsjurist nå i Oslo tingrett), Ina Strømstad, Tor-Aksel Busch, Eva Nygaard Ottesen, Agnes Nygaard Haug, Bjørn Haug, Nils Erik Lie og en rekke andre embetsmenn) til å knekke meg og min familie, torturere oss og samtidig sørge for å beskytte den formuen hans familie plyndret og stjal bl.a. fra min samarbeidspartner Einar Riis.

 

Dere sitter nok igjen med minst ett stort spørsmål: Hvorfor Kongen? Hva galt har nå han gjort? Han har da ingen makt i Norge? Han reiser jo bare rundt og klipper snorer hver gang ett eller annet skal åpnes, gjør han ikke? Nei, langt i fra. Kongens reelle makt og Kongens virkelige engasjement i samfunnet (både i Norge og i utlandet) skal jeg komme tilbake til i min neste artikkel. Inntil neste gang: Les og tenk.

 

 

Herman J Berge

Luxembourg

RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett



[1] En av disse utpresserne, advokat Peter L. Bernhardt, er i dag lagdommer i Borgarting lagmannsrett, og sitter tryggere enn noensinne. Vi kan liksom ikke få nok av kriminelle jurister inn i de norske domstolene.

[2] Tidligere justisminister og Bolsjevik, Odd Einar Dørum, falt for ikke lenge siden for fristelsen til å bruke terminologien om sin etterfølger.