02.04.2008

 

Nytt silingssystem for anker – manipulering av rettergang

 

Regjeringen har på sin spesielle udemokratiske måte akseptert et nytt silingssystem for rettslige klager, de såkalte anker og kjennelse.

 

Det har vært en kjent sak, siden domstolenes opprinnelse vil jeg tro, at dommerne selv – spesielt dem som gjennom andres skuldrer har slått seg ned i Høyesterett – mener at de har alt for mye å gjøre, og at de fleste av sakene som klages inn til Høyesterett ikke er viktige nok, for dem. Hvorfor skal vel vi – tenker disse – bruke vår dyrebare tid og våre briljante hoder på en kunde som mener han har blitt rundlurt av en entreprenør i forbindelse med oppussing av et bad, eller på en dame som mener at politimesternaboen har stjålet til seg deler av hennes tomt? For å bøte på problemet som alle disse plagsomme klagene til landets høyeste domstol medfører, har disse dommere år om annet kommet med forslag som skal hindre en part i å klage sin sak videre i rettssystemet. Den gamle tvml §403 a, var et barn av en slik tanke, og er fulgt opp i den nye tvisteloven §30-4 og §30-5. 

 

La oss si at din sak har vært behandlet i lagmannsretten, og du ønsker å anke dommen til Høyesterett fordi du mener at administrator (den som ledet hovedforhandlingen) helt klart var inhabil, eller at dommerne – uten å nevne hvorfor i dommen – la til side dokumentasjon som i alle andre normale tilfeller ville avgjøre saken til din fordel. Høyesteretts svar blir i de aller fleste tilfeller som følger: Saken avvises idet anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak. Det finnes heller ikke andre grunner som gjør det særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett.

 

Et annet barn av dommernes makthegemoni er den praksis som har etablert seg som følge av misbruket av en ny økonomisk ordning av domstolene, hvor dommeren i saken – straks han/hun får inn en anke – skal informere Domstoladministrasjonen om at det er anket og at det skal skrives ut faktura på det nødvendige rettsgebyret for den gitte sak med det gitte saksnummer.

 

Det er altså slutt på den tiden hvor ankende part kunne betale ankegebyret direkte til den rett som mottok anken. De fleste er forståelig nok ukjent med denne endring, men som vi skal se så kan en slik uvitenhet om hvordan domstolene i dag er økonomisk organisert likevel få katastrofale følger for menigmann, noe Eva Sødal fikk oppleve i Asker og Bærum tingrett.

 

Da Sødal den 12. juli 2007 dro til Asker og Bærum tingrett for å levere inn anken i sin sak, hadde hun også kontanter med seg for å betale ankegebyret. Asker og Bærum tingrett tok imot anken, men avviste pengene for gebyret og lovet at hun ville få tilsendt en faktura på dette. Sødal trodde at hun skulle få fakturaen fra Asker og Bærum tingrett, og tenkte ikke mer på saken idet hun jo ventet å få fakturaen – som aldri kom. 

 

I ettertid kan man spekulere i om Asker og Bærum tingrett har ment at dommen i saken var så klar at Sødal burde vite at rettferdigheten nå hadde skjedd og at det måtte kun være en kverulant av det større slaget som kunne være så dum å ønske å anke en slik klar sak. For å få en endelig avslutning i saken, har Asker og Bærum tingrett latt være å informere Domstoladministrasjonen om anken, slik at det ikke ble utsendt noen faktura. Tingretten sikret seg derved mot innbetaling av gebyret.

 

Det som videre skjer er: Asker og Bærum tingrett returnerer anken som ikke innkommet, som følge av manglende innbetaling av rettsgebyr. Sødal påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som med dommerne Anders Bøhn, Harald Georg Nyhus og Petter Chr. Sogn, sa seg enig med tingretten i at Sødal burde vite at dersom ankegebyret ikke ble betalt så ville tingretten kunne anse anken som ikke innkommet. Sødal var derfor oppfordret – mente lagmannsretten – til på et eller annet usagt tidspunkt å kontakte tingretten igjen for å få vite hvor det hadde blitt av fakturaen. Som en følge av at hun ikke kontaktet tingretten, har hun derved tapt sin rett, og samtidig blitt påført et tap på flere hundre tusen kroner.

 

Dommerne og Domstoladministrasjonen kan etter denne avgjørelsen – som åpenbart kommer til å bli stadfestet av en allerede høyt belastet Høyesterett – tillatte seg å sitte og sove bort dagene og sakene, uten noe ansvar. Fine greier.

 

Dersom en borger – som har andre ting å beskjeftige seg med i løpet av travle arbeidsdager enn å sitte foran kalenderen og telle dager siden sist tingretten eller lagmannsretten lovet å sende ut faktura – ikke administrerer sin egen sak og dommerens arbeidsoppgaver, må han takke seg selv, og det med en fortapt sak.

 

Dette, kjære lesere, er å anse som grove rettsovergrep fra domstolen og åpenbart i strid med prinsippet om en rettferdig rettergang. Også administrasjonen av saken utenfor hovedforhandlingen er en del av begrepet; rettferdig rettergang.

 

Jeg har selv – kanskje ikke så uventet – erfaring med samme problem som Sødal og skal forsøke å beskrive dette kort nedenfor:

 

Asker og Bærum tingrett

På forsommeren 2007 begjærte vi for Asker og Bærum tingrett utlegg mot Dagny Amelia Olsen Riis, for et gjeldsbrev på omkring kr 2 millioner som hun nekter å gjøre opp. Skriftlig varsel om tvangsfullbyrdelse var nedtegnet på fastlagt formular, noe som er ment å hindre formelle feil. Utleggsbegjæringen ble likevel avvist av Asker og Bærum tingrett, på formelt grunnlag, idet tingretten mente at det i varselet om tvangsfullbyrdelse ikke kom klart nok frem at vi kom til å begjære tvangsfullbyrdelse. Djiises, Jens! Vell, jeg lar det være i denne omgang.

 

Avgjørelsen ble påkjært, men det kom aldri noen faktura. Vi begynner å se et mønster. Etter over tre uker med venting (dog ikke foran kalenderen), tok jeg kontakt med tingretten – idet jeg allerede hadde begynt å ane denne straffbare domstolspraksis mht klager og gebyrer – og ba om at faktura ble utstedt. I faks fra tingretten dagen etter, ble det klart at tingretten hadde utstedt en mangelfull og på alle måter gal faktura. Den var verken utstedt på eller sendt til meg.

 

I min henvendelse til Asker og Bærum tingrett samme dag, 30. november 2007, gjorde jeg tingretten oppmerksom på alle feil, og ba om at det ble utstedt korrekt faktura. Én uke senere fikk jeg brev fra tingretten om at Domstoladministrasjonen nå skulle utstede ny korrekt faktura, og først én uke deretter, den 14. desember 2007 fikk jeg tilsendt faktura i saken (1 ½ måned etter innlevering av kjæremålet). Ikke før den 2. januar 2008 – to måneder etter at jeg hadde påkjært kjennelsen, ble mitt kjæremål oversendt lagmannsretten. Vi står her åpenbart overfor et forsøk på å få silt saken ut av rettssystemet ved hjelp av det nye systemet. Av en eller annen grunn lyktes de ikke den gangen.

 

Ina Elisabet Strømstad – tingrettsdommer Oslo tingrett

18. desember 2007 avsa Strømstad kjennelse vedrørende et motsøksmål jeg har begjært. Det har ikke noe poeng for denne artikkelen å gå inn i selve saken, og jeg lar derfor dette ligge.

 

Denne kjennelsen holdt Strømstad hemmelig for meg i nær to måneder. Da jeg ved en tilfeldighet ble gjort kjent med denne dommerens påfunn og gjorde Domstoladministrasjonen klar over at Ina Elisabet Strømstad hadde begått straffbare handlinger – deriblant bevisst hemmeligholdelse av rettergang – sendte hun kjennelsen over til meg. Kjennelsen ble deretter påkjært.

 

Strømstad og hennes bakmenn er nok blitt mer og mer klar over at det oppdraget de påtok seg å utføre mot meg for et kriminelt miljø i og utenfor Oslo tingrett, kan få større konsekvenser for dem enn det de var garantert mot. Dette kan – utover den generelle silingsfunksjonen – være en av årsakene til at Ina Elisabet Strømstad søker å stoppe meg og saken i Oslo tingret; ved å hemmeligholde saken for Domstoladministrasjonen slik at det ikke skal bli sendt ut faktura. På denne måten har dette miljøet/nettverket bevisst påvirket Domstoladministrasjonen til ikke å sende ut faktura, og kan derved – i medhold av bakerfersk rettspraksis fra Borgarting lagmannsrett – være rimelig sikker på at saken er lagt død, men da først gjennom straffbar manipulering av rettergangen.

 

Måten denne manipuleringen av rettergangen faktisk blir utført på er som følger: Strømstad (dommeren) sender ut et brev til den som har anket, og sier:

 

Retten har ikke registrert at det er innbetalt rettsgebyr. Gebyret skal innbetales på forskudd, jf rgl §3. Gebyret er på 6 ganger rettsgebyret. De gis tre dagers frist på å innbetale gebyret. Dersom gebyret ikke er innbetalt innen fristen vil anken avvises.

 

For å sikre seg at intet blir innbetalt, unnlater Strømstad å melde fra til Domstoladministrasjonen om anken. Hun er dermed sikret at det ikke blir utstedt faktura. Videre sikrer hun seg ytterligere mot innbetaling ved å unnlate å si hvor pengene skal sendes inn og til hvilket kontonummer. Hun setter på denne måten domstolen i hva man kan kalle kreditormora; dvs at hun gjør seg og staten helt utilgjengelig for innbetaling. I og med at Strømstad er kjent med regelverket omkring anke og betaling av rettsgebyr, har hun gjennom sine bevisste handlinger krenket en rekke straffebud deriblant strl §110, og pådratt seg et større straffeansvar.

 

Christian Bommen – tingrettsdommer Oslo tingrett

10. desember 2007 avsa tingrettsdommer Christian Bommen kjennelse omkring Strømstads habilitet. Han selv påstår at han har avsagt kjennelsen den 10. desember 2007. Strømstad var under en såkalt hovedforhandling 11. desember 2007 klar på at kjennelsen ikke var helt ferdig (det var altså ikke avsagt kjennelse – likevel leste hun opp fra den), mens dokumentlisten viser at kjennelsen var avsagt den 7. desember 2007. Som vi ser; fullstendig kaos i Oslo tingrett. Til poenget:

 

Bommen hemmeligholdt kjennelsen – antakelig etter instruks fra Strømstad eller det kriminelle miljøet hun svarer til – i nær tre måneder. Da jeg ble gjort kjent med kjennelsen, og gjorde Domstoladministrasjonen kjent med Bommens straffbare handling, oversendte han kjennelsen, og forklarte at kjennelsen ved en inkurie (som er dommernes standardforklaring når de blir tatt med buksa på knærne, og som gjerne kan beskrives med bildet av ferdigtyggete negler på vei ut av munnen på en dommer med et febrilsk blikk og som samtidig uttrykker: Å faen, er jeg oppdaget?) var blitt liggende igjen ved forrige forsendelse fra tingretten. Jo takk. Hvem tror vel på slikt?

 

Kjennelsen ble påkjært. Også i denne saken unnlater dommeren bevisst å informere Domstoladministrasjonen om at det er kommet inn et kjæremål/anke. For å være sikker på at Bommen ikke administrerer anken/kjæremålet over egen kjennelse, hopper Strømstad inn og overtar også denne saken (habilitetsinnsigelse mot henne selv), hvor hun skriver standardsvaret som nevnt ovenfor og derved sikrer seg mot at det blir utstedt faktura, og mot at jeg skulle finne et sted hvor jeg kunne betale inn rettsgebyret. Målet er som før: Raskt og effektivt få avsluttet saken.

 

Jeg har begjært medisinsk undersøkelse av Strømstad en rekke ganger. Hennes ytterligere handlinger i sakene, bekrefter min frykt for at hun har en alvorlig psykisk lidelse. Bare det faktum at hun bevisst søker å hindre en borger fra å få prøvet sin rett, og metodene hun benytter seg av, viser en særdeles abnormal personlighet, og er i seg selv et høyt rop om hjelp.

 

Det er ikke borgerens plikt å passe på at domstolene oppfyller sine forpliktelser overfor staten og folket. Når bevisste eller ubevisste feil blir gjort, og når urett blir satt i system som i denne sil-praksisen, skal selvsagt ikke borgeren miste sin rett og derved bli skadelidende. De lesere som opplever domstolenes nye sil, bør straks rapportere dette til sin representant på Stortinget med krav om ny lovgivning som kan sette en stopper for denne grunnlovsstridige praksis.

 

Herman J Berge

Luxembourg

 

RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett