22.11.2007

 

Rettssikkerhet

Konstitusjon av advokater og andre som dommere

Konsekvenser

 

 

 

 

Konstitusjon av privatpraktiserende advokater og andre som dommere, er utbredt i Norge, til tross for at slik praksis er i strid med Grunnloven. Godt over 30% av landets dommere er vikarer med en eller annen sterk tilknytning til arbeidslivet/næringslivet. Uavhengige domstoler er et universelt grunnleggende prinsipp, og krav, som skal sikre rettferdige avgjørelser. Norges Juristforbund uttaler at domstolene er den beste advokatskole. Har de norske domstoler et troverdighetsproblem?

 

 

Hva er rettsikkerhet, og hva er en uavhengig domstol? Mange snakker om det, i mange sammenhenger. I NOU 1999:19, ble dette diskutert side opp og side ned. Resultatet ble likevel nedslående. Man falt tilbake til de gamle spor, og fortsatte som om intet hadde skjedd.

 

En av domstolenes viktigste oppgave i en rettsstat er å utgjøre et vern (rettssikkerhet i sin alminnelighet) for den enkelte borger mot maktmisbruk fra det allmenne, dvs fra andre borgere og det offentlige. Dette er ikke noe jeg har funnet på, men derimot svenskene da de tidlige på 90-tallet vurderte ”Domaren i Sverige inför framtiden”, se SOU 1994:99 (for den som har tilgang).

 

Noen vil kanskje spørre; har vi ikke det, da, rettssikkerhet? Vi har det jo så trygt og godt, og ingen kan vel stille spørsmålstegn ved våre domstoler eller ved våre dommere?

 

Vell. Etter å ha gjort seg kjent med noen av de, skal vi kalle dem rotfestede rettssikkerhetsprinsipper som har vokst frem etter hvert som borgerne har blitt seg mer bevisst sine rettigheter, bør man kanskje tenke seg om to ganger før man igjen forsøker å beskytte noe man ikke helt vet hva er. Her er i hvert fall noen av prinsippene: Likhet for loven og likhet mellom partene (equality of arms), imøtegåelsesrett/kontradiksjon, forbud mot hemmelig rettergang, rett til å være til stede under egen sak, avgjørelse innen rimelig tid, reell mulighet for å etterprøve (kontrollere) en avgjørelse, og ikke minst; en uavhengig domstol.

 

Det virker kanskje banalt, ja, endog unødvendig å kreve at man skal få være tilstede i egen sak, og at saken ikke skal avgjøres i all hemmelighet uten din viten. Problemet er at dette skjer i Norge, i dag, og i morgen også.

 

Hvordan er dette mulig? Og hvor gikk det hele galt? Jeg skal i korthet forsøke å redegjøre nærmere for hva jeg mener kan være problemet, og med det grunnlag gi noen svar.

 

Omtrent alle våre handlinger er på en eller annen måte regulert ved lov. At du er kjent med – eller har mulighet for å gjøre deg kjent med loven disse handlinger reguleres av, er en del av det fulle rettssikkerhetsbildet. Tenk deg bare en vandring i et samfunn hvor kun lovens voktere kjenner den loven du og dine handlinger er regulert av.

 

Ett sted hvor en borger vil sette spesielt stor pris på at loven (rettssikkerhetsprinsippene) etterleves, er i rettssalen, under behandling av ens egen sak.

 

Når våre handlinger blir satt på spissen, det vil si; når noen drar deg etter håret inn i rettssalen, eller når du drar noen andre etter håret inn i den samme sal, så ønsker vi alle at det man krangler om, eller de handlinger man blir beskyldt for å ha gjort, blir vurdert av personer som ikke har noen annen interesse i saken enn å gjøre de riktige tingene riktig, slik loven anviser. En uavhengig og upåvirkelig dommer er i så måte alfa og omega når en sak reises.

 

Dommernes stilling i samfunnet er spesiell, meget spesiell. Her sitter de hver dag og skal avgjøre hva som har skjedd, hvem som har ansvaret, og hvordan tingenes tilstand skal være mellom partene for fremtiden. En oppgave og et ansvar som kan gi den mest selvsikre dommer en og annen søvnløs natt, både før så vel som etter at dom er avsagt. Når dommerne først har tatt stilling til et spørsmål, og avsagt sin dom, er det viktig, ja, helt avgjørende for vår tillit til dommerne og domstolen, at det ikke kan stilles et eneste spørsmålstegn ved årsaken til dommerens beslutning. Eller for å være mer presis: Beveggrunnen for dommerens konklusjon skal bare finnes i loven, intet annet sted.

 

At det finnes domstoler som kan avgjøre ellers uløselige problemer mellom deg og din motpart, er en del av rettssikkerhetsbildet i en rettsstat. Vernet omkring rettssikkerheten er likevel ikke fullstendig før man er sikker på at de som er ansatt som dommere ikke har interesser som kommer i konflikt med dommergjerningen. Og da har jeg egentlig kommet frem til dagens spørsmål:

 

Er det et problem at fast ansatte privatpraktiserende advokater i fast arbeid blir konstituert som dommere eller ansatt som dommerfullmektiger for en kortere eller lengre periode? Ja, selvsagt er det, det.

 

Det er et kjent og utslitt prinsipp at en dommer skal være upåvirkelig og uavhengig. En vikarierende dommer som samtidig er fast ansatt som advokat, er ikke uavhengig. Han/hun har jo bare permisjon fra sitt daglige advokatvirke, og skal tilbake til jobben om ikke lenge. Og som vi skal se nedenfor er heller ikke den dommervikar som ikke har jobb å gå til, uavhengig. Vikarens stilling åpner nemlig for at han/hun under saksbehandlingen kan gjøre kur på advokaten i det advokatfirmaet som han søker jobb i eller som han ønsker å søke jobb i.

 

Noen advokater og dommere, nei, la meg rette dette; de fleste misforstår hva uavhengig og upåvirkelig innebærer, idet de tror at man her tenker på deres egen evne til selv å skille klinten fra hveten. Hvor mange ganger hører man ikke dommere og andre jurister uttale de klassiske ord: ”Jeg er da selv i stand til å vurdere min egen habilitet.” ”Jeg har aldri tidligere hatt noe problem å skille mellom sak og person.”

 

Det gjør ikke saken (forståelsen av begrepene uavhengighet og upåvirkelig) bedre at dommerne også beskyttes av andre innen statsforvaltningen: ”Jeg legger til grunn at de ikke har snakket sammen om saken i det hele tatt, slik lagdommeren opplyser (politiadvokaten uttaler seg om to dommere som er gift med hverandre og som behandlet saken i hver sin rettsinstans).”

 

Når man skal bedømme en persons uavhengighet og upåvirkelighet, holder det ikke å spørre vedkommende selv om han føler seg uavhengig. Tvert imot; dét spørsmålet skal ikke stilles til vedkommende.

 

La oss si at vedkommende dommer i tingretten er gift med en annen dommer i lagmannsretten. Tingrettsektefellen administrerer en straffesak og dømmer tiltalte. Tiltalte anker til lagmannsretten og får lagmannsrettsektefellen som dommer i saken. Vedkommende dommer sier da – som følge av habilitetsinnsigelse – at han ikke har noe problem med å dømme i saken i og med at han ikke har snakket med sin kone om saken. Næhei, men dette er jo helt irrelevant. Objektivt sett er disse to dommerne gift. Selv om de ikke snakker sammen hjemme, eller ute for den del, foreligger det åpenbart en mulighet for at de likevel – i forbifarten – kan finne på å nevne saken for hverandre. Og selv om det overhodet ikke snakker sammen, så vil lagmannsrettsektefellen ved første øyekast se hvem som har dømt i saken, hans kone, og så kommer kanskje angerfølelsen ridende, hvorpå han – for å gjøre kur på sin kone – stadfester hennes dom. Objektivt sett foreligger det åpenbart et problem, og i lys av allmennhetens tillit til domstolene er det uaktuelt at slike saker skal gå for denne dommeren. Han er inhabil, men selvsagt ikke, om du spør ham selv.

 

Tilbake til sporet igjen: Hva er så årsaken til at samfunnet har funnet frem til denne løsningen med ansettelse av vikardommere, når domstolenes saksmengde hoper seg opp og behovet for ekstra dommere melder seg?

 

Det hele kan ha startet som et pengespørsmål for mer enn 100 år siden. Det er nemlig langt billigere å ansette vikarer som konstituerte dommere, eller dommerfullmektiger. De konstituerte, og spesielt dommerfullmektigene, gjør nær sagt hva som helst for sin sjef, alene fordi denne stillingen er så viktig for vedkommende etter endt vikartid. Se nedenfor om dette. De jobber overtid, uten betaling (dette er ikke noe jeg finner på, men er tatt ut av heftet: Endelig Dommerfullmektig, utgitt av Norges Juristforbund), og de tar på seg vanskelige saker som de til tider ikke forstår innholdet av, bare for å tekkes sin sjef, og for å få fortsette vikartiden ut.

 

Bare dette lille faktum, at en dommerfullmektig med nødvendighet må bli tildelt saker utenom tilfeldighetsprinsippet (prinsippet om at saker som kommer inn til retten deles ut i tilfeldig orden til rettens dommere), rett og slett fordi hans prinsipal, sorenskriveren, er ansvarlig for hans handlinger og har en plikt til å sørge for at fullmektigen kun får saker han etter lovens begrensninger og etter faglig kunnskap er gitt anledning til å arbeide med, skaper store rettssikkerhetsmessige problemer eksempelvis ved at tilfeldighetsprinsippet brytes. Her er det jo rom for ”spesialtildeling” av saker, og derpå ”spesialbehandling.”

 

I motsetning til en embetsdommer, kan en konstituert dommer sies opp etter ett år. En dommerfullmektig må gå etter to år, eller han kan presses ut etter få måneder dersom han ikke passer inn i systemet.

 

Isolert sett er det jo god business for staten å ha flest mulig dommerfullmektiger i virksomhet rundt omkring i landets domstoler. Men nå skal vel ikke staten drive business på dette viktige samfunnsområdet, og om den nå gjør det, så skal dette ikke gå ut over borgernes rettssikkerhet, men det gjør det: Av 451 dommere var over 33% (151) av disse dommerfullmektiger, ett vanvittig høyt tall tatt i betraktning at disse etter Grunnloven ikke har anledning til å dømme, se NOU 1999:19.

 

Hvor mange advokater og andre som var konstituert (dl §55 f), sies det lite om, ei heller om konstitusjon av pensjonerte dommere (over 70 år), men mye peker i retning av at opp mot 40% (kanskje mer) av dommerstanden er vikarer. Hallo! Vi har altså et domstolsvesen hvor nær halvparten av de ansatte er vikarer, og som følge av ansettelsesprosedyren på ingen måte er uavhengige. Her står vi overfor en av de mest sentrale samfunnsmessige konstruksjoner som skal sørge for stabilitet og sikkerhet, og så viser det seg at over 30% av disse ikke en gang har lov å dømme. Jeg kommer tilbake til denne begrensningen i muligheten til å dømme, nedenfor.

 

Dommerforeningen, politikere, m.fl. våkner innimellom opp og skriker ut at nå må dommerne få bedre betalt, ellers får man ikke tak i de kompetente dommerne. Gjennom dagens konstitusjonspraksis av advokater, synes det som om argumentet ikke holder. Se bare her.

 

I Advokatbladet lyses det av og til ut stillinger som konstituerte dommere, eller kanskje ikke. Stillingene lyses mange ganger bare ut internt, til den det gjelder, per telefon. Advokaten søker på jobben, og får den. Men her er det jo noe galt.

 

Hva er det som får en advokat som tjener en eller annen million i årslønn til å søke en stilling hvor han/hun nær sagt blir satt på arbeidsledighetstrygd når vedkommende starter sin vikarierende ”dommergjerning”? For advokatens vedkommende – sett med økonomiske øyne, de eneste øyner en advokat har – vil en slik handling være særdeles irrasjonell.

 

Det er noe som ikke stemmer når en godt betalt advokat med full ”ordrebok” fra landets største advokatfirmaer får seg til å sette seg ned og lese stillingsannonsene i Advokatbladet for å se om det kan finnes en ledig stilling som vikar, helst en dommerstilling med dårlig lønn? Jeg forstår ikke dette.

 

 

Hadde advokaten virkelig ment noe med søknaden, så hadde vel han/hun søkt om fast stilling i tråd med eget ønske om å utføre en ideell dommergjerning for lang tid fremover.

 

Ok, han/hun vil kanskje lære seg noe gjennom ett år som dommer? Neppe, for hva er det egentlig å lære for en person som har praktisert som advokat for domstolene i 10 år? Sikkert noe, men neppe noe vesentlig som han/hun har et påtrengende behov for å måtte kunne i sin advokatgjerning.

 

Hva er det advokaten føler behov for av lærdom som han/hun ikke kan få noe annet sted enn gjennom ett år som konstituert dommer? Beklager, men jeg har ikke det svaret våre dommere ønsker.

 

Dersom det skulle finnes et eller annet å lære, enten det gjelder det faglige, eller det administrative ved en domstol, så er dette i så fall en oppgave for vår regjering å avklare, og deretter ta dette ukjente med i neste program for videreutdanning for advokater. En advokat skal ikke videreutdannes som advokat gjennom konstitusjon som dommer eller dommerfullmektig. En slik (utdannelses-)praksis burde være utelukket, spesielt av hensyn til domstolens uavhengighet.

 

Det faktum at Norske domstoler i stor grad har ansatt advokatfullmektiger og advokater under permisjon som dommerfullmektiger eller konstituerte dommere, åpner opp for problemer som våre tidligere lovgivere søkte å hindre. Hvordan skal vi overhodet kunne ha tillit til våre domstolers uavhengighet når det renner en ustanselig strøm av advokater og advokatfullmektiger fra advokatfirmaer som Schiødt, BAHR, Wiersholm, Thommessen, m.fl. for et kortere eller lengre tidsrom inn og ut av denne institusjonen?

 

Det man da står igjen med som et foreløpig svar på spørsmålet om hvorfor en advokat ønsker å få seg en stilling med en drastisk reduksjon i lønn, er at advokaten ønsker noe annet ut av stillingen, som med tiden likevel kan måles i penger, minst like mye som han/hun tjener som advokat før søknadsbrevet sendes.

 

Jeg tror jeg kan gi ett av svarene på hvorfor godt betalte advokater/advokatfullmektiger, med fulle ordrebøker, søker seg en dårlig betalt vikarstilling i våre domstoler.

 

Svaret finner vi i heftet: ”Endelig Dommerfullmektig”, nevnt ovenfor. Beskrivelsen gjelder dommerfullmektiger, men vil naturlig nok også gjelde konstituerte privatpraktiserende advokater idet begge stillingene ved lov er gjort midlertidige. Juristforbundet henvender seg direkte til den nytilsatte vikar på denne måten:

 

”Arbeidet som dommerfullmektig medfører kontakt med politi/påtalemyndighet, Kriminalomsorg i Frihet, overformynderi, kommuner, departementer, organisasjoner, lensmenn, sosionomer, psykologer, psykiatere osv. I tillegg kommer du i kontakt med en stor gruppe advokater både fra din embetskrets og fra andre distrikter. Den kontaktflaten og erfaringen dette gir vil være av stor betydning for nesten enhver senere jobb, og kan være til hjelp når du skal finne ut hva du senere vil arbeide med.”

 

I denne teksten ligger det i kortene at arbeidsgiver ikke vet om de har ansatt en person som vet hva han/hun vil. Man er altså ikke sikker på om man har ansatt en person som virkelig vil være dommer. Man kan like gjerne ha ansatt en person som søker seg til stillingen av helt andre grunner; å bygge opp sitt nettverk som kan sikre hans/hennes fremtidige advokatliv, sikre fremtidige avtaler, gi fremtidige muligheter, sikre fremtidige lukrative kontrakter, sikre seg fremtidige styrelederverv og andre lukrative oppgaver i samfunnet.

 

Ikke med ett ord legges det opp til å søke å få vedkommende til å søke fast dommerstilling etter endt fullmektigtid (slik man eksempelvis gjør i Danmark og Sverige), tvert imot synes tonen å være: ”Nå er du virkelig sikret jobb som advokat hos de største”.

 

Dette er altså en av de viktigste beveggrunner en jurist har for å søke på en dommerfullmektig/konstituert dommer stilling. Juristforbundet fortsetter med å skryte om dommerfullmektig-mulighetene:

 

”Dommerfullmektigtiden er selvsagt en god ”advokatskole”. Men nesten uansett hvilken jobb du velger etterpå vil det være en ubetinget fordel å kunne vise til din dommerfullmektigpraksis. Enkelte arbeidsgivere krever til og med slik praksis for å ansette deg.”

 

Nettopp: Man er altså ikke ansatt i stillingen for å avhjelpe den gitte domstol med arbeid som hoper seg opp. Ønsket om, og ikke minst behovet for å rekruttere de beste dommerne – som man her har like foran sin nese – synes å ha forsvunnet som dugg for solen.

 

Nei, jobben som dommerfullmektig er i stedet blitt en diskret bakvei for å få tak i nøkkelen til et solid nettverk og en sikret fremtid som advokat.

 

I forkant av en sak snakker fullmektigen/den konstituerte dommer med partenes respektive advokater, og knytter tettere kontakt til disse under hovedforhandlingen, med tanke på å bygge opp sitt eget nettverk. Kan man tenke seg lengre bort fra prinsippet om uavhengige dommere og domstoler?

 

Noe må for øvrig være virkelig galt fatt med utdanningen av advokater i Norge når Juristforbundet går så langt som å kalle våre domstoler for en advokatskole, ja, en god sådan, antakelig fordi dette er stedet å bygge nettverk med andre advokater og det offentlige.

 

Skulle man kalle denne delen av juristyrket for noe, så måtte det jo ha vært; dommerskole, men, som sagt, et slikt økonomisk løft er verken staten eller dommerforeningen spesielt interessert i. Jeg kan ikke begripe det. Her har domstolene hentet inn det beste av de beste, og så lar man dem bare gå etter endt læretid, ja, man kaller det endog for en advokatskole.

 

Når domstolene i Norge så tydelig fremstår som advokatanstalter, som skal forme dommerfullmektigen til en spesielt god advokat, så har domstolene mistet sin dyd, sin uavhengighet.

 

Vi har jo en ordning i vår juridiske utdannelse hvor en som ønsker å bli advokat, under lovpålagte vilkår, må praktisere som advokatfullmektig i minst to år. Dette må jo være et bedre sted å fullføre sin advokatutdannelse enn i domstolen, for her skal man jo få tildelt advokatfullmektig-arbeid. I tillegg må en fullmektig igjennom et advokatkurs. Til domstolen får man jo komme likevel, men da som aktør på andre siden av dommerbordet. Det er jo der advokaten skal ha sitt virke, får en tro.

 

Juristforbundet fortsetter å skryte av dommerfullmektigpraksisen:

 

På bakgrunn av det som er påpekt av fordeler med dommerfullmektigjobben, er det klart at arbeidsgivere som foretrekker søkere med slik praksis har sett noe vesentlig: Man stiller bedre rustet for de fleste jobber som jurist etter slik praksis. 

 

Nettopp, man har bygget opp det nettverk som de kjente advokatfirmaene trenger. De trenger for så vidt ikke deg, men nettverket ditt.

 

Og slik avslutter Juristforeningen skryteheftet sitt om advokatskolen:

 

”Kort sagt: dette er en av ditt livs mest utfordrende, interessante og lærerike jobber – og antagelig den du vil tenke mest tilbake på.”

 

Tenk dere nå at fru Normann møter opp med sin advokat for å få løst en kjedelig ekspropriasjonssak hvor hennes motpart, entreprenør og eiendomsutvikler hr. Jensen, møter opp med kjendisadvokat B for å forsvare seg mot anklager om å ha nappet til seg deler av fru Normanns eiendom. Lite vet fru Normann at dommeren i saken, konstituert eller fullmektig, i hovedsak sitter på dommerstolen for å bygge ut sitt nettverk med nettopp denne kjendisadvokaten, ja, kanskje han til og med har i tankene å søke jobb hos ham, eller endog har søkt jobb under en felles lunsj noen dager tidligere.

 

Hvor ble det av rettssikkerheten, de ordninger som skulle beskytte fru Normann?

 

Både advokater og dommere vil vel nå hyle og skrike mot disse grunnløse påstandene og denne forferdelige svartmalingen. Men, hallo! Det er ikke jeg som sier dette, jeg bringer bare videre – som enhver ”journalist” skal gjøre – det som Norges Juristforbund frister vikarierende advokater og advokatfullmektiger med.

 

Og om ikke dette er nok så må det også nevnes at disse advokatfullmektigene som lar seg ansette som dommerfullmektiger ikke bare får lønn fra domstolen, nei, flere av dem får i tillegg også betalt fra sin arbeidsgiver, advokatkontoret. Under min tid som student – for mindre enn ti år siden – var det ikke uvanlig at advokatfirmaet betalte halv lønn til sin dommerfullmektig. I realiteten subsidierer altså enkelte advokatfirmaer de norske domstoler, og med dette må man vel trygt kunne si at de parter som ønsker å klage på en unfair trial for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, skulle ha gode sjanser for å vinne, for her er det ikke mye uavhengighet igjen.

 

Men hvordan kunne det nå ende slik i Norge? Historien er lang – historien om dommere, fullmektiger, deres oppgaver, plikter og rettigheter. Den går mange hundre år tilbake, og ett eller annet sted der tilbake i tid, begynte man å omgå Grunnloven og åpnet derved opp for å ansette advokater og andre som ”dommere”. Det er en interessant historie, men det blir nok for langt å greie ut om dette på noen få sider. Jeg går heller rett på problemet, igjen.

 

I dag ansetter myndighetene privatpraktiserende advokater som dommere. Og man lar dommerfullmektiger dømme i hvilke som helst saker, uansett alvor eller kompleksitet. Dette er et problem, dere, rett og slett fordi Grunnloven hindrer andre enn dommere (dvs; embetsmenn oppnevnt av Kongen) å dømme, overhodet.

 

En liten titt i dokumentasjonen omkring ansettelsene – for det er kun det man får når man søker innsyn i disse dokumentene – gir inntrykk av en kaotisk og ukontrollerbar prosess, hvor man ikke finner noen fast praksis på hvem som innstiller og hvem som konstituerer. Få eller ingen dokumenter i denne prosessen signeres.

 

Mye tyder på at mange av ansettelsene har skjedd internt, dvs slik pensjonert førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Agnes Nygaard Haug (kona til tidligere regjeringsadvokat Bjørn Haug) gjorde det da hun ansatte nåværende lagmann i Borgarting, Berit Fosheim; hun ringte henne bare, og tilbød henne jobb i justisdepartementet: ”Nå er det på tide at du begynner hos oss,” var meldingen. Slik gjøres det i de kretser.

 

I følge domstolloven §55, tredje ledd, er en dommer uavhengig i sin dømmende virksomhet. Dette er slått fast gjennom sikker grunnlovstolkning. En dommer er en embetsmann, ansatt av Kongen.

 

En dommerfullmektig eller en konstituert advokat, er ikke dommer i Grunnlovens forstand, i og med at han/hun ikke er embetsmann ansatt av Kongen.

 

Dette vil i korthet si at en dommerfullmektig eller en konstituert advokat ikke er uavhengig i lovens forstand, og kan med nødvendighet heller ikke kalles dommer. Like fullt har Norske myndigheter satt disse personene til å dømme i norske domstoler, i strid med Grunnloven.

 

Jeg skal her kort gi min redegjørelse over problemet, ved å vise til mitt brev til Kongen av 19. november 2007. Brevet er stilet til Kongen idet det er han (Statsrådet) som har til oppgave å innhente innstilling og deretter konstituere dommere for perioder som skal vare lengre enn ett år, jf dl §55 f. Før jeg overlater til leserne å lese mitt brev, skal jeg kort gi min konklusjon mht den advokaten som omtales i brevet: Alle hennes avgjørelser som dommer er ugyldige i og med at disse er foretatt av en person som ikke var dommer under den perioden hun fattet sine avgjørelser. Selv om denne praksis synes å være både langvarig og akseptert, legaliseres den likevel ikke av dette, idet den er i strid med Grunnloven.

 

Resultatet – at en person uten domsmyndighet fatter dommeravgjørelser – er at disse avgjørelsene er og forblir nulliteter (dvs; avgjørelser uten rettslig virkning), med de følger dette får. Dette er selvsagt et problem for den konkrete domstolen, og ikke minst for de parter det her gjelder. Like stort er problemet for justisminister Knut Storberget som er ansvarlig for denne Grunnlovsstridige praksis, spesielt hensett til at han er kjent med problemet, men likevel har valgt å forholde seg passiv til den urett som utspiller seg under hans sete.

 

Til slutt nevner jeg at domstolloven §23, som regulerer eventuelle ansettelser av dommerfullmektiger, på ingen måte sier at alle domstoler skal ha en eller flere fullmektiger. Paragrafen gir bare en løsning for den domstol som plutselig får et kapasitetsproblem, eksempelvis dersom en dommer er blitt langtidssykemeldt, eller domstolen av andre grunner har redusert kapasitet i forhold til det normale, og derfor har behov for en dommer.

 

Den opprinnelige domstolloven §23, første ledd, sa følgende: I de domssogn, hvor Kongen finder det paakrævet, skal dommerfuldmætiger ansættes.”

 

Fullmektigen kunne ikke lede hovedforhandlinger. Dom kunne han/hun bare avsi etter særskilt bemyndigelse, altså bemyndigelse for den konkrete saken, eksempelvis dersom dommeren i saken plutselig ble syk. Etter hvert har regjeringen uthulet denne loven, og gitt dommerfullmektiger som har arbeidet mer enn to-tre måneder en alminnelig fullmakt til å avholde hovedforhandlinger og avsi dom, i åpenbar strid med Grunnloven. Vell, her er brevet, og konklusjonen.

 

 

 

Brevet

 

 

Herman J Berge
665, rue de Neudorf

L-2220 Luxembourg

Luxembourg

 

 

Phone               : +352 43 12 65

Fax                  : +352 26 43 12 11

E-mail              : herman.berge@rettsnorge.no

 

 

 

 

                      
H.M. Kong Harald V                                                  Luxembourg 19. november 2007
Det Kongelige Hoff
Det Kongelige Slott
0010 Oslo

 

 

 

Att                        : H.M. Kong Harald V

Re                         : Advokat dommer Hanne Tenden, innstillinger og konstitusjoner

Case #                   :

Your reference        :

Our reference          :

Posting by              : Faks og post

Your fax #              : +47 22 04 87 90

Numbers of pages    : 2

Attachment             :

Copy                      :

Priority                   : Høy

 

I forbindelse med en rekke konstitusjoner av advokat Hanne Tenden – samt klager i den forbindelse – anmoder jeg om innsyn i sakens dokumenter.

 

Advokat Hanne Tenden (fast ansatt i advokatfirmaet Vogt & Wiig) ble av Innstillingsrådet 23. juni 2005 konstituert som dommer med tiltredelse i Oslo skifterett og byskriverembete 1. oktober 2005. Tiltredelsen ble godkjent av Domstoladministrasjonen (DA) i e-mail av 30. august 2005. Ingen av dokumentene er signert, og gir derfor et sterkt signal om at dokumentene og konstitusjonen er ugyldig.

 

Grunnlovens §92 (før endring 10. juni 1952) forutsatte at ordinære underrettsdommere skulle være embetsmenn. Denne forståelse er bekreftet i Castberg s. 190 flg.[1] Det fantes ikke rom for konstituering av andre enn embetsdommere.

 

Selv om teksten av andre grunner ble tatt ut av paragrafen i 1952[2], endret ikke dette på forutsetningen i Grunnloven; underrettsdommere skal i følge Grunnloven fortsatt være embetsmenn, jf eksempelvis Andenæs s. 155,[3] hvor også lovendringen ble nevnt og dens uendrede konsekvens ble bekreftet.

 

Konstitusjonen er således i klar strid med Grunnloven §92, idet ingen advokater eller andre kan konstitueres som dommer uten å være embetsmann. Dette juridiske spørsmål strides det som nevnt ikke om, likevel krenkes loven i utstrakt grad av dagens regjering og dens underordnede organer. Dl §55 f, og i et hvert fall denne spesielle tolkningen av paragrafen, er således i strid med Grunnloven.

 

Konstitusjonsvedtakene er også påklaget av Stan Stanceff i korrespondanse av 5. mars 2007 til justisminister Knut Storberget.

 

*       *        *

 

Konstitusjon av dommere som varer mer enn ett år skal foretas av Kongen, jf dl §55 f, annet ledd, første pkt. Loven åpner ikke for delegasjon.

 

Kongen skal innhente innstilling fra Innstillingsrådet, jf dl §55 f, annet ledd, tredje pkt.

 

I følge brev fra DA av 23. august 2006 til Oslo byfogdembete har DA – angivelig etter delegasjon fra Innstillingsrådet – konstituert konstituert dommer advokat Hanne Tenden for enda en periode, denne gangen frem til 31. mars 2007. Heller ikke dokumentene i forbindelse med denne konstitusjonen er signert, hvorpå konstitueringen bare av den grunn er ugyldig.

 

I følge brev fra DA av 26. februar 2007 til Oslo byfogdembete har Innstillingsrådet konstituert konstituert konstituert dommer advokat Hanne Tenden for enda en periode, denne gangen frem til 31. august 2007. Heller ikke dokumentene i forbindelse med denne konstitusjonen er signert.

 

Konstitusjonen – dersom vi for øvelsens skyld forutsetter at Tenden er embetsmann – er en klar omgåelse av loven, og således åpenbart i strid med dl §55 f, idet Kongen ikke har hatt befatning med saken.

 

For det tilfelle at dokumentene fra DA skulle være falske, ettergjorte eller av andre grunner være ugyldige, og at Kongen likevel har hatt befatning med saken, utber jeg meg en forklaring omkring konstitusjonene, en avklaring omkring Kongens befatning med saken, samt innsyn i sakens dokumenter, hvor jeg ber om at postjournalen for de relevante tidspunkt oversendes.

 

Jeg anmoder om at saken prioriteres.

 

 

 

 

Luxembourg 19. november 2007

 

 

Herman J Berge

 

 

 

RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett

 



[1] Frede Castberg, Norges Statsforfatning II, O. Ch. Boktrykkeri, Oslo 1935.

[2] Grunnlovsendringen synes å lide av formelle mangler, og kan således anses å være i strid med Grunnloven selv.

[3] Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge, tredje reviderte utgave, Oslo 1962, JGT Forlag.