14.06.2007

 

Som leserne nå er kjent med, vant jeg nylig en stor sak i Strasbourg mot Norge. På vegne av Einar og Amelia Riis hadde jeg klaget inn Norge for flere konvensjonskrenkelser i forbindelse med domstolenes behandling av den s.k. Falkefjellsaken som gikk i Borgarting lagmannsrett høsten 2002. Ett av klagepunktene – foruten den lange tiden som var gått siden sak ble reist: 17 år – dreide seg om en antatt falsk legeerklæring som var blitt utstedt for derved å hindre at saksøkte, Amelia Riis’ bror, Kristoffer Olsen, skulle måtte møte og forklare seg i saken. Riis’ advokat på det tidspunktet, advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, nektet å ta med dette punkt i den halvferdige anken han skrev for familien Riis like før jul 2002 (et slett arbeid Riis senere hen nektet å betale for). Dette skulle få konsekvenser.

 

Menneskerettighetsdomstolen lar det i den ferske dommen stå åpent om man kunne stå overfor en konvensjonskrenkelse på dette punkt, idet de avviste denne delen av klagen som følge av at Aabø-Evensen ikke hadde tatt dette sentrale punkt med i anken til Høyesterett. På Riis’ vegne klagde jeg forholdet (antatt falsk legeerklæring) inn for Justisdepartementet, og det ble tidlig i 2006 reist tilsynssak mot legen som hadde utstedt den falske legeerklæringen.

 

Det er viktig å minne om at staten i forlik med Riis av den 5. juni 2003 betalte ut i overkant av kr 55 millioner. Til tross for Norgeshistoriens største erstatningsutbetaling til en enkelt familie, erkjente staten eksplisitt i forliket intet ansvar. Det er oppsiktsvekkende at staten øser ut millioner av kroner, mens de samtidig understreker at utbetalingen ikke er knyttet til noe ansvar. Alt peker i retning av at det ble fremskaffet en falsk legeerklæring. Saken har offentlig interesse.

 

Jeg nevnte denne saken for den gang MEMO-journalist, Bjørn Olav Jahr, og han mente saken var så vidt interessant at han ønsket å jobbe videre med den. Av alle ting i denne verden hadde TV2 reporter Mats Ektvedt blitt ansatt som redaksjonssjef i MEMO. Ektvedts mangeårige uvilje mot meg og Riis, skulle bli avgjørende for denne artikkelen. Den ble stoppet.

 

*          *          *

 

Artikkelen nedenfor er skrevet av journalist Bjørn Olav Jahr, vinner av Skup-prisen 2002. Det er viktig å understreke at artikkelen er foreløpig, og kom altså aldri på trykk i bladet MEMO, idet redaksjonssjefen, Mats Ektvedt, i realiteten sørget for å få den stoppet.

 

 

Amelia Riis-saken (arbeidstittel)

 

I 1970 tok Oslo Skifterett Dagny Olsens dødsbo – primært en halvdel av rederiet Olsen & Ugelstad – under behandling.

 

Ekteparet Amelia og Einar Riis har hevdet at Oslo Skrifterett urettmessig lot Amelias bror Kristoffer Olsen forvalte dødsboet til egen fordel. I februar 2001 ble Oslo Skifterett dømt for erstatningsbetinget uaktsom forvaltning av Dagny Olsens dødsbo, og to år senere utbetalte staten – på skifterettens vegne – en rekorderstatning på 55 millioner kroner til ekteparet Riis.

 

Skifterettsaken er bare en av flere saker mellom søsknene Amelia Riis og Kristoffer Olsen.

 

Syk seier

I 36 år har søsknene Kristoffer Olsen og Amelia Riis utkjempet norsk etterkrigstids bitreste arveoppgjør. En tvilsom legeerklæring avgjorde i Olsens favør. (ble avgjørende).    

 

- De fikk 55 millioner kroner av staten. Da må man si at de har gjort det lidderlig godt… Jeg anser det som en ren politisk behandling av justisminister Odd Einar Dørum. Dørum må ha sagt at ”bare bli kvitt disse menneskene, få dem ut av bygningen”.

Høsten 2003 fortalte en kamplysten eksreder Kristoffer Olsen til Dagens Næringsliv hva han mente om daværende justisminister Odd Einar Dørums utbetaling av 55 millioner kroner til søsteren Amelia Riis for Oslo skifteretts erstatningsbetingede uaktsomme forvaltning av moren Dagny Olsens dødsbo.

Skifterettssaken er bare en av mange saker som har versert mellom søsknene Kristoffer Olsen og Amelia Riis siden 1970, men med en fersk høyesterettskjennelse om at søsteren ikke ville ha noe å hente i en privat erstatningssak mot broren, tok Olsen ”bladet fra munnen” for første gang på 30 år, og uttrykte at punktum nå måtte være satt. 

To og et halvt år senere viser det seg at det er det neppe. Amelia Riis’ prosessfullmektig Herman Berge mener nemlig nå å kunne påvise at Kristoffer Olsen lurte seg unna sitt vitneansvar i Borgarting lagmannsrett høsten 2002 gjennom en falsk legeerklæring – noe som ifølge Berge ble både skjebnesvangert i lagmannsretten og den senere høyesterettskjennelsen Olsen støtter seg til.

- Det må nærmest være en medisinsk sensasjon at Olsen både hadde talegavene og livsmotet intakt da han lot seg intervjue av Dagens Næringsliv året etter at han nærmest ble erklært klinisk død, sier Berge.

Han viser til en legeerklæring der Olsens lege, Erik Segaard, erklærte sin klient for å ha en ”dramatisk forverret helsetilstand med meget høy medisinsk invaliditet” – en tilstand som førte til at Olsen ifølge legeerklæringen ”heller ikke vil kunne holde et meget kortvarig møte i retten” og at det ikke fantes ”noe utsikt til at han vil kunne møte i rettsforhandlinger de nærmeste år”.

- Vi klaget legen inn for Statens Helsetilsyn. At kollegiet både åpnet tilsynssak og deretter konkluderte med at Segaards legeerklæring var ”villedende” og at de ikke var enige i legens konklusjon, mener vi taler sitt klare språk, sier Berge.

Til tross for at Helsetilsynet mener at Segaards brudd på helsepersonelloven ikke gir grunnlag for en administrativ reaksjon, tolker Berge tilsynets kritikk som en støtte for de observasjonene privatetterforsker Leif A. Lier gjorde da han skygget Olsen kort tid etter at legeerklæringen ble fremsatt.

- Heldigvis var ikke Olsens tilstand så helt gal kort etter legeerklæringen, og han var definitivt ikke lenket til noen sykeseng. Ifølge rapporten beveget Olsen seg fint, kjørte bil, bar tunge esker og pendlet mellom boligen på Holmenkollen og hytta på Tjøme. Han så faktisk ikke ut til å være mer plaget av alderen enn andre på 77 år, forteller Berge.

Berge mener derfor ryktene om Olsens framskredne død har vært betydelig overdrevne.

- Jeg møtte selv Olsen for bortimot et år siden idet han kastet en mengde tomme vinflasker i en avfallscontainer. Han syntes også da å være høyst oppegående der han gikk rundt med sine tomme vinflasker, sier Berge.

Han mener det er merkelig at Olsen – om tilstanden var så bedrøvelig som legeerklæringen tilsier – faktisk har vært i stand til å inneha styreverv i ikke mindre enn fem selskaper.

- Olsen har tross alt et ansvar overfor disse selskapene – et ansvar det må være vanskelig å overholde om han ikke engang er i stand til å gjennomføre korte møter.

Berge understreker at hans klient overhodet ikke fester lit til legeerklæringen.

- Riis står fast på at dette er en falsk legeerklæring som er fremskaffet av, eller etter press fra Olsens advokat Haakon Stang Lund, og da høyst sannsynlig for å holde den saksøkte – Kristoffer Olsen – borte fra retten.

Berge peker på at Olsen og hans advokat neppe var fristet til å gjenta bedriften fra sist Olsen måtte vitne mot søsteren i forbindelse med saken mot Skifteretten – noe som igjen medvirket til rekorderstatningen på 55 millioner kroner. 

- Gjennom årenes løp har Olsen løyet mye i ulike rettssaker – og han ville neppe hatt annet valg enn å fortsette å lyve. Og om man forutsetter en domstol som fungerer rettferdig, så ville det styrket Riis sin sak betydelig, sier Berge.

Slik gikk det ikke. Olsen vant saken, og han slapp å forklare seg for retten. Legen Erik Segaard understreket imidlertid at legeerklæringen kom på hans eget initiativ idet han skrev: ”Jeg vil understreke at initiativet til denne legeerklæringen kommer fra meg, som har vært hans doktor i over 30 år, og ikke er fremkommet etter ønske fra pasienten.”

Berge reagerer på legens forsikringer om eget initiativ.

- Hva slags lege er det som utsteder legeerklæringer uten pasientens viten? Hvorfor er det nødvendig å understreke at erklæringen kommer på eget initiativ? Dette kan heller ikke være riktig, erklæringen kommer indirekte som følge av lagmannsrettens krav. Initiativet til denne er – til tross for legens forsikring om det motsatte – åpenbart kommet i stand etter ønske fra andre. Det gjenstår nå bare å avklare om ikke også innholdet i erklæringen er fremkommet etter ønske fra noen andre.

Høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund fra Wikborg Rein, som har representert Kristoffer Olsen i en årrekke, er ikke kjent med tilsynssaken mot Olsens lege. 

- Dette visste jeg ikke om, men så har jeg da heller aldri pratet med legen, sier Stang Lund.

- Det var Kristoffer Olsen som pratet med legen, naturligvis i og med at denne var Olsens behandlende lege for de lidelser Olsen den gangen led av, fortsetter Stang Lund.

Haakon Stang Lund husker selv at Kristoffer Olsen var i en dårlig forfatning før rettsforhandlingene, men presiserer at han kun snakker som legmann.

- Jeg reagerte jo på Olsens helsetilstand var dårligere rundt rettsforhandlingene. I etterkant har han heldigvis blitt bedre.

At Olsen ble så vidt frisk at han kunne slå tilbake mot søsteren i et lengre intervju med Dagens Næringsliv året etter, er ifølge Stang Lund ikke ensbetydende med at Olsen kunne deltatt i rettsforhandlingene.

- Det er stor forskjell på et intervju med Dagens Næringsliv og kanskje tre uker i retten. 

- Men kanskje ikke så stor forskjell på dette og ”et meget kortvarig møte i retten”, slik Olsen ble frarådet av legen å stille i?

- Nei, det å skulle vitne er jo noe annet enn å følge rettsforhandlingene hele veien.

- Olsen intervjues senere med kampglød i DN, han pendler mellom hjemmet på Holmenkollen og hytta på Tjøme, kjører bil, løfter tungt, panter flasker og later ikke til å være så voldsomt invalidisert. Er det skjedd en voldsom bedring etter legeerklæringen?

- Jeg har ikke løpende kontakt med Olsen, men inntrykket er jo at tilstanden er bedre nå – den kunne jo også forbedres med riktig behandling.

Riis’ daværende prosessfullmektig Ole Kristian Aabø-Evensen ba i oktober 2002 retten om utsettelse av saken i påvente av at Olsen skulle bli bedre i nær fremtid. Uten hell. Haakon Stang Lund brukte da legeerklæringen for alt den var verdt da han i henhold til Berges notater fra retten besvarte begjæringen slik:

”Det står klart i denne erklæringen at det er ingen muligheter for bedring på kort sikt, og invaliditeten er varig, og det er ikke muligheter for bedring de første årene. Vi har derfor ingen muligheter for utsettelse, og det er ikke nødvendig med noen utsettelse. Jeg setter meg sterkt imot en utsettelse”, het det i Wikborg Rein-advokatens prosedyre.

Stang Lund bekrefter at han satte seg kraftig imot enhver form for utsettelse av saken. Ifølge Stang Lund ble det først fremlagt en legeerklæring fra Segaard retten ikke godkjente fordi den var for kortfattet. Advokaten mener det finnes en naturlig forklaring på hvorfor legen selv understreket at den senere, mer skreddersydde og vidtgående legeerklæringen ble skrevet på eget initiativ.

- Nei, dette virker ikke underlig. Slik jeg husker det så skal legen først ha sagt til Kristoffer Olsen at han overhode ikke måtte møte i retten, senere utdypet han dette skriftlig. Nå kan jeg jo ikke utelukke at også jeg var i kontakt med legen, men min oppfatning er at legen selv tok initiativ til dette. Men jeg er ikke overrasket over at Riis klager inn legen, det er sikkert for å få gjenopptatt saken - vi kjenner jo mønsteret etter hvert. De klager jo på alt, du kan jo snakke med hans tidligere advokat…

- Så du kan likevel ha snakket med legen i forkant av den utvidede legeerklæringen?

- Hvis jeg i det hele tatt har snakket med legen, så kan jeg ikke erindre om jeg har gjort det eller ikke. Det kan hende at jeg var i kontakt med legen, men for å finne ut om dette må jeg grave fram masse papirer – og det har jeg ikke noe lyst til å gjøre.

Herman Berge tok selv sirlige notater fra rettslokalet. Han er ikke i tvil om at Stang Lund spilte en aktiv rolle for å få en godkjent legeerklæring på plass. Og 8. oktober, samme dagen som Erik Segaard skrev legeerklæringen der han understreket at denne kom på eget initiativ, har Berge notert dette:

Dommer: Hvorledes ser Kristoffer Olsen på det med hensyn til å forklare seg? Kan du ta det på fredag, Stang Lund? Kommer de tilbake til det i morgen?

Stang Lund: Jeg var i kontakt med ham i går, og han har snakket med legen og jeg har snakket med han samme – legen var klar i sin tale at han skal ikke møte verken en eller to timer.

Dommer: Da må jeg si at den legeerklæring jeg har fått fremlagt har vi ikke forstått slik at legen mener at det som står der skulle være umulig for Kristoffer Olsen å være tilstede i retten over et så vidt kort tidsrom som ett par timer, så dersom de mener dette, så tror jeg at vi må ha en supplerende legeerklæring, særdeles da det er snakk om et så vidt kort tidsrom.

Stang Lund: Jeg er usikker på hvorvidt legen vil gå inn på diagnosen, men jeg har spurt ham om å skrive en rapport. Jeg har ikke lagt meg opp noen mening om dette, og jeg venter å få en skriftlig av ham i posten, for han hadde ikke lyst å fakse.

Aabø-Evensen: Kan jeg få se legeerklæring som er avgitt?

Stang Lund: Jeg har ikke fått noe mandat til å utlevere den.

Dommer: Vi får se hva som kommer fra Stang Lund.

Ifølge Stang Lund og i henhold til Herman Berges notater fra saken, ble en legeerklæring fra Erik Segaards datert 30. september forkastet av retten fordi den var særdeles kortfattet, og nærmest kun inneholdt en konklusjon om at Olsen ikke kunne møte.

Det er da relativt oppsiktsvekkende at Helsetilsynet under behandlingen av tilsynssaken mot Segaard viser til en legeerklæring datert samme dag – 30. september – som noe langt mer utførlig enn legeerklæringen datert 8. oktober, som retten tilslutt fant å akseptere.

Det betyr, at det kan ha blitt produsert to legeerklæringer 30. september 2002. Hvorfor ikke den utfyllende, mer akseptable – for Helsetilsynet – legeerklæringen ble fremlagt for Borgarting Lagmannsrett, har ikke høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund noe svar på. Ei heller på hvorfor han da ikke la denne frem for retten. 

- Dette går så langt tilbake i tid, så dette kan jeg ikke svare på, sier Stang Lund.

Herman Berge mener imidlertid det finnes en veldig plausibel forklaring på hvorfor det i ettertid har dukket opp en utførlig legeerklæring på Kristoffer Olsen.

- Det kan jo ha vært produsert i etterkant. Det finnes i alle fall ingen god grunn til at den – om den faktisk viser seg å være mer solid enn den legeerklæringen advokat Haakon Stang Lund først benyttet i retten – ikke ble brukt på et tidligere tidspunkt.

Memo har gjentatte ganger lagt igjen beskjed på lege Erik Segaards kontor- og mobiltelefon – uten at han har ringt tilbake.

Det har heller heller ikke lykkes Memo å få Kristoffer Olsen i tale.

- Han er ute et ærend, men jeg kan ganske sikkert si deg at han ikke kommer til å ringe deg tilbake, sier Karen Olsen – Kristoffer Olsens kone. 

 

 

Bjørn Olav Jahr

 

RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett