Oppdatering 10.08.2009

Etter at Rettsnorge skrev om ”En Verden” har den norske avdelingen av dette udemokratiske nettverket lagt ned sine nettsider, og har antakelig gjemt seg i mørket (skjult for folket) for å lettere kunne videreutvikle sin ideologi om at alle verdens folk skal styres av én militær hær, og én lov, underlagt dem. Årsaken til at de støtter FN, er den at FN pr i dag er det beste verktøyet for å kunne lykkes med ideologien (planen). Se på denne gjengen av soldater og politikere. Vurder ”En Verdens” ideologi sett i lys av den ideologi de gjennom sitt medlemskap i de forskjellige partier representerer, og døm deretter selv.

 

16.12.2007

seks års fengsel for Odd Einar Dørum?

 

Det er ”mektige” folk uten skrupler jeg kjemper mot.

 

I forbindelse med den offentlige eller semioffentlige sverte-, hat- og torturkampanjen som er iverksatt mot meg, intervjuet TV2’s stjernereporter, Mats Ektvedt, tidligere justisminister Odd Einar Dørum Venstre og En Verden[1] i mai 2007 om hans og min rolle i den såkalte Riis-saken.

 

Dørum uttalte følgende til reporter Ektvedt om sin egen rolle i Riis-saken:

 

”Jeg trodde saken var slutt i forbindelse med forliket, og håpet jo, i hvert fall for å si det på egne vegne, at ekteparet Riis skulle få en god alderdom.”

 

I følge TV2 sa Dørum dette fordi Dørum virkelig mente at ekteparet skulle få en god alderdom. Hadde nå enda Dørum ment dette. Han mente ikke ett eneste ord, noe jeg skal dokumentere her. Ikke bare det. Jeg skal også vise at Dørum opptrådte straffbetingende idet han ikke bare torturerte familien Riis og meg i flere år, men at han også i straffbar hensikt lurte Amelia Riis inn i et forlik, i den hensikt å spare staten (Okkupasjonsberedskap) for hundrevis av millioner av kroner.

 

Den 28. februar 2001 falt det dom i den s.k. Skiftesaken i Oslo byrett. Saken hadde på det tidspunkt stått i byretten i 23 år! Dørum og Bondevik tok i ettertid ansvar for treneringen (se nedenfor om dette), men ved god hjelp av det forbudte nettverket klarte de å svindle seg ut av erstatningskravet som måtte følge et slikt ansvar. Se en kort beskrivelse av saken her hvor det kommer klart frem hvordan – som jeg skriver – Dørum svindlet Riis-familien. Forholdet er godt dokumentert, slik at beskrivelsen svindel er en adekvat beskrivelse, hvor det er åpentart at en Riksrettssak mot Dørum skal ende med fellelse.

 

Den 15. oktober 2001 leverte jeg inn min avhandling: ”Rettssikkerhetsspørsmål belyst ved voldgift.”

 

I brev av 28. november 2001 besvarte daværende justisminister Odd Einar Dørum mine og Einar’s henvendelser. Han lovet å se på saken.

 

Bare få uker senere, fredag den 21. desember 2001 og altså et par dager før julaften, hilste den menneske- og familiekjære Dørum til familien Riis (merk dere Dørum’s signatur), hvor han ga dem klar beskjed om at torturen – som hadde pågått i omtrent tretti år, hvorav 23 år i Oslo byrett – ville fortsette, nå i Borgarting lagmannsrett. I tråd med det offentliges og semioffentliges (”Okkupasjonsberedskap”) sedvane sørget man for at meldingen kom like oppunder den dagen da alle skal være snille med hverandre, og hvor en slik melding vil gjøre aller vondest.

 

Slik er Dørum, og slik er dette nettverket han er en del av. Her finnes ingen hjerter eller følelser, kun ondskap, griskhet og en syk tanke om at dette er det beste for nettverket. Julehilsenen fra Dørum & Co ble ikke engang sendt pr. brev. Portoen ble vel av Dørum vurdert å være for mye å spandere på denne familien. Det var vel høytid nok for Dørum å egenhendig få lov å gi denne meldingen til det aldrende og av all mishandling og tortur svekkede ekteparet.

 

Jeg må kort få lov å fortelle om et møte jeg og Einar hadde med Dørum da han satt som Samferdselsminister. Einar hadde som vanlig ikke nevnt at jeg var med. Jeg var alltid overraskelsen i de møter vi hadde med ministrer, stortingspolitikere, rederforbundet og andre som var involvert i saken. Da Dørum oppdaget meg like ved inngangen til hans kontorer, holdt han på å sprekke. Han ble vanvittig sint, men sa intet. Det eneste man kunne se var hans kroppsspråk, øynene, og at han så vidt klarte å holde sitt sinne for seg selv. Utover i møtet klarte han likevel å slappe av og høre meg ut, og det hele endte helt greit. Men hans reaksjon da han så meg, må jo bety at han visste hvem jeg var uten noen gang å ha sett meg. Og det, det tyder igjen på at hans tilknytning til nettverket har vært god og at han har vært oppdatert på informasjon om Riis’ kontraktspartnere.

 

Det var først etter stort politisk press at Dørum så seg tvunget til å snu omkring midten av februar 2002. Alderdommen til familien Riis var vel det siste han tenkte på, da han måtte gi seg for presset.

 

Dette presset som var en blanding av politisk press og folkeopinion, ble skapt som følge av ”Okkupasjonsberedskap’s” kampanje mot meg, hvor de hadde klart å stoppe sensuren av min avhandling, som skulle ha vært klar rundt årskiftet 01/02. Dagbladets artikkel den 4. februar 2002 forteller kort hva saken gjaldt.

 

At Dørum ikke serverte familien Riis’ ve og vel en eneste liten tanke, viser han i hvert eneste skriv han har sendt meg og familien Riis deretter, hvor han igjen og igjen truer med rettssak, dersom de ikke forliker saken. Som nevnt i andre artikler er det strengt forbudt, og derved forbundet med straffansvar å true med rettssak (søk etter Kjerschow) for å få til en løsning. Dørum forstod at denne trusselen var langt verre enn en alminnelig straffbar trussel om rettergang, i og med at statens egen dommer, kst. lagdommer Nils B. Hohle allerede i 1978 hadde gitt de innvidde et bilde på hvor langt regjeringen var villig til å gå. Dommeren sa seg villig til å punktere Riis’ saksanlegg. Punkteringen var så kraftig at det tok 23 år å få en dom i første instans. Dere kan jo tro hva disse truslene fra Dørum må ha fått familien Riis til å føle: 23 år til, da er vi godt over hundre år. De skal altså knekke oss. Ja, det var Dørums plan: Ta imot det jeg tilbyr, eller gå til grunne uten noe. Dette er tortur, og det var nettopp det Einar følte.

 

Litt over en uke etter at avisene begynte å skrive om sensursaken, som til slutt endte i TV2 sine nyhetssendinger – som følge av Kåre Valebrokks engasjement og til tross av Mats Ektvedts sterke motvilje til meg og det arbeidet jeg utførte for Riis – fikk jeg under en samtale i Bergen med journalist Geir Salvesen vite at Dørum ville se på saken på ny. Dette ble meldt i Aftenposten den 14. februar 2002.

 

I artikkelen lyver Dørum så det rent fosser rundt han. Han sier bl.a. at det er hans plikt å se på saken, at den må foretas sammen med en rekke andre ministrer, at det er en komplisert og sammensatt sak, og at han har brukt mye tid på å sette seg inn i saken. Isolert sett er dette riktig. Satt i sammenheng med virkeligheten driver han å villeder det norske folk. Dørum hadde sett på saken, han hadde foretatt en vurdering med resten av regjeringen, saken var ikke blitt verken mer eller mindre komplisert, og ikke minst; alt dette hadde han allerede gjort høsten/vinteren 2001, hvorved han hadde konkludert med at han ikke ville hjelpe, se brevet av 21. desember 2001. Det er altså ren løgn fra denne tidligere justisminister å si at han på ny har foretatt de handlinger han to måneder tidligere hadde foretatt, og avlevert konklusjon på.

 

Dagen etter, den 14. februar, meldt i Aftenposten den 15. februar 2002, fikk jeg telefon fra Salvesen som kunne fortelle meg den gode nyheten; at Dørum ville invitere familien Riis til forliksforhandlinger. Nyheten ville bli trykket – med enerett, vil jeg tro – i Aftenposten dagen etter, fikk vi vite. Gjennom oppslaget i Aftenposten fikk vi med egne øyne, som det heter, se at Dørum plutselig hadde bestemt seg, igjen. Denne gangen brukte han ikke et halvt år, eller en måned for å gå igjennom denne ”komplekse” saken. Neida, denne gangen brukte han mindre enn én arbeidsdag på jobben. Hvor grundig kan et slikt venstrehåndsarbeid bli? I motsetning til sist han så på saken, hvor han kom frem til det motsatte resultat like før jul 2001 – og hvor han hadde brukt uker og måneder på jobben – hadde han plutselig fått følelser for familien. Disse følelsene var nå blitt så sterke – skal dere få se – at han til slutt betalte ut kr 55,1 millioner hvor han understreket at utbetalingen ikke medførte at staten påtok seg noe ansvar i saken. Utbetalingen var altså en ren følelsessak for Dørum. Troverdig? Nei.

 

Ikke en eneste journalist eller Stortingspolitiker har noen gang hatt lyst til å undersøke om hvordan det var mulig for Dørum å utbetale over kr 55 millioner til familien Riis, bare fordi han ønsket de en god alderdom. Som sagt. Det finnes ikke troverdighet i slike utsagn. Man gir penger og annet til mennesker man har følelser for, men 55 millioner? Tar vi bort Dørums falske følelser, og ser på forliket, så står det der at: ”Forliket representerer ingen erkjennelse av ansvar.” Neivel. Ville ikke dette være god nok grunn for gransking, at Dørum har utbetalt kr 55 millioner helt uten grunn.

 

En slik diametral endring fra to måneder tidligere, gir god grunn for å stille ett viktig spørsmål: Hva hadde endret seg fra den 21. desember 2001 frem til den 14. februar 2002? Hadde det kommet til nytt faktum? Andre eksepsjonelle nyheter eller endringer? Nei, intet hadde endret seg, bortsett fra at det hadde gått to måneder siden forrige avslag. Justisminister Dørum hadde altså intet nytt å bygge sin kuvending på. Det lå altså noe annet bak hans motvillige ønske om å betale Riis noen millioner for de milliarder av kroner som Norge (dvs: Okkupasjonsberedskap) hadde plyndret dem for.

 

Som det fremgår av artikkelen i Aftenposten den 15. februar 2002, forteller Dørum ”stolt” til Aftenpostens lesere at han skal invitere Amelia Riis til forliksforhandlinger, med sikte på å inngå forlik. Tror dere at den tidligere justisminister og Venstreleder mente noe av det han her fortalte til Aftenposten? At Amelia Riis – alene – skulle få møte Staten for å diskutere forlik? Beklager. Han mente ikke ett ord. På ny skal dere få se hvor lite man kan stole på denne tidligere justisministeren. Og hvordan kan jeg nå si dette så skråsikkert, da? Jo, fordi han fortalte sine lakeier i Regjeringsadvokatembetet – et embete som dere allerede har stiftet bekjentskap med og som viser at de overgår enhver kriminell organisasjon i metoder og resultat (Les for eksempel dette brevet med vedlegg) – at han ikke ville ha noe med familien å gjøre. Se regjeringsadvokat Thomas K. Svensens brev til Riis’ advokat (som altså heller ikke denne gangen var Aabø-Evensen) av 21. mars 2002.

 

Før dette brevet kom, hadde vi – jeg, Einar og Amelia (Aabø-Evensen hadde for lengst satt seg selv ut ved flere ganger å ha vist at han var statens (nettverkets) mann) – ventet i over tre uker uten å ha hørt en lyd fra Dørum og hans lovnader om forhandlinger.

 

I mellomtiden, den 9. mars 2002 meldte også Dagens Næringsliv nytt i saken. Her fikk man et inntrykk av at ekteparet og staten hadde fremforhandlet noe; Dørum trekker sin anke, dersom Riis trekker sin. Dette kom frem uten at det hadde vært kontakt med ekteparet, en kontakt vi fremdeles den 9. mars 2002 forventet at skulle komme, jf artikkeltektsten. Merkelig, forresten, at jeg hele tiden nevnes i disse sakene, jeg som i følge Aabø-Evensen og Dørum ikke har arbeidet med og for denne familien.

 

Meget overraskende kom det like etter, i midten av mars 2002, en melding fra Aabø-Evensen. Han hadde fått en faks eller noe fra regjeringsadvokaten, et forlikstilbud, som det ikke kunne forhandles på. Hvilket forliksTILBUD er nå det, da? Et forliksultimatum, var det det var, og det hadde dato 7. mars 2002. Med dette forlikstilbudet fulgte det et trusselbrev av 7. mars 2002 fra Dørums lakei, Svensen, hvor det står: ”Vedlagt følger utkast til forliksavtale… Tilbudet er endelig…og således ikke gjenstand for forhandlinger”. Aabø-Evensen hadde vel sin egen agenda da han ikke videreformidlet tilbudet straks på faks, og lot vente to-tre dager før han sendte det til Riis. Og hvor ble det forresten av lovnadene fra Dørum om forhandlinger? Som sagt, han løy, for Aftenpostens lesere.

 

Som enhver vil forstå så er det i slike saker – kanskje spesielt hvor staten er part – viktig å få sannheten på bordet før noe forlikes. Hopper man over slike viktige momenter når man søker forlik med en part, har man åpenbart lagt grunnen klar for den ene forlikskrenkelsen etter den andre, etter hvert som sannheten stiger til overflaten. Fiendskapet kan blusse opp og bli verre enn det noen gang tidligere har vært, rett og slett fordi den ene som har gitt av sin tillit føler at den andre bare fortsetter å svindle. Hvorfor tok staten likevel en slik sjanse? Jo, fordi man var sikre på at før sannheten ville komme opp, ville Einar forhåpentligvis være død. Amelia ville ikke være noen sak å snu og vende på etter Aabø-Evensens vurdering, mens Berge – etter at Einar var død – han hadde de egne planer med, som vi nok ser mer enn konturene av i dag.

 

7. mars tilbudet var det første av en rekke tilbud fra Dørum, som kom som et resultat av at jeg og Einar hele tiden ønsket å forhandle med det for øyet å få frem sannheten før man forliktes.

 

I brev fra Dørum til meg av den 11. april 2002 kom hans andre trussel, se siste side: ”Dersom tilbudet ikke aksepteres…”

 

Vi skrev nye brev til Dørum og ba i realiteten om fornuft.

 

Dørum svarte med nye trusler i brev av 17. april 2002, se siste side siste avsnitt: ”Dersom tilbudet ikke aksepteres…”

 

Vi kunne ikke gi oss, og svarte med en rekke brev, til ingen nytte.

 

I brev av 10. mai 2002 kan det se ut for at Dørum ønsket å lukke jernjomfruen igjen for godt, med både Amelia og Einar inni.

 

Ikke mange ukene etter dette, meldte mediene at det var kommet til brudd mellom staten og familien Riis. Bare en dag eller to senere, fikk jeg underhånden vite at Dørum fremdeles kunne tenke seg å forlike saken, men at han måtte ta denne retningen i og med at Riis var blitt så vanskelig. Ren tortur er beskrivelsen på justisminister Dørums handlinger. Tenk dere for en pine han utsatte ekteparet for. Her hadde Riis kjempet i tredve år for sin formue. Når Riis ser at det kanskje kan se ut for at det blir en løsning, så blir de kastet ut i det iskalde havet igjen, for å bli etterlatt der et halvt år til.

 

Etter dette gikk det et halvt år med enveis brevskriving til denne justisministeren, som i dag altså sier at han ønsket at familien Riis skulle få en god alderdom, uten svar. Neste svar kom først i Dørums brev av 21. januar 2003 hvor han viser til diverse brev fra meg og Riis, og forteller at han plutselig står ved forliket. Han hadde altså holdt familien Riis for narr i over et halvt år, igjen. Dette er ikke kattens lek med musen, men Dørums lek med flere menneskeliv.

 

Etter dette brevet fra Dørum fortsatte vi å skrive til ham, samt å kontakte andre politikere. Bl.a. ble Einar og jeg invitert til et møte i Justisdepartementet i begynnelsen av mars 2003. Jeg kunne av naturlige grunner ikke møte. Da Riis møtte meg noen timer etter møtet, hadde han fått høre følgende av justisdepartementets representant: Forlikstilbudet som Dørum har gitt, betyr at alle spørsmål – altså ikke bare domsresultatet – men absolutt alle spørsmål som Aabø-Evensen hadde stilt under de tre måneder lange forhandlingene, skulle anses å være forlikt, gjennom dette ene og endelige forlik. Aabø-Evensen hadde altså vært en sentral brikke for staten under hovedforhandlingene høsten 2000. Dette var galskap, og jeg ser nå hvorfor Aabø-Evensen hoppet med harefot gjennom nær sagt alle fasetter av Riis-saken, uten å gå i dybden (jf gjengangeren; det kommer vi tilbake til). Planen var altså å lure Riis til få avsluttet absolutt alt som hadde med Riis å gjøre, med ett eneste forlik. Riis ble selvsagt sjokkert over å få høre dette fra justisdepartementet. Vi hadde jo en rekke store saker gående mot både justisdepartementet så vel som mot Finansdepartementet, som vi var blitt lovet at ikke skulle være berørt av et forlik.

 

Den 30. april 2003 sendte Dørum ut et nytt brev til Riis, hvor han igjen truet familien dersom de ikke forlikte saken. Se nest siste avsnitt: ”Dersom tilbudet ikke aksepteres…” Dette var hans fjerde eller femte klare trussel til familien: Inngå forlik, eller forvent minst 25 år til før du har en dom i lagmannsretten (det hadde tross alt tatt 23 år i tingretten. Et slikt scenario var altså langt fra utenkelig, og det var Riis klar over). Einar hadde på det tidspunkt passert 80 år, og Amelia nærmet seg. De ville ikke kunne holde ut nye 25 år, noe Dørum og hans skjulte nettverk var meget klar over.

 

Samme dag som Dørum sendte ut dette brevet ringte the Registrar, Søren C. Prebensen, fra EMD Strasbourg. Han ønsket å gjøre det klart for meg at vi riktig nok hadde vunnet i førsteinstans, men at det var to instanser til å forsere. Jeg oppfattet den 45 minutter lange samtalen med EMD Strasbourg, som en klar melding til meg og Riis, fra Menneskerettighetsdomstolen, at dersom vi ikke forlikte saken nå, ville vi tape i de to andre instansene. Det er spesielt alvorlig å se hvor langt den norske stats og sub-/semistats nettverk går inn i selve menneskerettighetsdomstolen. For dem som ikke skulle være kjent med reglene i denne domstolen, så har domstolen ikke lov å kontakte klager – eksempelvis med forslag om løsninger m.v. før klagen er kommunisert til den innklagede stat. Denne saken var på det tidspunkt ikke kommunisert, og handlingen – telefonen fra Prebensen – var da i strid med domstolens eget lovverk. Her kan dere for øvrig lese Riis’ brev av 29. juli 2004 til Carl I Hagen, som gir en kort beskrivelse hvordan Einar Riis så på situasjonen ett år etter forliket.

 

Som kjent ble saken ”forlikt” den 5. juni 2003. Vedkommende som liksom forlikte saken på vegne av hvem det nå enn var som sto bak utbetalingen til Riis (sjekken på kr 53 millioner), ble funnet død på taket til matsalen i regjeringsbygget, syv etasjer under sitt eget kontor, noen uker senere. Var det noen som hjalp også ham?

 

Fylkesmann Hans Røssjordet fortalte meg og Riis under et møte på hans kontor etter forliket at; ja, det var jo en ”Chicago-løsning”, dette her. Litt penger til alderdommen, eller intet. Nettopp. Odd Einar Dørums årelange mishandling og tortur av oss, hadde for ham og hans nettverk båret frukter, gjennom bruk av klassiske mafia-metoder.

 

Og da er jeg kort tilbake til TV2’s opptak av samtale med Odd Einar Dørum en gang våren 2007. Om min rolle uttalte Dørum til TV2 – et opptak TV2 på det tidspunktet ikke fant så lurt å kringkaste – at mitt arbeid for familien Riis – og arbeidet rundt forliket – hadde vært relativt begrenset. Uttalelsen er ærekrenkende, sjikanøs, og en del av den mishandling og tortur som denne mannen synes å være en viktig del av.

 

Ikke lenge etter forliket, nærmere bestemt 6. august 2003, skriver regjeringens advokat, Henning Harborg til EMD Strasbourg – i forbindelse med den klage som jeg hadde anlagt mot Norge på vegne av Einar og Amelia Riis – og forteller at 1) de tar på seg skylden for den lange tiden som hadde gått fra saken ble anlagt til forlik forelå 25 år senere. 2) Den saken som jeg hadde reist for familien Riis i Strasbourg – hvor vi hadde klaget på krenkelse av rettigheten; ”within a reasonable time” (23 år i første instans uten endelig rettskraftig avgjørelse er åpenbart en krenkelse av denne rettighet nevnt i art. 6.1) – nå kunne trekkes fra EMD idet staten hadde gjort opp for seg to måneder tidligere, i forliket. Brevet til Strasbourg er noe av det mest kriminelle jeg noen gang har sett, som ikke har tatt et menneskeliv direkte.

 

To måneder tidligere var ikke vi kjent med at staten hadde tatt på seg skylden for den lange tiden som var gått. Hadde staten innrømmet dette før forliket, ville det vært en smal sak å fortelle Riksadvokaten at regjeringsadvokat Thomas K. Svensen bevisst hadde løyet for dommer Margrete Hoff i Oslo byrett da saken gikk for den domstolen de tre siste månedene av 2000. Svensen påstod nemlig den gang at det var Riis’ egen skyld at saken hadde trukket ut i 23 år. Svensens handling er – sett i lys av regjeringsadvokatens og regjeringens innrømmelse for EMD – et åpenbart fullført prosessbedrageri, jf strl §270.

 

Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Dersom Svensen under hovedforhandlingen hadde innrømmet det Harborg her innrømmet, så hadde Riis fått utbetalt rentesrenter på domsbeløpet på kr 10. millioner, og ikke bare flat rente. Dette ville ha gitt Riis en utbetaling på kr 249 millioner i 2001. Og hvem er det nå egentlig som skal sitte igjen med rentesrentene i en erstatningssak som er vunnet. Den skadelidte eller skadevolder? Svaret gir seg selv. Men fremdeles i dag sitter staten (det vil si; Okkupasjonsberedskap) på disse den gang 205 millioner kronene i rentesrenter, som i dag har steget til omkring en ½ milliard kroner.

 

Men dette er ikke det verste. Det aller verste er Dørum, og hans handlinger. Dersom leseren klikker seg inn på Dørums brev av 17. april 2002, så vil man der – i første avsnitt på s. 2 – se at Dørum lover Riis at forliket ikke skal ha noen konsekvenser for den saken jeg hadde reist for Riis i Strasbourg. Han lover familien Riis at et erstatningskrav i forbindelse med krenkelsen (eksempelvis dersom staten innrømmer ansvar for at det har gått 25 år før saken var endelig avgjort) ikke vil anses oppgjort ved et forlik. To måneder etter forliket gjør Dørum det han lovet Riis at han ikke skulle gjøre. Han sier til EMD at det er gjort opp for krenkelsen, i forliket. Han bedrar Riis og han bedrar Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.

 

Klarere svindel mot Riis, og klarere bedrageri overhodet, skal man lete lenge etter. Verst av alt. Bedrageriet ble utført av en person som har fått tillit av det norske folk til å besitte justisministerposten. I tillegg hadde han fått Riis’ tillit, ved Amelia Riis’ signatur. Vi stolte på ham; at han skulle holde det han lovet i brevene til oss. Han brøt all tillit, og så kommer han tuslende ut av Stortinget noen år senere og har mage nok til å si at jeg ikke har jobbet for sakene og kravene, som jeg selv er deleier i.

 

Straffen for grovt bedrageri er 6 års fengsel, jf strl §271, første ledd, et straffebud Dørum åpenbart har krenket.

 

Med dette som grunnlag er det i dag reist riksrettsklage mot Odd Einar Dørum, og så får vi se hvor mye som skal til før en eller annen snart forstår hva man har med å gjøre.

 

Dersom dere ikke tror på det som er skrevet her, så anbefaler jeg å lese artikkelen en eller to ganger til, for dette er de kalde fakta om en av Norges fremste ministrer. Selv ikke disse personer skal være immune mot folkets lover. 

 

 

 

Herman J Berge

Luxembourg 16. desember 2007

RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett

 

 



[1] Forresten, tenk litt mer på dette. Både Venstre og En Verden (one world) er politiske partier! Bare sjekk Brønnøysundregistrene. Problemet for Dørum og flere av de andre medlemmene er at de to politiske partiene de representerer har forskjellig partiprogram. Sjekk partiprogrammet til En Verden og still det opp mot Høyre, Venstre, Ap eller andre partier hvis medlemmer også er medlemmer av partiet En Verden. Hva finner du? Spørsmålet blir deretter: Hva er det Dørum og de andre medlemmene går til valg med, egentlig? To tunger, og et forræderi mot folket og velgerne. Jeg har ikke tid til dette nå, men ta gjerne en tur innom grunnloven og straffeloven, og hold det du der finner opp mot partiprogrammet til En Verden.