Lukk dette vinduet for å komme tilbake til Rettsnorge sin førsteside.

15.06.2006

Konsul Einar Riis er død

Sårt og vondt er det å måtte starte med slutten på Einar's liv, og som så mye annet i Riis-saken, blir også min nekrolog om Einar Riis annerledes.

Jeg har kjent Einar i over 9 år nå, og jeg vil aldri glemme første gangen jeg snakket med ham. Hvilke konsekvenser samtalen skulle få for meg.

Samtalen ble starten i en prosess som skulle gi meg innsikt i maktmisbruket og råten i det norske rettsvesen, og som fikk meg til å innse at Norge i realiteten ikke styres etter demokratiske prinsipper. Historien omkring mitt første møte med Einar fortjener derfor en plass i denne nekrolog.

Det var like før påsken 1997 at Einar ringte til Stud.Jur. kontoret. Han ønsket å snakke med en av redaktørene, Herman. En studine tok telefonen og etter litt ordveksling svarte hun; jo, han sitter her, og jeg fikk røret. Det var Einar Riis. Han hadde hørt om meg og noe av mitt arbeid, og lurte på om jeg kunne tenke meg å komme hjem til ham og høre på hans historie.

Jeg mener å huske at han nevnte Reksten-saken allerede da, noe som i seg selv vekket min interesse idet jeg nær sagt hadde vokst opp med Hilmar Rekstens supertankere liggende i opplag rett utenfor mitt barndomshjem.

Neste dag dro jeg over til Einar og Amelia. Jeg tok bussen fra sentrum og gikk av ved Tandberg-bygget like etter Lysaker. Med meg i skolesekken min hadde jeg et fotoapparat og en båndopptaker. Da jeg gikk bortover Michelets vei tenkte jeg vel ikke videre på hva dette kunne ende med. Lite visste jeg den gang at denne saken skulle få så store følger for meg og min videre ”karriere” som jurist.

Ringeklokken jeg skulle trykke på var den uten navn, hadde han fortalt meg i telefonen. Da jeg kom opp i tredje etasje ble jeg møtt av en eldre meget hyggelig dresskledd mann. Like hyggelig og imøtekommende var hans kone, Amelia.

"Jeg beklager miseren her", sa Einar og pekte på de etter hvert så kjente veggene i stuen med progressmapper fra gulv til tak. Jeg pakket ned fotoaparatet - for bilder var han lite interessert i at skulle bli tatt, satte båndopptakeren på, og etter 6 timer og flere kassettskifter var vi ferdige, med begynnelsen.

Da jeg gikk tilbake til bussholdeplassen var jeg preget av det jeg hadde fått se og høre, og jeg husker godt hvordan jeg nærmest så meg tilbake over skulderen hver gang jeg tenkte på hva Einar hadde fortalt meg. Spesielt det siste han hadde vist meg gjorde inntrykk; brevet fra konstituert lagdommer Nils B. Hohle til regjeringsadvokaten, hvor den ærede dommer hadde lovet regjeringsadvokaten å knuse Riis' saksanlegg.

Ikke mange ukene før dette møtet hadde jeg og Alf Petter Høgberg (nå dr. juris.) gjort et intervju med den gang Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, tidligere visepresident i Stortinget, Edvard Grimstad, og prof.dr.juris. Eivind Smith. Jeg husker godt da sistnevnte under samtalens løp uttalte noe slikt som at det nok var mulig at dommere kunne gjøre forsettlige feil styrt av partipolitiske holdninger, men hittil hadde man i hvert fall ikke noen beviser på slik handling. Nå hadde jeg plutselig fått et slikt bevis, ja, mye mer enn det. Her hadde jeg fått bevis på kriminell handling både fra regjeringsadvokatens side så vel som fra en norsk dommers side, og det rett i mitt eget fang.

Ingen hadde til da turt å skrive om dette brevet.

Jeg dro rett til Stud. Jur. kontoret, og satte meg ned sammen med mine to medredaktører, og fortalte dem hva jeg hadde sittet og hørt. Det var ikke småtteri. Innblandet i saken var foruten regjeringsadvokat Bjørn Haug og denne dommer Hohle, juss-kjendiser som høyesterettsadvokat Ole Lund, prof.dr.juris Sjur Brækhus, Høyesterettsdommer Gunnar Aasland, BAHR-gründer Knut Rasmussen, verdens største tankreder Hilmar Reksten, menneskerettighetsforkjemper Gro Hillestad Thune, hennes ektemann høyesterettsadvokat Jens Kristian Thune, høyesterettsadvokat Harald Arnkværn, og mange mange flere.

Hva skulle jeg gjøre med disse opplysningene? Jeg var forpliktet til å skrive. Det var klart. En slik sak, hvor så mange maktmennesker (men for meg den gang helt ukjente personer) var involvert i kriminelle handlinger, hadde folket krav på å få vite om. Mine medredaktører og jeg satt og hørte på båndene og ble mer og mer klar over alvoret og omfanget. Jeg arbeidet meg frem til to artikler som ble trykket i sommernummeret av Stud.Jur. 1997. Les dem her: Makt og forakt – hånd i hånd og Skal vi stjele en supertanker?

Reaksjonene uteble ikke. Et massivt jordskjelv av trusler traff meg midt i ferien på Vestlandet. Jeg ble bedt om å dementere alt, ellers ville Stud. Jur. miste all støtte, fra bl.a. Ole Lunds advokatfirma, Lund Gundersen & Co. Flere av studentene som satt i Hovedstyret i Juristforeningen argumenterte for et dementi med at: "Vi er jo et så lite miljø. Vi må passe på hverandre."

Jeg kunne selvsagt ikke dementere sannheten. Hvem kan vel det?

Resultatet uteble ikke. Da Juristforeningen og Ole Lund etterhvert oppfattet at jeg ikke kom til å dementere noe som helst, mistet Stud. Jur. støtten fra Ole Lund og hans advokatfirma. Jeg fikk samtidig det rådet å finne meg en god advokat, for her skulle jeg saksøkes til langt inn i pensjonsalderen, som høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn så passende uttrykte seg.

Her sto jeg altså nærmest helt alene med hele det juridiske maktmiljøet i Norge imot meg, og med alvorlige trusler om svartsladding og søksmål i vente. Det var krise for meg, men gudskjelov hadde jeg Einar og Amelia. De støttet meg, og Einars fornuftige resonnement beroliget meg. Jeg kan vel aldri takke ham godt nok for det han ga meg den gang, av råd, veiledning og styrke.

Men tilbake til Juristforeningen: Hva skulle de gjøre med Herman J. Berge? Jo, få han ut, og det fortest mulig.

Sommernummeret av Stud. Jur. var mitt siste som redaktør. Tidligere den våren var jeg nemlig blitt valgt til revisor i Juristforeningen, hvor jeg fra høsten av skulle virke i ett år. Planen til Hovedstyret i Juristforeningen, med Juristforeningens leder Lars Berge Andersen i spissen (nå leder av advokatfirmaet Wikborg Rein & Co's Shanghai-kontor), var å reise et misstillitsforslag mot meg, som revisor, for et arbeid jeg hadde utført som redaktør! Håpløst grunnlag, men det ble likevel fremmet. Jeg skulle altså fjernes fra foreningen som følge av at jeg ikke var villig til å følge Berge Andersens råd om å trekke tilbake sannheten for på den måten å blidgjøre hans fremtidige arbeidsgiver og øvrige innvolverte advokater som på det tidspunktet hadde satt den hete morgenkaffen i halsen fordi sannheten plutselig hadde innhentet dem.

Jeg fikk meldingen om den Ekstraordinære Generalforsamlingen i en e-mail noen få dager før den skulle holdes (på den tiden var det ikke vanlig å sende slike alvorlige meldinger over e-mail, idet tilgang til e-mail konto for mange var avhengig av hvor ofte man var på datasalen. Generalforsamlingen kunne nok lett ha blitt avholdt uten meg tilstede, noe Berge Andersen har vært klar over, og kanskje også hadde håpet på, idet han ikke sendte innkallingen i vanlig brev). Av alle ting skulle den holdes på loftet i Professorboligen, klokken åtte på morgenen, hvor det knapt nok var plass til 40 av foreningens 3-4000 medlemmer.

Ved en tilfeldighet snakket jeg med Alf Petter Høgberg like etter at jeg hadde fått meldingen om misstillitsforslaget. Jeg fortalte ham om saken, hvorpå han reagerte. Høgberg produserte i all hast FLYVEBLADER som fortalte om det nært forestående udemokratiske kuppet, og jeg og noen av mine venner delte disse ut på lesesalene.

Klokken åtte om morgenen på D-dagen møtte 350 studenter, sammen med Dagsrevyen og andre. Møtet ble naturlig nok flyttet til Urbygningen, og ble deretter utsatt, i og med at innkallingen var i strid med regelverket. Det ble kalt inn til ny ekstraordinær generalforsamling, og i den forbindelse ble det laget nye flyveblader.

En uke senere ble ny Ekstraordinær Generalforsamling holdt. Denne gang i Gamle Festsal, hvor 650 studenter, regjeringsadvokaten, andre advokater, TV, m.v. møtte opp. Det hadde aldri vært så mange mennesker i Gamle Festsal tidligere, og alle syntes å håpe på det samme; blod.

Etter en time med Hovedstyrets intensive negative omtale av meg, entret jeg talerstolen, og jeg må si at jeg ikke hadde mye høy i hatten – som en tysker skal ha uttrykt seg – da jeg så ut over forsamlingen. Det jeg observerte har brent seg fast på mine netthinner for alltid: En opphisset horde med rasende øyner, og inniblant mine venners skremte blikk som syntes å uttrykke: Hvordan skal nå dette gå for Herman?

Da jeg 45 minutter senere var ferdig med min forklaring, hadde jeg snudd stemningen og holdningen i salen. Det var – jeg tillater meg å beskrive det slik – den rene halleluja stemning, og selv etter at jeg hadde lukket kofferten og satt meg ned på min plass i salen, klappet forsamlingen intenst. For meg var dette en utrolig følelse, og jeg er Einar Riis stor takk skyldig!

Lars Berge Andersen - som til alt overmål hadde klart det kunsstykket å få med seg hele Hovedstyret på å slå i bordet med at: Enten går Herman eller så går hele hovedstyret - trakk misstillitsforslaget, og slaget var vunnet.

Einar har gitt meg mange gode råd siden den gang, likevel husker jeg hans råd til meg i forkant av denne generalforsamlingen best av alle. Jeg hadde nemlig vurdert å si ifra meg vervet som revisor, da jeg for så vidt så det som ganske umulig å arbeide sammen med, og ikke minst skulle kontrollere en forening med så vidt mange ryggmargsløse vet-du-ikke-hvem-min-far-er-studenter i sentrale stillinger.

Da jeg i forkant av generalforsamlingen forela mitt problem for Einar, anbefalte han meg om å bli; fortell sannheten og stå løpet ut! Det vil være langt bedre å bli kastet etter å ha fortalt sannheten, enn å la Hovedstyret presse deg ut uten at du har fått forklare deg. Hans råd var grundigere og dypere enn dette, men kort fortalt så ga hans råd meg den trygghet jeg behøvde for å entre talerstolen i løvens hule. Og vi vant. Sannheten vekket opp fornuften hos de fremmøtte. Kampen mot meg den høsten skapte grunnlaget for www.rettsnorge.no som jeg etablerte i oktober 1997.

Det helt utrolige var likevel at Lars Berge Andersen noen måneder senere - til tross for at vi var blitt enige om det motsatte - tvang seg til og fikk trykket et dementi vedrørende innholdet av de to artiklene. Redaksjonsfriheten var med dette blitt borte som dugg for solen, og moralen til disse kommende jurister (både Berge Andersen, Hovedstyret såvel som de nye redaktørene i Stud.Jur) forsvant samme veien. Og pengene?, jo de begynte igjen å strømme inn, fra Ole Lund og hans advokatfirma.

Det er verdt å tenke på følgende : Disse juristene, dersom vi er riktig heldige, skal en gang ta del i landets styrelse, og for en styrelse det vil bli når en slik mangelfull moral skal legge grunnlaget for viktige beslutninger.

Ole Lund ville ha blitt dømt til flere års fengsel, dersom noen hadde turt å anmelde ham den gang for det han gjorde mot Juristforeningen og Stud.Jur.. Dvs; dersom noen dommere overhodet hadde turt å dømme ham.

Resultatet av disse to artiklene fortalte meg at jeg bare hadde tøtsjet toppen av isfjellet Riis-saken, og systemsvikten. Jeg kunne selvsagt ikke la være å engasjere meg i kampen mot den urett som til da var begått av norske domstoler, dommere, advokater, og politikere mot familien Riis. Og arbeidet fortsetter.

Tenk, etter så mange år med skandaløse rettsavgjørelser, så skulle en tro at systemet etter hvert var villig til å ikke bare motta signaler om forbedringer, men også til å gjøre endringer til det bedre. Men, nei. Vi møter i alt større grad korrupte dommere, korrupte advokater, og korrupte kommisjoner som skulle sikre at de to førstnevnte gruppene ikke skulle få anledning til å utøve den urett de utøver.

Vi opplever hemmelig rettergang, hvor fakturaen vedrørende omkostningskravet motparten har blitt tilkjent er det første signalet vi får om at det har pågått en rettssak. Ikke engang Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) reagerer på denne type prosess. Ikke så merkelig kanskje, all den tid EMD er satt sammen av statsvennlige tjenere (dommere) som har det i sin kultur, hvilket land de nå enn måtte komme fra, å tro på og støtte staten. Uavhengig domstol? Beklager.

Dette, mine kjære lesere, er rettsstaten Norge i dag, et råttent rettssystem som vi i menneskerettighetenes navn søker å prakke på andre land, nå sist 1.3 milliarder kinesere.

Mahatma Gandhi skal en gang ha uttrykt seg omtrent slik: Før du går ut for å hjelpe andre, må du være ferdig med deg selv. Dette burde vi ta lærdom av.

Vanviddet har sitt naturlige hinder i fornuften. Når vi ikke har sørget for å sikre fornuftens levekår, går det bare en vei. Hvilket navn var det forresten de skriftlærde ropte da de fikk det i sine hender å velge mellom den kriminelle Barabas og den gode Jesus? Svaret er kjent.

De materielle og vitenskaplige fremskritt har vært formidable siden den gang, men hva med de menneskelige og mellommenneskelige fremskritt? Sporer det ikke til ettertanke når man oppdager at vi som mennesker ikke har lært noe som helst på 2000 år? Menneskemassen ønsker fremdeles å ta knekken på det gode, og la det onde blomstre.

Hver dag opplever vi konsekvensene av landets skandaløse rettstilstander, konsekvenser som kommer som følge av store svakheter ved systemet, noe Einar og jeg i en årrekke har pekt på, med god dokumentasjon. Dokumentasjon hjelper ikke. Det eneste som hjelper synes å være en revolusjon mot det rettssystemet vi har i dag, hvor urett gror i takt med advokathonorarene, og hvor rettferd er blitt redusert til et honnørord som benyttes når de korrupte skal fortelle om sin egen fortreffelighet, enten de er advokater, dommere, eller politikere.

Stakkars Einar, jeg må få lov å uttrykke meg slik, selv om jeg vet at Einar aldri ville høre noe slikt om seg selv. Stakkars Einar. Det er ufattelig vondt og trist å se at han etter alle disse årene i en utrettelig kamp for rettferdighet måtte dø uten å ha fått oppleve den rettferdighet han søkte.

Justisdepartementet - som utbetalte kr 50 millioner i et del-forlik i 2003 (et forlik som til og med noen journalister omtalte som et nytt justismord) - har bemerket at familien Riis ikke fortjente disse pengene i og med at utbetalingen var et substitutt for arv.

Justisdepartementet mener altså at siden arv ikke er tjent inn med arvingens egen svette, så skulle arven egentlig tilfalle staten. Ja, da begynner jeg å forstå hvorfor staten har så vanskelig for å utbetale de bortimot kr 100 millioner + renter og rentesrenter (som i dag har steget til flere milliarder kroner) som staten i dag skylder familien Riis. Men er det rimelig og rettferdig at staten tar 100 millioner kroner for 30 år senere å levere tilbake 10 millioner pluss flat rente for den periode staten urettmessig har forvaltet familien Riis' penger? Vær ærlig med deg selv nå, er dette virkelig en rettferdig løsning? Ville du ha godtatt dette?

Hva skal vi med arveloven dersom justisdepartementets holdning skulle få fotfeste i norske domstoler? Hadde du, Røkke, Rimi-Hagen, Hegnar, Ole Lund, eller Fredriksen akseptert å bli fratatt hele formuen for så 30 år senere å få tilbake en brøkdel? Neppe. Det har selvsagt ingen betydning hvor stort beløp det er snakk om. Vi står her overfor et prinsipp som er begripelig for oss alle, og som også kommer til uttrykk i Grunnlovens §105.

Det er nemlig kun én måte å gjøre opp for den skade man har påført andre: Reparer skaden, hele skaden. Det har staten ikke gjort. I dag renner statens bankkonti over av penger. I 1974 da staten forgrep seg mot familien Riis og deres formue, var staten i stor gjeld, og fremtiden så mørk ut. Det eneste lyspunktet man hadde var eventuelle fremtidige oljeinntekter. Så galt var det faktisk stelt med det økonomiske Norge at Fremskrittspartiet foreslo at man skulle begynne å selge ut rettigheter i Nordsjøen, til utlendinger.

For å sikre nasjonen mot alvorlige nedgangstider og depresjon, bestemte regjeringen i en tidlig fase av olje- og shippingkrisen at Hilmar Reksten og andre redere måtte reddes, dette til tross for at de hadde milliarder av kroner skjult i utlandet. Rederne skulle ikke sendes i konkurs. Én konkurs ville nemlig føre til en dominoeffekt hvor Norge kunne miste hele sin enorme uvirksomme flåte av tankskip til bl.a. kjøpsvillige arabere, til spikerpris. Ikke nok med dette. Bankene (deriblant DnC) og verftene (deriblant Akers Mek.) ville også ha fulgt med i dragsuget - i og med at de hadde finansiert og bygget skipene som nå lå i opplag og som derfor ikke tjente en eneste krone som kunne benyttes til tilbakebetaling - noe som ville ha svekket Norges kredittverdighet i alvorlig grad.

Krisens sannsynlige utfall måtte forhindres, og det kan man jo isolert sett forstå. Regjeringen bestemte seg derfor å be Stortinget om å bevilge kr 5 milliarder til redning av steinrike redere.

Hadde det norske folk blitt informert om hva som var i ferd med å skje, at man brukte skattebetalernes penger til å betale for redernes gigantgjeld, slik at rederne kunne få beholde sin milliardformue i utlandet, så hadde det nok høyst sannsynlig blitt en helt annen dans.

Alt dette ble holdt skjult for oss, en aksjon som pågår fremdeles. Pensjonerte ministrer, høyesterettsdommere og advokater vil risikere å miste sine hoder, dersom den fulle sannhet hadde blitt brakt til torgs.

Einar Riis har forsøkt. Han trodde nemlig at det norske rettsvesen var solid og rettferdig. Einar tok forferdelig feil, og fikk bøte med over tretti år av sitt og sin families liv.

De siste 8 månedene var Einar alvorlig syk etter gjentatte slag. Han kjempet seg likevel opp igjen, og var til det siste klar for å kjempe videre. Hvor rå og urettferdig denne kampen har vært kan en setning fra et av Regjeringsadvokatens siste prosesskrift fortelle om. Amelia og Einar hadde bedt om utsettelse av et forberedende rettsmøte i november 2005 nettopp pga alvorlig sykdom. Slik reagerte regjeringsadvokaten på Einars slag:

”Staten kan for sin del vanskelig tolke Riis' motvilje mot å møte både til møtet som var berammet 15. d.m. og til å gjennomføre hovedforhandling fra midten av januar, på annen måte enn at saksøkerne ikke ønsker at saken skal bli brakt frem til avgjørelse.”

Det er for meg ufattelig at disse ondskapsfulle menneskene - som kaller seg advokater - i det hele tatt får lov å arbeide for vår nasjon. Helt ufattelig.

Einar arbeidet fra morgen til kveld 7 dager i uken, år etter år. Flere ganger beskrev han de siste tredve årene av sitt liv som en sammenhengende urettferdig kamp mot staten - mot dens misbruk av makt og mot dens holdninger - fra en fengselscelle. Einar falt under denne kampen. Hans kamp og hans arbeid skal ikke være forgjeves.

* * *

Einar var født i Oslo i 1922. Allerede før krigen begynte, hadde han vist sin misnøye med nazismen. En lærer på hans skole var nemlig en tro nazist, og hver gang læreren spurte Einar om noe, nektet han alene av den grunn å svare. Det gikk faktisk så langt at Einars mor ble kontaktet av skolen, for de hadde ikke sett gutten på omkring et halvt år. Mor trodde han var på skolen, for han gikk jo ut hver morgen. Det viste seg at han nektet å la seg belære av en nazist, og lekte i skogen i stedet.

Den som leser Max Manus' bok, ”Det vil helst gå godt”, vil kunne gjøre seg kjent med Einars kamp for Norge. På bokens omslag er det en tegning av to menn i en båt, tett inntil en brygge, med en tysk soldat stående på bryggekanten, rett over dem. Det var natt og måneskinn. Soldaten så ikke de unge idealistene, gudskjelov. Den ene var Max Manus, den andre var Einar. Kort tid etter dette ”bildet” smalt det i Oslo havn, en historie som senere hen er blitt viden kjent i Norge, hvor flere tyske skip ble senket.

Etter denne aksjonen ble det for usikkert for Einar å bli i Norge. Og av hensyn til sin familie måtte Einar rømme til Sverige. Derfra bar veien til Canada og til Little Norway, hvor han ble utdannet til jagerflyger (Spitfire), så vidt jeg husker sammen med bl.a. Annæus Schjødt og Jo Benkow.

Etter krigen flyttet Einar til Frankrike for ikke lenge etter å slå seg ned i Roma, en by som skulle bli hans og hans families hjem de neste 25 årene.

Under de Olympiske leker i Roma sommeren 1960, gikk Einar fremst i rekken av norske utøver, med det norske flagget i hånd.

I de neste 10 årene representerte Einar Norge, i kraft av å være Norges honorærkonsul i Roma.

Så kom året 1970. Amelia's mor – som satt i uskiftet bo etter sin manns (reder Kristoffer Olsen sen.) død i 1948 – døde, og det ble da kjent at hennes bror, Kristoffer Olsen, hadde stjålet hele hennes tiltenkte arv (fra ett av norges største rederier) på godt over kr 100 millioner. I 1973 ble Olsen dømt til å levere tilbake aksjene. Som et barn nektet han å føye seg etter dommen, og han fikk god hjelp av advokater og dommere til å sitte på aksjene til rederiet var godt og vel konkurs. Oslo skifterett klarte ikke å slutte dødsboet før 30 år etter morens død, i 2000, og da var jo midlene for lengst ført ut av landet.

Da Oljekrisen var et faktum høsten 1973, syntes alt å gå galt for Norge (og ikke minst for Arbeiderpartiet), og staten blandet seg inn i kampen om Amelia's arv. Det ble en lang kamp, som enda ikke er over, hvor advokatene nærmest har slåss for å komme først i rekken av de som ønsket å knuse familien Riis, for en god slump penger. Dommerne og domstolene har bidratt på sin måte ved å skjule uretten som ble begått, med sitt stempel.

Som vi ser så har Einar gjort mye for Norge, uten å få mye annet igjen enn ren ondskap.

Det er opprivende og samtidig uhyggelig å oppleve at Norge (den selvoppnevnte menneskerettighetsnasjonen fremfor noen) har kunnet behandle – eller rettere; mishandle – sine egne på en slik brutal og umenneskelig måte.

Jeg og flere med meg sørger nå over at en av rettferdens største forkjempere har gått bort. Det er ufattelig - og ubeskrivelig trist - at jeg ikke lenger kan ta telefonen, ringe til Einar, og få et godt råd, eller høre hans vurderinger av dagens nyheter, og innimellom høre hans alltid smittende latter, eller hans alltid så maleriske beskrivelser av mennesker i tiden.

Det er tungt, ufattelig tungt, å måtte ta farvel med deg, Einar

En siste hilsen fra meg

Herman J. Berge
Oslo den 15. juni 2006

 

 

 

RettsNorge.no © 1997-2009 • Opphavsrett