Lukk dette vinduet for å komme tilbake til Rettsnorge sin førsteside.

14.06.2005 

Justitia-saken – Et historisk kriminelt finansraid

En gang for snart 25 år siden var Intrum Justitia AS et helnorsk selskap, etablert og eiet av Tore Nuland og hans familie. Tore Nuland, gründeren bak inkassoselskapet Justitia AS og kredittopplysningsselskapet Soliditet AS, mener at selskapet fremdeles er norsk; at det er hans. På den annen side står svensken Bo Gøranson. Han påstår at han på helt legitimt vis overtok alle Tore Nulands selskaper, en eller annen gang på 80-tallet. Når overtakelsen skal ha skjedd, vet ikke engang Gøranson. Sannheten er at vi står overfor en av de største kriminelle selskapsovertakelser i nyere norsk historie, hvor fasit foreløpig er at svenskene fremdeles driver Intrum Justitia AB på en mur av kriminelle midler.

Av Herman J Berge

I 1982 ble flere selskaper, deriblant Justitia AS (dagens Intrum Justitia AS), plyndret av svenske interesser, med offentlig norsk bistand. Selskapene ble gjennom en rekke straffbare handlinger overført til en – hva vi senere har kunnet avdekke – kriminell svensk finansmann, Bo Göranson, og hans selskaper. Ordet kriminell er nøye vurdert, og det er funnet helt nødvendig i forhold til den dokumentasjon som det vises til i denne artikkel. Det har ingen hensikt å snakket sukkersøtt dersom man skal hevde sin rett overfor mennesker og selskaper av dette kaliber. Her forteller Göranson selv hvordan han fant på navnet Intrum.

Advokat Knut Ro – nøkkelen til kriminell suksess
Dette er historien om hvordan en gründer blir frasvindlet alt han har bygget opp. Svindelen ble gjennomført ved hjelp av kjente norske advokater, deriblant Knut Ro , utenlandske kriminelle finansinteresser, og offentlig norsk bistand.

Selskapene, som var eiet av Tore Nuland og hans familie, var nærmest gjeldfrie, hadde over 200 ansatte, omsatte for ca 30 millioner kroner, og hadde verdier (eiendom og bank) for ca 50 millioner kroner. En meget konservativ vurdering vil verdsette selskapene til minst 150 millioner kroner. Dette til tross; det ble ikke betalt et øre for selskapene.

I over tyve år har Tore Nuland forsøkt å få tilbake det som ble tatt fra ham. Nylig begjærte Tore Nuland midlertidig forføyning i alle aksjer, samt arrest i alle formuesgoder gjennom Oslo byfogdembete (bilagene finnes her. 12 mb, men vel verdt å laste ned) og Stockholms Tingsrätt .

Et inkassoselskap er mer enn mange andre selskaper avhengig av allmenn tillit. Spesielt solid tillit kan ikke et selskap – hvis store deler av virksomheten er bygget opp gjennom kriminelle handlinger – kreve å inneha.

Det er nemlig ingen tvil; Intrum Justitia AB's såkalte kjøp av det norske Justitia AS, senere Intrum Justitia AS, er blitt muliggjort alene gjennom en rekke straffbare handlinger. La oss først se litt på forhistorien, før vi går inn og ser på de straffbare handlingene.

Innledning – perioden frem til 1982 og arrestasjonen av Tore Nuland
Ikke lenge etter at krigen var over, meldte Tore Nuland seg inn i Tysklandsbrigaden hvor han tjenestegjorde i ett år. Da Nuland kom tilbake til Norge, tok han utdannelse i politiet. Etter 5 år som polititjenestemann i Oslo, avsluttet han sitt arbeid og reiste til Stavanger og ny jobb som distriktssjef i Gjensidige.

Nuland så etter hvert mulighetene som lå i innfordring av pengekrav, og mot slutten av 1960-tallet etablerte han selskapet Inkassobyrået AS , senere Justitia AS og som i dag går under navnet Intrum Justitia AS .

Nulands nytenking og rasjonelle forretningsmetoder skapte harme hos advokater, som frem til Nuland kom inn på deres enemarked hadde kunnet sitte på et inkassooppdrag i år etter år. Justitia AS kunne vise til markedets hurtigste saksbehandling. Selskapet tilbød kreditor en abonnementsordning hvor kreditor var sikret mot innfordringsutgifter i de saker hvor debitor ikke kunne betale. Også andre konkurrenter mislikte Justitias inntog i markedet meget sterkt.

Tore Nuland må arresteres – men hva skal han siktes for?
På ett eller annet tidspunkt henimot slutten av 1981 ble det bestemt at Tore Nuland og Justitia AS' ledelse skulle arresteres. Politiet mistenkte nemlig Nuland for å ha lurt til seg renter på beløp som var under innfordring. Problemet politiet sto overfor var hvorvidt de skulle arrestere Nuland for å ha underslått renter fra kreditor (underslag, jf strl 255 ), eller for å ha villedet debitor til å betale renter som politiet muligens mente ikke hadde påløpt (bedrageri, jf strl §270 ). Det som var sikkert var at politiet – for samme handling – ikke kunne få Nuland dømt for begge deler. Enten måtte Nuland dømmes for bedrageri eller for underslag. Nuland ble arrestert den 22 januar 1982, mistenkt for å ha svindlet til seg 20, ja, kanskje opp mot 50 millioner kroner.

Påtalemyndigheten hadde en så dårlig sak at de var nødt å be med seg hele landets pressekorps på morgenflyet til Stavanger den dagen Nuland ble arrestert. Pressen var således like godt informert som politiet da de gikk til aksjon, et samarbeid pressen ikke burde være spesielt stolt over.

Da Tore Nuland ble arrestert, var han leder og eier av relativt store bedrifter, som til sammen beskjeftiget over 200 ansatte, og som i 1981 omsatte for mellom 20 og 30 millioner kroner. Nulands selskaper engasjerte seg i hovedsak med inkasso (Justitia AS) og kreditinformasjon (Soliditet AS). I 1981 behandlet Justitia inkassooppdrag for omkring kr 400 millioner.

* * *

I 70-årene ble Tore Nuland kjent med svensken Bo Gøranson som drev lignende selskaper i Sverige. Bekjentskapet mellom de to familiene utviklet seg til et nært vennskap, og i 1979 ble familiene enige om å sette ned på et papir det de hadde snakket om lenge; nemlig å hjelpe hverandre dersom en krise skulle oppstå. Familieavtalen , som den het, var ment å skulle sikre begge familier, samt selskapene, hjelp gjennom krisetider.

Bo Gøranson (som i dag er stor-aksjonær i Intrum Justitia AB), fikk vite om arrestasjonen av sin gode venn, og bestemte seg straks for å ”svindle” til seg selskapene. Bak Nulands rygg tok Gøranson kontakt med Nulands advokat, og fikk han med på "notene", som han selv har uttrykt seg i et avhør til politiet (Les politiavhøret, spesielt side 14 og utover).

Tore Nuland – som nå satt isolert i varetekt – ble selvsagt ikke informert om ”vennens” kriminelle hensikter, men ble kun fortalt at selskapene var på vei inn i konkurs, noe som på ingen måte var riktig. Med de midlene som Nulandselskapene hadde, kunne man ha holdt arbeiderne med lønn i to år, uten at de hadde behøvd å gjøre noe for lønnen.

Likevel. Nuland var blitt villedet, og den 27 januar 1982 signerte Nuland på en avtale om overdragelse av selskapene til Gøranson. Nuland signerte i den tro at dette var en midlertidig løsning – en hjelpende hånd – i tråd med Familieavtalen. Samme dag ble det laget en tilleggsavtale som ga Nuland en vilkårsløs rett til å få tilbake selskapene, når han måtte ønske det. Nuland hadde aldri i tankene å gi ifra seg selskapene, noe Gøranson selvsagt var klar over. Avtalen av den 27 januar 1982 var altså kun ment å være et grep som skulle føre til ro rundt selskapene. De norske selskapene skulle fremdeles være eiet av Tore Nuland, ved hjelp av Göranson.

På tidspunktet for arrestasjonen hadde Nulandselskapene – deriblant Skandia Lloyd AS – mellom kr 20 og 25 millioner stående til forvaltning på forskjellige bankkontoer. I tillegg hadde selskapene eiendommer (som var nærmest gjeldfrie) verdsatt til ca kr 25 millioner. Utover dette var det som nevnt ansatt flere hundre mennesker i bedriftene. Justitia AS var Norges største inkassofirma. Verdien av Nulands selskaper i 1982 kan derfor – som nevnt – nøkternt kunne settes til omkring kr 150 millioner.

Salgssummen som Gøranson og Nuland ble enige om den 27 januar 1982, ble derimot satt til kr 10.000,-!

Det er åpenbart at man sto overfor en proformaavtale mellom partene (Nuland trodde som nevnt at Gøranson skulle hjelpe ham med driften til man hadde kommet over de verste problemene. Det var ikke noe galt i en slik løsning), som altså ikke kan gjøres gjeldende av Gøranson verken mot Nuland eller mot tredjemann. Gøranson gjorde likevel avtalen gjeldende, noe Nuland ikke ble klar over før flere år senere.

* * *

Gjennom årenes løp har en i avisene kunnet lese en del om Justitia-saken, og også om dette såkalte salget. Likevel har ingen av avisene tatt reelt tak i ektheten/realiteten av det såkalte salget, og spurt seg selv om hva, hvor mye og til hvilket beløp som angivelig skal ha blitt solgt.

Bo Gøranson og Intrum Justitia AB påstår i dag at Tore Nuland solgte alle selskapenes aksjer. Gjorde han det, og kunne han gjøre det dersom han hadde hatt lyst? Nei.

Selv hadde Tore Nuland, hans kone og deres sønn kontroll over 75,5% av aksjene i Justitia AS, og 56,7% av aksjene i Skandia Lloyd AS. De resterende aksjene var eiet av Skandia Agenturer (som ikke har signert på noe salg av aksjer i verken Justitia AS eller Skandia Lloyd AS), samt Nulands – den gang – mindreårige datter. Se eieroversikt.

Datterens aksjer var på salgstidspunktet underlagt overformynderiet. Overformynderiet tok aldri stilling til noe salg av aksjer, alene av den grunn at de ikke fikk vite om noe salg. Ser vi hen til den prisen som angivelig ble avtalt (kr 10.000,- for alt sammen), er det åpenbart at Overformynderiet aldri hadde godkjent noe salg, dersom de hadde blitt informert.

Perioden 1982 og frem til 1989
Nuland ble sittende i varetekt i 4 måneder – 16 uker – og ble gjenstand for mange og lange avhør, uten at han fikk ha advokat til stede. En rekke av de 8-10 timer lange avhørene ble også gjennomført uten at Nuland hadde fått i seg mat. Se Nulands beskrivelse av arrestasjonen og varetektsoppholdet.

Bare noen uker etter at Nuland var blitt arrestert, ble Oslo-advokaten Knut Ro satt inn som styreformann i alle Nulands selskaper. Det finnes ingen dokumentasjon eller andre signaler som peker i retning av at det har vært holdt ekstraordinær generalforsamling i tilknytning til skifte av styrene i selskapene.

Straks etter at Ro hadde tatt over styrevervene, begynte han – på vegne av Gøranson – å søke Norges Bank om valutalisens for salg til Sverige. Dette hadde han selvsagt ingen anledning til å gjøre, da det kun er den norske selger av aksjene som kan søke lisens, altså eventuelt Tore Nuland. Nuland på sin side ante ingen ting om at det ble søkt om lisens for aksjesalget, bak hans rygg, mens han satt i fengsel. I stedet ble det bare kaldt registrert fra Norges Banks side at Nuland sitter i varetekt. Se Norges Banks brev til Ro av den 2 mars 1982. Allerede her burde en del klokker ha kimet hos Norges Bank. Banken hadde nemlig ingen fullmakter eller andre dokumenter som pekte i retning av at Nuland ønsket å søke om valutalisens.

For å få innvilget lisens, måtte salget være reelt, og det måtte være likhet mellom salgsverdiene og kjøpesummen. Et av formålene med valutaloven var å hindre at man solgte deler av Norge ut av landet, uten å få noe inn igjen.

Som vi vet så måtte kjøpesummen gjenspeile verdiene av de selskaper som skulle overføres på svenske hender (uten Nulands viten). I så henseende skulle kjøpesummen ha vært satt til minst kr 150 millioner.

Advokat Knut Ro forsøkte seg på en norsk en (”går det så går det”), og søkte lisens for alle selskapene for den nette sum av kr 10.000,-. Norges Bank sa nei. Ro søkte på ny om lisens, denne gang hadde han – åpenbart på ordre fra Gøranson – laget en ny falsk avtale mellom Gøranson og Nuland (som satt i varetekt), hvor Nuland denne gang liksom skal ha gått med på å selge selskapene for kr 3 millioner. I tillegg hadde Ro/Gøranson & co forfalsket familieavtalen, ved at de hadde radert bort Gøransons og hans frues signaturer. I tillegg hadde Ro/Gøranson & co lagt til et nytt punkt nr 5 i avtale. På denne måten ville avtalen se rimelig verdiløs ut, og Ro/Gøranson & co kunne med hjelp av Norges Bank dermed ha frie hender til å gjennomføre bedrageriet mot Nuland.

Det var først etter at Tore Nuland selv slo alarm da han i 1986 oppdaget hva Knut Ro/Bo Göranson og andre konspiratører hadde gjort, at Norges Bank følte for å ta litt affære. Se avisartikler om saken , hvor Knut Ro og Ole Lindseth ble anklaget av Norges Bank for å ha ført banken bak lyset (en vil finne mer i bilagene til midlertidig sikring om hvordan Justisdepartementet så på advokatenes handlinger). Da Nuland søkte å få straffeforfulgt advokatene, avverget Norges Bank angrepet med å si at forholdet var foreldet, noe det ikke var. Dog var dette tilstrekkelig til å lure Nuland til å tro at det ikke fantes muligheter til å forfølge saken.

En kan trygt slå fast at intet som er foretatt i eller for selskapene, i perioden etter arrestasjonen av Nuland, har vært lovlig eller rettmessig. Selv om en tenker seg at Tore Nuland virkelig var kriminell, så er det likevel ingen som kan stjele eller på annen måte frata ham hans selskaper, uten ved dom. Gjennom grovt misbruk av norsk lov samt norske myndigheters manglende vilje til å beskytte egne og Tore Nulands interesser, har dette likevel blitt gjort mulig.

En kan – basert på denne solide dokumentasjon – konkludere med at etter at Nuland ble arrestert, så har Bo Gøranson eller hans medarbeidere, foretatt en rekke til dels grove straffbare handlinger. Disse straffbare handlinger knytter seg i store trekk til arbeidet (deriblant søknad om valutalisens) med å frarøve Tore Nuland hans selskaper, samt det stadige arbeidet med å opprettholde den rettsstridige og straffbare situasjon som jo alltid vil eksistere i perioden frem til eiendelene er levert tilbake til rette eier.

* * *

Når det gjelder påtalemyndighetens alvorligste anklager mot Nuland, så har professor Johs. Andenæs - i en betenkning som ble utarbeidet ett år etter at Nuland var blitt arrestert – i realiteten frikjente Nuland for disse.

2 ½ år senere ble Nuland likevel dømt for å ha drevet hva politiet kalte rentenapping. Dommen lød på 5 års fengsel, den strengeste dommen som til da var gitt i forbindelse med økonomisk kriminalitet. Ved flere anledninger før hovedforhandlingen, uttalte dommeren i saken, Thor Næsheim, at: Nuland er skyldig! Se brev til advokat Lavik, som ikke er sagt imot. Nuland ble altså dømt av en dommer som på forhånd hadde bestemt at han var skyldig. Dette er for øvrig samme dommer som gransket Alexander Kielland ulykken, gift med søster av tidligere regjeringsadvokat Bjørn Haug. Meddommerne ble så lei av den lange rettsforhandlingen, at de mange ganger sov eller tenkte på andre ting. Nuland reagerte på at hans dommere ikke var til stede, ved å skrive til Justisdepartementet. Selv var Nuland representert av Alf Nordhus, som heller skjelden var edru, beklagelig nok både for Nordhus selv, men mest for Nuland. Hele rettssaken var en rettsfarse, og endte med et solid justismord.

Nuland ble også dømt til å betale kr 100.000,- i saksomkostninger. Denne delen av dommen ble ilagt Nuland, idet domstolen hadde funnet at Nuland fremdeles (i 1985) var rette eier av de nevnte selskapene, se dommen s.70 . Dommeren hadde altså funnet at avtalene av 1982 var proforma, og at siden Nuland hadde krav på inntekter/avkastning fra egne selskaper, så ville han være i stand til å betale deler av sakens omkostninger. Igjen tapte Nuland i begge ender: Nuland var frastjålet alt han eide, og ble idømt saksomkostninger som om han eier av alle sine selskaper.

Mht hvem som var reell eier av de nevnte selskapene, så er det ingen som har tatt hensyn til denne delen av straffedommen.

Den meget kjente og ettertraktede advokat Knut Ro har overfor Olaf J. Reinås i 1985, og senest nå overfor Stockholms tingsrätt uttalt at da han ble ansatt som styreleder i alle Nulands selskaper, så visste han ingenting om at Nuland hadde en Tilleggsavtale med Göranson.

Knut Ro gjør som mange andre advokater, han lyver, til hvem som helst, også domstolene. Dette kan advokatene tillate seg, antakelig fordi kollegialiteten til dommerne og deres maktapparat, domstolen, er meget solid.

Sannheten er at Ro visste om Nulands fortsatte eierskap i Justitia-selskapene fra første stund. Han ble informert om dette da han fikk jobben. Burde ikke Ro ha tenkt seg om et par ganger - at ikke alt var helt som det skulle være - når han søkte om valutalisens, en søknad som kun Nuland kunne signere og sende? Hvordan var det mulig for kjøpers representant, Bo Göranson/Justitia International AB å søke om lisens for en selger som satt i varetekt? Beklager, dette er ikke lovlig, noe Norges Bank også var klar over.

Uansett, Ro var selvsagt klar over at situasjonen ikke var slik han beskrev den; at Göranson var den eneste han forholdt seg til som eier. I brev av den 6 mai 1982 fra Knut Ro til politiinspektør Pål Berg i Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) kommenterer nemlig Ro en del alvorlige påstander.

I brevet ser vi at Ro selv sier at han har blitt fortalt av de ansatte i Justitia at Pål Berg under politiavhør skal ha gitt uttrykk for mistanke om at Bo Gøranson ikke var reell eier av Justitia. Videre går det frem av brevet at Ro er blitt gjort klar over at Pål Berg anså Gøranson som stråmann for Tore Nuland.

Ro stiller deretter – på vegne av Bo Gøranson – spørsmålet hvorvidt Berg har uttalt seg slik. Endelig understreker Ro at Gøranson oppfatter slike antydninger som ærekrenkende (dersom Ro/Göranson fant dette ærekrenkende burde de jo ha gjort noe med dette).

På det samme dokumentets bakside, finner vi Pål Bergs påtegning.

Påtegningen lyder som følger:

Dette er bare tull! Ro kontaktet pr tlf 06153100 (Grindheim hotell) 7 mai.

Hevdet at Onarheim hadde snakket med meg og hørt dette! Jeg har aldri truffet Onarheim. Ro sa at det ”gikk rykter” i Justitia om slik uttalelse. Intet kunne antydningsmessig verifiseres.

Ok 0705.82, Pål Berg.

PS. Er det mulig å stille spm. Til Onarheim om dette ds.

Påtegningen viser at Ro har hørt rykter om at Gøranson bare er stråmann for Nuland.

Knut Ro's brev, sett i lys av notatet etter telefonsamtalen mellom Berg og Ro, viser at Ro var mer enn tilstrekkelig informert til at han som styreformann i alle selskapene måtte ha reagert med å kontrollere sin egen legitimasjon og grunnlaget for stillingen.

Etter å ha foretatt en slik kontroll, ville han vært tvunget til å informere alle de offentlige myndigheter som han frem til den 6 mai 1982 hadde ”feilinformert”, om hans eget mangelfulle rettsgrunnlag. Ja, selv uten å ha utført noen videre kontroll, skulle han allerede med den informasjonen han nå satt på, ha informert offentlige myndigheter.

Dette gjorde han selvfølgelig ikke, idet planen med å bedra Tore Nuland i så fall ville ha falt i fisk.

Ro fikk faktisk instruksjoner fra Göranson om å forholde seg til Nuland, se brev av den 23 juni 1982 til Ro . Altså; Ro var helt på det rene med at Nuland var den rette eier av selskapene fra første stund.

Når Gøranson/Justitia International AB går så presist inn i forholdet til Nuland (jf brev av den 23 juni 1982), burde selv en døsig advokat ha følt en viss nysgjerrighet mht å få oppklart hva nå dette skulle bety.

Dette skulle tilsi at Ro må ha visst at det var noe som heftet ved aksjesalget. Ergo kunne han ikke være i god tro mht sin egen stilling som styreformann i alle selskapene.

Alle hans handlinger som styreformann eller advokat for selskapene, må derfor lide av denne onde tro, og kan således ikke være gyldige.

Advokat Knut Ro's arbeid med å overføre alle Nulands selskaper til sin oppdragsgiver, Göranson, må derfor anses å være en sammenhengende straffbar handling, hvor dokumenter forfalskes, falske dokumenter produseres, falske forklaringer gis til Norges Bank og andre offentlige myndigheter, sentral informasjon holdes skjult for offentlig myndighet, alt dette for å søke å få overført Nulands selskaper vederlagsfritt til svensken, Bo Göranson.

Jeg minnner leserne om at det er en meget alvorlig straffbar handling å forfalske et dokument, eller lage et falsk dokument. Enn mer alvorlig er det å lage slike dokument for å bruke dette i en annen straffbar handling, slik tilfellet var i Justitia-saken.

Idet Nuland satt i varetekt uten advokat, ble dette en lett sak for advokatene/konspiratørene. Under noen få vårmåneder i 1982 og 1983 hadde derved Knut Ro/Göranson m.fl. klart å rappe norske verdier for over kr 150 millioner, uten å måtte betale et eneste øre.

Dette skal selvsagt ikke være mulig, og det er den kampen Nuland nå kjemper; søke å få tilbake det som ble tatt. Arbeidet viser seg å være meget vanskelig, idet Sveriges dyreste advokater er hyret inn hos Göranson & Co, hvor domstolene både i Sverige så vel som i Norge motarbeider Nuland og undertegnede på det aller mest absurde (dette blir tatt opp i en egen artikkel). Gøranson & Co synes som om de rett og slett ikke tør møte Nuland i retten. Derfor forsøker man med de mest fantastiske prokuratorknep for å unngå å møte Nuland.

* * *

Som en følge av at Tore Nuland selvsagt ikke hadde i tankene å verken gi ifra seg eller selge aksjene i selskapene, ble aksjene aldri påført transport. Bo Gøranson gjorde på sin side alt for at aksjene og driften av selskapene aldri – tross Tilleggsavtalen – skulle leveres tilbake til Nulandfamilien. Selskapene og driften av disse ble annektert, og drevet som om de var eiet av Bo Gøranson.

Som følge av dommen i 1985, en dom som Nuland ikke fikk ankebehandlet, måtte Nuland sone 5 år i fengsel. Like etter at Nuland – pga helsemessige årsaker – var sluppet ut av Ila landsfengsel i 1989, ble Nuland tvunget til å signere en erklæring hvoretter Nulands barn skulle få en utbetaling på ca £1 million fra Gøranson. Beløpet utgjorde kun 3% av Nulands krav.

Gøranson satte som vilkår for utbetalingen at Nuland-familien skulle frafalle alle krav mot ham, eller hans selskaper. Nuland var på bar bakke, og familien hadde intet annet valg enn å signere, og ta imot pengene. Dette var altså på ingen måte noen alminnelig forretningsoverdragelse, men en fortsettelse av et bedrageri som Gøranson ikke kunne og ikke ville reversere. Nuland krevde å få tilbake det han eide, samt en erstatning. I stedet ble han presset til å få 3% av kravet. En skulle tro at et selskap som Intrum Justitia AB var et selskap som ikke behøvde å skifte navn og organisasjonsnummer særlig ofte. Faktum viser at dette er det eneste selskapets eiere drev med på 80-tallet. Man endret navn og organisasjonsnummer etterhvert som Nuland arbeidet seg fremover i kampen om å få tilbake sine eiendeler. Se vår korte gjennomgang over selskapets (endrings)historie, og som viser hvor vanskelig det har vært å forfølge ens interesser.

Gøranson og Intrum Justitia AB hefter seg i dag ved denne erklæringen av 25 august 1989, og påstår at de har gjort opp for kjøpet av de norske selskapene. Rent bortsett fra at Gøranson og Intrum Justitia AB nær sagt ikke har gjort noe lovlig siden de første gang fikk hånd om Tore Nulands selskaper, så vil ikke avtalene – selv om de skulle være aldri så reelle – være gyldige overfor norske myndigheter, i og med at ingen av Norges Banks vilkår mht søknad om valutalisens for overdragelsen er oppfylt. For mer informasjon, se Nulands begjæring om midlertidig sikring mot Intrum Justitia AB.

Dette er for så vidt uholdbart å anføre at 1989-erklæringene er gyldig. For det første så har Bo Gøranson utelatt Tore Nuland fra denne avtalen, derfor er den heller ikke signert av Tore Nuland. For det annet så var verdiene av Nulands selskaper i 1982 beregnet til minst kr 150 millioner (bare i bank og fast eiendom disponerte Nuland over kr 50 millioner). Enhver kan se at utbetalingen i 1989 er så ubalansert at det åpenbart må ha ligget noe bak signeringen av erklæringen. Ingen kan forvente at Nuland eller noen andre skal kunne godta å få stjålet hele sin eiendom, for etter 7 års kamp å få tilbake 3% av det som gjennom en rekke grove straffbare handlinger ble fratatt ham.

VG har for øvrig i en artikkel i 1989 kalt overtakelsen for historiens største svenskeraid.

* * *

For noen år siden ble det kjent at Bo Gøranson (eller hans selskap) hadde solgt 52% av Intrum Justitia AB – som Tore Nuland i utgangspunktet krever overdratt til seg – til selskapet Industri Kapital AB. Andelen ble solgt for € 208 mill.

Det finnes også en moralsk side ved Industri Kapital AB's (IK) og Bo Gøransons eierskap i Intrum Justitia AB. Intrum Justitia AB har som slagord: Fair Pay, please! Det ser unektelig lite pent ut når Industri Kapital (i ond tro, idet selskapet ble informert umiddelbart om saken) kjøper seg opp i et selskap som er avhengig av samfunnets tillit, og hvor IK er kjent med at en stor del av det oppkjøpte selskapet gjennom flere rettsstridige og straffbare handlinger – som omhandler både underslag og bedrageri så vel som utroskap overfor Nuland, samt straffbare handlinger overfor Norges Bank, den Svenske Riksbanken (dokumentfalsk, falsk forklaring), og mot annen offentlig myndighet (brudd på vergemålsloven, aksjeloven, straffeloven, etc) – i realiteten er fravendt rette eier; nemlig Tore Nuland og hans familie.

Ett av de moralske spørsmål som oppstår blir derfor hvorvidt Industri Kapital AB og Intrum Justitia AB – med sin ”Fair Pay filosofi” – i forretningslivet kan eksistere som selskap med nødvendig tillit, samtidig som det altså vil være kjent at nær halvparten av selskapet er ervervet gjennom en rekke til dels grove straffbare handlinger, utøvet både mot familien Nuland så vel som mot det offentlige Norge og Sverige. Denne vurderingen med sin konklusjon, er for så vidt uavhengig av det rettslige spørsmålet: Tore Nulands krav på Intrum Justitia AB.

* * *

Sommeren 2002 anla Tore Nuland sak – for Stockholms Tingsrätt – mot Bo Gøranson, advokat Knut Ro, Intrum Justitia AB og Industri Kapital AB.

Nuland krever i utgangspunktet tilbakeført aksjene og verdiene som ble stjålet i 1982, samt en erstatning.

En gjennomgang av saken viser at Nulands økonomiske krav i dag overstiger 6,5 milliarder kroner (kr 150 mill x 18% rente i 23 år, fratrukket allerede utbetalt beløp). Kravet er ved å overstige hele Intrum Justitia AB's verdi på Stockholmsbørsen.

Som følge av at Gøranson nå har begynt å selge seg ned i Intrum Justitia, kommer Nuland til å angripe selskapene og Gøranson med midlertidig sikring både i Stockholm og i Oslo.

* * *

Det som gjør denne saken spesielt vanskelig for svenskene, er at de måtte ha Norges Banks autorisasjon (valutalisens) for i det hele tatt å få overtatt de norske selskapene. Det er altså i forbindelse med dette lisensarbeidet at de groveste straffbare handlingene ble gjennomført av Bo Gøranson/Justitia International AB (som det overtakende svenske selskapet het den gang)/advokat Knut Ro.

Vi får gjenta oss litt: Avtaler ble forfalsket (Familieavtalen), falske avtaler ble produsert (Tilleggsavtale nr 2 29 mars 1982 som inkluderte en falsk fullmakt), og sentral informasjon ble holdt tilbake (at Nuland var rette eier, og at kjøpsavtalen på kr 10.000,- var proforma, laget i Familieavtalens ånd, og som skulle sørge for at selskapene kunne fortsette sin virksomhet til ting hadde roet seg ned, og Nuland igjen kunne ta over).

All dessinformasjon ble siden – i straffbar hensikt (bedra Tore Nuland for alt han eide) – presentert for Norges Bank i den hensikt å få Norges Bank til å gi lisens. Ro/Gøranson & co viser her ikke bare vilje, men også evne til å opptre på det aller mest kriminelle vis.

Norges Bank satte flere vilkår for at lisens skulle kunne gis. Ingen av vilkårene er per i dag oppfylt. Dette betyr at de norske selskapene (Nulands selskaper) uansett ikke behøver å ta hensyn til den såkalte aksjeoverdragelsen til svenskene, jf valutalovens §2, annet ledd, som sier:

Overføring av aksje eller partbrev i norsk selskap er ikkje gyldig andsynes selskapet og kan ikkje med rettsverknad godkjennast når overføringa er i strid med føresegner gjevne med heimel i denne lova.

Dette er forutsetninger og vilkår som Norges Bank satte for at lisens etter hvert kunne bevilges:

1. Tore Nuland er eier av aksjene inntil valutamessig samtykke til overdragelse er gitt (endelig valutamessig samtykke er per i dag ikke gitt, jf nedenfor pkt 5).

2. Norges Bank forutsetter at det ikke eksisterer, verken direkte eller indirekte, innbyrdes eierinteresser i selskapene (noe det altså gjorde, jf Tilleggsavtalen som ga Nuland rett i aksjer i det svenske selskapet, eller vilkårsløs tilbakeføring av egne aksjer).

3. Avtalene av den 27 januar, 24 mars og 29 mars (alle 1982) må være gyldige (avtalen av den 27 januar var proforma, mens avtalene av den 24 og 29 mars var falske, produsert av Gøranson/Ro eller andre medvirkere).

4. Tilleggsopplysningene gitt av Knut Ro/Bo Gøranson/Justitia International AB og Ole Lindseth må være riktige/sanne (noe de ikke var, jf mediestormen som oppsto i 1986-87 da det ble kjent at advokatene hadde lurt Norges Bank).

5. Endelig regnskapsoppstilling skal kontrolleres av Norges Bank før sluttoppgjør finner sted (Norges Bank har aldri fått en slik oppstilling. Sluttoppgjør kan derved ikke ha funnet sted).

6. Foreløpig samtykke fra Norges Bank fritar ikke Ro/Gøranson/Justitia International AB til å innhente andre tillatelser som måtte være nødvendig etter andre lover/forskrifter (ikke utført. Det var bl.a. ikke innhentet tillatelse/samtykke fra Overformynderiet. Ei heller var Skandia Agenturer AS del av avtalen. Gøranson/Justitia International AB skulle altså her kjøpe aksjer av et selskap som ikke var nevnt som avtalepart, samt aksjer som var forvaltet av Overformynderiet.).

* * *

Konklusjon
Ingen
av Norges Banks nedfelte forutsetninger og vilkår er oppfylt. Aksjeoverføringen er derfor klart i strid med forutsetninger og retningslinjer gitt av Norges Bank med hjemmel i valutaloven. For et slikt tilfelle foreskriver den norske valutaloven §2, annet ledd at aksjeoverføringen ikke er gyldig i forhold til selskapene, samt at aksjeoverføringen ikke med rettsvirkning kan godkjennes .

Det har for saken ingen betydning at det er gitt foreløpig valutalisens, eller at den foreløpige valutalisensen ikke er kalt tilbake. Aksjeoverføringen kan uansett ikke godkjennes med noen rettsvirkning, uavhengig av lisens, all den tid den er i strid med vilkår og forutsetninger gitt av Norges Bank.

Vi kan derved konkludere med at aksjeoverdragelsen er i strid med flere offentlige hensyn regulert gjennom lover, forskrifter og vilkår gitt av offentlig myndighet. Det er således ikke nødvendig for domstolen å vurdere hvorvidt avtalene av 1982 og 1989 er gyldige mellom partene, idet avtalene og aksjeoverdragelsene strider mot både norsk så vel som svensk lov, samt mot sentrale offentlige hensyn.

Det er et anerkjent avtalerettslig prinsipp at private avtaler – selv om de isolert sett skulle være gyldige – ikke kan reparere på krenkelser av samfunnsmessige interesser, beskyttet ved lov.

Faktum er derved at det aldri har vært gjennomført en lovlig overføring av aksjene i Justitia AS, Skandia Lloyd AS og Soliditet AS. Den såkalte aksjeoverdragelsen er ikke gyldig i forhold til selskapene, og kan ikke med noen rettsvirkning godkjennes, i og med at aksjeoverdragelsen er i strid med de vilkår og forutsetninger som Norges Bank har krevd oppfylt med hjemmel i Valutaloven.

* * *

Situasjonen og de rettslige forhold må som direkte følge av disse lovbrudd føres tilbake slik den var den 27 januar 1982. Hvilke løsninger man faller ned på; enten at Tore Nuland overtar alle aksjene i Intrum Justitia AB, eller aksepterer en erstatning, vil bli forhåpentligvis bli avgjort i domstolen i Sverige, eller i Norge.

Saken står i dag for Stockholms Tingsrätt, hvor Nuland krever tilbakelevert alle aksjer og verdier knyttet til de aksjer som ble tatt fra ham i 1982. Idet det foreligger fare for at Intrum Justitia AB og dets majoritetsaksjonærer kan foreta handlinger til skade for Nuland, er det begjært midlertidig sikring i både Oslo og Stockholm, med krav om at det blir foretatt midlertidig forføyning i alle aksjene i Intrum Justitia AS og Intrum Justitia AB. Det er videre begjært arrest i alle saksøktes formuesgoder til sikkerhet for Nulands erstatningskrav på kr 6,5 milliarder.

* * *

Den som ønsker å følge med på hvordan saken går i Oslo byfogdembete, kan gå inn på denne samlesiden for saken, som etter hvert vil bli opprettet og oppdatert.

For at det ikke skal være noen tvil: Undertegnede arbeider for å beskytte Tore Nulands selvsagte rettigheter. Artikkelen bør derfor leses med dette i minne. På den annen side så minner jeg om at dokumentene taler for seg, og kan likevel ikke få noen annen mening, uavhengig av mine eventuelle interessekonflikter.

Justitia-saken er en gigantisk retts- og personskandale, hvor begjæret etter raske penger har ført aktørene langt over grensen til det straffbare, uten at dette synes å ha hatt noen som helst invirkning på de nå kriminelle aktørene, eller domstolene. Tilbake står en ressursperson man må lete lenge etter for å finne, ribbet for alt han eide, stemplet og nærmest sjekket ut, hvor aktørene nå bare håper at han skal dø før han vinner frem.

* * *

Artikler relatert til denne saken:
Dagens Industri

Stavangeravisen

Dagens Nyheter


Det synes som om de skandinaviske domstoler ikke er skikket til å behandle saker av denne typen. Dommerne er livredde når den kriminelle siden av finansmiljøet møter i rettssalen, så også i denne saken. Derfor oppfordrer jeg, som jeg kommer til å gjøre i andre saker, folket til å reagere.

Vi kan nemlig ikke lenger tillate oss og stå og se på at kriminelle og etikkløse miljøer vokser og derfor i stadig større grad tiltvinger seg enkeltmenneskers eiendeler og felleskapets goder. Jeg minner igjen om høyesterettsadvokat Harald Arnkværn, som Finansavisen mener alle skulle hatt ved sin side, som med all sin juridiske kløkt fant ut at det å pantsette tredjemanns eiendom var rettsstridig (han utelot å fortelle at dette også er straffbart). Hans juridiske skjønn fortalte altså at handlingen ville være rettsstridig, og på dette grunnlag bestemte han seg for at DnB NOR nettopp skulle gjøre det rettsstridige; krenke loven. Gjennom slike og lignende handlinger blir bankene stadig rikere, og det blir enda lettere neste gang banken skal forgripe seg på noen eller noe.

Jacob Stolt-Nielsen synes å ha bedt sine undersåtter om en lignende vurdering som den Arnkværn fikk i oppgave å foreta for sin arbeidsgiver (DnC, dagens DnB NOR). Stolt-Nielsen ba nemlig om å få vurdert hva som var mest lønnsomt; fortsette med den konkurransehemmende virksomheten han hadde gående med et annet rederi, eller å bli så og si lovlydig. Mye tyder på at rapporten har konkludert med at det er mer penger å tjene på å være kjeltring, og så har man fortsatt virksomheten. Amerikanske myndigheter har blitt kjent med dette, og søker nå å trekke tilbake amnestiet som Stolt-Nielsen fikk.

Hvem husker vel ikke Tine meieriers millionrabatter til dagligvarekjedene, alene for å presse bort enhver annen konkurrent? Saken er sikkert glemt for de fleste. Hvem av dere husker navnet på personen som var ansvarlig og måtte gå? Hvor er vedkommende i dag?

Det finnes sikkert et hav av lignende ikke-fortalte historier, og mye peker i retning av at utroskapen mot samfunnet og fellesskapet bare griper om seg. Grensene for hva som er lov å gjøre, viskes bort (antakelig) i stadig yngre alder.

Jeg arbeider for å sikre borgerne like rettigheter i de norske domstoler. Den nye tvistemålsloven - som nå er vedtatt uten at brorparten av det norske folk vet hva som har skjedd - gjenspeiler den norske politiske og juridiske uvilje til å bidra til bedre kontroll over hva som finner sted i en norsk domstol.

For at vi skal kunne vinne frem, må borgerne vise hva de ønsker. Skal dette la seg gjøre, må det foretas en generell samfunnsopplysning, for på den måten å la borgerne få bli gjort kjent med sine egne rettigheter og plikter. Når borgerne er blitt kjent med sine rettigheter og plikter, er sannsynligheten stor for at vi vil få reaksjoner i form av aksjoner og protester. For å få dette til, må vi samles og enes om hva vi ønsker. Ta derfor kontakt, slik at vi kan få Deres adresse og på den måten få sendt ut relevant informasjon.

Vær klar over en ting: Dette (historien fortalt ovenfor) kan skje deg i morgen! Hjelp derfor til at ikke slikt skal skje igjen.

RettsNorge.no © 1997-2009 • Opphavsrett