Lukk dette vinduet for å komme tilbake til Rettsnorge sin førsteside.

14.02.2005

En statsfeminisme på avveier

Jeg vil fortelle en røverhistorie, men en sann sådan. En historie om hvordan statsfeminismen, i dette tilfellet Barne og Familiedepartementet, (fork. BFD) kidnappet mitt barn fra meg, og om hvordan et uskyldig barn ble brutalt frarøvet sin far. Min forbrytelse var at jeg var mann og far, i tillegg til at jeg tilhørte arbeiderklassen; tilhørende den lagdelen borgerskapets forvaltende myndigheter forstår som underklassen. Barnets forbrytelse var at hun var et utenlandsadoptert barn, som utfra denne juridiske status kunne diskrimineres i forhold til barn med biologiske foreldre. Dette er en historie som med all tydelighet viser en ny makt, statsfeminismen innen forvaltningen, med BFD som ledende organ, som går på akkord med alle internasjonale og nasjonale lover når det gjelder å ensidig tjene kvinneinteresser, og som i liten grad fortjener navnet det bærer, som gir inntrykk av at det er et departement som skal forvalte interessene til barn og familien i sin helhet. Det hele skjedde på følgende måte:

Allerede så langt tilbake som i april 1991 ble jeg og min daværende kone gitt forhåndsgodkjennelse til adopsjon av et utenlands barn fra Statens Adopsjonskontor. ( Fork. SAK) Det var lagt inn i godkjennelsen visse betingelser som måtte oppfylles for å kunne avslutte adopsjonen, og disse var oppfylt da vi hentet barnet vårt hit til Norge i des. samme år. Nå oppsto det problemer mellom adoptivgiverlandet og Norge hva angikk adopsjoner fra dette landet, og adopsjonen ble derfor ikke avsluttet etter at vi i ett år hadde hatt ansvaret for barnet som fosterforeldre, slik vi var lovet av adopsjonsmyndighetene. Norske myndigheter sa at diplomatiske hensyn måtte komme foran barnet og familiens juridiske rettigheter. På grunn av dette ble vår familie levende i et juridisk limbo.

Etterhvert begynte lykken i familen å skrante, og mor i saken ga uttrykk for at hun ville adoptere alene. For å få dette til gikk hun ut med anklager om at jeg, far, hadde misbrukt barnet seksuelt, og senere også med anklager om at jeg hadde prøvd å drepe barnet. Samtidig krevde hun nå skilsmisse. Mor, som hadde en høy stilling innen Helse og Sosialt arbeid, trakk inn i saken flere nære venner, bekjente og kolleger av seg, sosionomer og psykologer som hadde arbeidet både opp mot, og innenfor storting, BFD og Justisdepartement. Disse gikk inn i saken og prøvde å indoktrinere en falsk historie om seksuelle overgrep inn i barnet, for slik å kunne hjelpe en god venn og kollega i hennes nye adopsjonsplaner. Jeg ble anmeldt for overgrep, men både politi og barnevern henla saken da beskyldningene ble bevist grunnløse. Dette etter at mor og hennes venne/støttegruppe var blitt avslørt i flere hundre løgner.

I des. 1996 avsluttet endelig adoptivgiverlandet adopsjonen og ga , ved dom, adopsjonsrett til begge foreldre, slik forhåndsgodkjennelsen til adopsjon var blitt gitt til oss begge. Nå hadde både BFD og SAK gjennom hele perioden siden de falske anklagene kom opp gitt klare signaler om at de ville støtte mor i saken. Kvinneinteressene, og bare kvinneinteressene, skulle premieres. Om metodene var aldri så usmakelige. Dette ble det aldri lagt noe skjul på. Det kom derfor ikke som noen overraskelse da SAK, som førsteinstans i adopsjonsaker hos myndighetene, i febr. 1997 valgte å gi adopsjonsrett til mor alene. I sept. 1998 ga så DFB i endelig vedtak bare mor i saken adopsjonsrett. Departementet satte tilside den gyldige dommen fra adopsjonsgiverlandet og nullet med et pennestrøk den forpliktende forhåndsgodkjennelsen som våre adopsjonsrettigheter hadde hvilt på fra 1991. Og snipp, snapp, snute, far var ute.

Jeg tok nå saken til de norske domstoler, for å få kjent BFD' vedtak om alenemorsadopsjon kjent ugyldig, og at norske myndigheter måtte anerkjenne adopsjonsgiverlandets dom som ga adopsjon også til meg, far. Ikke f... om statsfeminismen skulle få sprette champagneflaskene sånn uten kamp! Fra 1999 til 2004 gikk så saken for rettsapparatet. Den lille mann mot staten. Selv om også staten v/BFD sitt syn var at mor i saken hadde levert falske anklager mot far, og på den måten drevet fram en uløselig konflikt og siden skilsmisse i familien i den hensikt å konstruere premisser for en alenemorsadopsjon, konkluderte den med at mor på alle måter var en god omsorgsperson som måtte støttes. Spesielt skryt fikk hun for å ha trukket sine venner og kolleger blant sosionomer og psykologer inn i saken, de samme personene som hadde forsøkt å indoktrinere en falsk historie om seksuelle overgrep og drapsforsøk inn i barnet. Statens syn var at siden mor ikke ønsket å adoptere sammen med meg, måtte hun få det slik hun ønsket. Jeg, far, ble aldri vurdert som god nok til å adoptere, selv om staten uttrykte at jeg på alle måter hadde vært en god forelder for barnet så lenge vi levde sammen. For dette departement ble tydeligvis ikke relasjon barn-far sett på som spesielt viktig. Og barneinteressene ble totalt underlagt kvinneinteressene. Det var utelukkende mors interesser som skulle støttes, fra først til sist.

Når det gjalt forholdet til adoptivgiverlandet, hadde norske myndigheter unlatt å orientere det om hva som hadde skjedd, og de hadde direkte løyet til dette landets konsul, og unngått å orientere om at departementet arbeidet intenst for en alenemorsadopsjon. Dette fikk jeg greie på gjennom en telefonsamtale med konsulen. Jeg tok opp i retten at Norge, selv om vi er best i verden, naturligvis ikke kan omgjøre et annets lands gyldige dom, og det uten en gang å orientere dette landet om det; det må jo være første gang i internasjonal rettshistorie noe slikt har skjedd? Men stor støtte til et slikt rettslig standpunkt var det ikke å få. I denne saken skulle ingen lover og regler gjelde, verken nasjonale eller internasjonale. Staten gikk så langt at den krevde å kunne holde sine begrunnelser i vedtak som gjaldt adopsjoner hemmelige, slik at den kunne unndra seg all offentlig og juridisk kontroll (og i realiteten få sitt eget rettsfrie rom). Så innen dette feltet vil det komme til å skje mye rart i fremtiden, det er tydelig! Her skal unntakstilstandslover råde, og normal lovgivning settes tilside.

Jeg vant ikke fram på noen punkter i retten. Jeg hadde fått oppmøterett, men ingen vanlige juridiske rettigheter var meg tildelt. På tross av at en rekke brudd på både nasjonale og internasjonale lover var blitt påvist, fikk mor/staten medhold på alle viktige punkter. Selv om det altså lå i bunn at jeg hadde vært en god far for barnet, og lydig hadde forholdt meg til de veiledninger adopsjonsmyndighetene hadde gitt meg som part i saken under en svært lang og vanskelig adopsjonsprosess. Etter hvert fikk jeg inntrykk av at den eneste grunnen til at jeg ikke fikk adoptere var at min sosiale status ble sett på som mindreverdig, i og med at jeg var en vanlig arbeidsmann. I hvertfall ble det ikke påvist noen skjellig, gyldig juridisk grunn for at man så seg nødtvunget til å frarøve meg barnet.

Det er jo ikke noe nytt i dette. Den dannede myndighetsforvaltningen har alltid i en viss utstrekning tatt barna ved ulovligheter fra arbeider/underklassen. Tenk bare på hva som skjedde med taterne.

Saken endte i domstolene med et Kjæremål til Høyesterett, som avviste mitt krav om adopsjonrett og at den gyldige dommen fra adoptivgiverlandet måtte anerkjennes. Uten å gi noen begrunnelse. Makta rådde. Et svært stygt myndighetsmisbruk var fullbrakt overfor et sakesløst barn, og en uskyldig far. Staten, eller mere korrekt statsfeminismen, var en hellig ku, som ikke kunne røres. Rettsvesenets oppgave ble å forsøke å gi en slags juridisk legitimitet til den åpenbare lovløse praksisen kvinneforvaltningen hadde tillatt seg mot den svake part i saken, den som ikke kunne skilte med verken økonomisk eller symbolsk makt; som tilhørte - i denne settingen - underklassen. Ingen kan vel tenke seg at dette kunne ha skjedd med en far fra de høyere sosiale lag, og om barnet hadde kommet fra et dannet, høyborgerlig hjem. Så klassejussen lever stadig i beste velgående (i denne saken er det vel det eneste juridiske prinsipp som har levd i beste velgående, det er min erfaring etter disse årenes møte med rettssystem og forvaltning). Enden på visa ble altså at - selv om domstolene ikke kunne klare å komme opp med noen logiske juridiske premisser som kunne underbygge en dom som hugget over båndene mellom barn og far - så fikk i hverfall staten/mor en slags symbolsk maktstøtte for sine handlinger. På denne uverdige måten endte saken her i Norge.

Mine advokater har nå klaget saken inn for Den Europeiske Menneskerettighetskommisjonen, EMK, og vi har godt håp om å nå fram med våre synspunkter der. Det er klaget på brudd fra den norske stats side på EMK art. 8 om rett til respekt og vern om sitt familieliv. På brudd på art 14 i EMK, diskrimineringsartikkelen, hva gjelder både at barnet har blitt diskriminert som adoptivbarn i forhold til barn med biologiske foreldre, og at jeg som far hadde like stor rett til å få adoptere barnet som mor (tilleggsprotokoll 7 art.5 ); og på brudd på EMK art. 6.1, fordi det var lapsus, politisk feighet/opportunisme og sendrektighet i saksbehandlingen fra myndighetene side som skapte situasjonen som gjorde det mulig for statsfeminismen å frarøve barnet hennes far. Saken burde vært avsluttet helt tilbake til 1992, når vår prøvetid som fosterforeldre var omme.

Videre er det klaget over brudd fra statens side på adopsjonskonvensjonens art. 24, idet den nektet å anerkjenne den gyldige rettsavgjørelsen fra adoptivgiverlandet, og brudd på art. 21 i samme konvensjon ved ikke å informere dette landet om at man satte tilside forhåndsgodkjenningen og ga adopsjonsbevilling til mor alene. Den norske stats omgjøring av forhåndsgodkjennelsen kan heller ikke være i samsvar med norsk lov. Dette er noe av det vi har klaget over.

Høyesterett i Norge avsluttet saken med å si at makt er rett, og la til tautologien: dette trenger man ikke å begrunne. Vi får håpe domstolen i Strasbourg tar mitt barn og mine juridiske rettigheter noe mer alvorlig.

Men, om saken blir inntatt , vil det gå mange mange år til endelig dom faller i Strasbourg, og om resultatet skulle gå staten imot er det heller ikke så sikkert den vil respektere det. Vi ratifiserer jo så mange internasjonale konvensjoner, men stort sett gjør best-i-verden-Norge som det vil, og bryter dem når det passer. Dessuten har det gått betydelig prestisje i saken fra statsfeminismens side, og det er den, instistusjonalisert i BFD, som eventuelt må utstede adopsjonsbevilling også til meg, far. Den vil sitte langt inne, tro dere meg!

Selv har jeg innstilt meg på at det menneske jeg var mest glad i her i verden har blitt ulovlig frarøvet meg for alltid. Det må jeg klare å leve med. Imidlertid føler jeg at jeg har en samfunnsplikt til å fortelle både adoptivfedre og adoptivbarn, og også kommende fedre som tenker på å adoptere og den allminnelige offentlighet, om hvor rettsløs relasjonen barn- far er ved adopsjonssaker, om det skulle oppstå konflikt i familien. Tro ikke at du er trygg om du skriver under rettsgyldige papirer både her i landet og i landet du adopterer fra. Passer det BFD underminerer de disse med enkle pennestrøk. Og, det er synd å si det, men etter snart 14 års kamp mot dette systemet, står det meget klart for meg at det er bare kvinneinteressene som skal støttes. Selv om man ofte pakker det hele inn i bløt retorisk innpakkning som " hensynet til barnets beste", så viser det seg alltid at det egentlig er det å premiere mors, og bare mors, ønsker, som alltid står øverst på agendaen. Barnet, som selvstendig juridisk person er det ingen som tar hensyn til, i virkeligheten.

I 70 og 80-åra støttet jeg kvinnekampen, også aktivt. I dag kan jeg se at det var å bære ved til det bålet jeg selv skulle brenne på. Kvinnene har kommet til mye makt de siste åra, ikke minst innen felter som berører barn. Det er vel og bra. Men med makt følger også ansvar, og vi kan ikke ha det slik at mannsforakt og hevngjerrighet overfor tidligere fedres synder er de motiver som blir liggende til grunnn for det skjønn som utøves. Det vil utvikle seg til en kvinnekamp på ville veier som vil støte fra seg enhver mann som ellers har stor sympati for mange av kvinnekravene, og på lengre sikt også de barna som urettmessig er blitt frarøvet sine fedre. Og om en 10-20 år sitter disse kvinnene gamle, ensomme og bitre tilbake og lurer på hva som gikk galt, hvorfor ordet kvinnekamp ble et slikt fyord. Kan det gå noen annen vei?

 

Bergen 04.02.05 

Artikkelforfatteren, Ola Arve Solstad, er far i saken og styremedlem i Nasjonal støttegruppe mot falske incestanklager.

Solstads kontaktinfo: Tartargt. 15 A, 5034 Bergen. Tlf 55 32 32 02 , mobil: 99 10 54 61.

 

RettsNorge.no © 1997-2009 Opphavsrett