Lukk dette vinduet for å komme tilbake til Rettsnorge sin førsteside.

08.02.2005

Harde tak en del av hverdagen

Dette var overskriften til en artikkel i Aftenposten lørdag den 29 januar 2005, hvor Aftenposten hadde stilt fem spørsmål til den etter hvert så medieomtalte advokat Harald Arnkværn.

Av Herman J Berge

Harald Arnkværn - advokat og ryddegutt
Harald Arnkværn er i dag bl.a. styreformann i Vinmonopolet, og leder av bedriftsforsamlingen i Orkla. I forbindelse med Orkla's skifte av konsernsjef, samt Vinmonopolets smøreproblemer, fokuserte Aftenposten på advokatens arbeidskapasitet, en kapasitet som etter journalistens vurdering er fire ganger større enn hans egen.

Aftenpostens siste spørsmål til advokaten, og tidligere juridisk sjef for DnC (dagens DnB NOR), var som følger: Hvordan forbereder man seg til sånne jobber?

Arnkværn – som etter Aftenpostens opplysninger dukker opp med bøtte og kost hver gang gutteklubben Grei roter som verst – svarer: ”Erfaringen min er fra industri-, bank- og advokatvirksomhet. Det betyr at jeg kjenner måten man tenker på i de store bedriftene. Særlig da jeg jobbet i bank lærte jeg mye.”

Man kan selvsagt ikke forlange at Aftenposten – i en slik munter liten lørdagsartikkel – skal dvele over hva Arnkværn måtte mene med ”…måten man tenker på i de store bedrifter,” eller hva Arnkværn har lært mye av i bank.

På den annen side faller man enkelte ganger for fristelsen, når man først får muligheten, til å stille enkelte nødvendige ekstraspørsmål. Min erfaring fra bankvirksomhet er at enkelte banker – eller la oss heller si; alle banker – har som endelig mål å tjene penger for aksjonærene, og derved unngå tap. Et helt legitimt mål i seg selv.

Metoden – derimot – som enkelte bankansatte benytter seg av i sin kamp for å unngå tap for sin arbeidsgiver, vil mange ganger oppfylle vilkårene for et lengre opphold i et av landets fangehull. Det beklagelige er derimot at det offentlige kun en sjelden gang reagerer mot slike metoder, hvilket betyr at det offentlige i realiteten er med på å beskytte eller støtte opp under bankvirsomhet fundert på slike metoder. Så lenge det offentlige, med Eva Joly i spissen eller på siden, ikke endrer holdning, vil våre fangehull derfor aldri bli beriket med denne type kriminelle.

For noen kan det beklageligvis være håpløst vanskelig, eller tilnærmet umulig å akseptere sannheten, selv om den serveres med teskje. Like fullt er det mange ganger helt nødvendig at sannheten kommer frem, og sannheten mht Arnkværn er at han er én av disse tidligere bankansatte som har valgt å utføre en kriminell handling, for derved å redde sin arbeidsgiver (DnC) fra et relativt stort tap.

Krisen på 70-tallet - DnC's beste år
Mens mange bedrifter slet med enorme tap og konkurser, red DnC meget påfallende på en gullbølge som bare verstingene kan ha fått øye på. DnC beskriver 70-tallets krise (og konsekvenser for banken) slik i sin jubelbok, En storbank i blandingsøkonomien (1982): "Selv skipsfartskrisen ble bare krusninger på overflaten."

DnC hadde gått inn i høyrisikoprosjekter innen shipping, men unngikk tap. Hvordan var dette mulig?

1970-årene ble altså preget av forskjellige kriser, politisk så vel som økonomisk. Arnkværns sjef i DnC på den tiden, administrerende direktør Johan Melander, uttalte følgende i et vitneavhør for Oslo byrett (i ett av Amelia og Einar Riis' saksanlegg, hvor banken hadde tatt et rettsstridig pant i et skip som for lengst var kontraktsfestet til Amelia Riis): ”…min reaksjon på det (at rederiet og Amelia/Einar Riis hadde inngått avtale om at Riis skulle få et skip som endelig arveutløsning, hvor bankens jurister hadde foreslått å hindre gjennomføring av avtalen) er normalt – gjør jobben – og så får vi se hvordan det går.”

Hvem eller hva er det som får en banksjef til å tenke slik? Tja, noen ganger faller det kanskje helt naturlig, andre ganger er det kriminelle frøet sådd av en advokat, som eksempelvis Arnkværn selv.

Hvilken jobb var det Melander siktet til?

Arvingen Amelia Riis
Amelia Riis var en av tre arvinger av 50% av rederiet Olsen & Ugelstad. Hennes far døde allerede i 1948, mens hennes mor døde i 1970. Etter at moren døde, ønsket Amelia å få løst ut sin 1/3 av arven. Hennes bror, Kristoffer Olsen, ønsket derimot å beholde Amelia's arv. Partene ble enige om forlik etter forlik, og like mange ganger brøt Kristoffer Olsen forlikene.

I mars 1973 fikk Amelia og Einar Riis' advokat, rederinæringens pompøse høyesterettsadvokat Tore S Engelschiøn, overlevert et forlikstilbud fra Kristoffer Olsen. Olsen tilbød Amelia skipet Norefjell, verdsatt til omkring 60 millioner kroner, som en endelig arveutløsning. Engelschiøn nektet å bringe tilbudet videre til Amelia, og med denne erstatningsbetingede handling påførte høyesterettsadvokaten sine klienter et enormt tap (se styrenotatets pkt 8).

Den 5 april 1974 sikret Amelia og Einar Riis seg atter en gang en ubrytelig avtale med reder Kristoffer Olsen (Amelia's bror) og rederiet AS Falkefjell. Avtalen gikk ut på at Amelia og Einar skulle få seg overdratt skipet MS Sognefjell (verdt $12 millioner) som en endelig avslutning på en arvetvist. Denne avtalen ble inngått på et tidspunkt hvor rederigruppen Olsen & Ugelstad (som AS Falkefjell var en del av) ikke hadde noen økonomiske problemer. Skipet skulle leveres den 6 mai 1974. Rederiet oppfylte ikke sin del av avtalen, og skipet ble ikke levert til avtalt tid.

Et halvt år senere, og etter noen hasardiøse investeringer (som bl.a. høyesterettsadvokat Ole Lund sto ansvarlig for) på omkring en halv milliard kroner, sto rederigruppen nærmere kanten av stupet enn noen gang tidligere.

DnC krevde derfor ekstra sikkerhet for lån banken hadde gitt til AS Falkefjell. Rederigruppen hadde derimot ingen ledig aktiva å pantsette. Banken kjente på sin side til avtalen mellom rederiet og Amelia og Einar Riis, og presset derfor på for å få AS Falkefjell til å pantsette MS Sognefjell til fordel for DnC. Det er straffbart for en selger å selge en gjenstand to ganger, jf strl §277. Det er også straffbart for en bank å presse en skyldner til å foreta en straffbar handling.

Selv om MS Sognefjell på det tidspunktet seilte med Olsen & Ugelstads logo på pipa, så var skipet kontraktsmessig bundet til – og skulle seile for Amelia og Einar Riis' regning frem til levering. Skjøte ble utstedt, og finansminister Per Kleppe sørget for – etter langvarig press fra Einar Riis – at den nødvendige eksportlisens ble gitt i august 1974.

Høsten 1974 hadde skipsverdiene falt dramatisk, og Riis nektet derfor å motta skipet uten at det samtidig ble utbetalt en verditapserstatning, begrunnet i rederiets mislighold av avtalen. Rederiet nektet å levere skipet på de alminnelige vilkår Riis satte, og saken endte opp i en skandaløs voldgiftssak, som høyesterettsdommer Gunnar Aasland sto ansvarlig for.

Før voldgiftsdommen falt, måtte DnC - som tidligere nevnt - gjøre ”jobben”. Det fantes nemlig en mulighet for at Amelia og Einar ville kunne vinne saken, og derved få utbetalt arven enten i form av ren erstatning i skipets sted, eller i form av skipet samt verditapserstatning. Begge parter i voldgiftssaken hadde nemlig lagt inn påstander om at skipet måtte leveres. Det var derfor stor sannsynlighet for at skipet - eller verdier tilnærmet avtalens verdi - ville bli overgitt til Riis når dom falt.

Jobben
"Jobben" som DnC så seg best tjent med å utføre, bestod denne gangen i å ta rettsstridig pant i skipet Sognefjell, et skip som pantsetter (AS Falkefjell) ikke eide. DnC's juridiske vurdering – foretatt av daværende juridisk sjef, høyesterettsadvokat Harald Arnkværn, i samarbeid med en annen av bankens jurister, Erling Naper – beskrives på denne måten i Erling Napers notat av den 25 april 1975:

”…Fru Riis skulle overta Sognefjell fra firmaet AS Falkefjell mot at hun overdro sine samtlige aksjer i de forskjellige selskaper. På grunn av visse forhold ble visstnok båten ikke overdratt, mens konsul Riis hevder at han på vegne av sin kone hadde solgt båten for en pris av ca US $ 12 mill. og siden han ikke kunne få levert båten reiste han erstatningskrav for beløpet US $ 12 mill. mot firmaene. Denne sak ble så brakt inn for voldgiftsretten, der konsul Riis' krav visstnok skal være kravet på de US $ 12 mill. mens rederiets påstand er at den opprinnelige avtale skal gjennomføres, nemlig at Sognefjell skal overdras mot overlevering av aksjene… fru Riis har visstnok mottatt eksporttillatelse for båten, og den skal bli registrert i Panama. Skjøtet på båten skal være overlevert til advokat Hirsch. Hvis voldgiftsavgjørelsen følger rederiets påstand vil følgelig fru Riis allerede mandag kunne gå til advokat Hirsch med sine aksjer, og forlange skjøtet utlevert. Dette er situasjonen høyesterettsadvokat Haneborg (Christian Haneborg, representant for DnC og den Amerikanske banken Manufacturer Hannover Trust Company (dagens JPMorgan Chase)) mener må stoppes.”

Avtalen av den 5 april 1974 var – i motsetning til hva DnC måtte mene – en helt lovlig avtale mellom to parter. Amelia's krav mot dødsboet etter sin mor og far, dvs Amelia's arv, var beregnet til minst $22 millioner. I arveutløsningsavtalen av den 5 april 1974 – som skulle løse alle tvister – reduserte hun derimot sitt krav til $ 9 millioner. Einar Riis solgte skipet videre til et indisk statseiet rederi for $12 millioner, og økte på denne måten erstatningskravet mot rederiet og Amelia's bror. Arveutløsningen var på alle måter legitim.

Alternativet som rederiet sto overfor, var en oppløsning og avvikling av hele rederiet i 1970 (da Amelia's mor døde), for på den måten å få en rettferdig deling av arven. På det tidspunktet var Olsen & Ugelstad visstnok ett av Norges største rederier, og ingen var vel interessert i å løse opp rederiet for derved å kunne gjennomføre en arveutløsning. Arveutløsningsavtalen av den 5 april 1974 var således en nødvendig ,men også fornuftig løsning på problemet.

Det står videre i Napers notat:

”Jeg svarte at jeg ikke ville ta standpunkt uten å ha fått rådført meg med høyesterettsadvokat Harald Arnkværn , hva jeg omgående gjorde. Det fulgte så 2 timers diskusjoner og telefonsamtaler, der et av hovedpunktene gikk ut på at Arnkværn var av den oppfatning at hvis vi gikk til retten mandag og begjærte midlertidig forføyning (som var den lovlige vei å gå; min kommentar), ville vi sannsynligvis få et forlangende om at vi innen en bestemt og meget kort frist måtte gå til det skritt å ta ut konkursbegjæring mot selskapet…under enhver omstendighet ville ikke en midlertidig forføyning medføre at vi ville kunne få pantet tiltransportert oss, men kun at aktivet ikke gikk ut av selskapet…Jeg fryktet personlig meget en konkursbegjæring… Arnkværns og mitt standpunkt til Haneborg ble at vi anmodet ham om å forelegge rederiet hvorvidt de selv kunne ta midlertidig forføyning mot en gjennomførelse av den nevnte avtale (her mente altså Arnkværn i fullt alvor at rederiet, som for voldgiftsretten hadde som prinsipal påstand at Riis måtte ta imot skipet Sognefjell, skulle gå til retten og be om at retten skulle pålegge rederiet å ikke levere skipet dersom rederiet vant frem med sin påstand om levering av skipet; min kommentar). Motforslaget fra Haneborg, som Arnkværn og jeg var enige i, var at vi i stedet i så tilfelle bør begjære å få utstedt et pant på ca US $ 8 mill. i Sognefjell, som er full ut mulig, idet båten fortsatt er registrert i AS Falkefjells navn (Arnkværn var selvsagt klar over at dette var helt umulig, og straffbart, da DnC jo var kjent med at Sognefjell var kontraktsfestet til familien Riis, jf strl §277; min kommentar). Dette vil efter vår oppfatning medføre at båten ikke kan føres ut av landet, men det er vel ikke tvilsomt at rederiet ved denne pantsettelse foretar en muligens rettstridig handling mot fru Riis , men dette får så være gjenstand for en erstatningssak fra hennes side mot rederiet.”

Om selve den rettsstridige pantsettelsen uttalte Melander følgende i sitt vitneavhør: ”Noe måtte vi legge labbene på.”

Ikke bare nører Arnkværn opp om en straffbar handling, men han gjennomfører den også. Etter på denne måten å ha slått Riis rettslig bevisstløs, sparker Arnkværn og Naper liksom borti familien Riis og uttaler arrogant at dersom dere eventuelt skulle klare å reise dere, så kan dere jo forsøke å reise rettssak.

Det er på denne måten bankene oppnår krusninger på havoverflaten i krisetider.

Både Arnkværn og Naper hadde for øvrig helt riktig i sin grundige juridiske vurdering av pantsettelsen, den var rettsstridig. Ikke bare var den rettsstridig, handlingen var også straffbar, jf strl §277 (dobbeltsalg), som sier at:

Med bøter eller med fengsel inntil 3 år eller med begge deler straffes den, som påfører eller utsetter noen for tap ved rettsstridig å forføye over en gjenstand ved rettshandel etter at en annen har fått eller mot helt eller delvis erlagt vederlag er tilsagt eiendomsrett eller bruksrett til gjenstanden.

Medvirkning er også straffbart, og man kan i høyeste grad si at Naper og Arnkværn medvirket til denne straffbare handling.

Det hører med til Harald Arnkværns historie at han – til tross for sin kriminelle forhistorie – på 1990-tallet var leder av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, oppnevnt av Kongen i statsråd. Jeg står fast ved det standpunkt at Arnkværn har en kriminell forhistorie, idet han etter en lang vurdering av både juss og faktum kom frem til at man skulle ta et rettsstridig pant i Amelia's skip MS Sognefjell. Arnkværn viste her en åpenbar vilje til kriminell handling.

Det er jo selvsagt beklagelig at en advokat som har sittet og bestemt hvem som skal få advokatbevilling og hvem som skal miste den, selv viser en så vidt klar kriminell vilje.

Advokat Arnkværns kriminelle vilje og kriminelle handlinger har påført familien Riis et enormt økonomisk tap. Dersom Arnkværn den gang i 1975 ikke hadde medvirket til å hindre familien Riis i å få MS Sognefjell, ville gjennomføringen av arveutløsningsavtalen ha gitt Amelia og Einar Riis en formue på $14 millioner. Legger man til grunn en rentesats på 18% (som skal dekke andre tap som familien Riis har lidt som følge av Harald Arnkværns og DnC's handlinger), samt rentesrente, er beløpet i dag kommet opp i overkant av $2 milliarder, eller omkring 12,6 milliarder kroner.

Grensesprengende juss
Hva var det Arnkværn lærte så mye av da han jobbet i bank? Antakelig har han lært seg noe som også høyesterettsadvokat Ole Lund er kjent for; ”grensesprengende juss,” og ovennevnte gjennomgang signaliserer i noen grad hva grensesprengende juss kan være.

Skal vi fortsatt håpe på at rettferdigheten en gang skal overvinne uretten, vil nok Advokat Harald Arnkværn måtte belage seg på flere harde tak i tiden fremover, men da må nok han og resten av gutteklubbene finne seg i at det er andre utenforstående som tropper opp med bøtte og kost.

 

RettsNorge.no © 1997-2009 • Opphavsrett