Hvilken rettsstat ?

 

Kronikken ble publisert i VG den 15.10.01

av Ole Texmo, free-lancer

 

Et barn blir hentet med makt og tvunget inn i en ventende bil. Politiet tar nakkegrep mens rettsvitnet snur seg bort. På farens videoopptak av episoden høres lensmannens stemme som gir uttrykk for uvilje både mot farens videofilming og naboenes nysgjerrighet. Farens videotape av hvordan den norske rettsstat håndhever sine avgjørelser reiser flere spørsmål etter at sekvensen nå er blitt kjent for hele landet gjennom TV2s nyhetsoppslag. Men de viktigste spørsmålene blir sjelden reist: Har vi en rettsstat i Norge? Vil flere fagfolk forebygge slike episoder TV2 formidler? Hvilke hensyn veier tyngst: systemets prestisje eller barnets psykiske helse.

 

Forhistorien

I 1998 tok moren av dansk opprinnelse barna med seg mot farens viten og vilje mens barnefordelingssak pågikk. Rettslig status var regulert av kjennelse: Foreldreansvaret var felles. Namsmyndigheten var klar i sin oppfatning: moren kunne ikke "kidnappe" sine barn; faren hadde retten på sin side. Faren dro til Danmark og hentet barna, og gjenopprettet dermed status regulert av retten. Samme år kidnappet moren med systemets bistand barna på nytt. Anmeldelse fra farens side mot mor, barnevern og øvrige medvirkende ble somlet bort og etter hvert henlagt. Saksbehandlingsfeil fra en statsadvokat og andre påviselige systemfeil, er grundig dokumentert og innrømmet fra Riksadvokaten. På nytt gjenopprettet faren den rettslige status. For denne handling ble faren anmeldt, tiltalt og senere (2001) dømt. 

 

Den 12 år gamle gutten som ble hentet med makt av politiet har aldri villet flytte til sin mor i Danmark. Gutten har sitt barndomshjem hos faren og har hele tiden uttrykt at han ikke vil bo hos moren etter at foreldrene skilte lag. Dette forhold tar verken rettsapparat eller "barnets beste" -synserne høyde for. Når gutten stritter imot og må kjøres til barnepsykiatrisk avdeling, har man å gjøre med et overgrep i lovens navn !

 

Umulighet

Politiaksjonens legitimitet er en kjennelse i namsretten som gir moren medhold i kravet om at gutten skal tilbakeføres. Til forhistorien hører også med at dommersamtalen som fant sted i forkant av namsrettens avgjørelse er underslått som dokument, i strid med anbefalinger en nylig publisert bok (Rønneberg: Barn som vitner, Universitetsforlaget 2000) helt eksplisitt uttrykker som rettssikkerhetsgaranti. Kjennelsen er påkjært til Lagmannsretten. Dommeren, som ut fra alminnelig sunn fornuft burde ha ansett seg inhabil til å behandle namsrettsaken på bakgrunn av sin egen rolle som dommer i den opprinnelige barnefordelingssak, utnytter nå i forlengelsen juristeriet til å ville avvise kjæremålet, angivelig ut fra en rettslig-juridisk betraktning om at faren ikke har såkalt "rettslig interesse" i å få prøvd saken. Slik er den norske rettsstat innrettet. Vurdering av "umulighet" som unntakskriterium for tvangsfullbyrdelse av omsorg og samvær, er satt tilside av dommeren. I kjennelsen heter det : Spørsmålet om sjølve tilbakeleveringa vil påføre barnet psykisk skade, kan, slik retten ser det, ikkje vera avgjerande her. (Sunnhordland namsrett, 22.08.01, sak nr 01-540 D).

 

Hva som skal være avgjørende sier kjennelsen intet om. Vektleggingen er ikke kvalifisert. Kjennelsen er så vidt beheftet med saksbehandlingsfeil og feil rettsanvendelse at man kan forstå at dommeren ikke ønsker at saken skal prøves av høyere rettsinstanser. Det er påfallende at dommeren har valgt å vektlegge en flere år gammel sakkyndigrapport hvis konklusjon om at barna vil "falle til ro hos mor" vitterlig ikke har slått til. Den sakkyndige, hvis rapport er gått ut på dato, forsømte å observere far og barn sammen og konkluderer derfor på sviktende premisser.

 

Fagfolk og myter

Det er en myte at barnefordelingssaker er så kompliserte. Namsrettens avgjørelse effektuert av politiet, bygger på en rekke feilslutninger som må under lupen. Det er en myte at flere fagfolk og mer intervensjon  forebygger konflikter. Den tilgrunnliggende feilforutsetning som rir barnefordelingssystemet som en mare er basert på ulikeverd mellom mor og far og på et rettslig-juridisk innrettet skille mellom samvær og omsorg. Man ser aldri at politiet henter barna fra mødre som i måneder og år saboterer samværsretten. På dette punkt er loven mildest talt impotent. Men så snart en mor savner sine barn etter samvær hos far, trer systemet i verk.

 

Det er en myte at dette tar lang tid, slik politimann Johannesen gir inntrykk av. Me leve i ein rettsstat, repeterer politimannen når han går tom for argumenter. Den bebudede granskning statsråden har krevd, bør se på politiets rolle, men enda viktigere hvordan systemet i årevis har favorisert moren på bekostning av far og barn. Faren ble straffedømt for å ha gjenopprettet en situasjon forårsaket av morens selvtekt. Da faren møtte til hovedforhandling i sivilsaken om barnefordeling, ble han puttet i fengsel fratatt saksdokumenter slik at han ikke fikk forberedt seg til rettssaken. Sakkyndig psykolog Knut Rønbeck som ikke tok seg bryet med å utrede farens omsorgsmuligheter for barna i deres opprinnelige miljø, begikk flere feil som må granskes. Dommeren kan verken sin juss eller er i stand til å vurdere virkningen av systempåførte belastninger.

 

RettsNorge 19.10.01