17.10.03

Barnevern og rettsstat

av Ole Texmo, free-lancer

For 2 år siden ble en gutt hentet med makt hos sin far og etter et opphold på barnepsykiatrisk avdeling på Haukeland sykehus, sendt tilbake til moren bosatt i Danmark. Historien er beskrevet i TV og presse, bl.a VGs kronikk Hvilken rettsstat ?

Bakgrunn

En kjennelse i namsretten ga moren medhold i at gutten skulle tilbake etter samvær, tiltross for guttens uttalte ønske om å bli hos faren i det opprinnelige barndomshjemmet. Faren filmet situasjonen da politiet hentet gutten, og TV2s publikum kunne se hvordan gutten strittet i mot. Etter rettskraftig dom i Gulating 12.04.02 (straffesak nr 01-01643 M) har faren sonet 60 dager for å ha tilbakeført gutten og hans bror etter at moren lovstridig, finansiert og assistert av barnevernet, med politiet som passiv tilskuer, tok barna med seg ut av landet i 1998. Verken mor eller barnevern ble etterforsket, mens faren som gjenopprettet morens handling måtte i fengsel. På tidspunktet for den første tilbakeføringen var situasjonen rettslig-juridisk i farens favør da sak pågikk, jf Barnelovens § 43, annet ledd, stadfestet av Sunnhordland namsrett 13.10.98 i sak nr 98-00513 D.

Absurd teater

Nå er "circus juris" i gang igjen. Faren må svare for den situasjon som oppstod da den ene gutten sterkt vegret seg for 2 år siden, hvor faren strengt tatt fulgte fremgangsmåten i henhold til lov og anerkjent praksis, jf tvangsfullbyrdelsesloven og eksplisitt formulerte kriterier om lojal medvirkning. Det fant også sted en dommersamtale hvor den eldste gutten utvetydig tilkjennega sine ønsker. Referat fra samtalen er unnlatt nevnt i kjennelsen, hvor "avveiningen" har fått denne ordlyd: (D)et er naudsynt innan kort tid å få  (gutten) tilbake til mora, og retten ser det difor at skadane ved å utsetje avgjerda, er større enn dei sjansane (faren)har til å få medhald i kjæremålet sitt. (Sunnhordland namsrett, 22.08.01, sak nr 01-540 D). Å unnlate drøfting av guttens ønsker er saksbehandlingsfeil, men tvistegjenstanden(e) i farens begrunnede kjæremål over namsrettens avgjørelse ble surret bort i rettsapparatet. Gulating lagmannsretts bidrag til juristeriet lyder slik: Tilbakelevering er nå gjennomført. Lagmannsretten finner at den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse av å få prøvet gyldigheten av namsrettens kjennelse og at saken derfor må avvises. Om kjæremålet hadde blitt realitetsbehandlet, ville det ikke ført frem. (kjennelse av 15. november 2001, kjæremålssak nr 01-01715).

Barnevernets rolle

For hendelsen for 2 år siden er faren på ny tiltalt for brudd på straffelovens § 216 om unndragelse av barn fra omsorg, den såkalte kidnappingsparagrafen. I forrige strafferettsrunde løy barnevernvitnet om legaliteten i sin medvirkning i herredsretten. (Fylkesnevndleder i Hordaland og Sogn og Fjordane uttalte i skriv 07.05.98 at akuttvedtak om tilbakeføring til moren, jf barneverntjenesteloven § 4-6, 2.ledd., manglet hjemmel.) Barnevernet hevet seg glatt over avslaget på (økonomisk) støtte til morens aksjon. Rettens administrator konfronterte barnevernvitnet med uredeligheten, men meneden er foreløpig ikke blitt gjenstand for straffeforfølgelse. Da det samme vitnet skulle innkalles for lagmannsretten påstod statsadvokat Erik Stolt-Nielsen at vedkommende ikke kunne møte fordi hun var flyttet. Ved å ringe opplysningen brukte privatetterforsker Harald Olsen 5 minutter på å finne ut at vitnet verken hadde flyttet eller var stevnet. Olsen, stevnet av faren for å uttale seg om sin erfaring med lignende tilbakeføringssaker for norske mødre som aldri var blitt tiltalt, ble nektet ført som vitne. Aktor visste nok at far kunne bevise at barnevernet hadde vitnet falsk. Gulatings dommere visste formodentlig også om dette forhold, likeledes om "gjeldende rett" med hensyn til forskjellene på mor og far ved tilbakeføring av barn etter påstått ulovlig omsorgsundragelse/samvær. Jurister er ikke alltid uvitende om hva de gjør. Barnevernet vet også hvor langt de kan gå utover lov og rett.

Dokumentinnsyn

Tiltross for partsstatus etter forvaltningsloven, er faren gjennomgående blitt forhindret i sin rett til innsyn i ulike sider av saksbehandlingen. Via korrespondanse med danske myndigheter fikk faren rede på eksistensen av interessante dokumenter i barnevernsaken. Fylkesmannen åpnet for innsyn, men barnevernet nektet. Politiet ville ikke hjelpe og faren måtte til namsretten for å få rettslig kjennelse for å få ut dokumentene. Faren tapte, men kjæret avgjørelsen til lagmannsretten. Både i tilsvaret til namsretten og i kjæremålsrunden (Gulating sak nr 01-00829) påstod advokat Harald Hove som representerer Kvinherad kommune at det ikke fantes opplysninger i noen dokumenter av det slag faren mistenkte, som kunne vise barnevernets medvirkning til barnebortføring. Etter å ha tapt denne rettsrunden, fikk faren dokumentene, ikke av norske, men av danske myndigheter. Her er bl.a vedtak fra barneverntjenesten til "Dekking av utlegg i samband med tilbakeføring av borna til mor (D-95/98)", "Dekking av utlegg i samband med tilbakeføring av borna til mor / med kopi av faktura til Husnes Tenestekontor på betaling av flyreis Stavanger-København for barna H og P den 12.05.98 (D-119/98)".

Barnets beste som rettslig standard

Barnevernvitnet risikerer straff for først å ha satt seg utover fylkesnevndas vedtak og senere løyet i retten, men barnevernets ulovligheter, herunder medvirkning til ulovlig barnebortføring later til å være godt beskyttet. Også andre systemaktørers uredeligheter blir glættet over. Påtalemakt og rettsapparat kan mistenkes for la hensynet til å knekke en far som ypper seg, påviser feil i saksbehandling og tilogmed dokumenterer tjenesteforsømmelse hos politi og domstol, være overordnet respekten for Lov og Rett. Om barnet har det bedre hos far enn hos mor er for systemmakten uinteressant. Når barnevern, politi og rettsapparat "først og fremst" er opptatt av "barnets beste" er det ikke sjelden dårlig skjulte systemhensyn som ligger implisitt i forståelsen av den rettslige standard. Farens mange forsøk på å bruke rettsmidler har ikke ført frem, men har vist et system som ikke går av veien for løgn. Skal jussen som akademisk disiplin betraktet ha noen berettigelse må juristene ikke gi seg til å spekulere i utfall i saker de avviser, jf uttrykksmåten (..)saken derfor må avvises. Om kjæremålet hadde blitt realitetsbehandlet, ville det ikke ført frem.  Juristenes manglende akademiske forutsetninger er kommentert i min kronikk Rettslig interesse. Advokat  Hove som beviselig løy for retten er tidligere stortingsmann (V) og forfatter av Karnovs kommentarutgave til Barnevernloven, formodentlig en respektert fagmann.

Politijuristene

Juristene fortjener oppmerksomhet for sine uredeligheter. I sakskomplekset til faren inngår historien om hvordan tiltalen mot ham i den første strafferettsrunden ble tatt ut. I tur og orden har offentlig ansatte, lønnet av skattebetalernes midler, kommuneadvokat og barnevernekspert Hove, barneverntjenestens representant og statsadvokat Stolt-Nielsen løyet i retten. De kanhende største uredelighetene isolert sett, ble begått av statsadvokat Randi Gabrielsen, da hun i samforstand med sin kollega, politiinspektør Harald Bilberg først trenerte farens politianmeldelser av mor og barnevern,  etterlysning av disse og videre forpurring av klageadgang overfor Riksadvokaten. Deretter, når fristen for farens klalgeadgang var gått ut, utferdiget statsadvokat Gabrielsen tiltalebeslutning mot faren, og satte dermed hele saken på hodet. Bilberg hadde tidligere løyet om anmeldelsenes eksistens ved å hevde at det ikke fantes slike anmeldelser inngitt av faren mot mor og barnevern. Det fantes ingen anmeldelse fra moren i det aktuelle tidsrommet mens barna var hos faren. At moren ikke anmeldte faren kan skyldes at hun ble gjort oppmerksom på at hun juridisk-rettslig sto svakt da faren hadde del i Foreldreansvaret og hun selv hadde opptrådt ulovlig, jf Bl § 43, 2.ledd.

Regress og Kritikk

Faren derimot hadde innlevert anmeldelser mot mor og barnevern, noe altså politiinspektør Bilberg benektet så langt at han trengte kollegers hjelp til å glatte over misforholdet. Tiltalen mot faren er ikke usannsynlig en hevnaksjon fordi faren har avdekket bl.a politijuristenes løgn og annen uredelighet som har fått passere i politi og rettsapparat. Det hører med til historien at politiet, tiltross for farens anmodning, nektet  å stoppe barnevernet i deres ulovlige barnebortføring. Politiet er således skyldig i passiv medvirkning. For å forstå denne galskapen, må man forstå hvordan jurister resonnerer; hvordan deres rasjonaler synes å være unndratt akseptert og anerkjent vitenskapelighet og begrunnelseskrav. Jurister skryter på seg noe de kaller "juridisk metode", men hva den består i, og hvor identifiserbar, blir heller uklart akademisk sett. Når jurister jukser eller påviselig/beviselig lyver, slipper de unna, vesentlig fordi deres kolleger stiller opp for dem, på alle nivåer i systemet, men også fordi uredelighetene er ikledd en selvimmuniseriende språkform hvor innhold og form flyter over i hverandre og vanskeliggjør en regressiv (tilbakeførende) undersøkelse (les: kritikk) av skille mellom materielle (innhold) og prosessuelle (form, f.eks formkrav ifm saksbehandling) vilkår.

Tilbakeholdelse og tilbakeføring

Ved å jukse, f.eks holde tilbake farens klage til foreldelsen var inntrådt, unngikk Gabrielsen og Bilberg kritikk. Riksadvokaten, som utfra sine hensyn til å opptre som både systemets forsvarer og anklager, kan gi faren medhold i at forholdet er kritikkverdig, dvs det opprinnelige forhold, men det får ingen konsekvenser da forholdet er foreldet. Faren tror kanhende han har fått Riksadvokatens støtte, men i realiteten er systemkritikken immunisert. I prinsippet fungerer namsrettens avgjørelse av 13.10.98 på samme måte: en lissomkritikk uten konsekvenser. Rettsapparatets Ole Brumm-logikk (gjort er gjort; spist er spist) kan umulig være tilfredsstillende, heller ikke for de systemlojale aktører som risikerer å bli degenerert åndelig-moralsk. Sammenhengen mellom tilbakeføring og tilbakeholdelse er interessant, ikke bare akademisk sett. Hva kommer først ? Hvordan bestreber juristeriet seg på å dekke over sine systemfeil ? Svarene er ikke nødvendigvis så vanskelige at man trenger embedseksamen. Et svar er å holde tilbake opplysninger, evt også dekke over og forhindre prøvelsesretten. Regressen kan umuliggjøres under henvisning til prosessregler. Når det kommer til spørsmålet om barn skal tilbakeføres til sine opprinnelige hjem, trer juristeriet i virksomhet. Påberopelse av umulighetskriteriet i tvangsfullbyrdelsesloven kan oppfordre til demoraliserende adferd. Har kriteriet sin berettigelse, materielt sett, avvises argumentet prosessuelt.

© Copyright, 2003 RettsNorge