03.03.2004

Bestyreren av demokratiets høyborg gir seg

 

Av Herman J Berge

Vi mottar meldingen om at stortingspresident, Jørgen Kosmo, nå skal gå av som Stortingets mektigste mann, med både tilfredshet og behersket glede.

Den gang Kosmo ble plukket ut og valgt til vervet som en av landets (politisk) mektigste menn, var det nok mange som ikke helt forsto hva som skjedde.

Kunne denne personligheten – om nødvendig – utrette noe som helst som president? Var han kompetent til vervet? Og endelig det viktigste av alt; kunne man i det hele tatt velge inn en mann som så åpenlyst hadde vist en bunnløs forakt for de regler han selv var underlagt som leder for Kontroll- og konstitusjonskomiteen?

Våren 1999 informerte jeg Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite (Jørgen Kosmo var den gang leder for denne komiteen) om et meget alvorlig dokument, som viser at bl.a. Norges Bank oppfordret DnC (DnB) til å ta (pant i) Amelia Riis’ skip MS Sognefjell.

Dokumentet – som jeg presenterte for Kosmo – viser altså at Norges Bank ga klarsignal til at DnB (atter en gang) urettmessig kunne sikre seg en norsk borgers formue verdt rundt kr 100 mill.

Informasjonen som jeg her delte med komiteen, og Kosmo, representerte i realiteten et dokument som spikret fast staten som ansvarlig for de årelange overgrep mot familien Riis.

Det verste av alt viste seg å være at Kosmo var klar over dette dokumentet, hvor han deretter uttalte i brev til meg av den 17 juni 1999:

”Kontroll- og konstitusjonskomiteen…finner på denne bakgrunn (at komitéen allerede var kjent med dokumentet og dets innhold. red.anm) ikke grunnlag for å følge opp Deres henvendelse ytterligere.”

Og så kommer det aller alvorligste:

”Når det gjelder fremtidige ekspedisjoner til komiteen vil disse bli returnert umiddelbart uten videre behandling i komiteen.”

Senere hen har staten, gjennom et forlik i en annen sak som har tilknytning til den jeg presenterte for komitéen, utbetalt kr 55 mill. til familien Riis. Selv om staten i forliksavtalen understreker at utbetalingen ikke er en anerkjennelse av ansvar, så signaliserer likevel denne utbetalingen nettopp innrømmelse av ansvar.

Forliksbeløpets størrelse, gjenspeiler bare en brøkdel av sakens størrelse, en sak som Kosmo, som leder av landets kanskje viktigste politiske kontrollmyndighet, ikke engang vil høre om.

Kosmo’s behandling av saken i komiteen, burde ha ført til riksrettssak mot ham, idet han ikke kan ha informert Stortinget om dette dokument som helt klart pekte ut staten som direkte ansvarlig for tyveriet av Amelia Riis’ formue, jf 5 februar 1932 nr 1 §13.

Det blir aldeles ikke bedre når Kosmo – mest sannsynlig i samråd med resten av komiteen – avslutter med å si at han ikke vil se et eneste dokument i Riis saken, eller noen andre dokumenter for den del, som jeg måtte sende til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite.

Dersom hele komiteen står bak denne uttalelsen, så skulle det ha vært reist riksrettssak mot dem alle sammen. Dette kan synes som en vanvittig uttalelse, men problemet kan nok ikke avfeies som tøv som følge av mine uttalelser, men må søkes løst i komiteens handlinger sett i forhold til regelverk, og arbeidsmoral. Verken vi borgere eller Stortinget kan ha en kontrollkomite, hvis medlemmer på forhånd i sterke ord signaliserer at de nekter å motta dokumenter i en sak som komitéen allerede har erklært som ”for stor for Stortinget”.

Jeg får la det være opp til leseren å begripe alvoret i en slik uttalelse. Likevel finner jeg et visst behag i å legge til at det nok kan bli vanskelig å kontrollere en sak, dersom man ikke vil se dokumentene i saken.

Den ubehagelige lukten som likevel blir hengende igjen etter denne - når sant skal sies - fornøyelige nyhet om et snarlig skifte av Stortingets president, skyldes nok det forhold at man i dag beklageligvis ikke kan fjerne slike ledere når det finnes nødvendig, men må sitte og vente på at de selv en vakker dag finner det for godt å gå av.

 © Copyright, 2004 RettsNorge