Rettssikkerhet i rettssalen

Stenografering eller båndopptak i norske rettssaler?
Ett av hovedproblemene i norsk rett i dag, er at det som skjer i rettssalen ikke kan dokumenteres for ettertiden. Det er i tillegg kanskje intet annet sted hvor det lyves mer enn nettopp i rettssalen. Det er ikke ukjent at bøllete advokater med et noenlunde godt kjent navn, serverer løgner over en lav sko, uten å tenke over konsekvensene, og uten at dommeren griper inn. Mange av vitnene som opptrer er ikke bedre. Noe må gjøres.

Under en hovedforhandling er det kun rettsboken som kan bevise hva som har skjedd gjennom hovedforhandlingenes gang, og det er nærmest helt opp til dommeren hva som kommer til å stå i rettsboken. Lydbåndopptak - eller stenografi - er i liten grad blitt brukt.

Mange, kanskje mesteparten av gjenopptakelsessakene kunne etter mitt skjønn vært unngått dersom man hadde hatt en fast ordning med stenografi og/eller båndopptak av hovedforhandlingene, samt at dommerne samtidig slo kraftigere ned på forrakt for retten.

Rettsboken
Gjennom å lese rettsboken (rettsboken skrives fortløpende) skal en kunne se hvordan administrasjonen av saken ble utført. Rettsboken skal altså vise saksbehandlingen i rettsmøtet, derav får den en viss betydning mht en evt saksbehandlingsanke. Videre vil en rettsbok kunne inneholde protokollerte forklaringer og redegjørelser, derav vil den også kunne være et viktig bevis i saken.

Uten å ha gjort noen grundigere undersøkelse, mener jeg likevel å kunne se at det fra landets dommere syndes mht skriving av rettsbøker. I enkelte saker har ikke dommeren engang skrevet opp hvilke beviser som ble fremlagt for retten, men alene bare nevnt det rent formelle; hvem som møtte som part, dato for hovedforhandlingene osv. I flere tilfeller viser det seg endog at rettsboken er skrevet flere uker etter at saken er tatt opp til doms. Dette er alvorlige brudd på reglene om rettsboken.

Hvor galt blir det ikke når en dommer skriver rettsboken før hovedforhandlingene tar til? Les om saken her. Lagdommer Åse Berg dømte her en person, før saken var kommet opp. Personen hadde ikke en sjanse. Han var dømt på forhånd. Saken er ikke pinlig for Agder lagmannsrett, slik det står i artikkelen. Forholdet er mye verre enn som så. Dommeren burde etter mitt skjønn blitt fradømt sin stilling straks. Vi kan ikke ha dommere i vårt rettssystem som til de grader bryter reglene. Hvordan kan domstolen forvente å ha folkets tillit etter en slik sak?

For øvrig vil prosessfullmektigene i mange tilfeller nærmest måtte gå ned i knestående og be for i det hele tatt å få noe protokollert i rettsboken.

Det må understrekes at rettsboken er det eneste dokument som kan bevise hva som skjedde i rettssalen. Etter mitt skjønn er rettsboken, slik prosessreglene er i dag, et skår i partenes rettssikkerhet. Partene tror at rettsboken beskytter dem, hvilket må sies å være en misoppfatning av hva rettsboken egentlig gir av bevisverdi.

Forholdene i USA
I domstolene i USA blir alt som blir sagt i retten stenografert ned. Det samme gjelder for så vidt også for Storbritania. Gjennom en teknisk løsning blir den stenograferte talen straks omgjort til lesbar tekst. Brukerne, dvs dommerne og partenes advokater kan så koble seg opp mot dette systemet og få ut på sin dataskjerm - i samme øyeblikk - hva som blir sagt av vitnet under avhøret.

Dette systemet sikrer for det første at alt som skjer i rettssalen blir dokumentert for ettertiden. For det annet så er systemet meget praktisk både for partene og for dommerne, i det de får alt som blir sagt rett inn på sin pc. I så henseende kan man for eksempel be pc'en om å automatisk å understreke med en valgt farge et gitt ord som man tror vil komme til å bli nevnt under eksempelvis et avhør.

Jeg vil tro at innføring av et slikt system faktisk vil kunne øke effektiviteten mht fremdriften i saken.

I dette systemet ligger det også den fordel at alle som opptrer i saken, både dommere, advokater og vitner har et meget større incitament til å snakke sant og holde seg innenfor lovens rammer, enn under de forhold man lever under i Norge i dag, hvor intet kan dokumenteres med mindre en uavhengig presse er til stede.

I tillegg til disse store fordeler som jeg allerede har nevnt, kommer det at man etter min vurdering vil kunne redusere det store antall gjenopptakelsessaker.

Gjenopptakelsessaker
Det har blitt foreslått i Norge å opprette enten en "gjenopptakelsesdomstol" eller en "gjennopptakelseskommisjon". I og med at man har kommet frem til disse alternativene som delløsninger på problemet med justismord (forsettlige eller systemfeils justismord), vil jeg komme med den påstand at dette er en fallitterklæring over dagens rettssystemet. Man gir seg altså ende over og vedkjenner at prosessystemet innehar så store mangler at man må ha et "sikkerhetsnett" som skal fange opp de forsettlige eller de systeme feil.

Mitt retoriske spørsmål blir da; vil det ikke være mer rasjonelt å gripe fatt i problemet så å si ved roten, i stedet for å la systemet fortsette med å produsere feil som man med sikkerhet vet vil komme?

Som sagt vil jeg hevde at man ved å innføre båndopptak og/eller stenografi, vil kunne kvitte seg med størsteparten av de problemer som vi lever med under dagens prosessystem.

Flere saker som vår lille redaksjon har fått inn, bærer sterkt preg av at dommeren ikke har holdt seg til det faktum som har vært lagt frem for retten, når de skriver dommen. Dersom man hadde et båndopptak av hovedforhandlingene, ville dommerne uvegerlig ha måttet forholde seg til det som ble sagt og bevist for retten.

For og imot
Partens rettssikkerhet må naturligvis måtte veies opp de økonomiske konsekvenser en slik nyvinning innen norsk rett vil få. Det vil jo bli en utgift for staten i og med at man må ansette flere mennesker til å behandle systemet.

Dog må man se på effekten av å bringe inn denne mangesidige rettssikkerhetsfaktoren: man vil, som nevnt, høyst sannsynlig få en drastisk tilbakgang i gjenopptakelsessaker. Dette vil i sin tur frigi plass for nye saker for domstolene. Konsekvensen kan jo bli at det blir frigitt såpass med plass at ventetiden for domstolene vil bli mindre, kanskje drastisk mindre.

Gjennom flere artikler i løpet av det siste året har prominente personer fremhevet den store belastningen Høyesterett lever under. Det er alt for mange saker som blir anket inn før Høyesterett, og flere vil det nok sikkert bli etter hvert som borgerne i stadig større utstrekning blir opplyst om sine rettigheter. Ser man på frekvensen mht gjenopptakelsessaker, vil man se en markant stigning fra slutten av 1980 -tallet. Noe av årsaken ligger nok i at borgerne har blitt oppmerksom på Menneskerettighetskonvensjonen og de rettigheter som den er ment å beskytte. Selve loven har ligget der i 50 år, og de første 30 - 40 årene lå den nærmest ubrukt.

Som jeg har nevnt tidligere, vil jeg våge å påstå at belastningen mot rettssystemet vil avta - kanskje drastisk - dersom man går inn for en slik ordning.

Uten å ha noen undersøkelser for hånd, vil jeg gå ut fra at tilliten til rettssystemet blant de borgere som har tapt en sak, ligger nær null. Det er etter min mening meget viktig å bygge opp denne negative tilliten til systemet. Uten å ta munnen for full, vil jeg påstå at man gjennom å innføre permanent båndopptak eller stenografi, vil få en drastisk stigning mht de tapendes tillit systemet.

En viktig del mht utformingen av dommen, er at den skal kunne godtas av partene. For den tapende part vil det være mye lettere å slå seg til ro med en dom, selv om den er negativ, når han med sikkerhet vet at dommeren har dømt ut fra det som ble fremlagt i retten.

Slik jeg ser det vil de positive sider langt overstige de evt negative sider ved en innføring av permanent båndopptak eller stenografi i norske rettssaler.

 

Herman J Berge

 

© Copyright, 2000 RettsNorge