Rettssikkerhet i rettssalen
Stenografering eller båndopptak
i norske rettssaler?
Ett av hovedproblemene i norsk rett i dag, er at det som skjer i rettssalen
ikke kan dokumenteres for ettertiden. Det er i tillegg kanskje intet
annet sted hvor det lyves mer enn nettopp i rettssalen. Det er ikke
ukjent at bøllete advokater med et noenlunde godt kjent navn,
serverer løgner over en lav sko, uten å tenke over konsekvensene,
og uten at dommeren griper inn. Mange av vitnene som opptrer er ikke
bedre. Noe må gjøres.
Under en hovedforhandling er det kun rettsboken
som kan bevise hva som har skjedd gjennom hovedforhandlingenes gang,
og det er nærmest helt opp til dommeren hva som kommer til å
stå i rettsboken. Lydbåndopptak - eller stenografi - er i liten
grad blitt brukt.
Mange, kanskje mesteparten av gjenopptakelsessakene
kunne etter mitt skjønn vært unngått dersom man hadde hatt en fast ordning
med stenografi og/eller båndopptak av hovedforhandlingene, samt at dommerne
samtidig slo kraftigere ned på forrakt for retten.
Rettsboken
Gjennom å lese rettsboken (rettsboken skrives fortløpende) skal en kunne
se hvordan administrasjonen av saken ble utført. Rettsboken skal altså
vise saksbehandlingen i rettsmøtet, derav får den en viss betydning
mht en evt saksbehandlingsanke. Videre vil en rettsbok kunne inneholde
protokollerte forklaringer og redegjørelser, derav vil den også kunne
være et viktig bevis i saken.
Uten å ha gjort noen grundigere undersøkelse,
mener jeg likevel å kunne se at det fra landets dommere syndes mht skriving
av rettsbøker. I enkelte saker har ikke dommeren engang skrevet opp
hvilke beviser som ble fremlagt for retten, men alene bare nevnt det
rent formelle; hvem som møtte som part, dato for hovedforhandlingene
osv. I flere tilfeller viser det seg endog at rettsboken er skrevet
flere uker etter at saken er tatt opp til doms. Dette er alvorlige brudd
på reglene om rettsboken.
Hvor galt blir det ikke når en dommer
skriver rettsboken før hovedforhandlingene tar til? Les
om saken her. Lagdommer Åse Berg dømte her en person,
før saken var kommet opp. Personen hadde ikke en sjanse. Han
var dømt på forhånd. Saken er ikke pinlig for Agder
lagmannsrett, slik det står i artikkelen. Forholdet er mye verre
enn som så. Dommeren burde etter mitt skjønn blitt fradømt
sin stilling straks. Vi kan ikke ha dommere i vårt rettssystem
som til de grader bryter reglene. Hvordan kan domstolen forvente å
ha folkets tillit etter en slik sak?
For øvrig vil prosessfullmektigene
i mange tilfeller nærmest måtte gå ned i knestående og be for i det
hele tatt å få noe protokollert i rettsboken.
Det må understrekes at rettsboken er det
eneste dokument som kan bevise hva som skjedde i rettssalen. Etter mitt
skjønn er rettsboken, slik prosessreglene er i dag, et skår i partenes
rettssikkerhet. Partene tror at rettsboken beskytter dem, hvilket må
sies å være en misoppfatning av hva rettsboken egentlig gir av bevisverdi.
Forholdene i USA
I domstolene i USA blir alt som blir sagt i retten stenografert ned.
Det samme gjelder for så vidt også for Storbritania. Gjennom
en teknisk løsning blir den stenograferte talen straks omgjort til lesbar
tekst. Brukerne, dvs dommerne og partenes advokater kan så koble seg
opp mot dette systemet og få ut på sin dataskjerm - i samme øyeblikk
- hva som blir sagt av vitnet under avhøret.
Dette systemet sikrer for det første at
alt som skjer i rettssalen blir dokumentert for ettertiden. For det
annet så er systemet meget praktisk både for partene og for dommerne,
i det de får alt som blir sagt rett inn på sin pc. I så henseende kan
man for eksempel be pc'en om å automatisk å understreke med en valgt
farge et gitt ord som man tror vil komme til å bli nevnt under eksempelvis
et avhør.
Jeg vil tro at innføring av et slikt system
faktisk vil kunne øke effektiviteten mht fremdriften i saken.
I dette systemet ligger det også den fordel
at alle som opptrer i saken, både dommere, advokater og vitner har et
meget større incitament til å snakke sant og holde seg innenfor lovens
rammer, enn under de forhold man lever under i Norge i dag, hvor intet
kan dokumenteres med mindre en uavhengig presse er til stede.
I tillegg til disse store fordeler som
jeg allerede har nevnt, kommer det at man etter min vurdering vil kunne
redusere det store antall gjenopptakelsessaker.
Gjenopptakelsessaker
Det har blitt foreslått i Norge å opprette enten en "gjenopptakelsesdomstol"
eller en "gjennopptakelseskommisjon". I og med at man har kommet frem
til disse alternativene som delløsninger på problemet med justismord
(forsettlige eller systemfeils justismord), vil jeg komme med den påstand
at dette er en fallitterklæring over dagens rettssystemet. Man gir seg
altså ende over og vedkjenner at prosessystemet innehar så store mangler
at man må ha et "sikkerhetsnett" som skal fange opp de forsettlige eller
de systeme feil.
Mitt retoriske spørsmål blir da; vil det
ikke være mer rasjonelt å gripe fatt i problemet så å si ved roten,
i stedet for å la systemet fortsette med å produsere feil som man med
sikkerhet vet vil komme?
Som sagt vil jeg hevde at man ved å innføre
båndopptak og/eller stenografi, vil kunne kvitte seg med størsteparten
av de problemer som vi lever med under dagens prosessystem.
Flere saker som vår lille redaksjon har
fått inn, bærer sterkt preg av at dommeren ikke har holdt seg til det
faktum som har vært lagt frem for retten, når de skriver dommen. Dersom
man hadde et båndopptak av hovedforhandlingene, ville dommerne uvegerlig
ha måttet forholde seg til det som ble sagt og bevist for retten.
For og imot
Partens rettssikkerhet må naturligvis måtte veies opp de økonomiske
konsekvenser en slik nyvinning innen norsk rett vil få. Det vil jo bli
en utgift for staten i og med at man må ansette flere mennesker til
å behandle systemet.
Dog må man se på effekten av å bringe inn
denne mangesidige rettssikkerhetsfaktoren: man vil, som nevnt, høyst
sannsynlig få en drastisk tilbakgang i gjenopptakelsessaker. Dette vil
i sin tur frigi plass for nye saker for domstolene. Konsekvensen kan
jo bli at det blir frigitt såpass med plass at ventetiden for domstolene
vil bli mindre, kanskje drastisk mindre.
Gjennom flere artikler i løpet av det siste
året har prominente personer fremhevet den store belastningen Høyesterett
lever under. Det er alt for mange saker som blir anket inn før Høyesterett,
og flere vil det nok sikkert bli etter hvert som borgerne i stadig større
utstrekning blir opplyst om sine rettigheter. Ser man på frekvensen
mht gjenopptakelsessaker, vil man se en markant stigning fra slutten
av 1980 -tallet. Noe av årsaken ligger nok i at borgerne har blitt oppmerksom
på Menneskerettighetskonvensjonen og de rettigheter som den er ment
å beskytte. Selve loven har ligget der i 50 år, og de første 30 - 40
årene lå den nærmest ubrukt.
Som jeg har nevnt tidligere, vil jeg våge
å påstå at belastningen mot rettssystemet vil avta - kanskje drastisk
- dersom man går inn for en slik ordning.
Uten å ha noen undersøkelser for hånd,
vil jeg gå ut fra at tilliten til rettssystemet blant de borgere som
har tapt en sak, ligger nær null. Det er etter min mening meget viktig
å bygge opp denne negative tilliten til systemet. Uten
å ta munnen for full, vil jeg påstå at man gjennom å innføre permanent
båndopptak eller stenografi, vil få en drastisk stigning mht de tapendes
tillit systemet.
En viktig del mht utformingen av dommen,
er at den skal kunne godtas av partene. For den tapende part vil det
være mye lettere å slå seg til ro med en dom, selv om den er negativ,
når han med sikkerhet vet at dommeren har dømt ut fra det som ble fremlagt
i retten.
Slik jeg ser det vil de positive sider
langt overstige de evt negative sider ved en innføring av permanent
båndopptak eller stenografi i norske rettssaler.
Herman J Berge
©
Copyright, 2000 RettsNorge